CVer, hull og fordommer

Øyvind Psykisk helse

Jeg hater å søke jobber.

Jeg har ingen ting imot å fylle ut jobbsøknader. Jeg gjør meg flid med dem, jeg skriver søknad fra bunnen av for hver jobb jeg søker på og jeg gjør mitt beste for å få fram relevant erfaring og de gode sidene mine. Jeg liker å skrive, og jeg føler at når jeg skriver en søknad, kan jeg fremstille meg akkurat som jeg vil. Men så kommer den delen som er så utrolig ubehagelig. CV-en.

En CV er en oppramsing av alt du har drevet med av verdi i livet. Skole, kurs, frivillighet, jobber, alt med årstall for når du begynte og sluttet, uten stort rom for forklaring eller nyansering. Jeg har ikke noe problem med å være åpen her på bloggen, for da får jeg fortalt og forklart alt jeg vil sånn at inntrykket blir helt og «rettferdig», men når du leverer en CV med «hull» i, eller en som for eksempel viser at du brukte ni år på VGS, er det utrolig ubehagelig. Jeg føler jeg sender av gårde fortrolig informasjon, med fullt navn, og jeg vet at de som får dem i hendene kan være de mest fordomsfulle menneskene på jord.

Jeg har møtt fordomsfulle og dømmende mennesker face-to-face, og vet at de finnes inne på «sjefskontorer» òg, og jeg vet at jeg ødelegger sjansene mine til å komme ut i jobb når jeg sender det fordømte arket med søknadene mine. Det er faktisk ikke så gøy å føle at jeg må bruke plass i søknaden på å forklare at jeg har vært syk og sånn, og ikke vet hvordan jeg skal ordlegge meg når jeg gjør det engang. Kjempegøy.

Fortid burde holde seg i fortiden.

Travhest og shettis

Øyvind Hesteliv

Denne gangen tok jeg meg litt bedre tid på vei til Stall Henne, og fikk tatt en del bilder på veien. Sykler den gamle skoleveien min, så er det gjennom noen nabolag, langs et vann, og så inn på en bratt vei oppover i «Hestedalen». Det er vakkert når sola skinner, eller tidlig på morgenen når den henger lavt over åsene. En mil er langt på sykkel, særlig med en del motbakker, men det er like fullt en fin tur.

Vel fremme fikk jeg ri en stor brun som lød navnet Ådnes Gro og hadde vunnet sølv i Nordisk, og hun skulle vise seg å være full av krutt fra første stund. Skjønte veldig fort at dette kom til å bli noe annet enn skolehestene på hestelinja, og hadde nok med å holde meg i salen og holde kontroll på dyret på ridebanen.

Det ble en kort, men hektisk ridetime, men jeg kjente faktisk jeg lærte en god del på den korte tiden, og det var utrolig gøy og utfordrende å prøve en så «heftig» hest. Fikk òg virkelig utfordret en uvane jeg har, nemlig å klemme rundt hesten med beina hvis jeg kjenner jeg ikke har god balanse. For dere som ikke er ryttere, så er det sånn du fortelle hesten at den skal gå fortere, så jah, ikke akkurat en så veldig heldig vane å ha når du føler hesten går for fort 😉, og merket den veldig, veldig godt da jeg satt på en travhest full av krutt, istedenfor en skole-islandshest.

Stall Henne er en fantastisk stall, men de som er der holder høyt nivå, og de fleste hestene er egentlig over mitt ferdighetsnivå, så jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å være der fremover. Heldigvis ble jeg fortalt av hun som har Admiral at det også finnes en gård i nærheten hvor de driver med islandshester,

Fikk prøvesitte en søt liten shettis før dagen var omme :p, og jeg satte meg på metallhesten min og syklet hjem.

Bytur, togtur og valpekull!

Øyvind Uncategorized

Da har man vært turist i egen by, sett Nesbyen for første gang, og hilst på verdens søteste valpekull 🙂.

På torsdag dro jeg ned til Nesttun for å hente folkehøyskolekameraten min Benedikte, og så var det bare å ta turen hjem, hvor hun ble introdusert for hunden min og det var kjærlighet ved første slikk🙂.

Var faktisk utrolig rart å plutselig ha en av vennene mine fra folken her i Bergen. Når du går folkehøyskole blir det liksom et skille mellom «boblen» du lever i på folken og alt som skjer utenfor, så når jeg plutselig gikk nedover mot Nesttun sentrum i lag med Benni for å ta bussen hjem føltes det omtrent som om hun hadde hoppet inn fra en annen verden. Men var òg utrolig godt å se igjen en folkenvenn face-to-face; du risikerer å få veldig gode venner på folkehøyskole, men de har også en tendens til å bo langt unna deg, og da setter du desto mer pris på dem når dere faktisk møtes🙂.

Dagen etter bar det med buss og bane til Bergen sentrum, og jeg fikk være turist i egen by. Hadde ikke lagt så detaljerte planer, men fikk vist fram Kjøttbasaren, et innendørs marked som selger alt mulig av matvarer og nå tydeligvis også har en Starbucks, og Det lille kaffekompaniet, som er en bitte liten kafé som er veldig berømt selv om den er litt vanskelig å finne og bortimot umulig å snuble over ved et uhell – da må du følge et bitte lite treskilt som det er utrolig lett å gå rett forbi, noe jeg også vet jeg har gjort flere ganger. Hvis du ikke gidder gå rundt i Bergen by og lete etter små treskilt du sikkert har gått rett forbi flere ganger, ligger Kaffekompaniet i et av smugene på høyresiden av Fløibanestasjonen.

Fikk òg tid til en tur med Fløibanen opp til endestasjonen med utsikt over byen, så vi fikk tatt noen «selfies» med Bergen som bakgrunn og fikk litt mosjon da vi til slutt bestemte oss for å gå ned igjen. Om du er på Fløien anbefaler jeg å se deg om i skogen bak stasjonen, for den er pyntet opp med alt fra hundestatuer og morsomme skilt til en drøss trollfigurer. Til slutt ble det til at vi gikk gangveien ned istedenfor å ta banen, så vi fikk en dose mosjon før vi satte oss på banen hjem igjen.

Avsluttet dagen med å se «Arriettas hemmelige verden», en japansk tegnefilm inspirert av en britisk bok om «lånere», bittesmå mennesker som bor under vanlige menneskers hus og lever av ting de «låner» av de store. Har ikke lest boka, men filmen var kjempekoselig, og likte faktisk òg at den ikke inneholdt noen spesielt sterke, triste eller «skumle» scener, uten at det gjorde opplevelsen kjedelig, det var samtidig liksom bare en film du slappet av og koste deg med🙂

Så opprant den store dagen, da vi tok Bergensbanen mot Nesbyen for å treffe oppdretterne Benni skulle kjøpe hund av🙂. Det ble å sitte på toget fire lange timer hver vei, men vi fikk treffe de skjønneste små labradorvalpene i verden og verdens mest kosesyke og tålmodige hundemor, så det ble å kose hund to timer i strekk før vi måtte vende våre egne snuter hjemover igjen. Vi var ikke hjemme før etter midnatt, men det var så verdt det selv for meg som ikke skulle få meg hund. Det eneste nesten-skåret i gleden av at mobilen min hadde gått tom for strøm, så jeg fikk ikke tatt noen bilder av de skjønne dyrene selv.

Ble litt «tomt» og stille i huset etter fire intense dager med Benni, men holder kontakten med henne og flere andre folkenvenner over Facebook og Instagram. Er glad vi har den muligheten i dag, og kan dele opplevelser og skravle med hverandre i så stor grad som vi kan🙂.

Har også hvert vårt fysiske minne om oppholdet, for da vi var på souvenirbutikken på Fløien fant vi hver vår ballettelg. Hils på Elisabeth :3 !

Back in the saddle!

Øyvind Hesteliv, Ut på tur!

I går morges hadde jeg min første rideøkt i den nye stallen, og siden det er såpass «kronglete» med buss ut til Bontveit der jeg rir satte jeg meg heller på sykkelen, og syklet (holdt på å skrive red) den drøye milen timen, med en del tøffe oppoverbakker, til Stall Henne. Føler at det sier en del om hvor motivert jeg er for å ri når jeg faktisk er villig til å sykle en time bare for en ridetur, men det var faktisk en fin sykkeltur òg. Sola hang lavt på himmelen og det var lett tåke og dis, så kunne fått noen veldig flotte bilder om det ikke hadde vært for at jeg skyndte meg så jeg nådde avtalen på stallen oppover mot Bontveit i vakre «Hestedalen», som heter så fordi den har 150 hester på snaue ni kilometer.

Jeg har fått tildelt en stor brun en som heter Admiral og er et kosedyr uten like, og dro ut på skogstur sammen med eieren hans i skogen. Eier kjørte foran oss med vogn, som ble trukket av en veldig livsglad hoppe som nærmest danset bortover veien. Admiral vekslet mellom et bedagelig tempo og korte «spurter» i trav for å ta igjen vogna. Jeg hadde vært bekymret på forhånd for at det skulle bli drittvær, men sola skinte hele rideturen og jeg fikk òg så vidt snakket med noen andre som også kunne trengt noen til å mosjonere hesten sin, så nå får jeg kanskje to hester jeg får ridd regelmessig 🙂. Er òg glad det var sånn et flott miljø på stallen, alle var hyggelige og åpne og jeg gleder meg til å dra tilbake dit!

Kjente det gjorde meg så utrolig godt å komme opp på hesteryggen igjen. Har levd litt i min egen lille «boble» den siste ti’a, for føler ikke at jeg har noen nære venner i Bergen, og siden jeg ikke har funnet jobb ennå har jeg sittet mye hjemme for meg selv, så det var kjærkomment avbrekk å få meg en skikkelig treningsøkt og ridetur. Gleder meg til neste gang jeg skal dit, selv om det er en mulighet for at jeg tar buss istedenfor sykkel da 😉.

Flotte Admiral!

11 flasker cola på hylle…

Øyvind Folken 13-14

Bor hjemme hos foreldrene til jeg finner jobb og eget sted, men nå er de borte over helgen, så jeg har huset for meg selv og nyter det. Gleder meg vilt til neste uke, både på grunn av at jeg mest sannsynlig får ri for første gang på en evighet, og fordi jeg får besøk fra Stavangår, men akkurat nå er det bare å slappe av og passe hund og katt. Har òg endelig sagt meg fornøyd med colaprosjektet mitt:

Har samlet fornavnene på de 10 jeg gikk i klasse med på Namdals 13/14: gjengen jeg hang sammen i stallen et år og har så mange forskjellige minner i lag med. Et helt skoleår som rommet utfordringer og mestring, latter og tårer, krangling og kos, riding til den store gullmedalje og store mengder kake.

Tok en god stund og mange turer innom butikker og beninstasjoner før jeg ble såpass ferdig som jeg ble, og enda er det flere navn som ikke helt stemmer, pluss at Tina selvfølgelig skulle vært i rødt som resten av klassen, men er fornøyd med bare å ha funnet alle, og ville ha bildet lastet opp så fort som mulig😉. Pluss at jeg merker at jeg er bitte litt lei av å tråle butikker etter colaflasker med riktige navn; serr, hvis du syns det er frustrerende ikke å finne navnet ditt, så prøv å finne et helt fotballag. Noen navn følte jeg at jeg fant hver gang, men andre dukket liksom bare aldri opp. Så var det et par jeg hadde sett før jeg bestemte meg for å satse på å begynne å samle flasker, men som jeg selvføgelig ikke fant når jeg først var begynt å kjøpe inn flasker.

Hadde som målsetning at det fikk holde med navn som lignet på de jeg var ute etter, eller Cola Light istedenfor Cola, så det var et par som ble kjøpt inn og erstattet, et par av dem rimelig fort, for eksempel fant jeg «Ingeborg» i butikken jeg sjekket rett etter at jeg kjøpte «Ingebjørg», etter å ha gitt opp førstnevnte etter lang tids leting. Fant også en flaske med «Gisle», som jeg angrer på at jeg ikke kjøpte fordi det er navnet på minigrisen på Jørum Gård.

Er godt å være ferdig med prosjektet, og håper jeg klarte å spre litt glede til klassen og andre som snubler over bildet på Face. Det beste med opplegget tror jeg er at det til syvende og sist faktisk egentlig ikke kostet noe, fordi cola er noe jeg kjøper innimellom uansett. Drikker dem opp i november når de nærmer seg datostemplingen, men akkurat nå pryder de hyllen på rommet mitt, og det vil de få fortsette med en god stund til 🙂.

Sosiale medier, inntrykk og holdninger

Øyvind Psykisk helse

Rundt klokka fem på sju på ettermiddagen om en uke får jeg besøk av en av de beste og mest betydningsfulle vennene jeg hadde på folkehøyskolen. Vi har bestilt billetter til en tur vi skal på, vi sitter på Face og skravler som noen unger om hva vi skal finne på, og vi har nedtelling på mobilene våre. Jeg er sjeleglad, det skal bli så utrolig godt å ha henne innom den korte tiden hun er her. Samtidig, når jeg deler ting som dette, sitter jeg og tenker det på alt som har vært i media den siste tiden om hvordan «skryt» på blogger, Facebook, Instagram og andre sosiale medier skaper usunne forventninger og krav til unge, og får mange til å føle seg ensomme eller for eksempel gjør at de kjenner ekstra på at de ikke har råd til ting. Så får vi beskjed om å tenke oss om før vi legger ut slike ting, for at vi ikke skal såre andres følelser eller virke eksluderende — og jeg har selv spurt meg selv noen ganger om jeg egentlig burde legge ut enkelte innlegg, fordi enkelte kanskje vil føle seg eksludert eller bli lei seg.

Nå «tenker jeg høyt» her, men… er jeg slem hvis jeg likevel kjenner jeg ikke er helt enig?

Misforstå meg rett, jeg sier absolutt ikke dette fordi jeg aldri har vært ensom selv, for jeg òg har kjent på det å ikke ha så mange venner og føle meg utenfor. Jeg fikk mange gode og nære venner da jeg gikk folkehøyskole året som var, og i løpet av høyskoletiden, men da jeg gikk sirkus på Fjordane i 2010-2011, var jeg ekstremt usikker og gikk veldig mye for meg selv. Jeg har mange gode minner fra Fjordane, men har også veldig få venner derfra, og størstedelen av klassen min er jeg ikke engang venner med på Facebook i dag, og jeg vet jeg er langt ifra den eneste som har vært ensom på folkehøyskolen.

Så ja, jeg også har sittet og sett på innlegg fra andre og kjent meg mislykket eller utenfor, fordi jeg ikke har hatt folk å henge med, eller som jeg dro på ferie for å besøke etter at folkehøyskoleåret var slutt, og jeg ser definitivt kontrasten mellom da og nå, når jeg har vokst veldig som menneske og blitt langt mer sosial. Jeg vet også at blogger og Facebook og andre sosiale medier veldig lett kan lage et falskt bilde. Jeg er blogger selv, jeg vet veldig godt at jeg selv velger hvilket inntrykk jeg skaper, og tro meg, jeg kjenner mennesker som har det utrolig tøft og vanskelig, men som på Facebook fremstår som lykkelige fordi de ikke skriver noe der om hvor hardt de sliter, men velger å bare dele de fine tingene.

Men i mine øyne er ikke problemet at folk legger ut treningsbilder på Instagram etter joggeturer, at vi viser at vi er glad i vennene våre, eller at Fotballfrue er stolt over hvordan kroppen hennes tar seg ut rett etter en fødsel. Problemet er selve det at vi faktisk føler på press og fullstendig urealistiske forventinger i første omgang, og at slike innlegg faktisk skaper falske inntrykk.

Det skal ikke være sånn at vi føler oss mislykkede, skammer oss og holder det for oss selv om vi er ensomme, eller at vi ser for oss en perfekt vennegjeng som henger med hverandre hele tiden og aldri blir uvenner eller svikter hverandre hvis noen legger ut et bilde av seg og tre venner og skriver «filmkos med beste gjengen». Er ikke problemet like mye at vi glemmer at du ikke kan lage deg helhetsinntrykk av noen gjennom å følge dem på sosiale medier?

Unnskyld hvis dette hørtes ufølsomt ut, men prøver bare å se begge sider her. Jeg òg kan lese Facebookstatuer og kjenne et stikk inni meg. Det var sårt å lese alle statusene til klassekameratene mine fra høyskolen da de gikk ut av skolen som sosionomer, når jeg selv måtte hoppe av halvveis gjennom studieløpet, men jeg unner dem det. Jeg synes ikke det gjør noe at Fotballfrue er stolt over at hun er sunn og sprek etter en fødsel, eller at vennene mine viser at de setter pris på hverandre, for jeg føler at problemet i større grad er at vi må bli mer bevisste på at slike innlegg ikke er en fasit eller at det er noe i veien med deg om du ikke kan legge ut slike innlegg selv. Hva mener dere?