Lang, våt dag på jobb idag. Også litt spesiell, i og med at hesten som jeg har fortalt om før ble avlivet søndag, fordi han fremdeles hadde skaden i benet fra før sommeren. Har visst lenge at den kunne føre til at han måtte avlives, og det har vært en del «frem og tilbake» og usikkerhet, så det var faktisk nesten en lettelse da søndag og mandag kom og jeg visste det var over. Skrev noen ord om ham på Face sammen med noen bilder, og istedenfor å få tårer i øynene eller kjenne på urettferdighet satt jeg der faktisk med et lite smil om munnen fordi jeg tenkte på alle de fantastiske øyeblikkene han har gitt oss på gården. Kommer nok til å komme både gode og tunge tanker rundt ham fremover, men akkurat nå er det faktisk bare deilig å sitte å se på bilder og mimre.

Emir var virkelig en fantastisk hest. Sosial og kosesyk, og fremdeles med unghestfaktene i behold. Hengivenheten hans kom ofte til uttrykk i form av dulting, knuffing og «stanging» med mulen, og når jeg skrapte forhøvene hans måtte jeg ha øyne i nakken fordi jeg visste at han ville komme med hodet for å bite til hvis han så sitt snitt. Pleide å bøye meg ned og løfte opp hoven, for så å snu meg og se kjeften nærme seg rumpa mi. Så kom det et «nei!» fra meg, og han trakk hodet tilbake 🙂 .

Han så heller ikke helt poenget med å måtte stå tjoret fast alene, så når jeg hadde tjoret ham fast og måtte inn i bua for å hente noe, måtte jeg skynde meg fordi jeg visste han ville knyte opp knuten med tennene og komme gående inn til meg så fort han fikk sjansen 😀 . Generelt måtte jeg jobbe en del med ham for å få kustus på ham og få ham til å godta at knuffing og biting ikke var greit, spesielt ikke mens han var «på jobb» som terapiridehest 😉 , noe som lærte meg veldig mye, og «tullingen» og var faktisk én av tingene jeg likte best med ham, og han var bare generelt herlig på så mange måter, uten noe vondt i seg. På et tidspunkt hadde han lært seg at han ville få seg en smekk når han bet meg, så han lærte seg å bite og kjapt trekke hodet til seg så jeg slo i løse luften 🙂 .

Vi hadde et veldig godt og nært vennskap, og både han og jeg var generøse med kos og varme, gode klemmer. Gikk forbi hesteinnhengningen hver morgen, og han kom alltid for å hilse da jeg stoppet der og sa hei til ham, selv om han sto langt inni luftegården eller med hodet dypt i matfatet. Husker også en gang jeg gikk inn i luftegården med pisk for å få hestene bort fra porten så en annen hest kunne komme inn, og tillitsfulle Emir, på tross av pisken jeg viftet med, kom slentrende mot meg for å hilse på 🙂 . Hadde óg en del fine rideturer med ham, for på tross av at han var et bølleponni når du var på bakken med ham, var han lydig og flink når jeg satt på ryggen hans. Han var en tulling og et bøllefrø, men han var «mitt» bøllefrø ❤ .

De siste to arbeidsdagene forrige uke satte jeg meg til på beitet etter jobb og ble sittende der rundt to timer hver gang, mye av tiden med Emir stående ved siden av meg. Var godt å kunne ta et siste farvel med ham på fredag, selv om jeg følte jeg var der for kort tid, noe jeg sikkert hadde tenkt om jeg så satt der hele dagen. Husker óg veldig godt hvordan han sto og så etter meg da jeg var på vei av beitet, som han ofte gjorde når jeg måtte gå fra ham.

De fire andre hestene har kommet ned fra beite søndag, og det var veldig godt å ha dem tilbake, selv om det manglet én. Hestene e fantastiske på hver sin måte, og det er mye trøst i å ha resten av dem å dulle med. Gleder meg til å begynne å gjobbe med dem igjen, men akkurat nå vil jeg bare slappe av. I tillegg til at det var første arbeidsdag etter Emir var det også den mest regntunge dagen på lenge, og vi var rimelig våte etter å ha jobbet utendørs mesteparten av dagen. Jeg har gravd meg ned under et pledd med bål i peisen, og blir her resten av kvelden. Står opp bare for å hente meg blåbærpai. Snakkes.