Anbefalt

Om tivoliteater, skjell og avvisning forkledd som omsorg

Øyvind Anbefalt, Sirkusliv, Ting jeg brenner for

For noen år siden så jeg for første gang NRK-julekalenderen Kristiana magiske tivolitheater, og jeg ble helfrelst. Men i tillegg til sirkuskunster, en magisk stemning og flott historie, og en vakker rekonstruksjon av Oslo «før i tiden», er det spesielt én ting jeg husker og er takknemlig for. Den utrolig gode måten den håndterte det Ragnhild Holmås, i den fantastiske boka Men du ser ikke syk ut, kaller «avvisning forkledd som omsorg»: Svar som på overflaten kan virke trøstende, men som egentlig bare avfeier istedenfor å støtte. Som å møte Ragnhild, som har gått fra å være frisk og rask til å være sengeliggende med utmattethet, hjernetåke og sterke smerter grunnet ME, med floskler som at (fra hukommelsen) «du har nå gode ting i livet ditt óg. Ingen får livet de ønsket seg da de var 20, vet du!».

Jeg tenkte på denne boka, og det avsnittet, da jeg så denne julekalenderen. Én av karakterene i serien, Ariam, har en forelder som opptrer på sirkuset som en såkalt øgledame, siden hun har en slags skjellaktig, ruglete hud. Datteren hennes oppdager tidlig i serien at huden hennes også begynner å få «skjell», og frykter at hun vil få samme reaksjon fra omgivelsene som moren sin, som skiller seg kraftig ut og dermed konstant får kommentarer og blikk fra dem rundt seg. Ariam fortviler over sin egen kropp, men klarer til slutt å betro seg til hovedpersonen Luka. Som svarer med å påpeke at «alle har sine problemer».

Jeg er ikke så glad i denne typen svar. Det er greit nok at de ofte er godt ment, men like ofte kan de oppleves som nettopp en avvisning, når du egentlig trenger omsorg. Hvis du har skallet hodet i en skapdør på kjøkkenet og har det veldig vondt, hjelper det ikke å høre at «pytt pytt, alle slår seg jo innimellom». I verste fall blir det en ufølsom rosemaling.

Men. Så gjør serien en veldig klok vri. Når Ariam åpner seg for moren sin, respekterer og anerkjenner hun bekymringene til datteren –hun setter hun seg ned med henne og begynner å fortelle om sin egen oppvekst, hvor hun hadde ble kidnappet på grunn av skjellene sine og måtte tilbringe en del av livet i bur som et annet sirkusdyr.

Moren bekrefter at øgleskjell kan gjøre deg uglesett i samfunnet, og gjøre deg til noen som blir stående utenfor og får uønsket oppmerksomhet hvor enn de snur seg. Dette er en samtale som fører mor og datter mye nærmere hverandre, og gjør at Ariam kan begynne å faktisk bearbeide, på en konstruktiv måte, forandringen som er i ferd med å skje henne.

Ariam får det bedre først når noen ikke avfeier bekymringene hennes, men anerkjenner at de er ting hun har lov å være redd for, og som det er verdt å snakke ordentlig om. Det er klok lærdom til både barn og voksne som ser serien.

Bokanmeldelse: I’m Starting to Worry About This Black Box of Doom

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bokanmeldelser

Dette var min første bok av Jason Pargin, også kjent som David Wong, og herregud, som jeg skulle ønske jeg snublet over dette gale geniet før.

I’m Starting to Worry About This Black Box of Doom, fra forfatteren av John Dies at the End og artiklene han skrev på Cracked i sin tid (inkludert den kjente 6 Harsh truths that will make you a better person), handler om Abbot Coburn, en sosialt klønete Lyft-sjåfør som ikke har noe liv utover sjåførjobben, Twitch-kanalen hvor han er tidenes edgelord, og faren som han fremdeles bor hjemme hos og som er uendelig skuffet over ham.

Historien vår begynner når Abbot får et tilbud av Ethel, en mystisk jente med en låst transportkasse, om 200 000 dollar i kontanter hvis han frakter henne og kassen fra California til Washington DC. Men det er regler: De må dra med en gang og nå hovedstaden innen fjerde juli, han må ikke stille spørsmål, han kan ikke fortelle noen hvor de skal, og han kan ikke ta med elektronisk utstyr –til og med GPS-en i bilen blir slått av.

Etter en serie med akkurat passe mystiske startvansker og bisarre sammentreff havner duoen og kassen i søkelyset til en eksentrisk pensjonert FBI-agent og en gjeng konspirasjonsteoretikere på Reddit, og snart er millioner av mennesker besatt av å finne svar på hvem Ethel er, hvor hun og Abbot skal med kassen, og ikke minst hva den inneholder (halvveis gjennom boken rommer teoriene alt fra et dødt romvesen til en atombombe).

I’m Starting to Worry… er dels en hektisk, gjennomført engasjerende, morsom og nådeløst satirisk road trip med konstante overraskende vendinger og stort og veldig variert persongalleri, og dels en kommentar om Internetthysteri, «doomers», og alle på nettet som er på konstant leting etter noe og noen å bli opprørt og rasende over. Boka utforsker hvordan selv de minste små rykter og konflikter på nett kan vokse seg fullstendig ut av kontroll (og i verste fall ødelegge liv), men også at på tross av all angsten, fremmedgjøringen og katastrofetenkingen i samfunnet vårt, så det går mye bedre med verden enn vi liker å tro. Pargin er en sann menneskekjenner både på individ og samfunnsnivå, og boken er smekkfull av visdom og refleksjoner som garantert vil få deg til å tenke, ofte basert på helt hverdagslige ting vi tar fullstendig for gitt. Mysteriet med hva kassen inneholder avsløres ikke før klimakset helt mot slutten, og spenningen og den høye intensiteten holder gjennom hele boka.

Antihelten Abbot har noen ganske heftige incel-tirader som var ganske vanskelig å høre på, spesielt dem som handlet om vold og overgrep, men vår mystiske gjør en god jobb i å svare på dem, så boka er ikke noen alt right- eller incel-manifest, mer en utforksning av hva som rører seg i de mørkere krokene av Internett. Abbot vokser også som person gjennom hele boka.

Alt i alt var dette en av de mest fantastiske og unike bøkene jeg har lest på jeg vet ikke hvor mange år, og jeg tvang meg selv til å høre den i små porsjoner fordi jeg ville den skulle vare. Boka er utrolig godt skrevet, med et veldig variert karaktergalleri hvor til og med de verste skurkene menneskegjøres gjennom boka, og en fantastisk humor.

Og jeg lover: Denne boka vil gi deg et nytt syn på verden.

Filmtips: Fedrelandet

Notis Øyvind Anbefalt, Anmeldelser

Et kort filmtips: hvis du vil ha en film du kan slappe av med, som også er helt utrolig vakker og storslått, se Fedrelandet av Margaret Olin. Dette er en film uten så mye handling eller dialog, men mye mimring, noen kloke visdomsord, en god del lokalhistorie og ikke minst, talløse klipp med majestetisk norsk natur, inkludert noen virkelig spektakulære dronevideoer.

Størsteparten av publikummet i kinosalen i dag bestod av eldre, men dette er en film også oss yngre kan kose oss med. Anbefales spesielt til deg som trenger å koble av litt fra en hektisk hverdag.

Hvis denne typen rolige filmer du kan se på hvilepuls er noe for deg har jeg også skrevet om Kedi, som handler om katter i Istanbul.

Minibokklubb-bokrangering

Øyvind Anbefalt, Bøker, Bokanmeldelser

Innimellom all pensumlesingen får jeg tid til lydbøker med minibokklubben jeg, broren min og en felles barndomsvenn har laget oss. Tenkte å rangere bøkene jeg har lest så langt, og kan like godt dele dem her.

Fantastisk❤️ — de helt spesielle bøkene jeg er spesielt glad jeg leste

  • House in the Cerulean Sea: en koselig, kreativ, morsom og varm bok som også har et veldig godt budskap om tilhørighet og fordommer.
  • Klara and the Sun: en annerledes og interessant bok som både er undrende og filosofisk og forteller en god historie om en litt dystopisk verden, og en robotvenn som prøver å hjelpe den dødssyke jenten som eier henne, samtidig som hun prøver å forstå oss mennesker og verden rundt seg.

Glad jeg leste — gode bøker som både var godt skrevne og/eller virkelig som ga meg noe

  • A Little Princess: koselig klassisk barnebok.
  • Letters from Father Christmas: en samling julehistorier Tolkien sendte i brevform til sønnen sin. Koselig å høre eller lese se gjennom i julen.
  • Under the Whispering Door: en bok med samme forfatter som House in the Cerulean Sea, som fikk meg til å humre og le, og som jeg ikke ville at skulle ta slutt. Eneste problemet mitt med boka er at den kunne tatt sorg- og krisereaksjoner mer på alvor, istedenfor å bruke dem som utgangspunkt for vitser, noe som er skuffende fordi Cerulean Sea skildret disse temaene på en mye mer voksen og klok måte.
  • Oliver Twist: en klassiker som rommet så mye mer enn jeg ante, og som også forandret kårene til foreldreløse barn på sin tid. Skikkelig fin historie med en hovedperson du virkelig blir glad i.

Helt grei — bøkene som enten var viktige eller hadde sine sterke sider, men som var ikke helt «meg»

  • Neverwhere: eventyrbok med fine metaforer om de på utsiden av samfunnet. Ble aldri så veldig engasjert i den, men de to andre i bokklubben likte den veldig godt.
  • On Earth We’re Briefly Gorgeous: veldig god innsikt i hverdagen og livet til et vietnamesisk innvandrermiljø i USA, og egentlig veldig fint og poetisk skrevet, men for ensidig negativ og tøff for min del. Liker egentlig ikke historier som omtrent bare ramser opp triste, tøffe og vonde hendelser, med veldig få lyspunkt. Livet rommer både smerte og glede.
  • My Name is Red: i utgangspunktet en utrolig spennende og innsiktsfull skildring av illustratør-miljøet , hverdagslivet og maktkampene i Istanbul sent på femtenhundretallet, og utrolig kreativt skrevet, men også veldig lang og komplisert. Forfatteren skriver også på en veldig distansiert måte, som gjør at du ikke føler at du kommer helt inn i handlingen.

Meh. — bøker som ikke ga meg noe

  • Alias Grace: i og for seg kanskje en viktig bok siden den tar for seg den sanne historien om et mord som virkelig skjedde i Canada på 1800-tallet, men ikke særlig underholdende eller spennende, og hovedpersonen var for kald og vanskelig å like.

Blindness: denne skuffet veldig. 300 sider med ren lidelsesporno, som handler om en gjeng pappfigurer med minimal personlighet og dybde, med et plott med så mange usannsynlige hendelser og logiske brister at det blir umulig å leve seg inn i. Forfatteren virker som han hater de blinde karakterene (eller hvem de nå enn er ment å representere, i og med at boken er en metafor for… noe), som skildres som totalt passive, hjelpeløse og uten evne til å få med seg de mest åpenbare ting rundt seg (jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede som har vært betydelig mer oppegående og selvhjulpne enn de blinde i denne boken). De blir heller aldri flinkere til å klare seg som blinde i løpet av historien, men det går helt fint, for forfatteren overlater det bare til den ene funksjonsfriske karakteren løse alle problemene i boka. Er du ute etter en bok om mennesker i fangenskap anbefaler jeg varmt en bok jeg nylig leste og anmeldte kalt Last Stop Auscwhitz. Den er utrolig godt skrevet og rommer både ondskap og håpløshet og håp, optimisme og samhold. Som en bonus lærer du mye både om Auschwitz-leiren og Holocaust.

Fra Blindness til Auschwitz — en bok alle bør lese

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser, Ting jeg brenner for
Bokomslag, "Endestasjon Auschwitz, Min historie fra innsiden av leiren" av Eddy de Wind. Vi ser inngangen til Auschwitz under en blå himmel, og i bakgrunnen ser vi halvgjennomsiktige dagbok-sider.

For litt siden leste jeg en bok som var så forferdelig at den fikk meg til å kjøpe en bok om Holocaust. Blindness av Saramago handlet om en gjeng som var blitt sperret inne og overlatt til seg selv på et nedlagt psykehus fordi en sykdom hadde gjort dem blind, og myndighetene fryktet at de skulle smitte resten av samfunnet. Noe som høres ut som utgangspunktet for en veldig god og interessant bok, men som forfatteren gjorde om til en lang «lidelsesporno», med en lang serie forferdelige hendelser uten lyspunkt, som gikk ut over en gjeng karakterer som knapt hadde noen annen rolle i boka enn å være ofre, og knapt virket i stand til å føre en samtale, for ikke å snakke om å ta noen form for rasjonelle valg.

Å skrive en sterk historie ved å bare finne på en lang rekke grusomme hendelser, og redusere karakterene til hjelpeløse ofre, fungerer omtrent like godt som når en skrekkfilm utelukkende bruker «jump scares» som virkemiddel — den klarer å skremme deg, men den gir deg ingen underholdning.

Blindness gjorde meg i det minste nysgjerrig på hvordan det måtte oppleves å være i en konsentrasjonsleir i virkeligheten, hvis den var befolket av mennesker og ikke pappfigurer, og hvis handlingen var mer realistisk, og ikke bare en uavbrutt serie pinsler. Så jeg bestemte meg for at det var på tide å lese en bok om Holocaust, helst en fortelling skrevet av en av overleverne.

Jeg husker ikke hvorfor jeg landet på akkurat denne boka, men jeg lurer på om jeg ikke bare tok et Google-søk på bøker av Holocaust-overlevende. Jeg er uansett glad valget falt på akkurat Eddy de Winds fortelling, for den er et praktverk av en bok.

Et par falmede sider av Eddy de Winds journal. Vi ser noen nedtegnelser og et tegnet sovjet-yugoslavisk (?) flagg.

Eddy de Winds opprinnelige journal, som fremdeles er bevart idag

Endestasjon Auschwitz er den nederlandske legen Eddy de Winds selvbiografiske historie om fangenskapet og brutaliteten han og hans kone Friedel opplevde i Auschwitz, hvor han fikk jobbe som psykiater og dermed for det meste unnslippe det harde straffarbeidet han ellers ville blitt satt til. Eddy og Friedel blir atskilt ved ankomsten til leiren, men klarer å holde en viss sporadisk kontakt, som hjelper dem å holde ut.

Eddy og Friedel ankommer Auschwitz i 1943, og overlever til nazistene evakuerer leiren og han og flere medfanger klarer å gjemme seg til leiren er forlatt. Eddy, som drives av ønsket om å fortelle verden hva han opplevd, begynner allerede i leiren å skrive notater om hva han har opplevd. Når han skriver boka er fremdeles grusomhetene så sterkt i minne at han må distansiere seg fra dem ved å fortelle historien i tredje person, og la den handle om en person han kaller Hans.

Endestasjon Auschwitz er utrolig godt skrevet — jeg har aldri lagret flere bokmerker mens jeg har lyttet til en lydbok — og teksten bærer preg av å være tankene til en fange der og da, uten at noen renskriver tankene og holdningene i ettertid (40-tallskvinnesynet er for eksempel ganske slående for oss lesere i 2022), og uten historisk perspektiv. Vi får for eksempel ikke vite før i etterordet at én av offiserene i leiren, som bare omtales som Joseph, og som Eddy klarer å overbevise om å spare Friedel fra de grusomme eksperimentene de utfører på kvinnene i leiren, er selve «dødsengelen» Joseph Mengele.

Eddy reflekterer i ettertid om hvordan han forventer at enkelte vil få et mildere inntrykk av nazistene i Auschwitz når de hører om tilfellene av medmenneskelighet og nåde han beskriver i boka, men i hans øyne får de bare nazistene til å fremstå som enda mer grusomme, fordi de er en påminnelse om at Holocaust ble begått av mennesker med følelser, som forstod forskjellen på rett og galt. Det er altfor lett å overforenkle og avfeie dem som begår grusomme handlinger som «monstre», noe vi også for eksempel ser i diskusjonen om seksuelle overgrep idag, hvor enkelte fremdeles ikke vil ta inn over seg at overgrep begås av brødre, tanter, trenere og besteforeldre, mennesker vi er glad i og stoler på.

Et bilde tatt på skrå og oppover av murygg og nakne, høyreiste trær inne i Auschwitz en regntung dag.
Photo by Julia Sakelli on Pexels.com

Eddy de Wind har det bedre enn den gjennomsnittlige fangen i Auschwitz, og det er kanskje dette, og stillingen hans som psykiater i leiren som kanskje gir ham et slags overblikk, som gjør at betraktningene er såpass gode og detaljerte som de er. Han skriver om hverdagslivet og rutinene i leiren, som når det er opptelling hver morgen og ettermiddag, et rituale som kan foregå i flere timer og finner sted under åpen himmel uansett kulde eller værforhold. Han skriver om nærmest absurde hendelser, som at ariske fanger kremeres individuelt og nazistene til og med tilbyr seg å sende urnene til de etterlatte, men at det nødvendigvis hoper seg opp urner over årevis med massemord:

«In contrast to Jews, Aryans were cremated individually. A clay number was placed on each body, and the ashes were put in a tin urn. The family received a death notice, and could claim the urn. But over the years, 40 000 urns had been left behind, and now had to be moved to another room. The men formed a long chain right through the cellars, where the three large furnaces were, and tossed the urns to each other, as if they were cheeses or loaves of bread. Never before had so many dead passed through Hans’ hans as in those few hours.

–Eddy de Wind

Eddy forteller om de forskjellige avdelingene, eller «kommandoene«, du kan bli sendt til, og om hvordan noen, som kullgruvene eller veiarbeidet, er rene dødsdommer, men andre er mer overkommelige. Han reflekterer over hvordan nettene gir fangene «fri» — i mørket får de oppleve noen timer uten arbeid, fangevoktere, eller umenneskelige lidelser, timer de kan fylle med drømmer og håp.

Da Eddy selv en periode må jobbe som grøftearbeider, får vi en beskrivelse av hvor umenneskelig hardt arbeidet er, og hvor kort tid arbeiderne forventes å overleve. Vi får høre om hakkeordenen mellom fangene, som ikke alltid holder sammen, men kan sparke nedover, som vi mennesker gjør. Eddy reflekterer om hvordan brutaliteten begynner hos Hitler og til slutt ender hos de laveste fangene i Auschwitz:

«Hans could feel that the Poles were shouting to release the tension of being shouted at themselves. The Führer shouted at his generals. They could bear it because they in turn got to shout at their officers, and the officers shouted at the soldiers. Like a billiard ball that stops rolling when it hits another ball, the soldiers calmed down again after beating the prisoners and shouting at them. The Blockeldester hit the Poles, and the Poles hit Hans. The Führer’s blow had reached Hans, where it could not do any more harm, because Hans was powerless.

Eddy de Wind

Vi får høre om hvordan nazistene på forskjellige vis gir dem falskt håp om at de skal få overleve over tid, og gir dem enkelte små goder som badstuer for å redusere risikoen for fangeopprør. Eddy forteller om hvordan folk i omverdenen er lykkelig uvitende om hvor grusomme leirene egentlig er, og i enkelte tilfeller er i fornektelse selv når de «losses av» godsvognene og føres inn i leiren. Vi lærer om de grusomme eksperimentene som ble begått på de kvinnelige fangene, fordi nazistene ville utvikle mer effektive måter å sterilisere kvinner på.

Men vi får også høre historier om fanger som overlister nazistene, og fangevoktere og offiserer som er mer på fangenes side enn nazismens. Vi hører om desperasjon og mennesker som tvinges til å gjøre umenneskelige valg, men får også en påminnelse om at det skal utrolig mye til før mennesker gir opp og mister håpet — for eksempel møter vi en fange som fremdeles har humor, håp og evnen til refleksjon i behold, selv om han er så utsultet og utmattet at han ikke makter å reise seg i køyen sin.

Og mens vi leser kan vi finne trøst og styrke i at vi vet at Auschwitz en dag vil ta slutt, fordi nazistene vil tape krigen. Noe de fleste fangene sannsynligvis også var fullt klar over.

«Who would still be alive [when the Allies suddenly appeared]? Ah, it was all taking so long. Too long for them. And there was that bowl of clay again, the one that lodged in his thoughts and, like a golem, sometimes became its own separate entity, holding long discourses on life and death. But Hans now knew the magic word that broke the golem’s spell. Because she existed, the golem was silenced. Hans summoned up her image, and the bowl of clay shrank and became lifeless again.»

–Eddy de Wind
Eddy og Friedels brylluppsfoto. Vi ser brudeparet foran en stor blomsterkrans og tilhørere i flere rader bak dem, flere med davidstjerner på klærne.

Eddy og Friedels bryllup

I 2022 er det 80 år siden Wansee, konferansen hvor nazistene vedtok å utrydde jødene. Det er gått noen dager siden den internasjonale Holocaust-dagen, dagen da sovjetiske tropper befridde Auschwitz-Birkenau-komplekset og de 7000 menneskene som fortsatt befant seg der. Idag virker krigen og Holocaust både nært og fjernt. Fjernt, på grunn av de snart hundre årene som er gått, og fordi noen bunkre, museer og minnesmerker er den eneste påminnelsen vi får i dagliglivet her i trygge, fredelige og flerkulturelle Norge. Nært, fordi vi bare er noen få generasjoner fra dem som opplevde grusomhetene, og mange av dem er i live idag. Nært, fordi høyreekstreme og nasjonalismen vokser frem igjen i Europa, og demokratiet i USA er i krise, som i Tyskland på 30-tallet.

Journalisten og nett-aktivisten Justin King, bedre kjent som Beau of the Fifth Coloumn, sa i en nylig video, om hvordan tegneserien Maus, på dagen før Holocaust-dagen, ble forbudt på skoler i Tennessee, er det viktig at vi deler disse vitnesbyrdene med ungdommen. For når de lærer om nazistenes grusomheter, spør de seg også om hvordan nazistene kunne ha vunnet frem uten å bli stoppet, og som han sier, «how a whole nation could go off the rails like that». Det er først når vi kan historien at vi kan ta lærdom.

Eddy de Winds beskrivelse av nazistene som mennesker som kunne vise empati og nåde, og leirlivet med sine «gode» og onde sider, er også en viktig påminnelse om at det var mennesker, ikke en slags overnaturlige monstre, som sto bak både planleggingen og utførelsen av Holocaust. Det kan skje igjen, fordi tankegodset lever blant menneskene rundt oss.

Men ikke minst, som når vi snakker om 22. juli, vår egen generasjons traume her i Norge, må vi huske Holocaust og andre verdenskrig for de utsattes skyld.

Vi skylder dem å huske.

En julekalender du kan kose deg med i høstmørket

Øyvind Anbefalt, kule sirkusting, Sirkusliv

#Denfølelsen når julekalenderen til NRK handler om et tivoliteater og sirkuskunster, attpåtil fra tiden hvor sirkuset fremdeles var dyrefritt.

Handlingen er lagt til Kristiania i en tid med mye fattigdom og store kontraster, hovedpersonen er en fattig gutt som underholder i nabolaget med skyggeteater og eventyr, men blir utnyttet av større gutter som tvinger ham med på tyvetokter. På flukt fra politiet forviller han seg inn på tivoliet, og får se fantastiske ting.

Serien lover at gutten skal få innpass i tivoliet, og at han i lag med dem skal få oppleve store ting. Vet av erfaring fra sirkuslinja hvor fantastisk denne verdenen kan være og hvor bra sirkuset kan være for deg, og så blir jo også tivoliet fremstilt som noe magisk og fantastisk i første episode av serien.

Tror jeg kommer til å elske denne julekalenderen.

Videre lesning: en veldig god Aftenposten-artikkel om tivoliets historie i Oslo.