Livets harde realiteter

Hadde en god diskusjon med en god hun-kompis på vei hjem fra stallen forleden. Vi snakket om hvordan livet hadde blitt, og hvilke forventninger vi har til oss selv og hva vi ønsker å oppnå i livet.

Jeg begynte å tenke på hvor destruktivt det kan være at voksne ikke forbereder barna på at alle er forskjellige, og at vi kommer til å mestre forskjellige ting. Som barn og unge tar vi det for gitt at det finnes bestemte milepæler i livet, som høyere utdanning, eget hus eller leilighet, barn og 100%-stilling, og at alle kommer til å nå disse målene etter hvert som vi blir eldre. Egentlig er det veldig rart at vi ikke forberedes bedre på hvordan livet egentlig er, og ofte ikke skjønner det før vi nærmer oss slutten av tenårene, eller når vi er blitt unge voksne, for det er en massiv forventing fra oss selv, hverandre, de voksne og samfunnet generelt om å lykkes i livet, og at du må lykkes på bestemte måter, som å få deg en heltidsjobb, stifte familie og gjerne eie eget hus og leilighet.

Jeg personlig tror det hadde vært langt bedre om foreldre og lærere var mer realistiske.

Fortell barna at ikke alle passer til alle jobber, og at ikke alle kommer til å kunne ta høyere utdanning eller fullføre videregående, og at det ikke betyr at livet ditt er ødelagt.

Fortell barna at de kanskje ikke kommer til å eie et hus eller leilighet, og at det er helt greit, at det ikke betyr at de er mislykkede, fordi det er dyrt å kjøpe leilighet eller hus, og vanskelig å komme inn på boligmarkedet.

Fortell dem at de sikkert vil oppleve på minst ett tidspunkt i livet at enkelte andre på deres alder er langt foran dem.

Fortell dem at noen kan bli syke eller dette ut av skole eller arbeidsliv av den grunn, og kanskje ikke fullføre VGS eller høyere utdanning, og at det ikke betyr at du har mislyktes som menneske. Fortell dem at VGS-vitnemål, eller diplom fra høyere utdanning gir dem langt større muligheter, men at du kan få et lykkelig, givende og suksessrikt liv selv om du ikke klarer å fullføre, eller selv om du går ut av VGS senere enn de andre i kullet ditt.

Det kan hende jeg føler på dette ekstra sterkt fordi jeg hadde opptil flere rundt meg som ga meg «dommedagsprofetier» og truet meg med at livet mitt omtrent var ødelagt hvis jeg ikke fullførte VGS da jeg for alvor ble psyk og ble hengende etter, og at dette ødela utrolig mye for meg.

Men likevel: kanskje færre hadde endt opp med å sitte å føle seg mislykket, og sammnelignet seg mindre med andre, hvis vi hadde gitt barna mer realistiske og nyanserte forventninger.

 

If you can’t be a pine on the top of the hill,
Be a scrub in the valley — but be
The best little scrub by the side of the rill;
Be a bush if you can’t be a tree.

If you can’t be a bush be a bit of the grass,
And some highway happier make;
If you can’t be a muskie then just be a bass —
But the liveliest bass in the lake!

We can’t all be captains, we’ve got to be crew,
There’s something for all of us here,
There’s big work to do, and there’s lesser to do,
And the task you must do is the near.

If you can’t be a highway then just be a trail,
If you can’t be the sun be a star;
It isn’t by size that you win or you fail —
Be the best of whatever you are!

Be the Best of Whatever You Are

av Douglas Malloch

Life is Strange — «Farewell»

Farewell (3)

Har skrivekløe og flere ting jeg har lyst å skrive om, men ingenting konkret nok til at jeg klarer å skrive et helt innlegg om dem, så jeg kan like godt skrive et innlegg om bonus-episoden til siste Life is Strange-sesong.

«Farewell» er en kort episode som handler om barndomsvennene Max og Chloe før faren til Chloe dør og Max drar til Seattle. Har faktisk ikke så veldig mye å si om episoden. Den er én time lang og føles langt kortere, og det er en fin og søt liten historie, med et obligatorisk «tøft Life is Strange-øyeblikk». I korte trekk handler den om at de som unge tenåringer finner et skattekart som fører dem til en skjult «skatt» de gjemte da de var åtte og har glemt hva var, og som fører dem ut på en skattejakt rundt om i huset og hagen.

På veien gjenoppdager de masse ting de kan mimre over, og vi får et innblikk i hvordan vennskapet og oppveksten deres har vært. Det er interessant hvordan spillet lar et par 12-13-åringer se tilbake på årene som har vært, som oftest i fiksjon er det jo voksne, gjerne eldre mennesker som ser tilbake, mens barn stort sett ser fremover, men det gir jo veldig mye mening, for barn forandrer seg jo so fort at en åttering og 13-åring nærmest er forskjellige personer  — 13-åringen er jo faktisk også nesten dobbelt så gammel som åtteåringen.

Leker med tanken om at du kanskje egentlig bør spille denne episoden aller først hvis du aldri har spilt Life is Strange før siden den kronologisk er aller først i serien, og den utbroderer barndommen til de to bestevennene og klarte å gi meg en sterk følelse av nostalgi — og den er en veldig god «grunnmur» for resten av serien, på grunn av opptil flere ting som skjer i episoden som henvises til i resten av spillet.

Pluss at episoden minner meg om hvordan tingene som skjer i Life is Strange kan være så gjenkjennelige og terapeutiske for veldig mange.

Vet det fins bøker om sorg som hjelper mange, men hvis du vil ha et spill om sorg og sorgreaksjoner, så spill Life is Strange: Before the Storm.

Ellers begynner jeg å bli ganske lei av å ha livet på vent, så gleder meg veldig til jeg kommer ut i praksis, for det har gått altfor lang tid nå. De som tror at lediggang er å ha «fri hver dag» er utrolig heldige, for de kan umulig ha opplevd å ikke ha noe å fylle dagene med.

Helene sjekker inn — om Listhaug og «Utøya-kortet»

Helene sjekker inn

Etter at jeg skrev innlegget om Listhaug og Utøya så jeg siste episode av Helene sjekker inn, fordi den handlet om Modum Bad og behandlingen der, og jeg har en god venninne som er der akkurat nå for traumebehandling. Episoden handlet om angst, men flere av pasientene has også alvorlige traumer.

Det er spesielt to scener jeg skulle ønske alle så, spesielt de som sitter og gnåler akkurat nå om at Utøya-overlevende «drar Utøya-kortet». Grunnen til at jeg vil dere skal se dem er at du får se to ufattelig tøffe og modige mennesker som våger å vise dere hvor sterke  traumereaksjoner kan være. Én av dem reagerer kraftig på lyden av glass som blir knust, den andre er tilbake der hun var da bomben smalt den 22. juli.

 

Helene sjekker inn, angstbehandling på Modum bad

 

Anbefaler å se hele episoden, både fordi du vil lære veldig mye generelt og fordi de forklarer og gir kontekst til de to scenene, ellers kan du gå rett til 7 og 11. Begge scenene viser vanlige sterke traumereaksjoner.

Ønsker virkelig at så mange som mulig ser denne episoden, for dette er veldig viktig tema, og måten folk enkelte har diskutert siste Listhaug-påfunn viser hvor lite mange kan om traumer.

PS, hvis du ikke ser hele episoden: grunnen til at de kaller det som skjer med Julianne et «eksperiment», er at pasienten tester ut hvordan visse situasjoner vil påvirke dem, ikke at Modum Bad bedriver forskningseksperimenterer på pasientene sine.

 

Anbefalt lesing

The Courage to be Me er en super gratis tegneseriebok du kan lese på nett, som går inn på mange forskjellige traumeopplevelser på en lettforståelig måte.

 

Om overgrep, monstre og nyanser

Sint2Så FrP har en kampanje mot overgrep, med et enkelt, populistisk budskap med et språk som fordrer sinne, en oppfordring til å «like og dele», og nå også selvmedlidenhet hos Listhaug ovenfor de som prøver å nyansere. Med andre ord, egentlig en velkjent situasjon — en politiker på den ene siden, og på den andre siden fagfolk og organisasjoner med lang og bred erfaring som ikke blir hørt — eller i dette tilfellet, kritisert og mistenkeliggjort.

Jeg forstår at det er lett å la sinnet løpe av med seg når en diskuterer seksuelle overgrep, spesielt mot barn, men jeg har en stygg følelse av at Listhaug/FrP prøver å utnytte dette: at ordet «monstre» ble valgt fordi det selger et politisk budskap bedre enn bare «overgripere», og at «pedofile» også vekker sinne og hat, noe som vi vet fører til flere delinger. Litt som da Listhaug ikledde seg indianerkostyme ifjor, bare langt mindre uskyldig.

Problemet er at vi faktisk må få bukt med problemet overgrep utgjør, og da trenger vi fakta og nyanser. Problemet med det igjen er at diskursen rundt overgrep, spesielt i kommentarfeltene, er gjennomsyret av sinne og hysteri, og at nyansering og fakta ser ut til å gjøre folk sinte. Hovedproblemet mitt er faktisk ikke at det er negativt for overgripere å bli kalt monstre, men at det å fyre opp under dette sinnet ved å bruke begrep som «monstrene skal tas», er veldig destruktivt.

Bare for å få det ut av veien først: langt fra alle overgripere er pedofile, og langt fra alle pedofile er overgripere. Skjønner at når Listhaug srkiver «pedofile monstre som jakter på barn», så har hun vel fått det fram at det spesifikt er overgripere det er snakk om, men hun utelater fremdeles alle overgriperne som ikke er pedofile, og ordene blir uansett brukt feil så ofte av andre at det er greit å rette likevel.

Skal ikke gå mer inn på Listhaug og ordvalget hennes, og LMSO har allerede skrevet veldig bra om dette her, og jeg fikk mer lyst til å kommentere hva folk skriver rundt dette i kommentarfeltene. Har sett et knippe utsagn gå igjen så mange ganger at jeg tenkte de fortjente et blogginnlegg, fordi disse tingene er viktige. Hentet ut noen eksempler på dem fra kommentarfeltene til Listhaug så jeg får svar dem én etter én.

Bortsett fra trollene som prøver å sverte klagene som «folk fra venstresiden som hater Listhaug», er det fire typer utsagn som går igjen:

1. «Hvorfor forsvarer dere overgripere?!»

Sint5

[Redigert, 25. mars: den sørgelige ironien her er jo at det å si at vi må bruke det og det ordet så flere unge forteller og flere overgripere blir tatt er det motsatte av å beskytte dem. Dessverre virker det som om mange ikke leste eller hørte seg hva fagpersonene faktisk sa, og bare fikk med seg hva Listhaug fremstilte det som de sa. At sistnevnte klarer det kunststykket å vinkle saken på denne måten gjør meg veldig glad hun ikke er justisminister mer, i mye større grad enn det teite 22. juli-saken.]

Det går an å ha to tanker i hodet på samme tid. Å påpeke at et ord blir brukt feil, eller at kriminalomsorgen kunne blitt bedre, eller at pedofile er redde for å be fastlege eller psykolog om hjelp, er selvfølgelig ikke et forsvar for overgripere, og det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke bryr oss om utsatte. Det er ting folk ber om fordi de vil ha et samfunn med så lite overgrep som mulig, og ting som hvilke ord vi bruker har faktisk en stort innvirkning på hvordan vi tenker og handler.

2. «Jammen overgripere er jo monstre for barna som utsettes for dem!»

Sint3

Nei, for barna er dessverre ikke overgriperne monstre. De fleste barn kjenner overgriper fra før, og det er ofte trenere, lærere, foreldre, søsken eller venner som barna kjenner fra før og gjerne stoler på, og som har en høy stjerne hos de rundt seg.

Det er lett å innbille seg at barn automatisk forstår at overgrep er galt, og at «hvis det skjedde meg, ville jeg sagt det til noen», men barn har en mye høyere sjanse for å gi seg selv skylden, bestemme seg for at vedkommende «ikke klarte å styre seg», eller prøve å rasjonalisere det som skjedde fordi de tross alt er «stuck» med overgriperen, og nærmest trøst seg selv med at de har gode sider óg. Kanskje de tar barnet med på fisketur, kanskje er de morsomme og med på å spille dataspill, kanskje lager de kjempegod pizza på lørdagene. Eller kanskje de ikke forstår at det som skjer er galt, og tror at det er noe alle voksne gjør mot barna sine.

Det er ingenting rundt overgrep som er mer hjerteskjærende enn å høre beretninger fra utsatte og høre dem si ting som at «jeg ble mishandlet da jeg var ni, og det var min skyld, for jeg var ikke fysisk sterk nok til å gjøre motstand». Eller «jeg var 13 og det var min skyld, for jeg gjorde ikke motstand» — og det er voksne mennesker som sier disse tingene, om ting de opplevde da de var barn eller unge tenåringer, og jobber du med utsatte, får du høre denne typen utsagn hele tiden. Instinktet til å ta på seg skylden, som en slags selvforsvarsmekanisme, kan være utrolig sterkt.

Når så barn forteller, er det ofte til jevnaldrende venner, som ikke har kunnskapen til å vite hvordan de skal hjelpe. Så får gjerne vennen i tillegg streng beskjed om ikke å si det videre. Eller de forteller det til voksne som ikke har kunnskap utover «overgripere er monstre som må straffes», som enten ikke tror barnet eller vet hvordan hen skal reagere, og ofte ender opp med å ikke gjøre noe.

Vi kan forebygge overgrep veldig effektivt ved å væpne barn med kunnskapen om hva som er greit og ikke greit, og at de kan og må si fra til voksne, som igjen trenger opplysning om hvordan de kan møte barnet og hva de må gjøre videre.

Som LMSO poengterer i diskusjonene på Facebook: vi har en æreskultur også i Norge, selv om vi ikke kaller den det, og den fører til at utsatte, spesielt de som opplever incest, opplever at familien kan være like opptatt av at det ikke må komme ut at det er en overgriper i familien, eller de kan presse den utsatte til å tilgi overgriperen, eller ta tilbaken anklagen om overgrep.

Det er ukultur og uvitenhet vi må få bukt med for å redusere antall overgrep, og det oppnår vi ikke ved å fyre opp under sinne og stigma.

«3. Hvordan våger dere å ville nyansere om overgrep?!»

Sint1

Ja, fakta, vet du, sånn som i diskusjoner rundt alle andre tema i verden?

Ingen blir sinte på de som forsker på kreft, fordi vi forstår at vi trenger kunnskap og opplysning rundt kreftformene for å bekjempe dem. Fakta gjør at vi kan finne opp bedre behandlingsmetoder og fortelle folk hva de kan gjøre for å unngå å utvikle kreft.

På samme måte trenger vi nyansene og faktaene når vi skal bekjempe overgrep. Å forstå er ikke å unnskylde eller forsvare. Det blinde sinnet og hysteriet i kommentarfeltene, fra folk som mest sannsynlig aldri har løftet en finger i kampen mot overgrep, og hvis største bidrag er roping om dødsstraff og kastrering, eller forbud mot menn i barnehager, hjelper ingen. Det er Politiet og organisasjoner som Redd Barna og DIXI som bekjemper og forebygger overgrep, og som alle andre trenger de så mye kunnskap som overhodet mulig for å gjøre best mulig jobb.

4. «Pipa hadde fått en annen lyd om barnet ditt ble voldtatt!»

sint8

Det er faktisk ikke sånn at det bare lekfolk som klager på Listhaug her. Den største kritikken kommer hovedsaklig fra erfarne fagfolk, for eksempel fra Landsforeningen mot Seksuelle Overgrep og Krisesenteret i Stavanger, og de første som reagerte på «monster-retorikken» til Listhaug var så vidt jeg har skjønt fengselsbetjenter. Altså mennesker som i høyeste grad kommer tett på utsatte og absolutt vet hva de snakker om.

At Listhaug og støttespillerne hennes ikke lytter til eksperter, altså de som har jobbet med overgrep i tiår og viet livene sine til å opparbeide seg kunnskap og hjelpe utsatte, og prøver å redusere dette til «angrep fra politisk korrekte på venstresiden», er ganske uforståelig for meg. Jeg forventer ikke mer fra kommentarfeltene, men jeg skulle trodd en minister ville holdt høyere nivå 😦 .

Til slutt, fra Redd Barnas retningslinjer:

ReddBarna.PNG


Anbefalte ressurser:

DIXIPandora’s AquariumThe Courage to be MeDu ser det ikke før du tror det

DIXI er et ressurssenter som jobber mot overgrep, og hjelper utsatte og pårørende. DIXI hjelper både gutter og jenter. Se også SMISO.

«Pandy’s» er en veldig «omfattende» støttegruppe på nett for utsatte og pårørende, som hjelper gutter og jenter og har undergrupper for relaterte tema, som juss-hjelp og psykiske sykdommer som følge av overgrep. Tjenesten er gratis, og du kan være fullstendig anonym.

The Courage to be Me er en fantastisk gratis e-bok som i tegneserieform gir deg en veldig grundig, men lettfattelig, innføring i hvordan overgrep kan oppleves. Hvis du er en lekperson som vil lære mer om overgrep, er denne boken et flott sted å begynne.

Har også skrevet om Inge Marte Thorkildsens Du ser det ikke før du tror det, som er en fantastisk bok om temaet. En utorlig lærerik bok som bør leses av alle.

Etter Before the Storm (uten spoilers)

«Always said I was a good kid
Always said I had a way with words
Never knew I could be speechless
Don’t know how I’ll ever break this curse

Now the world is only white noise
Frequencies that I can’t understand»

 

Da har jeg spilt ferdig Life is Strange: Before the Storm.

Og wow.

Jeg har ikke spilt mange spill i samme sjanger, og jeg vet at for eksempel The Last of Us og The Walking Dead også skal være tøffe. Men jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har spilt et så sårt, trist og hjerteskjærende spill. Har skrevet dypere om spillet og hovedperson Chloe her, og anbefaler at du leser det første innlegget hvis du ikke har spilt spillet, men i korte trekk er Before the Storm et «pek-og-klikk»-rollespill om 16 år gamle Chloe, som er i sorg over faren som ble drept i en bilulykke da hun var 14 og er begynt å være mer og mer borte fra skolen, henge med feil folk og selvmedisinere med hasj.

Chloe har falt i unåde hos skolens strenge rektor, tagger på alle overflater hun kommer over, spesielt de som tilhører folk hun ikke liker, har opparbeidet seg en betydelig gjeld til den rufsete, men tilsynelatende greie karen hun kjøper hasj av, har en mor som er aleneforsørger og sliter med å få endene til å møtes, og blir venn med den populære, men mystiske Rachel, som har sine egne problemer og fantaserer om å rømme fra bygda.

Føler at det er nettopp settingen som gjør Life is Strange så sterkt og virkningsfullt. Spillet handler ikke om zombier eller krig eller en dreven eventyrer på skattejakt i Tibet. Den er en historie om en helt vanlig tenåringsjente med problemer, og temaene i spillet er tap og sorgreaksjoner, viktigheten av familien og foreldrene dine, vennskap og gryende romantikk, og hva som kan skje når en helt vanlig tenåring gjør feil valg og havner i feil miljø. For den saks skyld handler det også om hvordan velmente voksne kan gjøre vondt verre ved å tilnærme seg et «problembarn» på feil måte.

Spillet veksler flytende mellom de hverdagslige scenene og de mer tøffe øyeblikkene. Det kan dreie seg om at du mekker bil,  eller at du spontant hiver deg med på et Dungeons&Dragons-aktig rollespill, men også dramatiske og tøffe sekvenser og de mer såre og melankolske øyeblikkene, som når Chloe i drømmesekvenser får snakke med faren sin. Before the Storm kan være både morsomt, søtt, sjokkerende, dramatisk og trist, og når det skjer tøffe ting, treffer de hardt, fordi du føler det like gjerne kunne hendt folk du personlig kjenner.

I tillegg har spillet mystiske og overnaturlige undertoner som gjør det enda mer spennende, og en del av gøyen med spillet er å gå på YouTube og nettsamfunn etterpå og utforske alle de spennende og nesten skumle fan-teoriene om hovedpersonene, bygden og hvordan historien i forløperen henger sammen med den opprinnelige serien. Hvis du leser mellom linjene oppdager du at Life is Strange-spillene forteller så mye mer enn det de «sier rett ut», og ser du på symbolikk, referanser og godt skjulte detaljer finner du en god del å gruble og spekulere over.

Side note: det er vanskeligere å legge ut spennende screenshots for episode 2 og 3 for å beskrive stemningen i spillet her, fordi jeg ikke vil røpe noe av handlingen, så hvis de jeg legger ut her ikke virker så veldig spennende, er det bare derfor.

Det jeg tror jeg liker best med Life is Strange, og det som gjør det til et viktig og meningsfylt spill, er nettopp det at det er så gjenkjennelig. Har skrevet allerede om hvordan jeg kjenner meg igjen i Chloe, og spillet tar generelt opp så mange virkelige problemer at jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, og jeg har lest at flere som for eksempel har mistet foreldre har opplevd spillet som terapeutisk. Tror også det kan virke inspirerende for andre unge med problemer, som kanskje kjenner seg igjen i Chloe og merker at de ikke vil ende som henne, eller bare finner det trøstende å få en påminnelse om at de ikke er alene.

Before the Storm 6.pngSpillet er ikke perfekt, enkelte scener  kunne vært bedre «regissert», og slutten kommer litt brått på, men helhetsinntykket er veldig bra, og alt spillet gjør rett veier opp for feiltrinnene. Utviklerne har også klart å presse ganske mye innhold inn i de knappe 10 timene det tar å spille seg gjennom historien.

Hvis du vil spille et rollespill som er ganske annerledes det du vanligvis spiller, med et sterkt fokus på det å være et rollespill som forteller en meningsfylt og spennende historie, anbefaler jeg helhjertet Life is Strange: Before the Storm. Du trenger ikke å ha spilt den første serien for å spille forløperen, og faktisk tror jeg det er en stor fordel å spille dette spillet først.

Gjenkjennelse

(Ingen spoilers)

Såh. Jeg er godt ute i andre episode av Life is Strange: Before the Storm, og det er et sånt spill hvor du lett kjenner deg litt for godt igjen i opptil flere av karakterene. Jeg personlig identifiserer meg litt ubehagelig mye med hovedperson Chloe.

BeforeTheStormChloe.jpg

Chloe har ikke samme «katalysator» som meg; jeg mistet aldri faren min i noen bilulykke. Men jeg også opplevde å ikke «fikse» skolen. I ungdomskolen var jeg mye borte, dels fordi jeg ble mobbet så mye, men også fordi jeg ikke brød meg om skolen så mye som jeg burde. Skjønt, det er godt mulig at de to tingene henger sammen.

I high school ble jeg alvorlig deprimert, og hadde veldig fravær. Til slutt gikk jeg omtrent ikke på skolen i det hele tatt, og det skulle ta flere år før jeg begynte på skolen igjen for fullt. Skrev mer utfyllende om dette her, men long story short: det at jeg strøk i fag, og til slutt måtte ta et år om igjen, var helt knusende for meg, spesielt når jeg allerede slet. Så gikk det nedover derfra.

Skolen er så viktig for oss. Den er «jobben» vår det meste av oppveksten og stedet hvor vi tilbringer store deler av dagene våre, og hvor bra vi gjør det der blir uungåelig en stor del av identiteten vår. Å mislyktes totalt med skolegangen betyr liksom at du er totalt mislykket som individ. Som voksen er det lett å se at livet fortsatt kan bli helt fint, og at det å være borte fra skolen et par år på grunn av sykdom eller andre grunner kanskje bare betyr at du blir ferdig senere. At ett område i livet ikke er alt, og at hvis du ikke lykkes med noe, er det så mange andre måter livet kan bli bra. Jeg ble jo også ferdig med videregående til slutt, da jeg innrømte for meg selv at jeg måtte ta det i mitt eget tempo.

Men det var vanskeligere å se der og da, spesielt når voksne rundt meg fortalte meg hvor mye vi trengte skolegangen, og at jeg og livet mitt omtent var ødelagt om jeg ikke lyktes med skolen, og jeg faktisk trodde på det, og det dro meg enda lenger ned, og den onde sirkelen var begynt. Det er paradoksalt hvordan du kan ha det så tøft at «hverdagsting» som skolen blir mer og mer fjerne og uviktige, men det samtidig virker så stort og ødeleggende at en ikke gjør det bra på skolen.

Misforstå meg rett, jeg og Chloe er mer ulike enn like. Jeg også hadde mye fravær, og mye sinne i meg, ingen nære venner, og et rom jeg ikke brød meg med/klarte å holde ryddig, men jeg begynte aldri å «henge med feil folk», jeg tagget ikke, jeg tilbrakte ikke store deler av tiden borte fra hjemmet, og jeg eksperimentere aldri med stoff — skjønt jeg har tenkt en del på at jeg lett kunne havnet i en ungdomsgjeng eller noe, med alt det kunne medført av alle tingene over, fordi jeg så sårt trengte den følelsen av tilhørighet.

Men jeg kjente den håpløsheten jeg kjenner i Chloe. Hun gjør og sier ting jeg absolutt ikke kan stå inne for, og jeg skulle ønske hun kunne se at ting hadde blitt mye bedre om hun hadde vært mer på skolen, og respektert autoriteter mer. Det er frustrende som spiller å oppleve at jeg ikke kan «holde henne i tøylene» så mye som hun trenger, som om hun er så vill at til og med spilleren som styrer henne ikke har full kontroll. Men selv om jeg kan bli irritert og oppgitt og sint på Chloe, er det også tydelig at hun går og bærer på for mye sorg og sinne til at hun klarer å takle det på en god måte. Hun lider, og hun er i tillegg under press fra en rektor hun opplever som urettferdig, og morens kjæreste, som heller ikke er spesielt pedagogisk eller forståelsesfull, og som altfor fort flytter inn og tvinger Chloe til å forholde seg til ham som familiemedlem.

BeforeTheStorm2 1

Hvis det er noe vi kan lære av disse to historiene, så er det at alle «drittunger», og andre barn med problemer, har en grunn til at de er det. Barn og unge som sliter trenger forskjellige ting, men jeg, og trolig Chloe, trengte mest av alt noen som kunne fortalt meg at alt kunne bli bra igjen, selv om det så fullstendig håpløst ut der og da.

For all del, gi de som trenger det «spark i baken», rammer og disiplin. Men husk at det de trenger mest av alt gjerne er tålmodighet, kjærlighet og forståelse. Kjeft, (tomme) trusler og straff har en tendens til å gjøre mer skade enn nytte, spesielt hvis det er det en bruker mest.