Jeg har en utfordring til meg selv gående: jeg skal la være å bruke kraftige uttrykk som betyr noe helt annet enn det jeg prøver å si.

Det har seg nemlig sånn at enkelte i sin uendelige visdom har funnet ut at budskapet deres kommer tydeligere frem om de bruker så sterke ord som mulig. Ingen liker folk som mobber, eller driver med hets, så nå er det blitt «mobbing» og «hets» når Folkeopplysningen gjengir forskning på at homøopati ikke virker. I nyhetene «raser» du om du svarer når en journalist spør deg om noe, og kritikk generelt er et uttrykk for «hat», gjerne attpåtil med store bokstaver. De stakkars skolebarna har det enda verre, for jeg har lest i avisen at lekser er en form for «overgrep» mot barn.

Problemet er bare det at ordet «overgrep» allerede har en betydning, og jeg tror ikke det er en god idé å gå bort til noen av de jeg kjenner som ble mishandlet i ung alder og fortelle dem trøstende at jeg vet akkurat hvor tøft det kan være, for jeg opplevde faktisk overgrep (riktignok i form av hjemmelekser) helt fra da jeg var syv til et godt stykke inn i voksen alder.

En Nemi-stripe jeg leste en gang poengterte hvordan vi «|vanlige» mennesker gjør dette hele tiden vi òg. Nemi klager over at folk bruker ord som «ekstremt», «fantastisk» og «strålende» hele tiden om helt hverdagslige ting, sånn at vi mangler ord når opplever noe som faktisk er helt utenom det vanlige. Kjæresten svarer at «du er rar. Jeg elsker deg», hvorpå Nemi svarer noe sånt som at «du bruker ordet «elske» om hamburger også!».

Det er kanskje noe vi gjør uten å tenke oss om, nesten som banning, og i likhet med hvordan vi noen ganger må tenke litt hvis vi plutselig befinner oss rundt siviliserte mennesker og må finne en erstatning for «faen», opplever jeg at det noen ganger er bitte litt vanskelig å ikke bare kunne si eller skrive at jeg «hater» ting, men har funnet ut at det holder å si at noe er «slitsomt» eller «frustrerende», eller å si at jeg misliker noe på en litt mer avmål måte.

Jeg skal ikke si at jeg er så veldig fæl på dette, skal vi tro kommentarfeltene rundt omkring, er det mange som er verre enn meg 😉, men jeg synes fremdeles det er en interessant utfordring til meg selv.

Fikk òg tid til en tur med Fløibanen opp til endestasjonen med utsikt over byen, så vi fikk tatt noen «selfies» med Bergen som bakgrunn og fikk litt mosjon da vi til slutt bestemte oss for å gå ned igjen. Om du er på Fløien anbefaler jeg å se deg om i skogen bak stasjonen, for den er pyntet opp med alt fra hundestatuer og morsomme skilt til en drøss trollfigurer. Til slutt ble det til at vi gikk gangveien ned istedenfor å ta banen, så vi fikk en dose mosjon før vi satte oss på banen hjem igjen.

Avsluttet dagen med å se «Arriettas hemmelige verden», en japansk tegnefilm inspirert av en britisk bok om «lånere», bittesmå mennesker som bor under vanlige menneskers hus og lever av ting de «låner» av de store. Har ikke lest boka, men filmen var kjempekoselig, og likte faktisk òg at den ikke inneholdt noen spesielt sterke, triste eller «skumle» scener, uten at det gjorde opplevelsen kjedelig, det var samtidig liksom bare en film du slappet av og koste deg med🙂

Så opprant den store dagen, da vi tok Bergensbanen mot Nesbyen for å treffe oppdretterne Benni skulle kjøpe hund av🙂. Det ble å sitte på toget fire lange timer hver vei, men vi fikk treffe de skjønneste små labradorvalpene i verden og verdens mest kosesyke og tålmodige hundemor, så det ble å kose hund to timer i strekk før vi måtte vende våre egne snuter hjemover igjen. Vi var ikke hjemme før etter midnatt, men det var så verdt det selv for meg som ikke skulle få meg hund. Det eneste nesten-skåret i gleden av at mobilen min hadde gått tom for strøm, så jeg fikk ikke tatt noen bilder av de skjønne dyrene selv.

Ble litt «tomt» og stille i huset etter fire intense dager med Benni, men holder kontakten med henne og flere andre folkenvenner over Facebook og Instagram. Er glad vi har den muligheten i dag, og kan dele opplevelser og skravle med hverandre i så stor grad som vi kan🙂.

Da var det plutselig gått tre år.

Terror er intet nytt. Individer og grupper som tror de gjør noen en tjeneste ved å la hatet sitt gå utover uskyldige har vel eksistert så lenge det har fantes mennesker. Jeg ble kjent med dem for alvor da jeg satt i et klasserom i USA den 11. september og så tragedien i Manhattan direkte på TV, og da jeg ble venn med en jente som hadde mistet bestevennen sin den dagen. Jeg har alltid visst at sånne folk finnes, men de har alltid rammet i andre land enn Norge, selv om de ofte har kommet veldig nær.

Men så, en ettermiddag for tre år siden, valgte noen, attpåtil én av våre egne, at han ville gjøre Europa til et bedre sted om han lot settet sitt med vrangforestillinger gå ut over Norges uskyldige — og så var det vår tur, og vi så TV-bilder vi hadde sett tusen ganger før, men aldri får vårt eget land.

Vårt regjeringskvartal.
Ett av våre ungdomsparti. Én av våre sommerleirer.
Våre ungdommer.
Våre idealer.
Våre barn.
Vår frihet og trygghet.

Plutselig sto vi selv midt oppi sjokket, frykten, tårene og sinnet, og vi kunne ikke lenger trekke oss unna ved å slå av TVen, for det skjedde midt iblant oss, ikke tusenvis av mil borte. Det var vår befolkning, våre venner og familiemedlemmer, som var rammet, og det var én av våre egne som proklamerte sitt dødelige budskap.
Jeg er glad vi sto sammen så sterkt som vi gjorde. At vi klarte å holde fast på verdiene våre. At vi ikke mistet oss selv.

Tenker på dere som har lidd tap i dag. Håper dere kommer dere gjennom dagen så godt som mulig, og at dere har noen hos dere om dere trenger det. Stå på.

Driver og skriver søknader til jobber rundt om i Bergen by…vet jeg konkurrerer om dem med hundrevis av andre søkere, og at jeg mest sannsynlig ikke har fnugg av sjangs til å få noen av dem, men hvis jeg ikke skriver søknader er det i hvert fall ikke håp, så jeg prøver nå i hvert fall😉. For tiden skriver jeg søknader til jobb som svømmeinstruktør for barn, et par butikkjobber, og en kafémedarbeiderjobb som jeg virkelig har lyst på, for jeg savner virkelig kaféjobbingen fra Studenthuset Meieriet i Sogndal.

Det er faktisk litt tøft å gå hjemme uten å ha noe å gjøre, det føles som å sitte på innbytterbenken og se på at resten av laget spiller kamp, men prøver samtidig å ikke synes synd på meg selv, har det jo egentlig helt fint. Bor hos foreldrene mine til jeg finner jobb, så har kost og losji, og det er mange som ikke finner jobb som ikke har en sånn «trygg havn». Savner bare å ha noe å fylle dagene med, noe å se frem til. Skal jo ikke tilbake til skolen til høsten, for første gang på mange år, så det er ikke sånn at jeg vet at «den og den datoen braker det løs». Driver og seriøst vurderer å begynne med frivillig arbeid, for da har jeg i hvert fall noe å gå til.

Ellers har jeg studene med brettspill med bror og venner. Vi spilte Nord-Europa-versjonen av Ticket to Ride i kveld, og har spilt en del Battlestar Galactica og Game of Thrones. Kanskje jeg kan skrive litt om de første to også en dag.

Så prøver jeg å komme meg ut av huset minst én gang hver dag, og da er familiehunden veldig god å ha. Så får i det minste vært ute i frisk luft, og lekt med det nye mobilkameraet mitt 🙂

Har fått ny mobil, og føler meg som en dinosaur. Min trofaste gamle Nokia n97 har pensjonert seg og blitt reservetelefon. Touch-skjermen hadde begynt å tulle mer enn en overtrøtt ponni på skogstur, og batteriet hadde bortimot takket for seg slik at det var umulig å bruke telefonen til å ringe med om den ikke var koblet til strøm. Pleide å spøke med at jeg hadde fasttelefon og ikke mobiltelefon.

Således ble det altså ny mobil, en Huawei Ascent y330. Flott at jeg har en mobil jeg ikke kan uttale navnet på. Ladet opp vidunderet og brukte en evighet på skjermen der man taster inn pin-koden for første gang fordi jeg trodde knappen du avsluttet med var knappen du fjernet sifre med. Så var jeg stuck en evighet til når jeg måtte skrive inn passordet til det trådløse nettverket fordi dette er en moderne telefon uten tastatur, og mobilen skrev inn bokstaver som lå både én og to centimeter unna der jeg faktisk trykket, med blyant, på den fantastiske nye touch-skjermen.

Etter å ha spurt meg om jeg har en Google-konto (jeg løy og svarte nei), om jeg vil sende alt av brukerdata til Google (nei), og om værvarslingssystemet skulle få lov å sende brukerdata til Google (nei), var jeg endelig inne på hovedskjermen, hvor jeg så et nydelig bakgrunnsbilde, dato og klokkeslett, og værmelding for Berlin. Å fortelle mobilen at jeg bor på Vestlandet tok meg flere minnutter. Jeg mistenker at en erfaren bruker ville brukt to sekunder og ett tastetrykk.

I tillegg er vidunderet veldig tynt og glatt, så jeg tør knapt nok løfte den opp fra pulten, fordi jeg holder på å glippe den hver gang og jeg er redd jeg kommer til å miste den i gulvet 20 000 ganger før dagen er omme hvis jeg begynner å faktisk gå rundt med den.

I-landsproblem?

PS: har klart å komme meg på App Store, installere Snapchat og følge min første bruker (Liseliten). På bare én time. Stolt.