Det er rart med det. Da koronautbruddet begynte å slå ut som verst gikk jeg halvveis og håpte på at hotellet ville måttet stenge så vi kunne få fri, for det hadde vært deilig å gå noen dager eller uker og ikke gjøre noe som helst.

Nå på fredag ble vi kalt inn til informasjonsmøte, og fikk høre at vi skulle sendes hjem, i hvert fall til den 26. Vi fikk lov å gjøre ferdig oppgavene vi drev på med akkurat der og da, men vi måtte være ute av huset før lunsj. Var bekymret for økonomien, men vi får heldigvis penger mens vi er borte, noe som var en stor lettelse.

Og det føltes egentlig bare trist og vemodig. Elsker jo egentlig jobben min, selv om jeg har lengtet litt etter fri i det siste fordi psyken og formen ikke har vært helt på topp. Men som sjefen sa, så får jeg bare se på det som en uplanlagt vinterferie. Så jeg dro med meg treteltet mitt hjem til foreldrene mine og har rigget meg til der for å slappe av og passe katten. Det er i det minste deilig, fint vær, selv om det plutselig er blitt iskaldt ute.

Det er nesten rart hvordan jobben virker som den har etterlatt seg et tomrom hos meg, som må fylles med andre ting, for er plutselig blitt langt mer produktiv ang. prosjekter jeg ikke har vært så flink til å jobbe med til vanlig, denne bloggen, for eksempel.

Beholder uansett roen selv om det faktisk var litt uhyggelig å gå i de tomme gatene i byen fredag, og sitte på en kafé som vanligvis er full av pensjonister, men hvor det nesten bare var tomme bord, og å ta bussen hjem med nesten ingen medpassasjerer, og sperrebånd mellom oss og sjåføren. Skulle ønske folk tok klimakrisen like alvorlig som pandemien, skjønt, det aner meg at tiltakene som blir gjort nå kanskje vil inspirere til å legge om livsstilen i forhold til klimaendringene også. Det er i hvert fall lov å håpe.

Det er imidlertid ikke alle som holder hodet like kaldt, og jeg blir frustrert og oppgitt over alle de som hamstrer unødvendig, bryter karantene, og flykter til hytter i kommuner uten tilstrekkelig medisinsk kapasitet til å ta seg av dem. Jeg sier som FrP om muslimene de er så redde for, la oss hjelpe dem der de er. Fjellkommunene har nok med sine egne.

Og som i alle andre kriser så danner det seg selvfølgelig en oss-mot-dem-stemning. Kriser får oss til å bry oss veldig om at ting skal gå så bra som mulig, og da får vi en del sinne og frustrasjon som vi lar gå utover dem som ikke tar situasjonen nok på alvor, eller for den saks skyld for alvorlig. Karantenebryterne, hamstrerne og hyttefolket er nærmest blitt folkefiender over natta, quislingene i vår tid. Så faktisk en kommentar hvor en fyr sa rett ut at han mente de burde behandles som de som hjalp nazistene under krigen. Selvfølgelig bra at de får så klar beskjed, siden det kanskje får dem til å tenke seg om, spesielt når det er så ille at de snakker om å bruke sivilforsvaret til å kaste ut hytteboere, og la politiet straffe karantenebryterne.

Misforstå meg rett, de irriterer virkelig meg også noe vanvittig. Leste nettopp innlegg fra en som ikke fikk tak i laktosefri melk, fordi hamstrerne som ikke fikk med seg den «vanlige» melken selvfølgelig hadde tatt med seg den laktosefrie (pluss at de visstnok hadde blitt tipset om at laktosefri melk holder seg i månedsvis), og fra folk som ikke får tak i viktig medisin fordi egoistiske mennesker har hamstret alt som var. Skummelt.

Fra Instagram-storyen til Ingeborg Senneset.

Får prøve å ta på ullundertøy og stikke snuten ut døra imorgen og prøve å henge opp treteltet, eller gå meg en tur. Tror jeg skal prøve å få syklet mer når jeg skal noe sted også, nå som vi skal prøve å unngå kollektivtransport. Litt skummelt å sykle i sentrum, men det hjelper jo i det minste at det nesten ikke er folk i gatene. Vet ikke hvor mye annet jeg kan gjøre for å hjelpe.

Tror jeg runder av her. Innlegg skriver ikke seg selv, Baba is You spiller ikke seg selv, og Snapper til venner sender ikke seg selv. Snx.