Kom meg endelig over «dørstokkmila» og fikk tatt en overnattingstur til gapahuken i natt 🙂 . Labba av gårde sent på kveld og var fort oppe, på tross av at det var isete. Tror det var det faktum at jeg skulle bli der oppe hele natten som fikk selve turen opp dit til å fortone seg veldig kort, eller at det var mørket, fordi det ikke var mye å se på veien, bortsett fra utsikten over fjorden og bygda.

Tok ikke med hunden Sash, fordi hun var så utrygg der forrige gang, og kjente at det gjorde en ganske stor forskjell på hvor trygg jeg selv følte meg 😉 . Alt av lys gjorde faktisk at jeg nesten følte meg mer utsatt enn trygg, fordi jeg instinktivt ville være så usynlig som mulig. Det var definitivt tryggere da jeg hadde med meg den digre, trofaste gordonsetteren min. Akkurat da jeg skulle legge meg i soveposen kom det selvfølgelig et vindkast som fikk stearinlysene til å blafre. Skikkelig fjellkos :p .

Har aldri egentlig vært mørkredd, og følte meg ikke redd der oppe denne natten heller, men lå var veldig var for alt av lyder, som du blir når du ligger i skogen om natten. Spesielt kvist som knakk og  lyder som hørtes ut som skritt i grusen fikk meg til å spisse ører. Det blir lett sånn når utsikten din ser sånn ut:

Er glad jeg dro av gårde, uansett hyggefaktor er det alltid en god følelse å være ute i naturen. Det er en spesiell følelse å ligge der i mørket og kulden og være uten all komforten vi er blitt så vant med i Norge. Du setter plutselig så mye mer pris på ting vanligvis tar for gitt. Alt av varmekilder er gull verdt fordi du ikke sitter i et rom oppvarmet av en veggovn, og det elektrisk lyset fra hodelykten er en luksus som må spares på. Satte så stor pris på små ting, som håndvarmerne og vannflasken fylt med varmt vann som jeg kunne holde rundt, eller ha nedi fotenden av soveposen.

Dro nedover igjen rundt tretiden fordi jeg ikke fikk sove. Var glad jeg dro opp, selv uten Sash, og har veldig lyst til å dra opp igjen snart, enten til gapahuken eller til et annet sted jeg finner meg der oppe 🙂 . Er som sagt alltid deilig å være ute i naturen, og alltid en spesiell følelse når jeg ern nede igjen til lyset fra gatelyktene og kan slå av hodelykten.

Det var forresten i hvert fall én som var våken hjemme da jeg kom hjem. Hodelykten lyste opp to katteøyne i vinduet, fra en Mio som lurte på hvem det var som kom gående med hodelykt klokka tre om natten 😉 .