Når tro blir et varemerke

La oss si at Forbrukerinspektørene (FBI) på NRK avslører at en type barnesete som er i bruk i titusenvis av biler rundt om i Norge er livsfarlig, at produsenten aldri har testet setet og at det har flere alvorlige mangler. Setet blir trukket tilbake fra markedet øyeblikkelig. Men så skjer det noe. Se for deg at istedenfor å bli sinte på produsenten eller forhandlerne, og kjempelettet over at noen har avslørt dem, blir kundene som har kjøpt setet sinte på FBI.

Dette skjer selvfølgelig aldri. Ingen skriver klage til NRK etter en slik avsløring fordi «folk må få stole på egen dømmekraft». Ingen legger ut kronikker hvor de hevder at «fakta er verdiløst, fordi det som er sant i dag er svada i morgen». Det skjer aldri at kjøpere uttrykker at de blir såret eller lei seg og retter sinne mot FBI eller TV2 hjelper deg når barnesetet, redningsvesten, hjelmen eller røykvarsleren de hadde kjøpt blir avslørt som livsfarlig. Det sier jo seg selv.

Disse produktene er jo tross alt ikke alternative.

Går du på butikken, ser du at svært mange produktene har forskjellige «slagsmerkelapper». Produsentene har for lengst forstått at du selger en vare lettere om du kan selge den som «naturlig», «original», «fairtrade» eller «lokalprodusert». Men det er noe eget med stempelet «alternativt», for det gjør noe ingen av de andre merkelappene gjør: det hever også produktet over kritikk. Er en vare alternativ, blir den nemlig uløselig knyttet til folks tro, og beskyttes dermed av et tykt lag av følelser som blir brutt hver gang noen våger å komme med innvendinger eller stille kritiske spørsmål.

Hver gang noen sier at vi ikke trenger lovregulering eller testing (av det alternative) minner det meg om en veldig god Nemi-stripe jeg leste en gang… Cyan sa at «alle» hatet en viss film Nemi ville se, men da Nemi spurte henne om hvem «alle» var, viste det seg at hun bare snakket om et knippe venner som hadde sett filmen, hvorpå Nemi tørt kommenterte at «alle» er sjeldent mer enn et par-tre stykker». Så jeg skjønner ikke måten alternative tenker på, når de sier at forbrukerne selv er de beste til å vurdere hvor godt (alternative ) varer og tjenester som skal beskytte liv og helse fungerer.

Selvfølgelig er vi ikke det. Satt på spissen så vi jo hvor godt det fungerte da sigaretter kom på markedet og forskerne måtte sloss med befolkningen i årevis for å overbevise dem om at røyking faktisk ikke var sunt — dette mens utallige røykere fikk lungekreft og alskens andre sykdommer og plager. Eller da legene drev med årelating og både de og pasientene trodde det helberedet, mens det i virkeligheten bare tappet allerede svake pasienter for krefter.

Det er en grunn til at barneseter, vaksiner og redningsvester blir grundig testet før de slippes på markedet, og det er samtidig ingen rasjonell grunn til å påstå at alternative varer og tjenester burde behandles annerledes. Den eneste grunnen til at alternative varer og tjenester slipper unna er at… de alltid før har sluppet unna.

Men hvorfor? Delvis på grunn av dette med tro. På samme måte som det er uhøflig å påstå at Jesus aldri steg opp fra graven er det «ulovlig» å påstå at homøopati ikke virker, eller at den og den «klarsynte» jukser eller bruker forskjellige triks, eller at auraer ikke eksisterer. Når det gjelder alternative/overnaturlige produkter, ligger det langt mer penger i det å jatte med og stryke forbrukerne etter hårene enn å saklig kritisere dem så de kan gjøre rasjonelle, velinformerte valg. Derfor alle ukebladartiklene som reklamerer for alternative produkter, og underholdningsprogrammene som later som forskjellige fenomener ikke kan forklares vitenskapelig.

Forskjellen mellom homøopati og Kristi himmelferd er dog at troen på det første kan koste deg unødvendige utgifter, samt liv og helse om du velger det fremfor «ordentlig» behandling. Det er derfor, ikke for å harselere med noens tro, at vi «skeptikere» går det alternative etter i sømmene.

Jeg vil jeg og mine godt. Samme hvor mange det sårer.

Flittige studenter #eksamensinnspurt

Vi er flittige student overalt! Er nettopp tilbake fra Meieriet, studenthuset vårt, hvor vi har hatt eksameinnspurt-sketsj i ledd av markeringen av sammenslåingen av flere avdelinger (tror jeg det var) og åpningen av nytt høyskolebygg. Spilte oversnill sosionomstudent som prøvde å holde humøret oppe med store doser Marie-kjeks, helt til alt av energi var brukt opp, gruppen hadde oppdaget at vi hadde eksamen samme dag, og jeg endte opp i fosterstilling på gulvet med en flaske finlandia. Så hadde vi et innslag hvor vi viste en tenkt diskusjon på et lærerrom. Virket som publikum var fornøyd med begge sketsjene, på tross av en liten glipp mot slutten av den siste sketsjen 😉 . Men er godt å ha begge overstått, var godt å stå på scenen igjen etter en lang stund med fravær. Kjente det var godt med et energi-boost just nu, synes bare litt synd på bar- og vaktgjengen som skal rydde opp etter alt mariekjeks-sølet vårt på scenen😉 !

Nu blir det avslapping med kaffe mocca-is, iskaffe og Thale på DVD! Snakkes!

Håndbok for allehelgensaften

Okei, så siden jeg bodde tre år i USA har jeg en del egenerfaring fra den amerikanske feiringen av allehelgensaften (det egentlige norske navnet på halloween, eller «all hallows’ eve«), så jeg tenkte at jeg like godt kunne lage et lite blogginnlegg hvor jeg forteller om hvordan det egentlig gjøres, borte i Statene i og andre land der helligdagen markeres med fest og fanteri 🙂 .

For det første — den moderne allehelgensaftenmarkeringen er en avart av en tradisjon som oppsto i Europa. Så selv om vi kjenner «halloween» som et amerikansk fenomen, oppsto den opprinnelig mye tidligere, og har røtter helt tilbake til romer-tiden ifølge Store Norske Leksikon (se over). Den har riktignok forandret seg en del siden den gang, men dette forklarer debattpanelet i ONN mye bedre enn meg:

Men altså: siden hallowe’en halloween allehelgensaften i Norge er preget av vandalisme og et overfokus på makaber grøss og gru, vil jeg punktvis gå gjennom hvordan tradisjonen feires i de Forente Stater.

1. Hygge

Det første nordmenn misforstår er stemningen. Allehelgensaften er like mye en barnetradisjon som den norske nyttårsbukken. Fokus i USA er på hygge og kos. Bål i peisen, koselig barnslig «skrekk»-pynt i og rundt huset, små barn som løper rundt og samler godteri. Alt du ser på TV av dopapir i trærne hører sjeldenhetene til, og bruker primært for å straffe de som behandler barna spesielt dårlig. Egging av hus og biler forekommer bortimot aldri, i og med at amerikanerne har forstått at egg kan være motbydelig, svært vanskelig å få vekk, og skadelig for maling og lakk. Russen og nordmenn rundt allehelgensaften-tider har en del å lære her.

Så denne allehelgensaftenen — dropp skremmeriet. Amerikanere bosatt i Norge sjokkeres over måten vi feirer høytiden på. Må dere absolutt gjøre denne kosekvelden i høstmørket til et freakshow, så holde det i det minste for dere selv.

2. Fokus på barna

Tenåringer og voksne får ikke snop når de banker på dører i USA, mer enn de kan samle godterier i Norge på nyttårsaften. La oss beholde fokuset på barna. Da holder vi óg fast på kosen i tradisjonen. Tenåringer og vi voksne har penger så vi kan kjøpe vårt eget snop — og eventuelt dele med barna 🙂 .

3. Utelys

Det er én enkel regel handelsstanden glemte å lære nordmenn da den innførte allehelgensaften til Norge: vil du ikke ha besøk av «allehelgensbukker», så skru av alt av utelys foran huset. Spre denne regelen i nabolaget før allehelgensaften og se om det hjelper.

Evt. kan du henge opp en snill lapp på døra. Det funker nok også 😉

4. Gresskar

Gresskar trenger ikke råtne bort i hagen. Kjøp noen du er helt sikker på at du kan tilberede og spise, og lag en deilig gresskarpai! Jeg lover, det er kjempegodt!

 

Ha en kjempekoselig allehelgensaften! 

Til Sunnhetsgestapo, avd. Internett

Tenkte jeg skulle følge opp Uperfekte Jenters siste offensiv med å være sinnablogger igjen og skive et vennlig brev til alle de som mobber folk som våger å legge ut «avvikende» bilder i sosiale medier, som oftest overvektige jenter som tror de har lov til å legge ut bilder av seg selv som alle andre.

Nei, jeg har ikke tenkt å være en av de kjipe folkene som prøver å fortelle deg at det ikke er greit å mobbe, eller at du er fordomsfull, eller at du må ta ansvar for handlingene dine. Jeg vet av erfaring at du etter all sannsynlighet mener at de «må regne med» å få slike reaksjoner, og jeg skal ikke gå inn på hvordan du tydeligvis synes det er greit å mobbe noen bare andre mobber dem.

Nei, jeg vil bare at du skal gjøre deg selv en tjeneste her. For når du bare hetser overvektige (eller nå sist, jenter med lilla hår i armhulene :p), så fremstår du som veldig inkonsekvent, og det provoserer meg faktisk litt. Såh: om du absolutt må angripe mennesker som ikke oppfyller sunnhetsstandardene dine, så vær så snill å i det minste være konsekvent!

Facebook er nemlig et råttent høl av late slasker som hyller usunnheten. Se bare hva jeg kom over på en enkelt helt tilfeldig tur nedover nyhetsveggen min:

Merete baker usunne pizzaboller (fy skam. Mat skal være sunn og smake vondt!).
Enlebarna mine planlegger julebord for hele klassen (organisert inntak av rusmidler og usunn mat i store kvanta. Dø).
Kusinen min er syk og kan ikke være ute i snøen (og fremmer dermed sykdom som ideal).
En klassekamerat av meg vil ha sjokolade og seks flasker julebrus av kjæresten sin om han ikke svarer innen fem minutter (kjekt med diabetes og hull i tennene og sånn).
NRK Nyheter poster en sak om kakeoppskrifter (er det plutselig greit å spise kake også nå?).

Altså: i løpet av bare én dag drukner jeg i reklame for pizzaboller, kake, alkohol og fet mat, og sjokolade, kake og julebrus som inneholder hele fjell av sukkerbiter. Er det rart jeg er blitt så usunn som jeg har blitt 😦 .

Såh. Her er linjen jeg vil dere i Sunnhetsgestapobrigaden skal legge dere på:
Slutt å være så forbanna snille. Kjør på med samme grad av hat mot absolutt alt av usunnhet. Det er urovekkende mange med kviser eller andre urenheter (som oftest et resultat av dårlig hygiene eller kosthold) som tror de kan vise seg offentlig på Face, la dem få vite at det absolutt ikke er OK. Utsett alle som legger ut bilder av kake, snop eller fet mat for massiv mobbing. Fortell de som legger ut innlegg om solariumbruk eller soling generelt at de fremmer hudkreft og at du spyr av dem. Vær nazi på alt av innlegg, bilder og filmsnutter som involverer mennesker som koser seg med alkohol eller tobakk, spesielt om de gir uttrykk for å det gøy, alle vet jo at det er absolutt livsfarlig og fører til kreft, leverskader, dårlig ånde og seksuelle overgrep. Slå ned på alt av innlegg som involverer bilkjøring fremfor kollektivtransport eller sykling, for de fremmer jo forurensning og latskap. Dere må også innlede en storoffensiv mot alt av innlegg om sofakos, latsabbene kunne jo få meg og andre svake sjeler til å tro at det er greit å ligge å dra seg når en kunne vært på joggetur eller spinning. Samtidig må alle som er flinke til å komme seg av gårde på trening opplyses om at treningsavhengighet er skadelig (jf. jantelovens §1). Så har du alle dem som er mye på Face og blogger, noe veldig mange er. Her har dere en gyllen anledning til å rydde i egne rekker. Gjør det helt klart for hverandre at dere med dette gjør reklame for latskap, overvekt, dårlig motorikk og syn- og ryggskader, og at dere burde jogget til nærmeste bondegård og kjøpt økologiske gulrøtter istedenfor.

Huska å ikke få samvittighetskvaler, for sjikane er jo helt OK så lenge dere mobber i flokk, for da kan dere jo bare fortelle ofrene deres at de «må regne med» å bli mobbet for identiteten og handlingene sine. Skulle du likevel ødelegge et vennskap eller tre eller påføre sosial angst hos halve venneflokken — pytt, pytt, du gjør det for en sunnere verden.  Ordnung muss sein 🙂 .

Husk det ikke er virkelig

Fikk lyst til å skrive litt om dette blant annet etter å ha lest denne artikkelen på Ytring.
Jeg har hatt denne bloggen i rundt halvannet år. I løpet av denne tiden har jeg lagt ut veldig mye forskjellig her — innlegg om sirkus, om hverdagen min, om forhistorien min og psyken min i dag, om fremtidsplaner og ting jeg brenner for. Siden jeg er klar over at en del folk er innom bloggen i løpet av en gitt måned, så føler jeg bare for å minne om én ting:

Husk at det ikke er virkelig. 

Med det mener jeg selvfølgelig ikke at jeg dikter opp ting. Men på samme måte er det jo egentlig akkurat det vi bloggere gjør, for det er veldig lett for at når du leser tekstene våre, så gjør du deg opp et inntrykk av våre liv og livssituasjoner.

Ta en gitt dag i mitt liv, la oss si den går sånn:

Jeg sovner sent, forsover meg og går glipp av en time av undervisningen. Etter skolen drar jeg på klatring med venner og mestrer en rute jeg aldri har klart før, og så stikker jeg hjem og dusjer og sitter på dataen selv om jeg egentlig burde jobbet med skolearbeid. Jeg lager noe ekstra godt til middag, og henger med en jeg kjenner noen timer på kvelden. Jeg leser en sak på NRK som får meg til å tenke. Før jeg tar kvelden ringer jeg tanten og kusinen min og hører med dem når de planlegger å komme på besøk. De svarer at de forhåpentligvis kommer i løpet av november.

Tenk på alle de forskjellige måtene jeg kunne blogge om denne dagen (som også vel å merke er langt mer aktiv og innholdsrik enn de fleste av dagene mine). Er jeg i godt humør, fremhever jeg gjerne at jeg har vært på skolen og fulgt godt med under forelesningen, lagd noe sunt og godt til middag, klatret og tilbrakt tid med en god venn. Om jeg er mer depressiv, kan jeg skrive et innlegg hvor jeg synes synd på meg selv fordi jeg kom for sent til skolen og har ødelagt døgnrytmen min og ikke har fått lest noe pensum i dag heller. Eller så kan jeg skrive et innlegg om teksten jeg leste på NRK sine nettsider😉. Men det jeg mest sannsynlig ikke gjør er å skrive et «journalinnlegg» om absolutt alt jeg gjorde og følte den dagen, på godt og vondt.

Jeg har opplevd å lese blogger til mennesker som har det veldig tøft, og få et inntrykk av at de klarer seg bra fordi de prøver å fokusere på de gode sidene av livene sine. På samme måte har jeg fått kommentarer fra folk som ikke kjenner meg så godt som gir meg et inntrykk av at de tror jeg har det mye bedre enn jeg har det. Så bare vær så snill å husk: når jeg skriver et blogginnlegg, er det helt og holdent opp til meg hva jeg vil ta med og framheve. Husk at bloggen min, som nærmest alle andre, ikke er noen rapport eller journal, den forteller ikke noen nøytral og objektiv historie om livet mitt.


«The reason we struggle with insecurity is because 
we compare our behind-the-scenes with everyone else’s highlight reel»

Ting hater meg. Jeg elsker livet.

Kom meg ikke av gårde på undervisningen i dag, og surrehue som jeg er trodde jeg at undervisningen var obligatorisk, så var kjempedeppa (følte/føler at hele semesteret mitt holder på å renne ut i sanden) helt frem til jeg skulle klatre med Ann Helen, Maylen og Sasha.

«trøøøøtt…»

Da snudde alt.

Det er egentlig utrolig hvor raskt en dårlig dag kan snus til en god. Så snart jeg møtte, trøtt og lei, opp i klatrehallen, var alt plutselig så mye bedre. Ikke bare var jeg på klatring med flotte venner som alltid vet å dra meg opp når jeg er nede, men ene venninna mi klarte å mestre — to ganger! — en rute hun hadde strevd med lenge, og jeg fikk prøvd meg på en rute som så kjempelett ut fra bakken og som jeg har siklet etter å prøve lenge. Selvfølgelig kommer jeg til en kneik, men etter litt slit og veldig mye oppmuntring fra bakken kommer jeg endelig over den, og forventer plankekjøring resten av den korte veien opp til første topptaufeste.

Det er da jeg blir rammet av et eksempel på verdens drøye urettferdighet kombinert med ruteskrueres iboende faenskap: det er en kneik rett etter kneiken! Aldri før har jeg opplevd noe så ulogisk og urettferdig, og jeg merker at både kampmoral og armmuskler er brukt opp (selv om jeg var lattermild som få, sånn jeg uungåelig blir når en har Sasha i samme rom!😉), så jeg vet på forhånd at det blir utrolig tøft å komme videre.

Det var da jeg bestemte meg for å finne på noe lurt: jeg kunne bare gå rundt kneiken, og så gå inn igjen på ruten når jeg var kommet over den!

Kommer meg glatt rundt og over kneiken, klipper meg inn på hovedruten igjen, stiller meg godt til rette for å koble meg inn i karabineren over meg, mister taket uten forvarsel, skriker «som en liten jentunge» (Ann Helen, 2012) og faller give or take halvannen øyvindlengde ned, og stopper selvfølgelig rett under dobbeltkneiken.
Kort fortalt:

(klippet meg inn i karabineren øverst til venstre i bildet og)
Foto: Sasha

I og med at klatring så ofte brukes som en metafor om livet, kan vi sikkert på en eller annen måte dra lærdom også av dette.
Møter du en kneik i livet som du mener er urettferdig og som koster deg mer pes enn det er verdt, så fortell den at vettuhva, dette gidder jeg faen ikke, og gå rundt den, så kan den ha det så godt. Slik stifter du også mange nye kontakter som kan hjelpe deg om du mister fotfestet, noe du gjerne gjør akkurat da du tror du er i mål.
Eller noe sånt :).

Men uansett: Maylen fikk sin første veggbestigning, Sasha fikk klatret for «første» gang og lærte noe nytt om pendelfall i klatrevegger som heller utover, og jeg fikk endelig mitt første ordentlige fall på led! God dag!

Fikk uansett utrolig mye energi av denne dagen, noe som var sårt tiltrengt både fordi dagen begynte så utrolig dårlig, og fordi det meste av ting synes å hate meg i dag. Lillebror ringer meg fordi han vil overføre et spill til Steam-kontoen min, og volumet til mobilen låser seg på null. Jeg mottar spillet, men får selvfølgelig ikke lov til bare å logge meg på Steam og laste det ned, niks, jeg må en omvei innom Hotmail (ser ut til at dette var dagen for uforutsette omveier), lese en e-post om at jeg har fått spillet, bekrefte at jeg vil ha spillet i første omgang (fordi, altså, jeg kunne jo være en av dem som ble potte sur om jeg plutselig fant et gratis spill i spill-biblioteket mitt på Steam), logge meg på Steam selv om jeg allerede var pålogget, taste inn en drøss random koder det er umulig å lese for å bevise at jeg ikke er en datamaskin, og så endelig møte et vindu som forteller meg at jeg ikke har noen gaver å motta, for spillet ligger plutselig i biblioteket mitt likevel. Jeg starter opp spillet og, surprise, surprise, det må oppdateres før jeg kan prøve det. Og ja, oppdateringen tar tusen år å laste ned fordi datamaskinen selvfølgelig måtte gå lusetregt uten forklaring akkurat i dag. Og nei, det går selvfølgelig ikke an å hoppe over/utsette oppdateringen, vi snakker jo her om noe så viktig som et dataspill.

Det er da, når du har gått glipp av to timers undervisning, møtt en dobbeltkneik i klatreveggen og falt fra målstreken, når du har sloss med mobilen og datamaskinen din og må vente i tusen år og en helg før du kan spille det nye spillet ditt (som for øvrig er en forsinket bursdagspresang) — det er da det er utrolig godt å lage seg noe godt til middag og en kopp espresso og bare chille’n ut kvelden, og huske at du tross alt er rik på inntrykk etter en tross alt fantastisk dag.

Stå på!