Du ser det ikke før du tror det– en bok alle bør lese

IMG_20150616_110028[1]Leste akkurat ferdig denne boka av Inga Marte Thorkildsen. «Du ser det ikke før du tror det» handler om barn og unge som opplever vold, omsorgssvikt og overgrep hjemme, men som ikke får hjelpen de trenger. Hun skriver om frykten for å gripe inn, om et barnevern og rettsystem som lytter til de voksne mer enn barna, om barn som opplever overgrep og får senvirkningene feiltolket som ADHD og «atferd», og om myter og feiloppfatninger om vold, overgrep og omsorgsvikt, selv hos fagfolk og i rettsystemet.

Mye av det er rystende og vondt, men det er også a-ha-opplevelser, altså ting som egentlig er helt åpenbare, og som jeg ble overrasket over at jeg ikke har tenkt på selv. Generelt følte mye av det samme som da jeg leste denne inngående saken av VG Helg, Barna som ikke blir trodd, som det også henvises til i boka.

Tittelen, «Du ser det ikke før du tror det», spiller på hvordan mange bevisst overser eller glatter over tegn på vold, overgrep og mishandling, fordi vi nekter å tro at familiemedlemmer, venner og naboer, folk vi er glade i og har tillit til, kan gjøre slike ting mot barn. Mange barn og unge som opplever vonde ting tier, og når de først snakker, blir de ofte enten ikke trodd, eller ikke hjulpet, og fordi de som skulle sett, trodd og meldt fra, ikke hadde motet, kunnskapen eller kompetansen de trengte, og fordi farlige myter fremdeles står sterkt i samfunnet vårt, som at barn har lett for å dikte opp overgrep.

Du ser det ikke før du tror det 1I virkeligheten, som Thorkildsen også forteller i boken sin, er det omvendt: barn som opplever vold, omsorgsvikt og overgrep, forteller det altfor ofte ikke til noen, og når de først gjør det, er tendensen snarere at de underdriver hvor tøft de egentlig har det. Små barn vet ikke instinktivt at vold er galt eller at politi og barnevern skal beskytte dem om de sier fra, og de bestemmer seg lett instinktivt for at det som skjer, om det så er overgrep, sykdom i familien eller ulykker, er deres skyld. De føler at de har en nærmest overnaturlig innvirkning på hendelser rundt dem: «hvis jeg gjør mitt beste og er kjempesnill og flink nå, blir mamma frisk da?».

IMG_20150616_105652[1]Boka tar også nådeløst for seg hvilke konsekvenser vold, omsorgsvikt og overgrep medfører både for de utsatte og for samfunnet, og dette er en av delene i boka det virkelig er tøft å lese. Thorkildsen setter disse skadene opp mot mangelen på handling og engasjement, og kaller ettervirkningene etter omsorgssvikt, vold og overgrep for «folkehelseproblemet som forsvant». Hun spør retorisk om vi ville vært like passive om det samme antallet mennesker fikk svineinfluensa.

Hun gir også god plass i boka til den høye terskelen mange har for å gripe inn, selv når det er klare tegn på mishandling eller omsorgsvikt. For eksempel skriver Thorkildsen om et tilfelle der noen barn i en barnehage sloss, og en barnehageansatt sa til dem at i Norge er det ikke lov å slå. Det ene barnet kontret med at «jammen pappa slår jo», hvorpå broren strengt irettesatte ham og sa at «det er en hemmelighet!». Den ansatte meldte fra til lederen for barnehagen, som ikke meldte saken videre fordi hun hadde et så god forhold til mannen det gjaldt. Han skulle til slutt drepe barnas mor.

Du ser det ikke før du tror det 2 Men Thorkildsen skriver ikke bare om hvordan vi ofte trår varsomt fodi vi tross alt gjerne har nære relasjoner med dem vi mistenker. Hun diskuterer også hvordan «barn har mange språk», og mange av dem opplever at de ikke blir sett i et samfunn som fokuserer på atferd over grunnene til at folk gjør som de gjør.

Det får meg til å tenke, igjen, på alle jeg har møtt i løpet av livet mitt som er blitt stemplet som «problembarn» og «drittunger», og hvor mange av dem som kanskje først og fremst utagerte og var «vanskelige» av grunner vi ikke visste om, og som først og fremst trengte forståelse og noen å åpne seg til og snakke med, heller enn kjeft, fordommer og utestengning. Jeg tenker også på hvor mange barn og tenåringer som hater én eller flere av foreldrene sine, og sier ting som at «pappa er slem», uten at voksne tar tak i disse utsagnene, og avdekker de tilfellene hvor hatet eller frykten faktisk er veldig velbegrunnet, fordi de for eksempel faktisk har blir utsatt for, eller vitne til vold eller overgrep hjemme, «bak fasaden».

Samtidig er boken balanDu ser det ikke før du tror det 3sert og nøktern — Thorkildsen skriver om hvor viktig det er å se barn, men maner også til forsiktighet, og viser til for eksempel Bjugn-saken, som på grunn av en uprofesjonell fremgangsmåte utartet seg til en slags heksejakt mot så mange som 30 voksne, som alle kan ha vært fullstendig uskyldige, og også mindre «episoder», hvor for eksempel en gutt ble grundig undersøkt på grunn av at en voksen hadde sett merker etter «pisking» på ryggen hans. Merkene viste seg å være helt uskyldige strekkmerker. Thorkildsen vier også det siste kapittelet til positive endringer i samfunnet. Hun går inngående inn i tiltak som Barnevernsproffene, og de store og små forandringene disse har utrettet. Det er godt at hun runder av med et positiv og oppløftende kapittel, etter å ha diskutert et så alvorlig tema.

Kan helhjertet anbefale denne boka: alle, spesielt de som enten har barn selv eller jobber med barn og unge, burde lese den fra begynnelse til slutt. Vi trenger at folk setter seg inn i dette temaet, tar et oppgjør med mytene og feiloppfatningene, og ser barna rundt oss som faktisk har det veldig vondt.

Viktig om å møte hest i trafikken

På vei hjem i dag kjørte bussen fordi et hunde- og hestesenter, og vi passerte en middels stor hest som tydelig hadde fått «panikk» og sto i veien og trippet. Rytter prøvde å få kontroll over den, men ble oppriktig redd for at den skulle kaste henne av eller stikke av. Vet ikke om jeg har sett en hest så urolig med en rytter på ryggen før. Vet ikke hva som eventuelt skremte hesten, men vet at selv om veien vi kjørte på ikke var en hovedvei, ble den trafikkert av både buss og store lastebiler. Det er óg mulig at noen passerte i for høy fart, eller for nær hesten.

Syns det var skummelt å se en hest så redd og ute av kontroll på en trafikkert vei, og begge kjøretøyene jeg så passere kunne slakket mer av på farten i det de kjørte forbi hesten. Jeg vet at mange som tar førerkortet ikke lærer mye om møte med hest i trafikk, så deler dette til deg som kjører bil og kanskje ikke vet hvordan du skal møte ekvipasjer når du er ute med motorkjøretøy:

  • Ingen av oss har lyst til å ri på trafikkert vei, men ofte er vi likevel nødt, på samme måte som for eksempel barn ofte må over fotgjengerfelt eller til og med gå i veikanten på vei til og fra skolen. Veien må kunne benyttes av alle, inklusive ryttere til hest.
  • Hesten er et fluktdyr. Når de føler seg truet eller usikre, forteller instinktet deres dem at de må stikke av. Hesten du møter kan være utrent i forhold til å ferdes på vei, og selv hester som er vant til å ha trafikk rundt seg kan få panikk og skade seg selv, rytter, eller andre på eller ved veien. Hesten i seg selv er både sterk og tung, og blir du kastet av, er asfalt et veldig hardt underlag å treffe.
  • Hesten har fri vilje. Akkurat som en hund i bånd kan den plutselig bevege seg ut til siden eller gjøre andre ting du ikke er forberedt på.
  • Vis respekt og forsiktighet. Hold god avstand og kjør forbi i lav fart, spesielt om hesten er urolig. Lær deg håndsignalene mange ryttere bruker. Unngå «brå bevegelser» og «truende atferd». Ikke rus motoren eller legg deg rett bak hesten for å vise hvor utålmodig du er. Tut aldri på en hest og rytter.
  • Hvis det skjer en ulykke: tenk først og fremst på egen sikkerhet. En redd hest kan være en farlig hest. Hvis du er vitne til en ulykke, har du plikt til å stoppe og hjelpe.
  • Husk at verken rytteren eller hesten har noe ønske om å være på veien, og bruker den fordi de må.

1085312536

Til russen

Russ_i_tog_Wikimedia_commons
Russ i tog (Wikimedia Commons)

Leste dette innlegget, og dette, om hvordan arbeidet mot overgrep hos russ har en tendens til å overfokusere på å be jenter være forsiktige, og om hvordan vi burde lært mer om grensesetting, og ble inspirert til å bidra selv.

Før vi begynner, basert på kommentarfeltet under den første artikkelen: nei, det er ikke «generaliserende» og «stigmatiserende» mot unge gutter å fortelle dem om grensesetting og hva som er greit og ikke greit. Vi forteller ungdom om narkotika i skolen også, selv om vi vet at ytterst få i hver skoleklasse blir stoffmisbrukere. Litt vanskelig å vite på forhånd hvem som blir overgripere eller hekta på stoff, og da må vi faktisk nå ut til alle.

Jeg er dog enig i at også jenter burde lære om grensesetting (jeg kjenner én som har grovt mishandlet kjæresten sin, og én som har begått et seksuelt overgrep). Rett skal være rett, så jeg holder meg til kjønnsnøytrale ord, selv om jeg selvfølgelig også anerkjenner at trakassering og overgrep rammer jenter langt oftere enn gutta.

På med russelua, så setter vi i gang!

1. ikke vær innbilsk.

At noen smiler og er snille med deg, spanderer drinker på deg, lar deg spandere drinker på dem, eller vil bli med deg hjem, eller til og med sove med deg, betyr ikke automatisk at vedkommende vil ha sex med deg. Ikke overtolk signaler. De fleste av de som er hyggelige mot deg på fest prøver faktisk bare å være hyggelige mot deg. Ikke bygg opp falske forhåpninger. Og selv om så alle signalene er der, så er det fremdeles en veldig god idé å spørre først.

2. du har aldri krav på sex.

Uansett hvor urettferdig du måtte oppleve et avslag eller hvor sterkt du føler noen «legger opp til noe», gir det deg ikke rett til å forgripe deg på personen du føler deg «lurt» av. Overgrep er overgrep, og uansett hvor «rettferdig» du føler en voldtekt måtte være, så påfører den fremdeles offeret ettervirkninger det kan ta mange år å jobbe seg gjennom. Mange som sier «nei» i siste sekund gjør det fordi de ikke har turt si eller gjøre noe før, eller så har de kanskje ikke sett hvor det bar hen (se 1).

Kanskje irriterende for deg, men det hjelper ikke å mase om hva den andre personen la opp til, hvor fælt det er å måtte ligge ved siden av en naken kropp uten å få kos, eller hvor urettferdig det er å ikke få sex selv om du har spandert en hel øl: overgrep er overgrep. Var på et seminar om overgrep en gang, og de som hadde seminaret uttryktet dette veldig godt: «vi vet at når du er ung, er kroppen full av hormoner og følelser, og at dette blir sterkere når du ha alkohol innabords, og kommer det i tillegg en skjønn jente, så kan følelsene i hvert fall gå i taket – men hvis du har problemer med å håndtere det, så gå ut i skogen alene, ta deg av problemet ditt alene, og kom tilbake når du igjen er klar til å være med folk».

3. nei betyr nei.

Som foreleserne våre sa det: sex skal være frivillig, likeverdig og lystbetont. Hvis du vil ligge med noen og opplever at vedkommende ikke vil, så la vær. Sier noen nei, uansett hvordan, så ikke mas deg til sex, fordi dette også vil få personen gjennomfører samleie med til å føle seg jævlig i ettertid.

Husk óg at en situasjon der noen prøver å presse deg til sex, selv om vedkommende er en venn, faktisk kan virke skremmende. Noen tør ikke gjøre mer enn å si nei, og flere av dem igjen tør gjerne ikke engang si det på en «fast og bestemt» måte, og er noen først i gang med å forgripe seg på deg, er det veldig sannsynlig at du reagerer med å «fryse», og ikke klare å gjøre motstand samme hvor mye du prøver, eller at du ikke tør forsvare deg fordi du er redd for å bli utsatt for voldshandlinger i tillegg til overgrepet. Mange som blir voldtatt opplever en veldig sterk redsel for å dø.

Med andre ord: et nei som ikke høres alvorlig ut, eller fravær av fysisk motstand, signaliserer ikke at personen godtar det du gjør, og ulikt hva enkelte fremdeles dessverre tror, er voldtekter uten bruk av vold, trusler eller tvang fremdeles traumatiserende. Det er ikke bruken av vold som skaper ettervirkninger, det er det at noen trår over grensene dine uten å tenke over hva det gjør med deg.

Hvis samtykke fremdeles er komplisert å skjønne, så tenk på det som å tilby noen en kopp te.

4. hvis du ser noe, si noe

Hvis du ser noen på en fest bli trakassert eller utsatt for noe du ikke mener er greit, ikke vær redd for å si fra til vakter eller ringe politiet. Det samme hvis du for eksempel hører et skrik og får en følelse av at noen kan trenge hjelp. Det at mange andre kan reagere, betyr ikke at noen kommer til å gjøre det (dette kalles tilskuereffekten), og ofte tar det veldig kort tid å sjekke om det virkelig er noen som trenger hjelp, så får du heller risikere å føle deg litt dum eller hysterisk etterpå om du kom løpende og det ikke var noe som skjedde.

5 (kort tillegg): om ordet voldtekt.

Ser enkelte påstå at det ligger i ordet voldtekt at handlingen må innebære vold, eller siterer norske lov- og ordbøker for å støtte at «voldtekt» må innebære vold.

Veldig kort svar, siden disse tingene virkelig sier seg selv:

  1. Igjen, det er selve voldtekten, det at noen krenker grensene dine på en så grov måte, som er traumatiserende, ikke eventuelle voldshandlinger, så det gir mening å inkludere all voldtekt under ett ord, uavhengig av brutalitet.
  2. ikke alle ord og uttrykk i språket vårt skal tas hundre prosent bokstavelig. Et «trollbundet» publikum er faktisk ikke bokstavelig talt bundet fast, og i hvert fall ikke av troll.
  3. ordet «vold» kan ha flere betydninger. «Å ha noen i sin vold» innebærer for eksempel heller ikke nødvendigvis voldshandlinger.
  4. ords mening og kontekst forandrer seg faktisk over tid. Eksempelvis kan jeg som mann bli «jordmor», og «ekteskap» er ikke lenger bare mellom mann og kvinne.
  5. lovene i landet vårt forandrer seg også over tid, i takt med økt kunnskap og bedre holdninger; se jødeparagrafen og forbudet mot homofili.

6. på tross av alt: ikke glem å ha det gøy, tross alt du er bare russ én gang 😉 !

Nei er nei Amnesty-plakatKilde: Amnesty

Om du selv er utsatt eller pårørende, kan du begynne med å se rådene under «Om voldtekt» på dixi.no.

Hvorfor jeg elsker Life is Strange

Dette innlegget er en slags analyse av spillet Life is Strange og inneholder «spoilers» om handlingen i de første to episodene.

Jeg kommer også til å skryte spillet opp i skyene, så beklager hvis jeg gir deg urealistisk høye forventninger;).

2015-03-06_00004Skrev nylig en anmeldelse av Life is Strange av Dontnod, men føler jeg vil skrive et innlegg hvor jeg går mer i dybden på hvorfor jeg likte spillet så utrolig godt. Jeg har lenge tenkt på hvordan dataspill, og for den saks skyld også TV-serier og filmer, ofte er rimelig overfladiske når det gjelder viktige tema, og hvordan de kunne tatt opp «hverdagstema» i større grad. Hvorfor ikke ha med en karakter som sliter med selvskading, depresjon eller andre lidelser eller sykdommer, på en realistisk måte? Hvorfor ikke i større grad ha karakterer som har grunner til å opptre som de gjør, istedenfor å bare være slemme fordi historien trenger skurker?

Dette er hovedgrunnen til at jeg falt pladask for Life is Strange. Det oppfyller alle ønskene over, og gjør det med glans. Det tør å ta opp vanskelige tema, og behandler dem på en voksen og troverdig måte, og personene i spillet følte såpass virkelige at jeg følte jeg faktisk hadde kjent dem en stund da jeg var ferdig med episode 2. Vil óg kjapt nevne at spillet har en troverdig kvinnelig hovedperson, noe veldig mange har savnet fra spillutviklere.

Spillet omhandler óg psykiske lidelser på en respektfull, voksen og realistisk måte. Ofte når TV-serier, filmer og andre media har karaterer med psykiske lidelser, fremstilles disse nemlig som karikaturer som er med fordi historien trenger en «gærning» eller en skurk, som da igjen selvfølgelig gjør fæle ting fordi hen er psykisk syk. I Life is Strange er psykiske lidelser en mer naturlig del av handlingen og persongalleriet, akkurat som i virkeligheten. For eksempel er det en scene i første episode hvor du blir med hjem til barndomsbestevennen din Chloe, og snubler over en flaske antidepressivatabletter hvis du snoker i skuffene på badet hennes.

Du får ikke vite hvem tablettene tilhører, men om det er bestevennen din som tar dem, blir de bare ett av mange trekk ved henne: spillet har ikke definert henne som «hun deprimerte», eller «hun gærne», bare etablert at en av tingene med henne er at hun tar tabletter for depresjon; og det at du ikke oppdager dem hvis du ikke velger å snoke i en bestemt skuff, føler jeg illustrerer hvordan du også i virkeligheten kan kjenne folk godt og ikke få med deg hvor tøft de sliter psykisk.

2015-03-07_00003Karakterene i spillet er også mye mer utbroderte enn jeg er vant til, selv i rollespill. Hver hovedperson har sin personlighet og bakgrunn, og de har som sagt grunner til at de handler som de gjør. I begynnelsen av spillet blir du introdusert for mobberen Victoria, som er fæl og giftig selv mot sine egne venninner, men samtidig som hen blir presentert som en giftig og ondsinnet drittsekk, passer spillet på å spørre hvorfor når det presenterer henne som karakter: hun er populær, tilhører en rik familie og får gode karakterer, så hun har ingen åpenbar grunn til å gå rundt og behandle de rundt seg dårlig. Ikke bare gjør dette at du blir nysgjerrig på henne, men det kan faktisk og gi deg sympati for henne.

Tidlig i spillet blir hun dynket i en bøtte maling, og idet du går forbi henne kan du velge å snakke til henne, og få valget mellom å trøste henne, eller ta et bilde av henne for å ydmyke henne enda mer. Jeg som avskyr mobbing og mobbere, valgte faktisk å trøste henne, når jeg kunne gått rett forbi eller til og med «straffet» henne ved å ta bildet. Dette er et gjennomgående tema med «skurkene» i spillet: du kan bli sint på dem, men du klarer liksom ikke å direkte mislike dem (kanskje med ett eller to unntak), eller ønske dem vondt, fordi alle har gode sider som veier opp for de dårlige, og grunner til å handle som de gjør. Spillet legger opp til at du møter mennesker, og kan prøve diplomati og forståelse, ikke bare at skurkene er onde og skal straffes. 2015-03-07_00019

Den andre hovedgrunnen til at jeg fikk så respekt for Life is Strange er måten spillet tar opp alvorlige tema på, og hvor mye du kan lære av å være i situasjonene spillet setter deg i. Spillet tar ikke bare med alvorlige tema for dramatikkens skyld, men bruker dem på en realistisk måte. For eksempel er det en gripende scene i spillet hvor en av vennene dine forteller at hun tror hun har blitt dopet ned, og er redd for at hun kan ha blitt mishandlet mens hun var bevisstløs. Hun er fortvilt og redd, og vil ha svar på hva som skjedde. Så spør hun deg om hun bør gå til politiet.

PolisDer og da, uansett hvor sikker du er på at du selvfølgelig bør gå til politiet i en sånn situasjon, stopper du gjerne opp, som jeg gjorde, og begynner å veie for og imot. Du tenker over at personen du mistenker for å ha dopet henne ned tilhører en rik og mektig familie, det slår deg at du ikke har bevis for at det skjedde, og du vet at det kan slå tilbake på deg og vennen din om dere går til politiet. Du kjenner gjerne på en følelse av håpløshet, kanskje føler du deg hjelpeløs, en liten person i et stort system.

Så tenker du kanskje på de som opplever overgrep, enten selv eller som pårørende, og kanskje får du en slags forståelse for denne virkeligheten, selv om du gjerne aldri har vært der selv.

Life is Strange er ikke perfekt, og jeg tenkte flere ganger at mange av problemene i spillet lett kunne håndteres på bedre måter. Den beste måten å hjelpe Kate på for Max ville i mine øyne ved å ta kontakt med feks. vært å ta kontakt med en skolerådgiver, istedenfor at hun forble den eneste Kate hadde å støtte seg til. Kanskje utviklerne «kommer til det» og konfronterer Max med dette i neste episode, kanskje ikke, og kanskje det kan forklares med at hun er relativt ung, og godt mulig uten erfaring med å være «støttespiller» for noen i krise.

Uansett, på tross av enkeltting som dette, tar spillet tematikken veldig på alvor, og klarer å være «ekte» og realistisk på så mange andre måter. Det anbefales helhjertet 🙂 !

#jegharopplevd — kan vi spille på lag?

Se også: Til russen, fem korte punkter om sex og grensesetting

Har skrevet om dette før her, men nå som tema får så mye oppmerksomhet igjen, blant annet på grunn av #jegharopplevd-kampanjen, føler jeg for å reflektere litt på ny. Først av alt: jeg støtter kampanjen fullt ut, og det stemmer at jenter opplever trakassering, vold og hets i større grad enn oss gutta. Det stemmer óg dessverre at mange gutter og menn må jobbe med holdningene sine. Du trenger ikke lese statistikk engang, det er nok å lese kommentarfeltene rundt omkring.

Det er veldig mye skummelt der ute:

brundrs
http://tuven.me/2014/04/25/bittelitt-voldtatt-litt-voldtatt-normalt-voldtatt-eller-veldig-voldtatt/

Men jeg føler óg at jentene som ber oss gutta skjerpe oss, selv om de i utgangspunktet gjør en veldig god ting, samtidig kaster stein i glasshus, for jeg ser tilsvarende eller større holdningsproblemer hos jenter når det gjelder vold og overgrep, og en påfallende liten vilje til å ta tak i dem. Vi har absolutt ting vi må jobbe med, men jeg har også opplevd (dette burde kanskje vært i #hashtags, men jeg respekterer at dette er jentenes aksjon) mye rart fra jenter.

Noen eksempler:

    • Jeg har opplevd at en jente på skolen jeg gikk på skrøt av å ha mishandlet kjæresten sin, både gjennom å banke ham opp og påføre ham arr gjennom å stumpe sigaretter i fjeset hans.
    • Jeg har opplevd å bli klådd på av gutter og at jenter så det og var totalt uforstående til at jeg reagerte, og kom med kommentarer som «jammen han er bifil!» og «jammen han liker deg jo».
    • Jeg har opplevd, veldig mange ganger, at jenter er helt åpne om at de slår, og kommer med unnskyldninger som «jammen, jeg er jente», «jeg slår gutter fordi «gutter tåler det», eller «jeg slår gutter, og tenker at de kan jo bare ta igjen».
    • Jeg har opplevd utallige ganger at jenter regelrett har skrytt av å ha slått gutter, og at de omtrent har fått «kred» for det hos venninnene sine.
    • Jeg har opplevd at en venninne av meg slo kjæresten sin, og at han tok igjen, og at hun var kjempeopprørt over at han hadde slått henne.
    • Jeg har opplevd at jeg var i guttegarderoben og skiftet sammen med en familie jeg ikke kjente, og at moren i familien med den største selvfølgighet stakk hodet inn i garderoben for å si noe til mannen sin.
    • Jeg har opplevd at en veninne av meg ble utsatt for et overgrep og ikke ble trodd — av en annen jente.

…og jeg kunne gjort listen mye lenger om jeg hadde følt behovet.

Eksempel på en jente med horrible holdninger:

Holdning2
http://dreakarlsen.com/2015/02/04/jeg-ble-voldtatt/

Jeg vil tro mange jenter som leser listen over reagerer med vantro på flere av punktene, og gjerne får lyst til å skrive at «jammen, jeg har aldri opplevd at mine venninner har gjort noe sånt», men tingen er at dette gjelder faktisk også oss gutta. Flere gutter og menn har reagert tilsvarende «defensivt» på #jegharopplevd-kampanjen, og jeg kan ikke klandre dem. Veldig mange gutter og menn har gode holdninger, og jeg skjønner det hvis de føler at de «sitter på tiltalebenken». Det er lett å reagere mindre konstruktivt når du føler at noen «snakker til deg, og ikke med deg».

Misforstå meg rett: #jegharopplevd er en fantastisk kampanje, og en del av noe veldig stort som skjer i samfunnet: at overgrepsutsatte «kommer ut av skapet» og det blir mer og mer normalt å være åpen om og snakke om overgrep. Jeg har hørt det bli sammenlignet med da homofile begynte å stå frem for alvor på syttitallet, og hvor mye det forandret homofiles kår. At så mange står frem med historiene sine har allerede forandret så mye, og jeg har uendelig respekt for de som orker det.

Ja, vi gutter har absolutt ting vi må jobbe med (og jeg er ikke perfekt jeg heller), og jenter blir absolutt behandlet dårlig i samfunnet på måter gutter ikke opplever — men vi er faktisk ikke de eneste, og jenters holdninger kan gjøre like mye skade, også mot andre jenter, som de hos gutta. For eksempel frikjenner jenter oftere tiltalte i voldtekssaker, og ofte fordi de dømmer den utsatte nord og ned.

Jeg tror det hadde vært langt mer konstruktivt og rettferdig, og ikke minst fått guttene på banen i langt større grad, om pådriverne droppet «enveiskjøringen», steg av sine høye hester, og sa noe sånt som at «folk med dårlige holdninger må jobbe med holdningene sine», og at vi anerkjente at vold og overgrep er noe som finner sted uavhengig av kjønn. Hvis jeg blir klådd på, mishandlet eller slått, er det faktisk like tøft for meg som der er for jenter, og det hjelper ikke akkurat for mitt vedkommende at det skjer oftere med jenter.

Jeg støtter tiltak mot diskriminering, vold, trakassering og overgrep fullt ut, men hvorfor må det være en «guttene-mot-jentene»-greie? Kan vi ikke spille på lag?

Nei, deprimerte mennesker er heller ikke farlige

Skulle gitt ut dette innlegget for en stund siden, men gjør det ferdig og legger det ut først nå som jeg har fått ny maskin; den forrige «tullet» så mye på slutten at jeg rett og slett ikke orket å blogge.

Det virker som om hele grupper må settes i bås hver gang det skjer noe fælt. Da én enkel asylsøker begikk et trippeldrap om bord på en buss, ble folk plutselig redde for «asylsøkere» som gruppe. Nylig kom det frem at piloten som med vilje styrtet et fly i døden i Tyskland slet med depresjon. Reaksonen?

Tragisk1

Jeg vet piloter faktisk har krav til psykisk helse i tillegg til de fysiske kravene. Jeg vet også at folk gjerne skriver «rett fra levra», uten å tenke seg så veldig mye om i kommentarfelt, og at en tragedie som krevde dobbelt så mange liv som 22. juli selvfølgelig også får folk til å tenke og skrive i affekt. Likevel ble jeg faktisk fysisk dårlig.

Tragisk2

Ja, Veslemøy, hvis det er deprimerte mennesker du mener, så finnes det nok «mange sånne piloter», i og med at veldig mange i verden sliter psykisk (tror det til enhver tid er hver tredje). Selvfølgelig kan du være deprimert og fremdeles være pilot, akkurat som du kan kjøre bil selv om du ikke har perfekt syn.

Det er óg viktig å huske at vi faktisk ikke vet hvorfor piloten handlet som han gjorde. At han slet med depresjon er bare én av mange ting vi vet om ham, og denne enkelthendelsen er ingen grunn til å bli redd deprimerte mennesker, mer enn den burde gjøre oss redd å fly med tyskere.

Det skjer dessverre ofte etter alvorlige saker at media gjør et større nummer enn de burde ut av detaljer som for alt vi vet kan være irrelevante. I dette tilfellet ble det depresjon, og folk som kanskje ikke kjenner så veldig mange med psykiske lidelser har da kanskje lett for å gi etter for redsel og fordommer. Tror også dette forsterkes av at psykisk syke veldig ofte fremstilles som ustabile og/eller farlige i filmer og TV-serier.

Flere har reagert på at pilotens sykdom ble slått så stort opp i dette tilfellet, når den for alt vi vet kan ha hatt null og niks med massemordet å gjøre, og at det er veldig langt mellom psykisk syke som begår massemord. Enkeltepisoder utgjør aldri et helt bilde, og selv når det foreligger bredere statistikk det er viktig å være forsiktige med å sette folk i bås. 50% av alle drap i Norge begås av berusede mennesker, men jeg er blir ikke redd hvis jeg ser et par sitte på stranda og drikke pils av den grunn.