Da jeg skulle inn på Meny på vei til jobb på torsdag sto det en uniformert politimann og en politikvinne i sivil utenfor døren. Jeg så egentlig at de sto og snakket med en mann som så litt sliten ut og kanskje hadde blitt tatt for rus eller noe, men jeg måtte spørre dem om butikken var åpen før jeg gikk inn. Den uniformerte politibetjenten sa det bare var å gå inn, og det var det jeg ventet meg, men jeg tenkte jo også på det som hadde skjedd på kjøpesenteret i Kristiansand, hvor en 17 år gammel jente ble drept med kniv på arbeidsplassen sin.

Selve historien er jo fæl nok i seg selv, men følte også det er så tragisk og meningsløs at det ikke var noen stor og hardbarket morder som gjorde det, men en jente på 15, knapt mer enn et barn. Jeg lurte på hva som feilte henne, eller hva som hadde skjedd i livet hennes som brakte henne dit. Hva som fikk et menneske til å skrike om hjelp samtidig som hun stikker en annen tenåring ihjel.

Så leste jeg dette leserinnlegget hun visstnok skal ha skrevet bare for noen måneder siden, og det traff meg hardt i magen.

Jeg veksler mellom tankene på hvor grusomt det er at en 17-åring har dratt på jobb en helt vanlig torsdag og bare plutselig blitt drept, og hvor grusomt dette må ha vært for de andre på jobben hennes, og for familie og venner for øvrig, og hvor fælt det må være for 15-åringen, knapt mer enn et barn, som sitter i en situasjon hvor hun har drept et menneske. Kanskje to.

Jeg sier selvfølgelig ikke at det er «greit» at du dreper et menneske hvis du har det vondt, og det må være utrolig tøft for nære pårørende at jeg sympatiserer med hun som har gjort noe så fælt; men jeg bare anerkjenner at dette er et menneske som har opplevd ting hun ikke har klart å bearbeide, og som godt mulig har blitt sviktet eller «nedprioritert», som det så fint heter, og som er blitt møtt med feil type eller manglende behandling. Flere av tingene hun skriver minte meg sånn om Glassjenta at jeg begynte å lure på om det kunne være samme person.

Jeg går ikke rundt og er redd for barnevernsbarn eller unge som bor på ungdomshjem. Jeg har veldig gode, flotte venner som har vært fosterbarn eller på andre måter hatt tøffe barndommer, og som har det bra idag og som du aldri skulle trodd hadde hatt det så tøft. De fleste som går gjennom sånne ting dreper jo ikke folk. Mange lar det gå ut over andre, men det er også utrolig mange som lar det gå ut over seg selv. Selvskading. Angst og isolasjon. Utrygghet og tilbaketrekning. Det er så utrolig viktig å se de som har det tøft, og at de som har det tøft blir sett for dem de er, ikke bare for atferden sin. Det er alltid en grunn til at folk gjør som de gjør.

Det er lett å ikke bry seg om de voksne som sitter der i hettegensre på bussen eller på benker i byen og ser slitne og skumle ut, eller ungdommene som er «krevende» på store og små måter fordi de har problemer de ikke mestrer, men vi bryr oss jo om de som har kommet seg gjennom den tunge fasen av livet og lever A4-liv idag! De du aldri skulle trodd hadde måttet bo på ungdomshjem eller fosterhjem, begynt med stoff, eller vært «problembarn» som lærere og foresatte ikke visste hvordan de skulle håndtere.

Bør vi ikke hjelpe de som ikke er der ennå å komme seg dit?

Føler jeg skriver meg litt bort nå. Bare prøver å få noe mening ut av noe som er så uendelig tragisk og bare ikke gir mening.

Drea Karlsen har for øvrig også skrevet om dette, og tør påstå at hennes tekst er minst like god, om ikke bedre, enn min. Bør leses.