I dag for et år siden husker jeg at jeg lå på en madrass i loftstuen sammen med hunden og laptopen min. Husker ikke hva jeg drev med, om jeg spilte spill eller var på nettet, nyheter kan det i hvert fall ikke ha vært. Men foreldrene mine kom i alle fall hjem, og det første moren min spurte meg om var om jeg hadde sett nyhetene.

Bombe i Oslo for en halvtime siden. To ord som bare ikke hører sammen. Helt absurd. Husker at Facebook ble fylt med norske flagg. Husker da nyhetene kom via jungeltelegrafen om at noen var blitt skutt på en øy jeg aldri hadde hørt om. Det var visstnok to som var døde, og flere sårede.

Fulgte nyhetene og Face tett utover kvelden. Utpå natten var det noen på Facebook som påstod at 80 var døde på Utøya. Syntes det var en vel drøy ting å «trolle» om, men bestemte meg for å stikke over til nrk.no bare for å være helt sikker på at det ikke var sant, så jeg kunne dra tilbake til Face og skjelle dem ut etterpå.
Toppnyheten, med svære typer og et svært bilde, var at politiet hadde talt 80 døde på Utøya.
I Oslo var enda flere døde.

De neste dagene gikk i ett. Var inne på nyheter konstant, på kjøkkenet sto TV-en på hele dagen. NRK, nyheter, bilder fra regjeringskvartalet og Utøya.
Den blå stenen, dekket av roser og lys. Så mange flagg på halv stang. Landesorg. Nabolandene som var med oss i sorgen, det stille minuttet som hvor hele Norden stoppet opp. Rosetog. Kjærlighet og ikkevold. En verden som så Norge med en blanding av undring og respekt.

Dagene etter 22/7 gikk i ett. Dagene bestod av nyheter og følelser rundt det som var skjedd. Må jo ha gjort andre ting og, spist middag og spilt spill og gått på tur med hunden, men det eneste jeg husker har å gjøre med 22. juli. Kom ikke ut av dem før under en uke senere dro til Sarpsborg og jobbet som frivillig hos Cirkus Xanti. Minnet om alle fra Sarpsborg som kom innom, i en av byene som hadde mistet liv denne tragiske fredagen, er en trøst for meg. Det føles godt innimellom alle de vonde følelsene og minnene at sirkuset fikk brakt glede og virkelighetsflukt i løpet av denne tunge tiden, at jeg faktisk fikk være med på å hjelpe.

Husker flaggene ennå var på halv stang til godt inne i skoleåret. Husker det tause minuttet for Hanne Fridtun, som var student ved høyskolen min, og som ble drept den 22. juli. Hanne, som holdt en tale om eldreomsorg, en engasjert og veltalende jente med kampparole om at hun ville leve lenge og godt. Husker lærerne som var i sorg. Husker hvor nært allting fremdeles var. Husker da vi hadde forelesning om post-traumatisk stresslidelse, og rammen for forelesningen var 22. juli. For tidlig?