Verdensdagen mot seksuelle overgrep 2012  – vi avliver voldtektsmyter

Det er verdensdagen mot seksuelle overgrep idag, og jeg tenkte å drive litt folkeopplysning rundt temaet og kanskje lære noen noe 🙂 . Så det er bare å finne frem kulepenn, notatblokk, kantinekaffe og de fargerike markeringstusjene, for vi har masse spennende stoff å gå gjennom i dag:3!

Før vi begynner, vil jeg bare at alle skal gå gjennom denne listen med påstander om seksuelle overgrep, og prøve å tenke seg frem til hvilke som bare er myter, og hvilke som faktisk har hold i virkeligheten.

  1. «Du er mest utsatt for overgrep fra vilt fremmede»
  2. «Du kan redusere sjansen for å bli voldtatt ved ikke å kle deg utfordrende»
  3. «Mennesker som blir utsatt for voldtekt er «ødelagt» for resten av livet»
  4. «Seksuell omgang er ikke voldtekt om offeret ikke gjør motstand, eller ikke sier nei»
  5. «Dårlige holdninger til voldtekt er hovedsaklig et gutteproblem»
  6. «Jenter kan ikke voldta»

Fasit (merk teksten med muspekeren; ikke juks!): alle påstandene over er myter.
Hvor mange feil hadde du 😉 ?

Det er langt flere enn dette jeg kunne gjennomgått, men jeg ser disse hele tiden, så det er disse jeg tar for meg. Tar alle notater?

1. «Du er mest utsatt for overgrep fra vilt fremmede mennesker»

Jeg skulle også ønske at denne var sann, at det var hold i stereotypen om at voldtekt er noe som skjer med unger som ikke passer seg for «lokkemenn», og jenter som går hjem alene i beruset tilstand. Det ville gjort det langt lettere å unngå å oppleve overgrep; alt vi hadde trengt å gjøre ville vært å holde oss hjemme med igjenspikrede dører og vinduer, så hadde problemet vært løst og alle parter fornøyde (ironi).

Realiteten er dessverre at bare en liten andel voldtektsforbrytere er fremmede mennesker. I 85 prosent av tilfellene er overgriperen kjent for offeret, og den farligste mannen i livet ditt, statistisk sett, er kjæresten din. Det hindrer ikke mange overgrep bare å fortelle barn og unge om fremmede overfallsmenn og «lokkemenn» med skumle varebiler. Skal vi redusere antall overgrep, må vi også bevisstgjøre barn og unge på hvordan de eier sine egne kropper, på «positiv og negativ» seksualitet, og om hvordan vi voksne tar overgrep på alvor og at det er trygt å fortelle «vonde hemmeligheter» til oss om de opplever noe slikt.

Se også: Nittifem prosent av Gjesteblogger hos MadDam; Tabu av festinalente2

(går ut ifra at alle som legger skylden på jenter som blir voldtatt på vei hjem selv er single og vil forbli det resten av livet, i og med at jeg er rimelig sikker på at det å ha kjæreste er mange ganger farligere).

2. «Du kan redusere sjansen for å bli voldtatt ved ikke å kle deg utfordrende»

Denne myten spiller som den ovenfor også på «snille jenter blir ikke voldtatt»-innstillingen, og er omtrent like grunnløs.

Å påstå at en betydelig andel voldtektsforbrytere er drevet av et impulsivt sexbehov, og av en eller annen grunn har samme klessmak og oppfatning av hva de oppfatter som sexy i første omgang, blir like meningsløst som å påstå at innbruddstyver foretrekker å bryte seg inn i hus med hvite gardiner.

I virkeligheten involverer bare rundt 4,4% prosent av overfallsvoldtekter «provoserende» atferd eller klesstil fra offeret, mot så mange som hvert fjerde tilfelle av mord, hvor provokasjonen da kunne handle om så lite som at offeret så på morderen på «feil» måte (formodentlig uten at allmennheten la all skylden på offeret av den grunn). De fleste dømte voldtektsforbrytere forteller også at de ikke husker hvilke klær ofrene deres hadde på seg i første omgang, og de fleste seksuelle overgrep er uansett planlagt over tid Kilde (.pdf). Så med andre ord, i forhold til overfallsvoldtekter har klær ytterst lite å si.

3. «Mennesker som overlever voldtekt er ødelagt for resten av livet»

Eller omvendt: traumatiserte mennesker bør helst være tilbake i normalt gjenge innen en uke eller to.

Beklager å måtte skuffe, men voldtektsutsatte er dessverre akkurat like kompliserte som alle andre. Med andre ord, enten du har en forestilling om at utsatte er «ødelagt» for livet og vil trenge terapi i en årrekke, eller at man etter en traumatisk hendelse bør «legge det bak seg» etter kort tid, så er det feilaktige overforenklinger. Traumer kan være som spøkelser og «gå igjen» fordi de har noe uoppgjort, og det kan ta mange, mange år. Det er også alltid en fare for at ettervirkninger etter en traumatisk hendelse venter med å dukke opp til flere uker, måneder eller år etter hendelsen, så det at en bekjent av deg opplever et overgrep og ikke ser ut til å være nevneverdig påvirket trenger ikke å bety at vedkommende har «gått videre» eller at h*n bare diktet opp hendelsen.

Vi englebarna som går sosionom har titt og ofte vært innom dette i forelesningene våre — at du skal være veldig forsiktig med å generalisere menneskegrupper, og dette gjelder også de som overlever seksuelle overgrep. Det finnes syv milliarder måter å reagere på livskriser på, og det er slettes ikke slik at det nødvendigvis aldri blir bedre, eller at det må «gå videre» etter bare et par uker. Du kan være tilbake i normal gjenge etter en kort stund, eller du kan kjempe hardt i mange år. Det tar den tiden det tar, og avhenger av en hel rekke faktorer som personlighet, forhold til gjerningsmannen og reaksjon fra miljøet rundt en.

Veldig mange som blir utsatt for overgrep føler at det de har opplevd ikke er alvorlig nok, at det var helt eller delvis deres egen feil at de ble voldtatt, eller at de er «ødelagt» for livet og aldri kommer til å få det bedre. Med dagens kultur er også veldig mange redde for ikke å bli trodd eller støttet om de forteller det til noen at de er blitt voldtatt. Når overlevende kommer ut av skapet kan det oppfattes som veldig sårende og krenkende å møte en holdning om at «jeg tror du bare diktet opp at du ble voldtatt, fordi du er sånn og sånn». Det er trist at ofre ikke blir trodd fordi de ikke passer inn i «voldtektsofferbåsen» til mennesker som baserer seg på populærkulturen, og fordi veldig mange aspekter av det å leve med en voldtekt fremdeles er tabu, selv om de er langt mer vanlige enn folk tror.

© Atlantic

En liten apropos: hvis du selv har overlevd et overgrep og har ettervirkninger eller følelser du skammer deg over, eller som du føler deg alene om, så vurder å prøve å snakke om dem likevel — oppsøk en organisasjon som Dixi eller SMIH, en god psykolog (kanskje med overgrep som spesialisering), eller noen andre med god kompetanse innen feltet. Det er noe som heter «normale reaksjoner på unormale hendelser», og sannsynligvis er det du går og bærer på, samme hvor unormalt eller «feil» det føles, er mye, mye vanligere enn du tror. Hvis du oppsøker et støtteforum for ofre for overgrep på nettet, som det internasjonale Pandora’s Aquarium, kan du lage en anonym brukerkonto og lese andres erfaringer uten å måtte dele ting selv, til du eventuelt føler deg trygg nok til selv å åpne deg. Dette kan være et viktig første steg mot å åpne deg til for eksempel en psykolog i levende live, hvis du føler du trenger det:).

4. «Du har ikke begått en voldtekt om ikke offeret sier nei, eller ikke gjør fysisk motsand»

Dette er ett av mange utsagn som begynner med «det er ikke voldtekt hvis …». Svært mange som blir utsatt for et overgrep opplever at de rett og slett blir ute av stand til å sette seg fysisk til motverge,
fordi kroppen underbevisst bedømmer situasjonen og tar en avgjørelse om at det tryggeste er å ikke gjøre motstand. Du har óg situasjoner der offeret ikke tør å si nei eller sette seg til motverge, eller er for full til å gjøre noen av delene.

Å plukke forskjellige former for voldtekt fra hverandre og definere noen av dem som «uekte» voldtekter, er som å si at et bankran ikke er et bankran om du ikke har pistol og finlandshette, eller at du ikke har blitt  banket opp «ordentlig» om du ikke har fått slått ut tenner.  Hvis partneren din gir uttrykk for at han/hun ikke vil, eller ikke er i stand til å gi samtykke, og du gjennomfører samleie, har du begått en voldtekt — uansett hvilke andre faktorer som spiller inn!

Foredragsholderne våre fra Senteret mot incest og seksuelle overgrep i Hordaland forklarte dette på en veldig god måte: seksuell omgang skal være likeverdig (for eksempel mellom to jevnaldrende), lystbetont (altså ikke at den ene partnere for eksempel har sex bare for å få det overstått) og frivillig (altså at samleiet ikke bar preg av tvang, overtalelse, vold eller trusler — begge parter har ekte lyst på sex der og da). Utsetter du noen for seksuell omgang som ikke oppfyller alle tre kravene, spesielt om det skjer flere ganger, kan vedkommende ende opp med å slite psykisk i ettertid, eller å få problemer med selvbildet ditt eller seksualiteten sin — er det verdt det, bare for at du skal få noen minutters seksuell nytelse?

Se også: Voldtekt i likestillingslandet av A. Bitsch og A. E. Kruse på NRKs Ytring.

Fremdeles ifølge foredragsholderne fra SMIH kommer det mange til dem i voksen alder og sier at de sliter psykisk etter en ungdomstid preget av en seksualitet med «frie tøyler», der unge pusher grensene mer og mer og sex nærmest er blitt en vare («hvis du gjør sånn og sånn, kan du få to ligg av meg»), og de som sier nei blir stemplet som teite, feige, manipulerende eller «pripne».

Så for å være helt på den sikre siden, enten du har penis, vagina eller begge deler, og unnskyld hvis jeg fremstår som en overbeskyttende hønemor: spør først!

5. «Dårlige holdninger rundt voldtekt er hovedsaklig et gutteproblem»

Nja, ikke helt. En skulle trodd det, i og med at de fleste som blir voldtatt er jenter, og de fleste som begår seksuelle overgrep jo er gutter. Men nei, dårlige holdninger rundt voldtekt virker faktisk betydelig mer utbredt blant jentene enn hos oss gutta. Jenter er flinke til å mane om holdningsendringer og ansvar hos gutter, men ikke fullt så flinke til å feie for egen dør.

Dixi hadde relativt nylig en undersøkelse der de samlet data fra 150 personer som hadde opplevd én eller flere voldtekter. Undersøkelsen avdekket at jenter har større sjanse for å bli trodd og støttet av gutter. Vi vet også at kvinnelige jurister oftere enn menn stemmer på frifinnelse i voldtektssaker, ofte på grunnlag av fordommer og ignoranse, og jeg har ikke tenkt å begynne å gå inn på hvor mange jenter jeg har kommet ut for som ikke har forstått at det er galt å slå eller krenke grenser, eller som skryter av å ha begått voldshandlinger som å slå gutter (eller, i et par tilfeller, for å ha gjort langt verre ting). Det jeg ennå har til gode er å oppleve at andre jentene reagerer på denne typen uttalelser.

Men hvorfor er dårlige holdninger hos jenter noe jenter bør bry seg om, når det hovedsaklig er gutter som begår overgrepene? Vel, igjen ifølge DIXI går det gjennomsnittlig tre år fra en jente i Norge blir voldatt til hun forteller det til noen. Tre år. Før hun forteller det til noen. La den synke inn litt.

Tenk på det jeg skrev om over — om jenter som åpner seg til bestevennene sine og ikke blir støttet eller trodd, og om overlevere som går med skam og skyldfølelse i årevis fordi de ikke har tillit til at de rundt dem har holdninger og kunnskaper til å møte venner som har opplevd overgrep på en god og trygg måte. Jeg er klar over at mange gutter kan være skikkelig fæle på trakassering og at mesteparten av overgrep og grove voldshandlinger jo begås av oss menn (selv om jeg bør nevne for rettferdighetens skyld at svært mange overgrep begås av jenter, og at jenter i parforhold faktisk slår like ofte som gutter), og vi har selvfølgelig et fjell av ting vi må jobbe med, vi og, men bare det at et bitte lite fåtall av menn begår voldtekter betyr ikke at vi som «gruppe» nødvendigvis har dårligere holdninger enn jenter. Jenters holdningsproblemer er minst like ødeleggende som de hos oss gutta, og mange av oss er betydelig mer opplyste enn vi som gruppe får kred’ for.

6. «Jenter kan ikke voldta»

Også feil. Faktisk anslås det at hvert femte til tiende overgrep begås av en jente/kvinne (Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn), og hver tredje mann som meldte seg til krisesenteret i Oslo i 2010 sa at overgriperen var en kvinne.

En del av denne myten går ut på at menn alltid vil ha sex (noe som blir like teit som å påstå at jenter alltid vil ha sjokolade), og at menn ikke kan få ereksjon eller orgasme om vi ikke vil ha sex. I virkeligheten har derimot verken menn og kvinner kontroll over de fysiske og seksuelle følelsene vi opplever rundt sex/overgrep, og menn kan i likhet med kvinner få kroppslige reaksjoner som tilsvarer dem de føler under frivillig, lystbetont seksuell omgang — inklusive orgasme.

Jeg tror mange også har problemer med å forestille seg overgrep mot menn fordi vi generelt sett er fysisk sterkere enn kvinner, men nå er det nå engang sånn at voldtektsforbrytere ikke akkurat er kjent for å gå etter ofre som er sterkere enn dem, og jeg tror kvinnelige overgripere så vel som mannlige velger ut mål etter hvor lett de tror det vil bli å gjennomføre et overgrep. Vi vet også som nevnt over at svært mange som opplever overgrep «fryser» så de ikke klarer å sette seg til motverge eller skrike etter hjelp,eller lar være å gjøre motstand eller si nei av andre grunner (her kommer vi inn på det med at alle mennesker er forskjellige igjen). Voldtekt er tusen ganger mer komplisert enn jenter i skjørt som blir dratt inn i smug.

Se også: Til jentene (som dette angår) her på Livet kan fly

Alle mennesker, både jenter og gutter, og også for den saks skyld barn og unge, kan begå seksuelle overgrep. Bare at et menneske har en vagina og pupper betyr ikke at hun er fysisk ute av stand til å trå over et annet menneskes seksuelle grenser. Bare at et menneske har penis gjør ham ikke fysisk ute av stand til å bli krenket eller traumatisert, noe som kan være tøffere for menn enn for kvinner.

Så for å repetere, uansett om du er hann eller hunn, ungdom eller voksen — ha sex når du selv er klar, og spør om lov. Om svaret du får er nei, uansett hvor dust du føler partneren din er som gir deg det svaret, så er et avslag et avslag, og du må da finne deg i måtte tilfredsstille deg selv, slik du utmerket godt klarer å gjøre når du er singel, til du får et oppriktig og ærlig «ja» og du kan gjennomføre et likeverdig samleie.

Kilder/videre lesning

  • Jeg vil anbefale de som er interesserte i å lære mer om emnet til å lese The Courage to be Me av Nina Burrowes. Boka forteller i tegneserieform om ettervirkninger etter overgrep og samfunnets oppfatninger. Den er lettlest og ispedd en dose galgenhumor, og den forklarer alt mye bedre enn jeg hadde kunnet.
  • Boken jeg delvis har brukt som kilde, Ressurection after rape, kan lastes ned gratis og lovlig herfra (bare merk hvis du selv har opplevd noe at jeg har hørt at mange av øvelsene i boka, som å skrive i detalj om overgrepet, ikke bør utføres uten oppfølgning). Resurrection er en slags håndbok for voldtektsutsatte, men er óg veldig opplysende for pårørende og andre interesserte, spesielt om du er i et omsorgsyrke eller jobber med barn.
  • Ellers har vi den norske boka Hjelpe Meg! En bok om voldtekt av Grete Kvalheim, grunnlegger av Dixi. Jeg har ikke lest den ennå, men den har fått gode kritikker.
  • Robie Harris’ bok Snakk om sex! (en ungdomsbok om sex og pubertet) og Bak lukkede dører (om overgrep i parforhold) av Anne Bitsch og Anja Kruse ble varmt anbefalt av de SMIH-ansatte som holdt foredrag for oss i september.

Og vær så snill, om/når du finner feil i denne bloggteksten (og det er det helt sikkert med et såpass langt innlegg;)!), så ikke nøl med å legge igjen en kommentar, helst med en form for kildehenvisning, så jeg får rettet dem!
På forhånd takk:)!

Om du selv har behov for hjelp
Jeg har hørt mye varmt om Dixi ressurssenter for voldtatte, som har tilbud til begge kjønn, i tillegg til egne pårørendegrupper for utsattes venner og familie. Ellers finnes det blant annet utsattmann.no, som er et ressursnettsted for menn som opplever seksuelle overgrep. Du har også krav på tre timer gratis samtale med bistandsadvokat, dette kan være til hjelp om du vurderer politianmeldelse eller søknad om voldsoffererstatning.
Hvis du eller andre er i fare, ring politiet på 02800 eller 112, alternativt 116 111 (alarmtelefon for barn og unge).

Stå på!

Når tro blir et varemerke

La oss si at Forbrukerinspektørene (FBI) på NRK avslører at en type barnesete som er i bruk i titusenvis av biler rundt om i Norge er livsfarlig, at produsenten aldri har testet setet og at det har flere alvorlige mangler. Setet blir trukket tilbake fra markedet øyeblikkelig. Men så skjer det noe. Se for deg at istedenfor å bli sinte på produsenten eller forhandlerne, og kjempelettet over at noen har avslørt dem, blir kundene som har kjøpt setet sinte på FBI.

Dette skjer selvfølgelig aldri. Ingen skriver klage til NRK etter en slik avsløring fordi «folk må få stole på egen dømmekraft». Ingen legger ut kronikker hvor de hevder at «fakta er verdiløst, fordi det som er sant i dag er svada i morgen». Det skjer aldri at kjøpere uttrykker at de blir såret eller lei seg og retter sinne mot FBI eller TV2 hjelper deg når barnesetet, redningsvesten, hjelmen eller røykvarsleren de hadde kjøpt blir avslørt som livsfarlig. Det sier jo seg selv.

Disse produktene er jo tross alt ikke alternative.

Går du på butikken, ser du at svært mange produktene har forskjellige «slagsmerkelapper». Produsentene har for lengst forstått at du selger en vare lettere om du kan selge den som «naturlig», «original», «fairtrade» eller «lokalprodusert». Men det er noe eget med stempelet «alternativt», for det gjør noe ingen av de andre merkelappene gjør: det hever også produktet over kritikk. Er en vare alternativ, blir den nemlig uløselig knyttet til folks tro, og beskyttes dermed av et tykt lag av følelser som blir brutt hver gang noen våger å komme med innvendinger eller stille kritiske spørsmål.

Hver gang noen sier at vi ikke trenger lovregulering eller testing (av det alternative) minner det meg om en veldig god Nemi-stripe jeg leste en gang… Cyan sa at «alle» hatet en viss film Nemi ville se, men da Nemi spurte henne om hvem «alle» var, viste det seg at hun bare snakket om et knippe venner som hadde sett filmen, hvorpå Nemi tørt kommenterte at «alle» er sjeldent mer enn et par-tre stykker». Så jeg skjønner ikke måten alternative tenker på, når de sier at forbrukerne selv er de beste til å vurdere hvor godt (alternative ) varer og tjenester som skal beskytte liv og helse fungerer.

Selvfølgelig er vi ikke det. Satt på spissen så vi jo hvor godt det fungerte da sigaretter kom på markedet og forskerne måtte sloss med befolkningen i årevis for å overbevise dem om at røyking faktisk ikke var sunt — dette mens utallige røykere fikk lungekreft og alskens andre sykdommer og plager. Eller da legene drev med årelating og både de og pasientene trodde det helberedet, mens det i virkeligheten bare tappet allerede svake pasienter for krefter.

Det er en grunn til at barneseter, vaksiner og redningsvester blir grundig testet før de slippes på markedet, og det er samtidig ingen rasjonell grunn til å påstå at alternative varer og tjenester burde behandles annerledes. Den eneste grunnen til at alternative varer og tjenester slipper unna er at… de alltid før har sluppet unna.

Men hvorfor? Delvis på grunn av dette med tro. På samme måte som det er uhøflig å påstå at Jesus aldri steg opp fra graven er det «ulovlig» å påstå at homøopati ikke virker, eller at den og den «klarsynte» jukser eller bruker forskjellige triks, eller at auraer ikke eksisterer. Når det gjelder alternative/overnaturlige produkter, ligger det langt mer penger i det å jatte med og stryke forbrukerne etter hårene enn å saklig kritisere dem så de kan gjøre rasjonelle, velinformerte valg. Derfor alle ukebladartiklene som reklamerer for alternative produkter, og underholdningsprogrammene som later som forskjellige fenomener ikke kan forklares vitenskapelig.

Forskjellen mellom homøopati og Kristi himmelferd er dog at troen på det første kan koste deg unødvendige utgifter, samt liv og helse om du velger det fremfor «ordentlig» behandling. Det er derfor, ikke for å harselere med noens tro, at vi «skeptikere» går det alternative etter i sømmene.

Jeg vil jeg og mine godt. Samme hvor mange det sårer.

Håndbok for allehelgensaften

Okei, så siden jeg bodde tre år i USA har jeg en del egenerfaring fra den amerikanske feiringen av allehelgensaften (det egentlige norske navnet på halloween, eller «all hallows’ eve«), så jeg tenkte at jeg like godt kunne lage et lite blogginnlegg hvor jeg forteller om hvordan det egentlig gjøres, borte i Statene i og andre land der helligdagen markeres med fest og fanteri 🙂 .

For det første — den moderne allehelgensaftenmarkeringen er en avart av en tradisjon som oppsto i Europa. Så selv om vi kjenner «halloween» som et amerikansk fenomen, oppsto den opprinnelig mye tidligere, og har røtter helt tilbake til romer-tiden ifølge Store Norske Leksikon (se over). Den har riktignok forandret seg en del siden den gang, men dette forklarer debattpanelet i ONN mye bedre enn meg:

Men altså: siden hallowe’en halloween allehelgensaften i Norge er preget av vandalisme og et overfokus på makaber grøss og gru, vil jeg punktvis gå gjennom hvordan tradisjonen feires i de Forente Stater.

1. Hygge

Det første nordmenn misforstår er stemningen. Allehelgensaften er like mye en barnetradisjon som den norske nyttårsbukken. Fokus i USA er på hygge og kos. Bål i peisen, koselig barnslig «skrekk»-pynt i og rundt huset, små barn som løper rundt og samler godteri. Alt du ser på TV av dopapir i trærne hører sjeldenhetene til, og bruker primært for å straffe de som behandler barna spesielt dårlig. Egging av hus og biler forekommer bortimot aldri, i og med at amerikanerne har forstått at egg kan være motbydelig, svært vanskelig å få vekk, og skadelig for maling og lakk. Russen og nordmenn rundt allehelgensaften-tider har en del å lære her.

Så denne allehelgensaftenen — dropp skremmeriet. Amerikanere bosatt i Norge sjokkeres over måten vi feirer høytiden på. Må dere absolutt gjøre denne kosekvelden i høstmørket til et freakshow, så holde det i det minste for dere selv.

2. Fokus på barna

Tenåringer og voksne får ikke snop når de banker på dører i USA, mer enn de kan samle godterier i Norge på nyttårsaften. La oss beholde fokuset på barna. Da holder vi óg fast på kosen i tradisjonen. Tenåringer og vi voksne har penger så vi kan kjøpe vårt eget snop — og eventuelt dele med barna 🙂 .

3. Utelys

Det er én enkel regel handelsstanden glemte å lære nordmenn da den innførte allehelgensaften til Norge: vil du ikke ha besøk av «allehelgensbukker», så skru av alt av utelys foran huset. Spre denne regelen i nabolaget før allehelgensaften og se om det hjelper.

Evt. kan du henge opp en snill lapp på døra. Det funker nok også 😉

4. Gresskar

Gresskar trenger ikke råtne bort i hagen. Kjøp noen du er helt sikker på at du kan tilberede og spise, og lag en deilig gresskarpai! Jeg lover, det er kjempegodt!

 

Ha en kjempekoselig allehelgensaften! 

Husk det ikke er virkelig

Fikk lyst til å skrive litt om dette blant annet etter å ha lest denne artikkelen på Ytring.
Jeg har hatt denne bloggen i rundt halvannet år. I løpet av denne tiden har jeg lagt ut veldig mye forskjellig her — innlegg om sirkus, om hverdagen min, om forhistorien min og psyken min i dag, om fremtidsplaner og ting jeg brenner for. Siden jeg er klar over at en del folk er innom bloggen i løpet av en gitt måned, så føler jeg bare for å minne om én ting:

Husk at det ikke er virkelig. 

Med det mener jeg selvfølgelig ikke at jeg dikter opp ting. Men på samme måte er det jo egentlig akkurat det vi bloggere gjør, for det er veldig lett for at når du leser tekstene våre, så gjør du deg opp et inntrykk av våre liv og livssituasjoner.

Ta en gitt dag i mitt liv, la oss si den går sånn:

Jeg sovner sent, forsover meg og går glipp av en time av undervisningen. Etter skolen drar jeg på klatring med venner og mestrer en rute jeg aldri har klart før, og så stikker jeg hjem og dusjer og sitter på dataen selv om jeg egentlig burde jobbet med skolearbeid. Jeg lager noe ekstra godt til middag, og henger med en jeg kjenner noen timer på kvelden. Jeg leser en sak på NRK som får meg til å tenke. Før jeg tar kvelden ringer jeg tanten og kusinen min og hører med dem når de planlegger å komme på besøk. De svarer at de forhåpentligvis kommer i løpet av november.

Tenk på alle de forskjellige måtene jeg kunne blogge om denne dagen (som også vel å merke er langt mer aktiv og innholdsrik enn de fleste av dagene mine). Er jeg i godt humør, fremhever jeg gjerne at jeg har vært på skolen og fulgt godt med under forelesningen, lagd noe sunt og godt til middag, klatret og tilbrakt tid med en god venn. Om jeg er mer depressiv, kan jeg skrive et innlegg hvor jeg synes synd på meg selv fordi jeg kom for sent til skolen og har ødelagt døgnrytmen min og ikke har fått lest noe pensum i dag heller. Eller så kan jeg skrive et innlegg om teksten jeg leste på NRK sine nettsider😉. Men det jeg mest sannsynlig ikke gjør er å skrive et «journalinnlegg» om absolutt alt jeg gjorde og følte den dagen, på godt og vondt.

Jeg har opplevd å lese blogger til mennesker som har det veldig tøft, og få et inntrykk av at de klarer seg bra fordi de prøver å fokusere på de gode sidene av livene sine. På samme måte har jeg fått kommentarer fra folk som ikke kjenner meg så godt som gir meg et inntrykk av at de tror jeg har det mye bedre enn jeg har det. Så bare vær så snill å husk: når jeg skriver et blogginnlegg, er det helt og holdent opp til meg hva jeg vil ta med og framheve. Husk at bloggen min, som nærmest alle andre, ikke er noen rapport eller journal, den forteller ikke noen nøytral og objektiv historie om livet mitt.


«The reason we struggle with insecurity is because 
we compare our behind-the-scenes with everyone else’s highlight reel»

Til jentene (som dette angår)

En liten notis før vi begynner: Jeg kommer til å generalisere i dette innlegget, men jeg bruker denne måten å skrive på som et virkemiddel, og jeg tror dere skjønner utmerket godt hva jeg mener (noen av mine beste venner er jenter og så videre). Så om du er jente og føler at dette innlegget ikke beskriver deg, så er det ikke myntet på deg i første omgang😉. For trust me, jeg vet utrolig godt at en stor andel jenter ikke er som de jeg snakker til i dette innlegget.
Og hvis du skal kommentere, positivt eller negativt, så er det flott, men så vær så snill, les hele innlegget først. Ja, jeg vet det ble en liten bok til slutt, men leser du bare bruddstykker er det lett å misforstå 😉.
Greitt? Okei, da kjører vi på :3.

Først vil jeg introdusere to kasus: for kort tid siden ble et visst antall kvinner i Norge sinte, som vi menneskegrupper gjerne blir når vi opplever at andre grupper behandler oss dårlig. Stridens eple var en ekstrakø på sikkerhetskontrollen på Sola lufthavn. Sikkerhetspersonalet på flyplassen hadde funnet ut at kvinner bruker lenger tid i køen på lufthavnene, og lurte på om ikke køene hadde gått fortere unna om menn fikk sin egen kø. Du vet, en «logisk og rasjonell avgjørelse basert på statistikk», på samme måte måte som utleiere påberoper seg retten til å utelukke mannlige leieboere fordi kvinner er snillere og greiere og steller bedre med sine bosted enn oss gutta.
Såh — helt okei, ikke sant:3?

Niks, ikke på langt nær. Dette var ulovlig og diskriminerende og mange kvinner bruker kort tid i sikkerhetskontrollen og er det første april i september og typisk menn og jeg vet ikke hva. Ordningen ble innstilt etter kun én dag.

Men så, bare noen dager senere, pryder denne kronikken bt.no: Kvinner, menn og værmeldinger — TV2 er blitt anmeldt for for bare å ansette jenter som værmeldere. I utgangspunktet samme sak, altså åpenlys kjønnsdiskriminering, men surprise, surprise, hylekoret fra slaget om Sola var borte vekk. De hadde overlatt kommentarfeltet til kvinner som for det meste enten støttet fortsatt diskriminering, eller som stilte seg totalt uforstående til at noe så ubetydelig som diskriminering i arbeidslivet skulle få spalteplass i det hele tatt. Artikkelforfatteren selv skriver at det «per i dag er fem kvinner som jobber som værmeldere på TV 2, og det at menn blir ekskludert fra disse stillingene rammer ikke mannens posisjon i samfunnet. Nå har likevel en seer giddet å bruke tiden sin på å klage StormGeo inn for likestillingsombudet.» En litt forunderlig vinkling, i og med at ingen kvinner klagde da NRK ble anmeldt fordi de bare hadde menn om bord, for ikke å snakke om at østrogenbrigaden for kort tid siden «gadd å bruke tiden sin» på å gjøre det helt klart for mannfolka (for dette måtte bare være noe vi menn hadde funnet på!) at egne mannekøer på flyplassene var noe de absolutt ikke skulle ha noe av.

Dette «enveiskjøringen» blant så mange feminister er noe jeg har gått og erget meg over i ganske lang tid nå, men med disse to sakene så nært hverandre ble kontrasten så slående at det bare måtte ende i nok en runde med aktivistmodus her på Livet kan fly. Sånn kan det gå.

Før vi fortsetter må jeg bare få gjøre én ting helt klart: jeg er fullt og helt enig i at diskriminering, vold og overgrep må bekjempes, og dette er også et mål som jeg jobber aktivt for. Jeg er frivillig og støttemedlem for en støttegruppe på Internett for overgrepsutsatte og pårørende. Jeg skriver innlegg om vold og overgrep her på bloggen, og rundt om i diverse kommentarfelt. Jeg prøver å konfrontere fordommer og uttrykk for dårlige holdninger i hverdagslivet (jeg bare sier det: ikke sett på Alla som inte dansar er voldtektsmenn i min umiddelbare nærhet). Jeg vurderer å starte undergruppe mot overgrep i studentersamfunnet (meget sannsynlig et luftslott, men også noe jeg seriøst tenker på). Jeg går et bachelorløp i sosialt arbeid og vurderer sterkt å jobbe med overgrepsutsatte når jeg er ferdigutdannet.
Så vær så snill, ikke skriv i kommentarfeltet at jeg la ut dette innlegget fordi jeg hater kvinner eller noe sånt [okseavføring], okei? Tusen takk🙂.

Du ska’kke slå jenter.

Greien er bare det at jeg, og svært mange andre av oss gutta, rett og slett begynner å bli veldig… lei.
Vi er lei av forventningen om at vi skal gi, gi og gi uten å få noe som helst igjen, på samme måte som muslimer ble slitne da vi vestlige fra 11. september til 22. juli fremstilte terrorisme som en «Islam mot vesten»-greie, med vestlige som lå og slanget seg i offer-rollen mens muslimene pent ble bedt om å «rydde opp i rekkene» og ta ansvar for sine holdninger, selv om vi selvfølgelig visste at de aller flere muslimer ikke akkurat har så veldig mange venner som er selvmordsbombere.

Akkurat på samme måte har jeg ingen venner som er voldelige eller overgripere. De jeg har støtt på (gutter som jenter) vet akkurat hva jeg mener om dem, og vi vet óg at gutter på mange områder har bedre holdninger enn jenter (klikk her og så her). Derimot har jeg flere jentevenner som ikke bare beføler og/eller slår gutter (se óg denne saken om vold i parforhold), men som skryter usjenert av det og gir alle tegn på at de rett og slett ikke forstår at de gjør noe galt. Vi gutta blir hele tiden bedt om å ta ansvar og snakke om voldtekt og jobbe med holdnignene våre, men samtidig virker det som om jenter som klår eller slår oppfattes som kule og tøffe, mens gutta som blir utsatt ikke ofres en tanke (i tilfeller av grenseoverskridende atferd) eller «fortjente det» (i tilfelle voldshandlinger). Også når vi ser på statistikk ser vi at jenter er langt mer overbærende mot voldsutøvere og overgripere i scenarier med kvinnelige overgripere, og/eller mannlige ofre. Gutter lærer at «du skal ikke slå», jenter lærer at «du ikke skal ikke slå jenter».

Er det virkelig sånn en IQ-test at «bare» jenter bryr seg om overgrep og vold? Ja, det er vårt eget ansvar å stille opp, uansett halv-relevante grunner, men når en sak blir fremstilt som noe som bare går ut over kvinner, med kvinner stereotypet som potensielle ofre og menn stereotypet som potensielle overgripere, så har mange menn en høyere terskel for å stille opp, spesielt når så mange kvinner i sin tur gir så så sterkt uttrykk for at de ikke bryr seg tilbake i første omgang.

La meg ta et minutt og illustrere, bare så dere skjønner hvordan jeg tenker: forestill deg at du virkelig brenner for anti-rasisme, og møter en bøling blonde nordmenn med kollektbøsser som kaller seg «anti-rasister» fordi de er ihuga motsander av rasisme… mot andre hvite. Ville du gitt penger til dem? Hva om de i tillegg selv med den største selvfølgelighet utsatte mørkhudede for vold og diskriminering, og dermed ga et sterkt signal om at rasisme egentlig var noe som interesserte dem midt oppi ræva?

Hvis du hadde valget, ville du gitt av inntekten din til deres organisasjonen, eller til en inkluderende gruppe som respekterte alle, uavhengig av etnisitet; opplyste om og slo ned på alt av rasisme og diskriminering; og gikk i bresjen med parolen «sammen mot rasisme»? Hvilken organisasjon tror du en gjennomsnittlig kurdisk innvandrer ville vært mest tilbøyelig til å melde seg inn i?

Nettopp.
Var det jeg tenkte.

Og bare i tilfelle du tror noe annet: jeg er faktisk ikke i furtemodus bare fordi denne «enveiskjøringen» er drøyt urettferdig ovenfor oss gutta. For om du tenker på det et sekund, så er denne fremmedgjøringen av gutter og menn, og overbærenheten med uvitenhet og dårlige holdninger hos de jenter det forekommer hos, noe som til syvende og sist går utover andre jenter. Det er deg det går ut over om du, bank i bordet, blir voldtatt og opplever at venninnene du betror deg til ikke tror deg eller forteller deg at du bare har deg selv å takke. Det er du som vil måtte jobbe deg gjennom skam og sinne om du anmelder et overgrep og de kvinnelige jurymedlemmene stemmer for frifinnelse på grunn av klærne du gikk med. Vi gutta som gruppe (der har vi generaliseringen igjen, men dere skjønner hva jeg mener) har utrolig lite å tape.

Jentene som logger seg inn på støttegruppen vår har derimot ofte tapt mange år av livene sine (selv om det må sies at det selvfølgelig også er utrolig mange overgrepsutsatte som klarer seg helt fint i ettertid). De forteller om slektninger og venninner og til og med i noen tilfeller behandlere som ikke tror eller støtter dem, om årelange kriger mot traumer, selvskading, spiseforstyrrelser, skyldfølelse og skam, om hvordan de har gått og båret på de grusomste svarte hemmeligheter i år etter år. Tro meg: det er rett og slett hjerteskjærende å lese skamfulle innlegg fra kvinner i 20-årene som har opplevd overgrep i en alder av 15, eller 13, eller ni, og som aldri tidligere har fortalt det til noen fordi de er overbevist om at voldtektene de opplevde var deres egen skyld, eller fordi de ikke har grunn til å ha nok tillit til omgivelsene til at de tør å åpne seg («snille piker blir ikke voldtatt» er fremdeles en utbredt holdning, ikke minst hos jentene).

Jeg bare tenker… dere jenter spør ofte oss gutter om hvorfor vi ikke bryr oss mer… jeg er like tilbøyelig til å spørre flere av dere om hvorfor dere vil deres egne medsøstre så vondt?

bjørnetjeneste: velment, men uheldig hjelp som blir 
mest til skade (etter La Fountaines fabel om 
bjørnen som skulle jage bort en flue av sin
herres nese, men som i stedet knuste hodet hans.
(bokmålsordboka, 2012)

Vær så snill, til dere dette angår: prøv å forstå at det til syvende og sist er dere som har mest å tape her. Det er dere selv dere skyter i foten med egoismen deres. Vær så snill, prøv å forstå at det overhodet ikke er sånn at vi gutta ikke bryr oss om overgrep og vold. Vi, som dere, bryr oss. Vi, som dere, føler med ofrene (iblant litt for mye — gutter som ta loven i egne hender og utøver vold mot menn som er mistenkt for overgrep er et reelt problem). Vi, som dere, blir mer og mer engasjerte.

Men: jeg er brennsikker på at vi hadde gjort enda mer om kvinner som sitter på sine høye hester og maser hull i hodet på oss om at vi må jobbe med diskriminering, holdnin og uvitenhet kunne gått inn i seg selv og gitt oss én eller annen form for signal på at de faktisk bryr seg, og at diskriminering, vold, trakassering og overgrep er noe de vil til livs i første omgang. Sånn skapet står nå tolker jeg det som at at mange jenter og kvinner bare vil ha det så bra som mulig, om det så går på bekostning av oss menn, og at de tilfeldigvis er mot overgrep og diskriminering fordi det skjer med så mange jenter, ikke fordi de er imot selve handlingene.

Mitt ståsted i et nøtteksall, eller tl;dr-versjonen om du vil ;p: så lenge diskriminering, vold og overgrep blir fremstilt som noe som ikke angår oss, og dere gir sterke signaler på at dere egentlig gir blanke faen, så lenge det ikke er dere selv det går ut over… så gir svært mange av oss faen tilbake. Sånn er aktivisme, uansett tema: vi velger saker ut ifra hvor mye vi føler de angår oss, og hvor «varmt» de blir presentert. Hvis du er jente og ikke kjøper den, så tenk over hvor mange venninner du har som kjemper for «guttesaker» som testikkelkreft. Ingen av gruppene i samfunnet vårt, det være seg kristne, heterofile, ekstremsportutøvere, menn eller vegetarianere, kan forventes å fôre en hund som biter dem. Diskriminering, vold og overgrep kan bare bekjempes gjennom folkeopplysning, bevisstgjøring og holdningsendring, og alt dette inkludere alle, gutter som jenter.

Jeg personlig brenner for en «inkluderende aktivisme» som minner jentene om at også de må jobbe med holdninger og uvitenhet –til sitt eget beste– og som minner gutta på at også vi blir utsatt for diskriminering, vold og overgrep. I dag virker det mer som om vi har «aktivistkultur» som jobber for bare ett av kjønnene, og forsømmer begge.
Vi kan bedre enn dette.

Folkeopplysning

Hei! Var på tretimers fagforenings-temakveld ved ansatte fra Senter mot incest og overgrep i Hordaland (SMIH) i går, og syntes hele opplegget var fantastisk, foreleserne var helengasjerte og varme og jeg lærte så mye nytt (og jeg trodde jeg kunne mye om SO fra før av😉! Tok notater under hele foredraget som jeg renskrev og la ut på Facebook-siden til klassen min, og i folkeopplysningens navn tar jeg like godt og legger dem ut her på bloggen óg. Noe av det er litt «knotete» og ikke så veldig «fint» skrevet; det bærer preg av å være notater fra en forelesning😉, og jeg tar forbehold om at de inneholder feil. Men du vil mest sannsynlig lære en del av å lese dem uansett🙂!

«Overgrep skal ikkje teiast i hjel, dei skal talast i hjel!»

 

Hvis de ansatte fra SMIH holder foredrag nær deg — møt opp! Du vil lære så mye du ikke visste, og veldig mye av det vil gå på tvers av det du trodde var riktig. Det er litt som å ta et førstehjelpskurs, det gir deg utrolig viktig kunnskap som du aldri vet når du skal få bruk for 😉!

I mellomtiden kan du lese notatene mine her: