«My Perfect Life»

IMG_20160603_144207

Skal ikke legge skjul på at det går veldig bra for tiden. Jobben på gården er det beste som er skjedd meg på veldig lenge. Det er en idyllisk og velholdt gård, det er kjempekoselig å være omgitt av hester og andre dyr hele dagen, og den lille gjengen vår har et godt arbeidsmiljø. Har fått nye venner som jeg er kjempeglad for å ha truffet, og liker å jobbe med mennesker. Bare det å ha en jobb i første omgang etter så lang tid uten å ha noe å gjøre på er en så fantastisk følelse.

8db2a-friends-1366607373k15
Wikimedia Commons

Samtidig føler jeg omtrent at jeg har dårlig samvittighet for at jeg «skryter» sånn av hvor bra jeg har det. Er veldig glad i å ta bilder, og liker å legge ut bilder jeg har tatt her, på Insta og på Face, og ofte tenker jeg på de som gjerne ikke har det så bra, og kanskje kjenner det er vondt å se bilder, videoer og historier fra noen som virker som de har det helt fantastisk. Er ikke lenge siden jeg var der selv, og ikke hadde et sosialt liv eller jobb eller skole å gå til, og det var utrolig psykisk tøft.

Hadde en samtale med en kollega på gården om dette for en liten stund siden, om hvordan alle ser ut til å legge ut «glansbiler» av livene sine på Face og andre sosiale medier, og om hvordan det er så lett å overfortolke og tenke at «alle andre» har så normale liv. Når du er venn med noen på Facebook ser du jo bare det de legger ut, i motsetning til når du tilbringer tid med noen i virkeligheten og også ser de dårlige dagene deres, og ting de sliter med. Å se gjennom folks profiler på Facebook er litt som å bla gjennom folk sine fotoalbum, bortsett fra at du får alt «rett i fleisen» og det blir så forsterket fordi du også får beskrivelser om hvor fantastisk fester, ferier, vennekvelder og så videre har vært, og hvor utrolig gode venner folk kan late til å være. Det kan óg være tøft å for eksempel se andre få langt flere «likes» enn meg, selv om jeg egentlig vet det ikke burde betydd noe som helst.

IMG_20160331_185427Vet ikke helt hvor jeg lander selv, egentlig. Har skrevet om dette et par ganger før, og husker ikke helt hvor sikker jeg var da heller. Tror det uansett ligger et ansvar hos oss som lesere å ikke tolke for mye, å huske at «det ikke er virkelig«, som jeg skrev tidligere. Og jeg innrømmer at etter å ha slitt i lang tid selv er det utrolig godt å være en av de som faktisk har ting å dele igjen 😉 .

Vi ser livene til andre slik de velger å presentere dem, og jeg kjenner personlig flere som har eller har hatt det utrolig tøft, men som like fullt virker som de har lykkelige A4-liv på Facebook.

Samtidig — det er noe i det at vi kanskje ikke trenger legge ut at alt av gode karakterer, vennekvelder, ferier, fester og lykke på Face, som om det var en slags loggbok for hvor gode liv vi har. Kanskje vi kan bli flinkere til å holde kommunikasjon mellom venner til e-post, SMS og private meldinger.

Kommer nok til å fortsette å legge ut bilder fra gården, turer med Sash, og andre «gode stunder» i livet mitt. Bare husk at det ikke betyr at jeg har et perfekt liv. Jeg bare velger å fokusere på det positive akkurat nå, fordi at akkurat nå er livet faktisk veldig bra, på tross av vonde tanker og, ja, alt mulig negativt jeg ikke skal komme inn på her.

Stå på!

«The reason we struggle with insecurity is because 
we compare our behind-the-scenes with everyone else’s highlight reel»

Gapahuk og kos

Kom meg endelig over «dørstokkmila» og fikk tatt en overnattingstur til gapahuken i natt 🙂 . Labba av gårde sent på kveld og var fort oppe, på tross av at det var isete. Tror det var det faktum at jeg skulle bli der oppe hele natten som fikk selve turen opp dit til å fortone seg veldig kort, eller at det var mørket, fordi det ikke var mye å se på veien, bortsett fra utsikten over fjorden og bygda.

PICT0278Tok ikke med hunden Sash, fordi hun var så utrygg der forrige gang, og kjente at det gjorde en ganske stor forskjell på hvor trygg jeg selv følte meg 😉 . Alt av lys gjorde faktisk at jeg nesten følte meg mer utsatt enn trygg, fordi jeg instinktivt ville være så usynlig som mulig. Det var definitivt tryggere da jeg hadde med meg den digre, trofaste gordonsetteren min. Akkurat da jeg skulle legge meg i soveposen kom det selvfølgelig et vindkast som fikk stearinlysene til å blafre. Skikkelig fjellkos :p .

Har aldri egentlig vært mørkredd, og følte meg ikke redd der oppe denne natten heller, men lå var veldig var for alt av lyder, som du blir når du ligger i skogen om natten. Spesielt kvist som knakk og  lyder som hørtes ut som skritt i grusen fikk meg til å spisse ører. Det blir lett sånn når utsikten din ser sånn ut:

PICT0271

Er glad jeg dro av gårde, uansett hyggefaktor er det alltid en god følelse å være ute i naturen. Det er en spesiell følelse å ligge der i mørket og kulden og være uten all komforten vi er blitt så vant med i Norge. Du setter plutselig så mye mer pris på ting vanligvis tar for gitt. Alt av varmekilder er gull verdt fordi du ikke sitter i et rom oppvarmet av en veggovn, og det elektrisk lyset fra hodelykten er en luksus som må spares på. Satte så stor pris på små ting, som håndvarmerne og vannflasken fylt med varmt vann som jeg kunne holde rundt, eller ha nedi fotenden av soveposen.

Dro nedover igjen rundt tretiden fordi jeg ikke fikk sove. Var glad jeg dro opp, selv uten Sash, og har veldig lyst til å dra opp igjen snart, enten til gapahuken eller til et annet sted jeg finner meg der oppe 🙂 . Er som sagt alltid deilig å være ute i naturen, og alltid en spesiell følelse når jeg ern nede igjen til lyset fra gatelyktene og kan slå av hodelykten.

Det var forresten i hvert fall én som var våken hjemme da jeg kom hjem. Hodelykten lyste opp to katteøyne i vinduet, fra en Mio som lurte på hvem det var som kom gående med hodelykt klokka tre om natten 😉 .

Om overgrep, Utøya og dårlige vitser

Okei, så det har vært en ny runde med grove vitser om overgrep mot barn på Facebook, og folk som i likhet med meg er oppgitte og sinte, og andre igjen som ikke ser problemet og synes vi overdriver.

Istedenfor å skrive et sint innlegg eller bruke tid på å besvare tynne ikke-argumenter som «jammen andre gjør det også» og den noe selvmotsigende klassikeren «jammen vi har ytringsfrihet, så du kan bare holde kjeft», vil jeg heller prøve å være konstruktiv og hjelpsom og forklare hvorfor du ikke skal gjøre det, og hva, helt konkret, som egentlig gjør at vi blir så sinte.

Det er tross alt ikke deres skyld at de ikke lærte om overgrep og traumer på skolen, sånn som de egentlig burde, og selv om veldig mange nordmenn har forkastelige holdninger rundt voldtekt, vil jeg tro de aller fleste som kommer med sånne vitser ikke vet hvor stor skade de gjør. Og for ordens skyld før vi begynner: jeg er enig i at «Internet shaming» er en uting, og at folk burde holdt seg for gode til å spre skjermbilder av folkene det handler om uten å sladde navnene deres. Ingen fortjener å få livene sine ødelagt fordi de gjorde noe teit på nettet.

 

For å sette ting i perspektiv: du hører ytterst få, selv folk som vanligvis er vant til å fortelle ganske drøye og/eller rasistiske vitser, spøke om 22. juli. Ingen utested tør å «tøffe seg» med å henge opp plakater av Anders Behring Breivik. Vi vegrer oss for å si navnet hans og sier heller «terroristen» eller «ABB», og jeg tror jeg hadde blitt slått ned på veldig fort om jeg var ufølsom nok til å spøke om det til en som hadde vært gjennom det, spesielt hvis hen allerede hadde sagt fra om at hen opplevde det som veldig sårende. Vi forstår og respekterer at det er veldig mange som ble direkte berørt og at de har det tøft nok som de har det, fordi 22. juli var én stor hendelse, heller enn mange små usynlige tragedier.

Imens rammer voldtekt alene 8-16 000 hvert år, og 15% av nordmenn, eller i snitt tre i hver skoleklasse, blir utsatt for minst ett overgrep før de fyller 18, og overgrep kan være en like like stor psykisk påkjenning som det var for AUF-erne å overleve Utøya. Hvis du synes det er ubehagelig å tenke på 22. juli eller se bilder av Breivik, kanskje fordi du selv sliter med sorg eller traumer, tenk over at det er langt flere utsatte og pårørende etter overgrep som har det på akkurat samme måte — og som i økende grad sier klart ifra.

Uten å bli respektert.

Det er lett å avfeie reaksjoner på vitsing om overgrep med at «jammen vi bare spøker» eller «det er sånn kulturen er», men det er en større sammenheng her mange ikke tenker over: at overgrep for mange er en veldig ensom og «sår» ting å gå gjennom i utgangspunktet. Mange klarer å åpne seg tidlig, men i snitt går det mange år før utsatte i det hele tatt forteller om det som skjedde. Jeg ramset opp et knippe grunner til hvorfor her, men det dreier seg i stor grad om uvitenhet og kultur. En stor del av det er en reell og sterk følelse av at det var deres egen skyld, og/eller at de rundt seg ikke tror deg, respekterer deg, eller tar temaet på alvor. Midt oppi uvitenhet, mistro og «victim-blaming», voldtektskultur og dårlige holdninger kommer alle vitsene og de drøye kommentarene, som vi som aldri samfunn hadde funnet oss i om det hadde vært 22. juli-overlevende det var snakk om.

Reaksjonene handler ikke om at vi prøver å sensurere vitser vi ikke liker, som rasistiske vitser eller jødevitser, at noen føler seg «støtt», eller at vi ikke skjønner at vitsene i mange tilfeller ikke er vondt ment. Det handler om traumer, og at utsatte og pårørende fortjener samme respekt som andre i samfunnet som er i krise, som de som ble direkte berørt av massakren på Utøya.

Traumer er som en allergi, hvor kroppslige reaksjoner blir «trigget» enten du vil det eller ei, og kan ofte til og med komme overraskende på deg. Når mat som inneholder laktose må merkes, er det ikke fordi folk med allergier er tynnhudede og må skjerpe seg. Når noen er ubetenksom nok til å spille «Alla som inte dansar» på et utested eller en fest og noen får hele kvelden ødelagt og ikke får sove den natten, er det ikke fordi hen må «skjerpe seg».

Istedenfor å skrive belærende innlegg om at «det bare er vitser» eller at «anti-jokes er et fenomen som går 2000 år tilbake» — bare ha respekt nok til å ikke gjøre det i første omgang.

PS om argumentet med eksponering: ser en del argumenterer med at «PTSD behandles med eksponering, ikke unngåelse». Traumebehandling er utrolig komplisert, og hvis eksponering brukes, er det i «kontrollerte former», i samråd med en behandler. Å si at det er bra å hive «triggere» i trynet på traumatiserte mennesker er litt som å si at det er lurt å jage en person som nylig har brukket benet ut på lange løpeturer, fordi «det er viktig å trene benet opp igen».

The Beginner’s Guide — et spill om å slite psykisk

BeginnersGuideTittel

90 minutters rollespill/drama av David Wreden

Først av alt: the Beginner’s Guide er et av spillene du egentlig bør vite så lite som mulig om før du begynner å spille, så jeg skal prøve mitt ytterste for å ikke røpe for mye, men hvis overskriften gjør deg interessert, så bare hopp inn, det ligger på Steam 🙂 . Bare vit på forhånd at det som Life is Strange er et ganske sterkt spill, så ikke spill det på en dårlig dag 😉

Spilte The Beginner’s Guide for en god stund siden, men har nylig vist det til broren min og kjæresten hans, og siden jeg er litt i beit for ideer til bloggen bestemte meg for at det passer godt akkurat nå å skrive «anmeldelsen» dette spillet virkelig fortjener.

LKF er ikke en spillblogg, så jeg skriver bare om spill her når de betyr noe spesielt for meg, som også Life is Strange gjorde. Grunnen til at jeg føler  er at det på en genial måte beskriver både hvordan det er å ha psykiske problemer, og hvordan det er å være pårørende for en som sliter, og ikke vite hvordan du skal reagere.

Spillet er lagd av David Wreden, samme utvikler som lagde klassikeren The Stanley Parable, og for mange der ute var dette det eneste argumentet de trengte for å kjøpe The Beginner’s Guide 😉 . Wreden er like kreativ i Beginner’s Guide som i sitt første spill, og bruker metaforer som virkemiddel i veldig stor grad.

2015-09-29_00016-noscale
«Hjemmelaget» spillgrafikk (høyreklikk og velg «vis bilde» for å se bildene i full størrelse)

I The Beginner’s Guide får du spille en rekke «mini-spill» som Wreden forteller deg at han har fått av en venn av seg som bare går under navnet Coda. Hvert spill omhandler et bestemt tema, samtidig som spillene samlet forteller en historie. Mens du spiller Codas spill, tar Wreden rolle som både kommentator og forteller, noe som til sammen lar The Beginner’s Guide både underholde veldig effektivt, og kommunisere veldig mye med enkle virkemidler.

Mye av det Coda kommuniserer er lett forståelig, mens andre øyeblikk er veldig åpne for tolkning, noe som jeg tror gjør at flere kan identifisere seg med det som skjer i spillet; en metafor om det å ikke klare å legge fortiden bak seg kan for eksempel henspille til alt fra kjærlighetssorg til traumer. Samtidig som du gjør dine egne tolkninger fungerer imidlertidig David Wreden som forteller, og gir deg sine egner teorier om hva handlingene i spillene betyr, samtidig som han forteller historien om hvordan vennskapet mellom han og Coda utvikler seg, og hvordan han selv opplever det som skjer.

Som spiller kommer du både til å trekke dine egne slutninger, og reflektere over hvor mye opplevelsen din farges av det Wreden forteller.

2016-01-16_00010
Fengselsopphold som metafor

Wreden viser gjennom spillet at han som utvikler har en veldig dyp innsikt både i psykiske problemer, og det å være rådvill pårørende. Spillet er bare halvannen time langt, men rekker å komme inn på alt fra angst og problemer med store folkemengder, til problemer med «pushe» seg for hardt og ikke kunne legge en vond fortid bak seg. Underveis forteller David Wreden historien om forholdet mellom ham og Coda, og spiller på nesten hele følelsesregisteret med en historie som kan skifte stemning fra varmt og morsomt til dyster og fortvilende på et øyeblikk.

Jeg anbefaler helhjertet The Beginner’s Guide både fordi det er et fantastisk spill i seg selv, og fordi det på en genial måte beskriver temaer rundt psykisk lidelse. Tror veldig mange kan ha glede av å spille spillet, men jeg tror at du «forstår» det bedre jo mer du og dine har gått gjennom.

2016-01-16_00014
Spillet hvor du bare kan gå baklengs

Hvordan komme seg ut på tur

Har blitt skikkelig bitt av turbasillen i det siste, men det har ikke alltid vært sånn. Det var en tid da jeg omtrent måtte piske meg av gårde på tur med hunden, spesielt hvis det var snakk om skikkelige turer 😉 . Men nå som jeg er blitt såpass glad i friluftslivet, tenkte jeg at jeg kunne lage en liste over råd jeg kan gi hvis du vil ha motivasjon til å dra ut på tur 🙂 .

Pakk sekken!

Pakk sekken på forhånd, og la den stå klar så du bare trenger å hive den på ryggen når du skal ut døra. Ha oppi alt du trenger på tur — refleksvest, hodelykt, varme klær, et par ekstra tørre sokker og hansker, førstehjelpspose, sitteunderlag og noe godt å spise. Sjokolade og appelsin kan fungere godt som motivasjon. Du kan gjerne ha oppi noen ekstra «trekkplastre» hvis du føler for det, som for eksempel en bok du har lyst til å lese, eller et kamera du vet du kan ta flotte naturbilder med. Velg noe som motiverer deg og som du vet du liker å hygge deg med, og hiv det oppi. Da vet du at du får drive med de tingene når du er ute på tur!

Når du vet at sekken står der ferdigpakket og det bare er å gå rett ut på tur, blir «dørstokkmila» kortere!

 

IMG_20151115_160757

 

Ta én tur av gangen

Sett deg realistiske mål.  Hvis du har lyst til å komme deg ut på tur, trenger du ikke gjøre det til noe stort «prosjekt», for eksempel ved å ha som nyttårsforsett at du skal gå så og så mange kilometer. Da virker det bare enda «større», og selv om det kan fungere for noen, kan det for andre igjen gjøre det enda vanskeligere å komme igang.

Hvis du vil på tur, så vurder å bare gå ut døra og la veien bli til mens du går. Sett deg gjerne et mål, men la være hvis du kjenner at det tar mer motivasjon enn det gir.

 

Nyt turen

Når du først er ute på tur, så fokuser på alt som er bra med å være ute i naturen. Ofte kan det være koselig å ta turen i et rolig tempo og ta pauser for å slappe og ta bilder, plukke bær, se på utsikten eller kose med hunden. Noen ganger når jeg er på tur vil jeg bare nå bestemmelsesstedet så fort som mulig, mens andre dager drar jeg heller på «koseturer» hvor jeg tar meg god tid og tar masse bilder. Sasha hund er ikke alltid like fornøyd med det, men det er utrolig koselig, og hun er tålmodig nok til at hun finner seg i det 😉 .

 

 IMG_20150920_143810

Dra på oppdagelsesferd

Prøv å gå vekk fra stiene og veiene du pleier å gå, og dra på «oppdagelsesferd».

For litt siden bestemte jeg meg for å «utforske» alle gatene og nabolagene i nærområdet mitt, og jeg oppdaget mange fine ting jeg ellers aldri ville sett — utsikter, ting folk hadde gjort med hagene sine, sånne ting.

Når du skal ut på skogs- eller fjelltur, kan du prøve ut nye turområder, men også rett og slett gå utenfor stiene. Når du går der mennesker vanligvis ikke går, har du også høyere sjanse for å treffe på dyr, og er du skikkelig heldig kan du finne «perler» som kanskje veldig få, eller ingen andre vet om.

 

Håper noe av dette hjalp, og håper du får mange fine turer fremover!

 

IMG_20151114_115418

Til deg som har det tøft på folkehøyskolen

Leste et innlegg på en annen blogg skrevet av en elev som vurderte å slutte på folkehøyskolen på grunn av depresjon, og fikk lyst til å skrive et eget innlegg hvor jeg deler mine egne erfaringer og råd, og kanskje hjelper noen som har det tøft på folken selv.

8e01b-10minnevegg

De sier folkehøyskolen er det beste året i ditt liv. Det stemmer sikkert for mange, og jeg er glad på deres vegne, men hvilken del av livet ditt som kan bli den beste tror jeg har med veldig mange faktorer å gjøre. For meg er den beste delen hittil høyskoletiden min i Sogndal.

Men når det fins en sånn forventning, blir det kanskje litt som julefeiringen som står for døren, at det kan bli ekstra tøft om du faktisk ikke opplever det sånn. Det kan også være vanskelig å være den som «ødelegge glansbildet» ved å åpne seg og dermed fortelle at det faktisk finnes ensomhet, utfrysning eller mobbing på skolen.

Jeg gikk folkehøyskole i to år: sirkuslinja v/ Fjordane FHS fra 2010-2011, og hest i fokus v/Namdals FHS fra 2013-2014. Det første året hadde jeg det tøft psykisk og hadde veldig dårlig konsentrasjon på grunn av ting som hadde skjedd, og jeg var utrolig usikker både på meg selv og andre. Jeg tok bare to valgfag, fordi det var det minste antallet du kunne ha, og jeg satt mye for meg selv selv om jeg visste jeg burde ha vært mer sosial.

Jeg var så utrygg på alle rundt meg at det hendte jeg dro og kjøpte en kebab i bygda istedenfor å spise middag med de andre i matsalen, og jeg hadde en innstilling om at jeg ikke skulle åpne meg eller be om hjelp til ting fordi jeg ikke ville være «til bry» eller «i veien». Jeg tok ikke mer plass enn jeg absolutt måtte, og jeg var så redd for å bli avvist at jeg ikke turte være mer enn minimalt sosial. Jeg var så innelukket at jeg faktisk ikke kjente de fleste av elevene på skolen, og jeg tror de fleste av dem kunne gått forbi meg på gaten i dag uten at jeg engang hadde kjent dem igjen.

Miljøet på skolen og i klassen kunne også vært bedre, det foregikk blant annet ganske drøy mobbing som aldri ble tatt tak i, og det og angsten min gjorde at jeg gikk veldig mye for meg selv, og jeg følte meg egentlig aldri som en del av klassen, heller som om jeg var der på besøk, eller en tilskuer som så alt fra sidelinjen. Selv om jeg har kontakt med flere av elevene fra skolen på sosiale medier og er glad for at jeg har dem som venner, har jeg endt opp med å ikke ha kontakt med noen fra klassen idag.

Jeg hadde det mye kjekt det året også, både i og utenfor den klassen, men samtidig kjenner jeg enda på en del bitterhet og sinne, for det var mye som skjedde det året som «forgiftet» det for meg. Mobbing og lignende opplevelser kan sitte i en god stund.

f37d3-skutersafari036Da jeg begynte mitt andre folkehøyskoleår i Nord-Trøndelag to år senere, hadde jeg vokst veldig og blitt bedre kjent med meg selv, jobbet meg gjennom en del ting, og tatt med meg lærdom fra både det første folkehøyskoleåret og høyskoletiden i Sogndal. Jeg meldte meg på en drøss valgfag fordi jeg hadde funnet ut at det passet bedre for meg, jeg var langt mer sosial generelt, jeg meldte meg også inn i elevlaget og jeg holdt til og med to lange morgensamlinger, om sirkus og selvskading. Jeg havnet også i en fantastisk klasse, som riktignok hadde sin andel drama og problemer som jeg ikke skal skrive mer om her 😉 , men som fremdeles alt i alt var en herlig og fargerik gjeng. Jeg har kontakt med de fleste i klassen i dag, og savner miljøet i stallen.

Så på den ene siden er det veldig mye i det med at folkehøyskoleåret er hva du gjør det til, men samtidig er det så mye du ikke kan kontrollere, som hvem du havner i klasse med. Jeg isolerte meg veldig det første året, og det var hundre prosent mitt eget valg, selv om det var grunnet sterk angst og usikkerhet. Samtidig var det ikke mitt valg at jeg ble behandlet som dritt av opptil flere på skolen, flere av dem ansatte der, og at ingen virket som de brød seg nevneverdig, flere virket snarere som om de støttet og oppmuntret oppførselen til minst én av dem. Sånt ødelegger veldig, uansett hvor sterkt forsett du har om at du skal få et godt år, og det er én av hovedgrunnene til at jeg til slutt endte opp med å «skyve klassen bort fra meg».

Vet ikke om jeg har noen «universalråd» til noen som har det tøft på folkehøyskolen, for alle er forskjellige, men jeg vet at åpenhet kan hjelpe veldig mye. Da jeg gikk mitt første folkehøyskoleår, turte jeg ikke klage på de som behandlet meg dårlig fordi jeg var så usikker på meg selv, og lurte på om det bare var jeg som overragerte. Jeg turte heller ikke si noe særlig om hvordan jeg hadde det eller hva jeg hadde opplevd før. Det andre året hadde jeg blitt modigere, og turte både å være mer åpen om meg selv og å si ifra mer.

Så hvis du er ensom, føler deg misforstått, eller opplever noe som urettferdig, så prøv å pushe deg selv til å si fra. Jeg har opplevd at folk har hatt det vanskelig eller vært ensomme og fått det mye bedre når de har åpnet seg, enten muntlig, gjennom Facebook/SMS, eller ved å få lærere til å fortelle ting for dem. Det kan selvfølgelig ikke hjelpe i alle situasjoner, men jeg har sett det hjelpe flere som har vært ensomme eller hatt det vanskelig, og ofte bryr folk seg mer om deg enn du tror når du har det tøft. Husk at andre kan «se» deg og tenke på deg uten at du er klar over det.

Det er óg viktig å ikke isolere seg. Vet veldig godt dette er en ting som ofte høres mye lettere ut enn det er å faktisk gjøre det 😉 , men prøv å pushe deg selv til å være sosial. Det trenger ikke engang bety at du hiver deg med på ting, det kan være små ting som å ta med deg laptopen eller boka du leser ned til peisstua, og rigge deg til under et pledd i en sofakrok. Når du først har kommet deg ut blant folkenfolket, får du ofte lyst til å sette deg ned og snakke med noen, bli med på brettspill, eller gjøre noe annet sosialt 🙂 .

Det kan også være givende å engasjere seg på skolen. Ting som å bli med i elevlag kan være langt mindre jobb enn du tror, og også veldig meningsfyllt.

Ellers har jeg et knippe generelle råd til folkehøyskole-elever her. Håper de kan hjelpe!