Du ser det ikke før du tror det– en bok alle bør lese

4. juli 20151. desember 2021 Øyvind Anmeldelser, Bokanmeldelser, Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Leste akkurat ferdig denne boka av Inga Marte Thorkildsen. «Du ser det ikke før du tror det» handler om barn og unge som opplever vold, omsorgssvikt og overgrep hjemme, men som ikke får hjelpen de trenger. Hun skriver om frykten for å gripe inn, om et barnevern og rettsystem som lytter til de voksne mer enn barna, om barn som opplever overgrep og får senvirkningene feiltolket som ADHD og «atferd», og om myter og feiloppfatninger om vold, overgrep og omsorgsvikt, selv hos fagfolk og i rettsystemet.

Mye av det er rystende og vondt, men det er også a-ha-opplevelser, altså ting som egentlig er helt åpenbare, og som jeg ble overrasket over at jeg ikke har tenkt på selv. Generelt følte mye av det samme som da jeg leste denne inngående saken av VG Helg, Barna som ikke blir trodd, som det også henvises til i boka.

Tittelen, «Du ser det ikke før du tror det», spiller på hvordan mange bevisst overser eller glatter over tegn på vold, overgrep og mishandling, fordi vi nekter å tro at familiemedlemmer, venner og naboer, folk vi er glade i og har tillit til, kan gjøre slike ting mot barn. Mange barn og unge som opplever vonde ting tier, og når de først snakker, blir de ofte enten ikke trodd, eller ikke hjulpet, og fordi de som skulle sett, trodd og meldt fra, ikke hadde motet, kunnskapen eller kompetansen de trengte, og fordi farlige myter fremdeles står sterkt i samfunnet vårt, som at barn har lett for å dikte opp overgrep.

I virkeligheten, som Thorkildsen også forteller i boken sin, er det omvendt: barn som opplever vold, omsorgsvikt og overgrep, forteller det altfor ofte ikke til noen, og når de først gjør det, er tendensen snarere at de underdriver hvor tøft de egentlig har det. Små barn vet ikke instinktivt at vold er galt eller at politi og barnevern skal beskytte dem om de sier fra, og de bestemmer seg lett instinktivt for at det som skjer, om det så er overgrep, sykdom i familien eller ulykker, er deres skyld. De føler at de har en nærmest overnaturlig innvirkning på hendelser rundt dem: «hvis jeg gjør mitt beste og er kjempesnill og flink nå, blir mamma frisk da?».

Boka tar også nådeløst for seg hvilke konsekvenser vold, omsorgsvikt og overgrep medfører både for de utsatte og for samfunnet, og dette er en av delene i boka det virkelig er tøft å lese. Thorkildsen setter disse skadene opp mot mangelen på handling og engasjement, og kaller ettervirkningene etter omsorgssvikt, vold og overgrep for «folkehelseproblemet som forsvant». Hun spør retorisk om vi ville vært like passive om det samme antallet mennesker fikk svineinfluensa.

Hun gir også god plass i boka til den høye terskelen mange har for å gripe inn, selv når det er klare tegn på mishandling eller omsorgsvikt. For eksempel skriver Thorkildsen om et tilfelle der noen barn i en barnehage sloss, og en barnehageansatt sa til dem at i Norge er det ikke lov å slå. Det ene barnet kontret med at «jammen pappa slår jo», hvorpå broren strengt irettesatte ham og sa at «det er en hemmelighet!». Den ansatte meldte fra til lederen for barnehagen, som ikke meldte saken videre fordi hun hadde et så god forhold til mannen det gjaldt. Han skulle til slutt drepe barnas mor.

Men Thorkildsen skriver ikke bare om hvordan vi ofte trår varsomt fodi vi tross alt gjerne har nære relasjoner med dem vi mistenker. Hun diskuterer også hvordan «barn har mange språk», og mange av dem opplever at de ikke blir sett i et samfunn som fokuserer på atferd over grunnene til at folk gjør som de gjør.

Det får meg til å tenke, igjen, på alle jeg har møtt i løpet av livet mitt som er blitt stemplet som «problembarn» og «drittunger», og hvor mange av dem som kanskje først og fremst utagerte og var «vanskelige» av grunner vi ikke visste om, og som først og fremst trengte forståelse og noen å åpne seg til og snakke med, heller enn kjeft, fordommer og utestengning. Jeg tenker også på hvor mange barn og tenåringer som hater én eller flere av foreldrene sine, og sier ting som at «pappa er slem», uten at voksne tar tak i disse utsagnene, og avdekker de tilfellene hvor hatet eller frykten faktisk er veldig velbegrunnet, fordi de for eksempel faktisk har blir utsatt for, eller vitne til vold eller overgrep hjemme, «bak fasaden».

Samtidig er boken balansert og nøktern — Thorkildsen skriver om hvor viktig det er å se barn, men maner også til forsiktighet, og viser til for eksempel Bjugn-saken, som på grunn av en uprofesjonell fremgangsmåte utartet seg til en slags heksejakt mot så mange som 30 voksne, som alle kan ha vært fullstendig uskyldige, og også mindre «episoder», hvor for eksempel en gutt ble grundig undersøkt på grunn av at en voksen hadde sett merker etter «pisking» på ryggen hans. Merkene viste seg å være helt uskyldige strekkmerker. Thorkildsen vier også det siste kapittelet til positive endringer i samfunnet. Hun går inngående inn i tiltak som Barnevernsproffene, og de store og små forandringene disse har utrettet. Det er godt at hun runder av med et positiv og oppløftende kapittel, etter å ha diskutert et så alvorlig tema.

Kan helhjertet anbefale denne boka: alle, spesielt de som enten har barn selv eller jobber med barn og unge, burde lese den fra begynnelse til slutt. Vi trenger at folk setter seg inn i dette temaet, tar et oppgjør med mytene og feiloppfatningene, og ser barna rundt oss som faktisk har det veldig vondt.

På’n igjen

9. juni 201520. november 2020 Øyvind Psykisk helse

Soundtrack: alt-J Something Good

Da var klokken 6:34, jeg har døgnet for å reparere døgnrytmen min, det er en blendende vakker soloppgang utenfor vinduet mitt, og jeg tror faktisk jeg kommer meg ut døra i dag. Utsikter til tur i skog og mark, og det blir sikkert deilig, og det kommer til å gjøre utrolig godt.

Hver kveld er jeg brennsikker på at i morgen må jeg komme meg av gårde. Hver morgen må jeg ta kampen med meg selv, nærmest argumentere mot meg selv for å komme meg ut døra, og trust me, for tiden kan jeg være veldig vanskelig å overbevise, og det er lett å tenke at nei, jeg blir bare hjemme, det er bare snakk om én dag.

Og kommer jeg meg ikke opp, så føler jeg meg elendig på grunn av det resten av dagen.

Det er rart å ha depresjon. Se for deg en ting du overhodet ikke har interesse for. Det kan være hekling, riding, mekking av bil, nyheter på tegnspråk, hva du vil. Når du har en tung depresjon, kan etter hvert alle ting føles sånn, både uviktige og egentlig veldig viktige ting. Aktiviteter og plikter du egentlig brenner for, vet er viktig, eller elsker å drive med blir plutselig bare veldig «uviktige», og i verste fall mister du kreftene til å få selv enkle ting gjort. Jeg har hatt dager på mitt verste hvor jeg for eksempel har levd på store mengder kaffe fordi det ble for mye «tiltak» å lage mat. På samme tid drømmer du om å få det bedre, mens som du isolerer deg mer og mer fra alt som fører til bedring og tapper deg selv for glede og krefter. Det er en ond sirkel. Folk sier at folk med psykiske lidelser bare må «ta seg i skinnet», og til en viss grad kan det stemme, men det er vanskelig å «ta seg selv i skinnet» når bedring i seg selv virker fullstendig uviktig, destruktive tanker får overtaket og en lukker seg fullstendig inne.

Tror og håper jeg er på vei oppover igjen nå. Har vært «borte» i rundt en måned eller sikkert mer enn det, men har klart å kare meg ut døra noen dager nå, og selv om jeg er drittlei, vet jeg at jeg bare må ta tak i hverdagen igjen for å komme meg videre.

Sånn, det var dagens utblåsning. For å skrive om noe hyggeligere: var også på vikingmarknad på Hordamuseet fredag. Arrangørene hadde rigget til telt, ikledd seg tidsriktige drakter, og tilbød alt fra klær, smykker, mat og håndarbeider til riding på islandshest, skyting med pil og bue, tur med vikingskip og en kar som fortale morsomme historier. Eneste minus var at flere av tingene jeg ville prøve (riding på islandshest!) ikke tok kort, så gikk derfra rimelig tomhendt, kan du si 😉 . Men lot ikke det ødelegge noe, det var kjempekoselig og jeg er glad jeg gikk.

Nei, nå må jeg nesten runde av, må innom dusjen før jeg flyr ut døra. Stå på!

En helg med en liten svart hund

28. mai 201521. april 2019 Øyvind Hundeliv, Psykisk helse, Ut på tur!

Har litt skrivesperre for tiden, dels fordi det skjer veldig lite i livet mitt for tiden. Jobber med et par innlegg jeg ikke helt vet hvor jeg vil med, og har egentlig skrevet ferdig et innlegg om skoleåret mitt med «Hilde«, klassen min fra dengang, og mobbing generelt, hvor jeg har reflektert rundt tilgivelse og bitterhet, men føler ikke det passer denne bloggen siden det ville føles som å henge ut andre mennesker, selv om jeg anonymiserer dem, og det er kanskje ikke så vanskelig for enkelte å gjette seg til hvilken skole det er snakk om uansett, så for øyeblikket lar jeg være. Var i det minste litt «terapi» i å skrive det;). Har óg et innlegg eller to som blir litt alvorlige, og jeg har lovet å ha en litt «lettere» periode nå uten så mange «heavy» tema, så setter dem på vent en stund også.

IMG_20150522_192037 — «Mamma og pappa dro på hytta uten meg!»-blikket

Kan uansett skrive om helgen min med Sash‘:). Passet henne som sagt hele langhelgen til mandag kveld, og vi fikk et par gode turer opp til gapahuken på tross av dårlig vær. Gjorde faktisk opp ild der den første dagen, selv om været egentlig var ganske varmt og jeg ikke hadde med mat, det er bare så koselig å sitte i gapahuken med fyr i ovnen, og Sasha i bånd utenfor så hun kan snuse rundt og bare sette seg og følge med på skogen rundt seg. Merker at turene til gapahuken er omtrent passe lange for Sash; hun har mer enn nok overskudd til å gå dem, men samtidig er de lange nok til at hun «slukner» tilfreds når hun er kommet hjem.

Merker det for alvor går mot sommer nå, det blir varmere i været og det begynner å bli lyst allerede rundt klokka fire om morgenen. Gleder meg til dagene blir lange og jeg kan bade, spise store mengder is og dra på solskinnsturer i varmen med Sash. Kanskje det blir noen flere overnattingsturer med henne også 🙂.

Dørstokkmila

20. mai 201521. april 2019 Øyvind Hundeliv, Psykisk helse

Kom meg endelig av gårde i dag. Har vært ganske «langt nede» og deprimert og holdt meg hjemme heller enn å gå ut døra om morgenen, men klarte endelig å komme meg avgårde idag, og det føltes veldig godt. I tillegg skal foreldrene mine på hyttetur til helgen, og da skal Øyvind passe Lille Svarte Hund (Sasha). Skal bli digg å få henne for meg selv en hel helg igjen, merker det er så mye selskap og terapi i henne og jeg vet seriøst ikke hva jeg skulle gjort uten henne!

I dag dro hun meg ut på to turer tett etter hverandre, og på begge turene møtte vi andre hunder som ville leke med henne; en «bestevenn» som hun alltid får løpe løs med når hun treffer ham, og en gordon setter-unghund som gikk for seg selv, og løp av gårde da den hørte bjeffing. Går ut fra at den var på tur og hadde løpt litt unna de andre. Er uansett så utrolig fredelig og idylisk å være ute i naturen med Sash, hun er verdens beste turkamerat og utrolig god å bare slappe av sammen med. Bortsett fra at hun og jeg ikke alltid er enige i når vi skal stoppe og raste eller se på utsikten😉.

Og ja, forresten, spilte meg gjennom tredje episode av Life is Strange i dag. Var nesten redd for å begynne på episoden, fordi jeg vet hvor «tøft» LiS kan være, og igjen: utviklerne innfridde enda en gang. Er så seriøst en fanboy for dette spillet, og trodde aldri et dataspill kunne «ta kontroll over følelsene mine» så utrolig kraftig.

Du vet når du har sett ferdig en film og den er så «fengende» og meningsfull at du bare blir sittende og se på rulleteksten helt til den slutter? Vel, jeg har nå blitt sittende og se på rulletekster etter to av tre episoder, og holdt seriøst på å begynne å grine på slutten av denne. Som sagt: godt å ha en hund som drar deg med ut på tur når ting blir «heavy» 😉 !

Sprangriding

18. mai 201515. april 2019 Øyvind Folken 13-14, Hesteliv, Psykisk helse

Det er vår og veldig lite igjen av folkehøyskoleåret, og klassen har arrangert sprangstevne som vi skal vise frem for resten av skolen. Jeg har meldt meg på, selv om dressurstevnet ikke gikk så bra, og jeg er kjempenervøs, selv om vi har «jukset» ved å numrere hindrene og røpe programmet flere dager i forveien. Men nå har jeg fått på meg rideklærne, salt opp og varmet opp hesten, og stilt meg i kø utenfor, så det får gå som det må gå.

Det er ikke før jeg skal inn i hallen at jeg innser at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre før start. Jeg har bare sett sprangstevner som tilskuer, og ikke helt fått med meg hvordan jeg faktisk begynner. Jeg blir nervøs og engstelig, men ved start står det heldigvis en som blidt forteller meg at jeg skal rope klar, og så ta en volte (en slags «360» med hesten), og så ta fatt på løypa. Så forteller hun meg at med Snotri, islandshest-vallaken jeg rir, er det bare å gallopere så fort som mulig.

Som sagt så gjort. Jeg roper klar, tar volten, og begir meg nedover langsiden, over tre hindre, til den andre siden av ridebanen. Snotri elsker å hoppe hindre og er 100% med fra første sekund. Husker ikke løypa hundre prosent i hodet lenger, det tror jeg ikke jeg gjorde da heller, men de kjørte som sagt heldigvis numrerte hindre, og jeg tok det uansett på Gefühlen uten å gjøre feil: langs den andre langsiden inntil gjerdet, over et hinder, tilbake igjen over hindre, og så er det kortsiden igjen og jeg blir bitte litt usikker.

«Please vær hinder seks», tenker jeg da jeg nærmer meg bommen jeg har sett meg ut. Det er nummer seks, og over bærer det. Så er det den «brutte linjen», hvor jeg må svinge hesten mot høyre for så å plutselig sikte inn mot bommen jeg skal over. Den uventede svingen kommer brått på Snotri, og jeg kjenner han må «stokke om» beina før han flyr over også dette hinderet. Så er det å svinge rundt og ri gjennom start og ned de tre første hindrene enda en gang, og alt jeg tenker er «ikke dett av, ikke dett av!». Jeg detter ikke av, Snotri hopper over alle tre hindrene, og tribunen bryter ut i applaus.

Jeg er overlykkelig.

En av tingene jeg elsket mest da jeg gikk hest var sprangriding. For meg var det hest på sitt beste: du satt ikke bare på et stolt, kraftfullt dyr, og det gikk ikke bare fort, men hesten hoppet over hindre også. Ingenting var bedre.

Sprang er en gren som er litt mer tricky enn den først ser ut, noe jeg fikk erfare da jeg begynte på hestelinja og ville begynne rett på hopping over 50 centimeters bommer 🙂. Nei, sorry, Øyvind måtte pent først lære seg å ri som alle andre, og vi nye måtte hoppe over bommer som lå på bakken mens læreren terpet på stillingen vi skulle innta i hoppet, som er en slags halvveis sittende, halvveist stående positur som må times helt riktig med hoppet til hesten.

Riding generelt handler mye om rytme; beveger du deg ikke i takt med hesten, går det ut over rumpa di, pluss at brystkassen din kjennes ut som om den blir filleristet inni deg bare av lett trav, og i sprang er det spesielt viktig at du forlater salen i riktig øyeblikk, samt at du klarer å holde stillingen uten å miste balansen. Men når du først klarer det, er det en opplevelse uten like, spesielt når du tar flere hindre på rad.

Det høyeste jeg har hoppet så langt er 60cm. Drømmer om å ta høyere hindre, selv om 100-150cm virker helt uvirkelig, og jeg storkoser meg med å hoppe rundt 50. Får en utrolig følelse av å hoppe med en hest, enten det er over et hinder på en ridebane eller over en bekk i skogen.

Hvorfor jeg elsker Life is Strange

21. april 201521. april 2019 Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Life is Strange, Psykisk helse, Ting jeg brenner for, Viktige spill

Dette innlegget er en slags analyse av spillet Life is Strange og inneholder «spoilers» om handlingen i de første to episodene.

Jeg kommer også til å skryte spillet opp i skyene, så beklager hvis jeg gir deg urealistisk høye forventninger;).

Skrev nylig en anmeldelse av Life is Strange av Dontnod, men føler jeg vil skrive et innlegg hvor jeg går mer i dybden på hvorfor jeg likte spillet så utrolig godt. Jeg har lenge tenkt på hvordan dataspill, og for den saks skyld også TV-serier og filmer, ofte er rimelig overfladiske når det gjelder viktige tema, og hvordan de kunne tatt opp «hverdagstema» i større grad. Hvorfor ikke ha med en karakter som sliter med selvskading, depresjon eller andre lidelser eller sykdommer, på en realistisk måte? Hvorfor ikke i større grad ha karakterer som har grunner til å opptre som de gjør, istedenfor å bare være slemme fordi historien trenger skurker?

Dette er hovedgrunnen til at jeg falt pladask for Life is Strange. Det oppfyller alle ønskene over, og gjør det med glans. Det tør å ta opp vanskelige tema, og behandler dem på en voksen og troverdig måte, og personene i spillet følte såpass virkelige at jeg følte jeg faktisk hadde kjent dem en stund da jeg var ferdig med episode 2. Vil óg kjapt nevne at spillet har en troverdig kvinnelig hovedperson, noe veldig mange har savnet fra spillutviklere.

Spillet omhandler óg psykiske lidelser på en respektfull, voksen og realistisk måte. Ofte når TV-serier, filmer og andre media har karaterer med psykiske lidelser, fremstilles disse nemlig som karikaturer som er med fordi historien trenger en «gærning» eller en skurk, som da igjen selvfølgelig gjør fæle ting fordi hen er psykisk syk. I Life is Strange er psykiske lidelser en mer naturlig del av handlingen og persongalleriet, akkurat som i virkeligheten. For eksempel er det en scene i første episode hvor du blir med hjem til barndomsbestevennen din Chloe, og snubler over en flaske antidepressivatabletter hvis du snoker i skuffene på badet hennes.

Du får ikke vite hvem tablettene tilhører, men om det er bestevennen din som tar dem, blir de bare ett av mange trekk ved henne: spillet har ikke definert henne som «hun deprimerte», eller «hun gærne», bare etablert at en av tingene med henne er at hun tar tabletter for depresjon; og det at du ikke oppdager dem hvis du ikke velger å snoke i en bestemt skuff, føler jeg illustrerer hvordan du også i virkeligheten kan kjenne folk godt og ikke få med deg hvor tøft de sliter psykisk.

Karakterene i spillet er også mye mer utbroderte enn jeg er vant til, selv i rollespill. Hver hovedperson har sin personlighet og bakgrunn, og de har som sagt grunner til at de handler som de gjør. I begynnelsen av spillet blir du introdusert for mobberen Victoria, som er fæl og giftig selv mot sine egne venninner, men samtidig som hen blir presentert som en giftig og ondsinnet drittsekk, passer spillet på å spørre hvorfor når det presenterer henne som karakter: hun er populær, tilhører en rik familie og får gode karakterer, så hun har ingen åpenbar grunn til å gå rundt og behandle de rundt seg dårlig. Ikke bare gjør dette at du blir nysgjerrig på henne, men det kan faktisk og gi deg sympati for henne.

Tidlig i spillet blir hun dynket i en bøtte maling, og idet du går forbi henne kan du velge å snakke til henne, og få valget mellom å trøste henne, eller ta et bilde av henne for å ydmyke henne enda mer. Jeg som avskyr mobbing og mobbere, valgte faktisk å trøste henne, når jeg kunne gått rett forbi eller til og med «straffet» henne ved å ta bildet. Dette er et gjennomgående tema med «skurkene» i spillet: du kan bli sint på dem, men du klarer liksom ikke å direkte mislike dem (kanskje med ett eller to unntak), eller ønske dem vondt, fordi alle har gode sider som veier opp for de dårlige, og grunner til å handle som de gjør. Spillet legger opp til at du møter mennesker, og kan prøve diplomati og forståelse, ikke bare at skurkene er onde og skal straffes.

Den andre hovedgrunnen til at jeg fikk så respekt for Life is Strange er måten spillet tar opp alvorlige tema på, og hvor mye du kan lære av å være i situasjonene spillet setter deg i. Spillet tar ikke bare med alvorlige tema for dramatikkens skyld, men bruker dem på en realistisk måte. For eksempel er det en gripende scene i spillet hvor en av vennene dine forteller at hun tror hun har blitt dopet ned, og er redd for at hun kan ha blitt mishandlet mens hun var bevisstløs. Hun er fortvilt og redd, og vil ha svar på hva som skjedde. Så spør hun deg om hun bør gå til politiet.

Der og da, uansett hvor sikker du er på at du selvfølgelig bør gå til politiet i en sånn situasjon, stopper du gjerne opp, som jeg gjorde, og begynner å veie for og imot. Du tenker over at personen du mistenker for å ha dopet henne ned tilhører en rik og mektig familie, det slår deg at du ikke har bevis for at det skjedde, og du vet at det kan slå tilbake på deg og vennen din om dere går til politiet. Du kjenner gjerne på en følelse av håpløshet, kanskje føler du deg hjelpeløs, en liten person i et stort system.

Så tenker du kanskje på de som opplever overgrep, enten selv eller som pårørende, og kanskje får du en slags forståelse for denne virkeligheten, selv om du gjerne aldri har vært der selv.

Life is Strange er ikke perfekt, og jeg tenkte flere ganger at mange av problemene i spillet lett kunne håndteres på bedre måter. Den beste måten å hjelpe Kate på for Max ville i mine øyne ved å ta kontakt med feks. vært å ta kontakt med en skolerådgiver, istedenfor at hun forble den eneste Kate hadde å støtte seg til. Kanskje utviklerne «kommer til det» og konfronterer Max med dette i neste episode, kanskje ikke, og kanskje det kan forklares med at hun er relativt ung, og godt mulig uten erfaring med å være «støttespiller» for noen i krise.

Uansett, på tross av enkeltting som dette, tar spillet tematikken veldig på alvor, og klarer å være «ekte» og realistisk på så mange andre måter. Det anbefales helhjertet 🙂 !

Livet kan fly

–om sirkus og livet

Psykisk helse