Vi var nylig innkvartert i Spania og jeg var allerede så full av inntrykk at jeg ikke visste hvor jeg skulle begynne da jeg begynte å skrive i reisedagboka. Vi dro fra vintermørke og snø til et land med 20 varmegrader midt i januar og et landskap som var fullstendig annerledes enn Norge. De vi skulle bo hos, nederlandske Miranda, britiske Giles og kokken Rosa, kom og hentet oss på flyplassen, og etter å ha kjørt fra flyplassen til idylliske lille Coín, ble vi innkvartert på en ranch som lå bortgjemt i sin egen idylliske lille dal. Hadde på et tidspunkt blitt fortalt at alle måtte dele seng med noen, og lurte veldig på hvem i klassen jeg ville ende opp med, men endte opp med å få en hel liten leilighet på ranchen helt for meg selv🙂.

Det utrolig gjestfrie vertskapet vårt serverte oss et herremåltid og møtte oss fra første til siste dag med en vennlighet uten like, og vi begynte veldig fort å se på dem som venner heller enn som ansatte som bare var der for å tjene oss. De gjorde virkelig alt de kunne for at vi skulle ha det så godt som mulig, og jeg husker vi omtrent ble redde for at vi skulle gjøre noe som gjorde dem lei seg eller såre dem, for de tok så utrolig godt vare på oss! Var noe av den spanske maten de serverte som skulle bli litt for fremmed for enkelte av oss, og vi skulle komme til å undre oss over enkelte lokale matvaner, som da vi på dag to på en kro ble servert cappucino med krem og kakao uten krem, og spanjolene på kroen satt og så på de rare utlendingene som satt og fordelte kremen fra den ene kaffekoppen over i koppene med kakao, men stort sett gikk maten rett hjem hos selv de mest kresne blant oss🙂.

Den andre dagen ble vi kjørt opp til ridesenteret der vi skulle ha de fleste av ridetimene våre. De hadde et litt mindre fint anlegg en det vi er vant med i Norge, men som Giles påpekte, så hadde ikke dette noe å si for ferdighetene til rytterne. Først fikk vi se en presentasjon av andalusiahesten som spanjolene er utrolig stolte av. Andalusiahestene er utrolig stolte, intelligente og vakre, og ble i sin tid avlet frem av det spanske militæret. De fungerte så godt i krig at de andre europeiske landene også ville ha samme type hestene til sine hærer — ser du for eksempel malerier av Napoleon til hest er han alltid avbildet på en hvit andalusier.

Så fikk vi se «pole-dance»-oppvisning med en rytter som elegant styrte hesten sin rundt og gjorde øvelser med en lang, tung kjepp han holdt i den ene hånden, og en high school-oppvisning hvor en hest gjorde avanserte dressurkunster. Til slutt hadde vi rideprøve, én etter én, for at arrangørene skulle vite hvordan de skulle legge opp turer og undervisning for oss.

Var litt kultursjokk å komme til senteret. Giles hadde fortalt oss da han kjørte oss på vei fra flyplassen at det er mange menn som rir i Spania, fordi det blir sett på som «macho», og de hadde også en helt annen mentalitet enn oss nordboere, blant annet red ingen med hjelm, det var ikke engang mulig å få kjøpt ridehjelmer i hestesportsbutikkene vi besøkte i Coín. Etter å ha tilbrakt et semester i Norge som eneste gutt i klassen og eneste av to gutter i hele stallen, ble jeg helt satt ut av plutselig å være i en stall der så å si alle var menn. En klassekamerat av meg påpekte at antallet gutter også kunne ha noe med at de på ridesenteret lå på et veldig høyt nivå, men tror personlig det var litt av begge deler.

Kjente jeg hadde opplevd så mye etter bare én dag i Spania, og la meg full av forventninger til morgendagen. Var kjempeimponert over de nye hestene vi var blitt kjent med, og gledet meg som en unge til vi skulle trene på dem, for ikke å snakke om ri på fire timers turer.

Plutselig satt jeg på hybelen igjen. Vi har gledet oss til spaniaturen en evighet, telt uker og dager, planlagt og sett på nettsider og lagt planer, og nå er jeg tilbake på skolen, full av inntrykk og opplevelser. Jeg har lært masse nytt om riding og hest generelt og er stappmett på fantastiske opplevelser, og jeg føler vi vokste som klasse av turen. Stedet der vi bodde var drevet av folk som var både kjempekoselige og kjempedyktige, og vi møtte en gjestfrihet uten like, og Coín var et fantastisk lite sted. Skal definitivt tilbake hit!

Hadde ikke med laptopen til Spania, så bestemte meg for å føre reisedagbok istedenfor, og «føre inn» innleggene på bloggen nå som jeg er kommet hjem. Så fremover blir det mest sannsynlig en del «dag for dag»-innlegg, så snart jeg får igjen kreftene og får overført bildene fra mobilen.

Godt å være hjemme igjen!

Av og til blir ikke ting som en hadde forestilt seg. I dag så jeg frem til en vanlig ridetime, men oppdaget fort at Juna, fjordinghoppen jeg var blitt tildelt, hadde bestemt seg for å være sprø akkurat i dag. Etter å ha tullet på ymse måter halve ridetimen fant hun ut at hun skulle kaste meg av, og jeg fløy ut av salen og var sikker på at jeg skulle falle av hesten for første gang, men klarte faktisk å lande på hesten igjen, dog foran salen. Klarte å få stoppet dyret og karet meg tilbake i salen, men var full av adrenalin en god stund etterpå. Vi galopperte ikke mer den timen, noe jeg egentlig synes er litt synd, for jeg kjente jeg tok bitte litt skrekken på gallopp og Juna, gleder meg til å galloppere igjen så jeg får det overstått, og må definitivt tilbake på akkurat denne hesten igjen òg. De som sier at gulinger bare er late og giddalause kan aldri i sitt liv ha ridd på en i sitt liv.

Etter ridetime og stallarbeid var det bare å slå seg ned i det koselige bitte lille klasserommet vårt og spise kake, for klassekamerat hadde dotte av hesten og bakt til oss som seg hør og bør. Så var det bare å dra hjem å legge rideutstyret vårt utenfor i minusgradene for å drepe norske hestebakterier før vi dro til hestene i Spania.

Har hatt skikkelig angst for Spaniaturen — tror ikke det skyldes noe konkret, er mer en følelse av at «tenk om sånn og sånn skjer». Får huske på at vi har en plan fra A til Å, så får vi passe kjempegodt på hverandre;). Men skal bli godt å være trygt fremme i Malaga med hele kjære, gode gale gjengen og bare skulle slappe av til opplegget begynner for alvor:). Blir ikke mye blogging mens vi er der, for kommer til å la laptopen bli igjen her, men kommer til å ha en notatblokk med meg hvor jeg skal skrive ned ting, så blir det oppdatering når jeg kommer tilbake den 26.

Kjenner jeg er så klar til å dra som jeg kan få blitt. Kofferten er pakket og godt under 20 kilo, og fant nettopp nøkkelen til skrivebordsskuffen hvor jeg oppbevarer passet mitt. Tror jeg døde litt av lettelse.