Ting jeg brenner for

En kort, litt tøffere dag

Øyvind Folken 13-14, Ting jeg brenner for
Hadde morgensamling i dag. Husker ikke helt når jeg fikk ideen, eller hvorfor, men har lekt med tanken lenge om å ha en morgensamling om selvskading, og tok til slutt mot til meg og sendte melding til inspektøren, og fikk tildelt dagen i dag. Fortalte litt om da jeg selv var veldig dårlig, og en del om selvskading generelt, og litt om hvordan du kan være der for noen som skader seg selv. Så la jeg igjen en lenke til bloggen Liseliten.com på Facebook-siden til skolen og ba alle elevene om å besøke den.

Har tenkt mye på de som har vært gjennom forskjelige ting og holdt foredrag om det for skoleelever og sånn, og plutselig var jeg visst blitt en sånn selv. Var en rar følelse å stå der foran halve skolen og snakke om et så tøft tema, og merket at det var enda tøffere for elevene å høre på, men føler at det gjorde godt å få ut litt ut om både selvskading og om meg og fortiden min. Håper det får enkelte til å tenke seg om litt.

Sitter og døgner fordi jeg ikke får sove, noe som viste seg å være like bra siden brannalarmen gikk rundt tretiden i natt 😉. Så sitter her og døgner, og når sola er stått opp og vi har fått kommet oss i stallen skal vi bruke siste undervisningdag på hesteryggen på en liten smakebit på feltritt, som jeg gleder meg til som en unge. Så skal vi i stallen én aller siste gang i neste uke for å ha avslutning og ta farvel med hestene. Skal bli rart å rydde skapet for året, men kjenner det samtidig er litt deilig òg, noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne tatt året på nytt, og andre ganger kjenner jeg at jeg bare vil vekk herfra, og vet det er flere i klassen som er lei òg.

Skal bli godt å få kommet seg ned i matsalen og fått i seg litt kaffe og mat og begynt dagen, selv om jeg kjenner det hadde vært deilig å holde sengen nå.

«You know my name, not my story.
You know what  I’ve done, but not what I’ve been through.»
–Jonathan Burkett

«Tell me I asked for it. I dare you.»

Øyvind Ting jeg brenner for

Klokken var elleve på formiddagen den første oktober 2011 da demonstrantene begynte å samle seg ved Union Square, en stor offentlig plass i hjertet av New York City. De hadde møtt opp for å delta i en markering mot seksuelle overgrep i form av en såkalt «slut walk». De fremmøtte satte igang med å lage plakater og gjøre andre forberedelser for markeringen. De marsjerte i nabolaget før de returnerte til plassen rundt halv to, og fremførte apeller, dikt og selvopplevde historier på en scene i nabogaten 14th Street.

Det var en markering som så utallige mange andre, men det var enkelte i mengden som skilte seg ut. Blant dem igjen var det én som sikkert aldri kunne ha fortusett at han skulle ende opp med å få bildet av seg spredt over hele verden på blogger og sosiale medier. Han (vi vet at vedkommende identifiserer seg som en han) hadde på seg en svart t-skjorte og opprevne dongeribukser, og holdt en stor plakat med påskriften «Dette er klærne jeg gikk med. Si til meg at jeg ba om det. Bare våg».

Bildet ble tatt av en Fransesca June, og ble siden som kjent spredt som ild i tørt gress på sosiale medier og blogger verden over. Et google-søk på teksten på plakaten gir over 32 millioner treff.

Da jeg først så bildet bli spammet rundt på Facebook, ble jeg faktisk provosert. Det er en generell ukultur på Internett med å spre ting uten å tenke seg om, og mange som blir gjort berømte mot sin vilje, spesielt de som henges ut i en negativ sammenheng, sliter i ettertid. Husker noen tjuetoåringen som sa at du aldri måtte gå med sekk på BI? Hun turde i ettertid knapt gå på skolen, og beskriver i et intervju hverdagen som «forferdelig». NRK hadde óg nylig en dokumentar, «Du ar googlad», som omhandler hvor store konsekvenser det kan få når informasjon blir spredt hensynsløst.

Jeg forstår hvorfor bildet ble spredt, men gutten det gjelder har en lett gjenkjennelig rødrosa lugg og en t-skjorte med det som ser ut som en skolelogo, og hadde mest sannsynlig forventet å maks havne i lokalavisen eller på nyhetene for så å bli glemt, men bildet av ham ble spredt uten at noen tenkte på å sladde ansiktet hans eller prøve å anonymisere ham på noen som helst måte, og det ligger nå ute på flere tusen sider på nettet.
Er det helt greit?

Jeg har tenkt mye på akkurat dette bildet og denne unge gutten i ettertid. Hvem var han? Hva syntes han selv? Hva var historien hans? Hvor er han i dag?

Såh — jeg bestemte meg for å finne det ut 🙂 .

Jeg begynte med å spore opp hvor bildet kom fra, og i Googles tidsalder tok ikke det lang tid. Jeg begynte med å søke på bildet med Googles bildesøk, og sporet opp når bildet hadde blitt tatt, og at demonstrasjonen hadde blitt foretatt i regi av SWNYC. Deretter fant jeg ingenting mer konkret. Jeg fortsatte å google bildet med søket avgrenset til oktober 2011, men ingenting. Ingen lokalaviser som hadde tatt tak i historien og fått et intervju. Ingen utdypende blogg- eller forumposter. Jeg visste ikke om engang SWNYC visste hvem han var.

Så jeg bestemt meg for å spørre dem rett ut. Jeg sendte en e-post hvor jeg spurte om de satt på kunnskap eller kunne henvise meg til nyhetssaker eller lignende. Dessverre har jeg ennå ikke fått svar, noe som kanskje ikke er så rart, for ifølge SWNYCs egne nettsider fant jeg ut at organisasjon er blitt oppløst. Tror jeg har gått tom for ideer nå, og føler ikke at jeg vil oppsøke og «plage» folk som ikke driver med aktitisme aktivt lenger med spørsmål, så jeg lar det bli med det. Jeg vet ikke mer enn dere.

Vi vet ikke hvem han var. Vi vet ikke hvordan han hadde det da bildet ble spredt, eller hvor han er i dag. Vi har bare bildet av ham hvor han står i t-skjorte og jeans og en plakat som utfordrer en skummelt utbredt myte om at ofre for voldtekt selv medvirker til overgrepene ved å gå i «utfordrende» klær — og når alt kommer til alt, er det kanskje akkurat budskapet som betyr mest her, og at det finnes mennesker som tør å ta til gatene for å spre det.

Stå på.

Litt om kildekritikk

Øyvind Ting jeg brenner for

Har sett en del sjiraffer på Facebook for tiden, noe som nok har en sammenheng med at noen har spredt en gåte, og svarer du feil på den via melding, må du bytte profilbildet ditt til en sjiraff. En eller flere personer har altså klart å sette igang en liten bølge, og sitter sikkert med rette og koser seg over hvor mye oppmerksomhet ideen hans/hennes/deres har «tatt av». Hva skjer så? Jo, andre ser all oppmerksomheten og finner ut at de skal ha sin del av kaka.

En kar med egen blogg bestemte seg for å publisere en sak om hvordan hackere ser passordet til alle som legger ut bilder av sjiraffer på Facebook. Bloggen ser ikke akkurat kjempeseriøs ut, med en halvnaken kvinnekropp smurt ut over forsiden og overskrifter med bare STORE BOKSTAVER, og forfatteren oppgir ingen kildehenvisning på sitatet han har lagt ut på bloggen sin om farene ved sjiraffbilder. Tok et kjapt Google-søk og fant ut at det eneste stedet på nettet man fant dette sitatet var nettopp på denne mannens egne blogg — altså har han mest sannsynlig plukket det ut av tomme luften. Jeg la igjen en kommentar hvor jeg påpekte dette, og den kom selvfølgelig ikke gjennom — nok et tydelig tegn på at forfatteren bare er ute etter at bloggen hans skal få så mange treff som mulig.

Siden jeg ser at mange likevel velvillig spammer tulleteksten hans på Facebook, fikk jeg lyst til å skrive litt om dette med kritisk tenking. Hovedgreien er at om du kommer over et kjedebrev uten kilde, er det veldig ofte bare tull, faktisk spesielt når det gjelder alvorlige tema. Du kan veldig ofte dobbeltsjekke sannhetsgehalten i ting du kommer over ved å gjøre enkle Google-søk på fraser av tekstene. Er kjedebrevet bare tull, vil du mest sannsynlig snuble over kritiske nettsteder, som det legendariske Snopes, som påpeker dette, og gjelder det alvorlige forhold, som at Facebook kan hackes ved å få folk til å dele bilder av sjiraffer, er dette noe store sikkerhetsselskaper og nettaviser ville snappet opp og lagt ut advarsler om — det ville ikke vært nødvendig for folk å måtte spre ordet med jungeltelegrafen.

Vær alltid kritisk til ting du kommer over på nettet, og tenk deg alltid om to ganger før du deler ting. For en stund siden delte folk en savnet-melding hvor en ungdom som hadde stukket av fra institusjon ble identifisert med fullt navn og bilde, samt detaljer som at «hun IKKE er flink til å ta vare på seg selv» og at hun mest sannsynlig var på vei til belastede miljøer i Oslo. At dette må ha vært veldg ubehagelig for henne, og at det mest sannsynlig har ødelagt for hennes jobbsøkingen hennes i årevis fremover i og med at arbeidsgivere bruker Google stadig oftere, ser ikke ut til å ha brydd verken de som la ut meldingen eller de talløse menneskene som delte den. På samme måte kan det av åpenbare grunner være direkte farlig å ukritisk dele råd som angår trygghet eller helse, som dette falske kjedebrevet om hvordan du unngår å bli voldtatt. Jeg skjønner at de fleste som sprer ting gjør det i beste mening, og jeg har selvfølgelig delt ting jeg ikke burde delt selv, men vær så snill, tenk deg om fem sekunder før du trykker på den blå knappen på Face.

Bilde 1: Great Plains
Bilde 2: opprinnelig kilde ukjent

Til sirkuset

Øyvind Psykisk helse, Sirkusliv, Ting jeg brenner for

Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge, og forsøkt flere ganger. Har hatt et «refleksjonsinnlegg» om dyr i sirkus før, men har aldri fått til å skrive akkurat dette innlegget før… men her prøver jeg nå igjen. Så til deg som fant denne bloggen ved å søke «positive ting med sirkus» — værsågod, her kommer en helhjertet hyllest til sirkusets vidunderlige verden!

Hvorfor sirkus?

Jeg gikk lenge med en hemmelig drøm om å bli sirkusartist, i hvert fall for et par år, en god stund før det, men var sikker på at det var helt umulig, hadde ikke engang noe praktisk forhold til sirkuset, bortsett fra en gang tidlig i barndommen hvor vi kikket innom et sirkus som hadde slått seg til på Festplassen i Bergen og hilste på en elefant i bur. Å klappe en elefant er liksom en sånn ting du ikke glemmer med det første, men nettopp av hensyn til dyrene er dette også mitt eneste «sirkusminne» fra barndommen. Foreldrene mine tok oss aldri med på dyresirkus, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg i det hele tatt skulle gått frem for å bli sirkusartist, eller om det gikk an for oss «dødelige». Så det ble med drømmen.

Helt til jeg skulle begynne på folkehøyskole og oppdaget, helt ved en tilfeldighet, at det finnes en sirkuslinje i Norge. Følte hele verdenen med nysirkus, sirkusundervisning og sirkushøyskoler var like fremmed og eksotisk som om det skulle plumpet ned et brev gjennom pipa om at jeg hadde kommet inn på trollmannskole i England, men jeg trengte ikke betenkningstid før jeg sendte inn en søknad og det bar med hodet først til Nordfjordeid, sirkusbygda, med skyhøye forventninger.

Jeg ante ikke hvor mye det skulle gi meg.

De av dere som har drevet med teater, dans eller annet artisteri vet hvor ufattelig mye det kan gi å stå på en scene og få applaus etter å ha fremført et prosjekt du har utviklet selv og øvd på noe kjempelenge. De av dere som trener eller mosjonerer regelmessig vet hvor godt det gjør, hvordan du blir «treningnarkoman» på en god måte og kjenner at det bygger opp psyken din. Nysirkuet kombinerer begge disse — artisteri og knallhard fysisk trening, og er i tillegg utrolig eksotisk og allsidig. Nettopp det at det er så mange ulike disipliner gjør at sjansen er høy for at du finner noe som passer for akkurat deg.

Men sirkuset er også mer enn det, skulle det vise seg.

Det var en helt annen verden.

«Verdens minste sirkustelt», seksmeteren 
ved Cirkus Xanti med seteplass til 80 store og små 🙂.
Eget bilde

En verden hvor den alltid konstruktive lærer ga deg regelrett kjeft om du ikke tok til deg komplimenter og ros. En verden der du ikke våget å avskrive noe som umulig før du hadde prøvd, fordi læreren fra begynnelsen av innprenter i deg at «det fins intet som inte går!».

Det er nettopp dette eksotiske, og denne allstedsværende optimismen, som gjør sirkuset, og spesielt nysirkuset, så unikt og fantastisk i mine øyne. Det er noe med det å ikke bare vokse over tid, men å lære å gjøre ting du aldri i det hele tatt ville at mennesker kunne gjøre, å langsomt erkjenne gjennom deg selv og andre at det er sant at ingenting er umulig før det motsatte er bevist. Du lærer å henge i trapesstenger etter anklene og å sette fyr på hendene dine med fakkel uten å etterlate brannsår. Du går på forestillinger og workshops og ser folk gjøre ting det aldri ville slått deg at mennesker kunne gjøre. Og i vår tidsalder med TV og filmtriks og data-animasjon er det utrolig befriende å se mennesker gjøre utrolige kunster på ordentlig, og det bare få meter unna deg.

 

Pain Solution
Eget bilde

Når jeg ser tilbake på folkehøyskoleåret og tiden etterpå, er det utrolig hvor mye ett enkelt år ga meg. Jeg fikk stoltheten, selvtilliten og adrenalinet treningen, fremgangen og fremføringene ga meg. Jeg ble trent opp til å gi og ta imot konstruktiv kritikk og ros, og å stå foran forsamlinger og fremføre uten å være engstelig. Jeg lærte utholdenhet, selvdisiplin og smertekontroll. Men det viktigste av alt — jeg tok til meg positiviteten til sirkuset, denne stoltheten, denne fantastiske troen på at alt går an, og at du aldri må bestemme deg for at noe er umulig før du har prøvd.

Sirkus for meg er ikke dyr.

Sirkus for meg er mennesker som går på glasskår, turner i tøy syv meter over meg, sjonglerer med motorsager og kaster kniver på mennesker surret fast på snurrende målskiver. Sirkusartister er virkelighetens superhelter, og ingenting, ingenting gir meg mer enn å rigge meg til for å se en sirkusforestilling og se noen gjøre noe som jeg frem til da ikke ville drømt om at et menneske kunne gjort.

 

 
Jeg elsker sirkuset!

Barn og voksentema

Øyvind Ting jeg brenner for

Ser det er en del debatt fordi barnehager endelig begynner å skjønne tegningen og lære barn om sunn og usunn seksuell kontakt, om gode og vonde hemmeligheter, og om hvordan det er trygt å fortelle om overgrep til voksne. Burde vel forventet alle de som kaller dette «seksualundervisning» og blir forskrekket og insisterer på at nei, det trenger ikke ungene mine å vite, men kjenner jeg blir rimelig provosert over dem likevel. Selvfølgelig må vi ta en debatt om hvordan undervisningen skal legges opp, og selvfølgelig må de ansvarlige vite hva de gjør, men er sterkt uenige med de som mener vi ikke bør gjøre dette i det hele tatt.

Så, punkt for punkt (ja, prøver å lære folk ting igjen, vi får se hvordan dette går:p):

  • Barn tåler mer enn vi tror: de har førstehjelpskurs for barnehagebarn også, enda kun en liten brøkdel av dem kommer til å måtte gi hjerte-lungeredning til noen eller ringe en sykebil i løpet av barndommen. Skal vi vente med disse også til ungdomsskolen, siden de aller fleste barn ikke vil trenge dem og et førstehjelpskurs kan være «tøft» for dem? Hva med kursing i trafikkvett, kanskje det skremmer ungene å få høre at de kan bli overkjørt av lastebiler? Skal vi vente med å fortelle om munn-til-munn-metoden til barna selv spør om den?
  • Barn har seksualitet, og halvparten av barn som blir seksuelt misbrukt, blir mishandlet av andre barn og unge. Barn trenger å vite om ting som grensesetting og at «seksuelle følelser» er helt naturlige, og at det er en forskjell mellom likesinnet utforskning mellom små barn og overgrep mot barn fra voksne.
  • Barn som blir seksuelt mishandlet (hvorav 50% er under seks år) venter i gjennomsnitt 12-15 år før de forteller det til noen. Mange av disse forteller i ettertid at de skulle ønsket noen snakket om seksualitet og overgrep til dem i ung alder, så de hadde visst at overgrepene ikke var deres feil, og at voksne tok overgrep på alvor og brød seg. Jeg personlig vil heller leve i et land der barn forteller voksne at de blir utsatt for overgrep, enn i dagens Norge der de venter til etter at de har lidd hele barndommen og det er for sent for dem å gå til anmeldelse. Jeg har hørt historier fra jenter i 20-årene som ble utsatt for voldtekter i en alder av 14, 12 og 9, men som aldri fortalte det til noen fordi de fremdeles, i voksen alder, var overbevist om at overgrepene var deres egen skyld — fordi de ikke sa nei til overgriperen (i en alder av ni). Fordi de ikke var sterke nok til å gjøre motstand (i en alder av 12). Det var hjerteskjærende å oppleve, og at noen later til å mene at det er helt greit at disse jentene aldri ble fortalt at voldtektene ikke var deres egen skyld, og at de gikk helt til voksen alder før de delte historiene sine, er virkelig mer enn jeg kan fatte.
  • Undervisningen handler ikke om å «legge ansvaret for å forhindre overgrep på barna», men å gi dem selvsikkerhet og kunnskap de kan bruke om de blir utsatt for grenseoverskridelser. Dette, i sin tur, vil bidra til færre overgrep i og med at flere voksne blir anmeldt, og at færre potensielle overgripere tør å forgripe seg på barn, i og med at de (ulikt i dag) vet det er en høy sjanse for at de vil bli avslørt. Situasjonen vi har i dag, der det nærmest er risikofritt å begå seksuelle overgrep fordi nesten ingen av ofrene tør å si fra, er rett og slett ikke holdbar.

Se og den flotte siden rettet mot 10-13-åringer, http://jegvilvite.no 🙂 .

De som vil lære mer om temaet kan gå gjennom notatene mine fra foredraget jeg var på i regi av SMIH:

 

temadag-om-incest-og-seksuelle-overgrepLast ned

Kjære «Hilde» – til en lærer som mobbet

Øyvind FHS-liv, Psykisk helse, Sirkusliv, Ting jeg brenner for

Kjære «Hilde».
Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg vil at du skal forestille deg at du er meg et øyeblikk. Jeg vil at du skal se for deg at det er du som begynner på en ny skole med et helt lass av egne problemer og dårlige forutsetninger, men med et stort håp og et forsett om at dette skal gå bra.

Du har på tidligere tidspunkt i livet overlevd langvarig mobbing, isolasjon og ensomhet, og er fremdeles ekstremt usikker både på deg selv og de rundt deg, og du kjenner ingen, bortsett fra de få du så vidt ble kjent med via Facebook de siste dagene før skolestart. I og utenfor undervisningen merker du at du «tar» noen ting saktere enn andre, prestasjonene dine bærer preg av at du for tiden sliter med svært dårlig konsentrasjon — du har det generelt tøft psykisk og på tross av målsetningen din før skoleåret ender du opp med å gå mye for deg selv.

Du går på en god skole med et godt og livlig miljø, selv om stemningen noen ganger kan være litt «slem» (skjønt gudene må vite at jeg selv óg kunne være krevende), men du sliter veldig med å kjenne en tilhørighet til klassen, og i timene føler du deg ofte som en tilskuer som ser på fellesskapet utenfra, som om du bare er på besøk og ikke en del av klassen.

Men så! Så er det én til der, en som kan gjøre en forskjell, for i tillegg til medelevene og læreren din, er det nemlig av alle ting også en slags uoffisiell hjelpelærer, et jokerkort som har blitt kastet inn i hurven. Et godt voksent menneske med ballast fra livet. Som kan «se deg» og gjøre en forskjell, å strekke ut en hånd og dra deg opp i stående. Som kan ta deg under vingen og bidra til at du blomstrer og blir trygg på deg selv.

Eget bilde

Men nøkkelordet her er «kan».
For etter hvert går det opp for deg du at innstillingen til dette mennesket kan oppsummeres slik:
«Du fått en oppgave, og jeg vil at du skal bli ferdig i går, ellers kommer jeg til å møte deg med kjeft, oppgitthet og nedlatenhet, og ren overkjøring om du prøver å forklare deg, for blir det den minste forsinkelse, så er det enten fordi du er lat, eller fordi du er dum».

For Hilde, jeg opplevde deg aldri som en hjelp for meg eller andre i klassen som slet og strevde. Du hang over oss som en rovfugl og ga oss masse kjeft for hver minste lille feil vi gjorde. Flere ganger opplevde jeg at en elev «satt fast» og vi forklarte ting til ham på en tålmodig og respektfull måte (vi var en god klasse sånn sett, vi var helmotiverte og hjalp og støttet hverandre), og du bokstavelig talt kom løpende fra den andre siden av rommet for å gyve løs på den personen.

Når du først hadde fått ferten av byttet ditt, lot du aldri sjansen gå fra deg til å kjefte, være nedlatende, eller bare uttrykke oppgitthet gjennom ord og kroppspråk. Du «forklarte» ikke på en avmålt og respektfull måte, det var mer for sinneutbrudd å regne, og om vi var dumme nok til ikke å forstå hva du mente, lot du til å tro at vi ville forstå om du bare ga de samme instruksjonene om og om igjen, sintere og sintere for hver gang, og gjerne med et ekstra nedlatende «fikk du med dæ det» på slutten. Om du ikke bare gikk rett i «snakke til tilbakestående barn»-modus og overforklarte alt, inklusive ting du visste at vi allerede kunne, bare for å dra oss enda lenger ned.

Og sa du ikke noe direkte, hadde du likevel så mange måter å vise at du foraktet oss på. Hoderisting, et hånflir, en lavmælt kommentar til læreren eller til andre elever nær deg… du kunne ikke fordra at vi ikke levde opp til forventningene dine eller gjorde noe annet enn det du ønsket, og du klarte aldri å bite det i deg.

Kjære Hilde. Hva forårsaket så mye sinne og frustrasjon i deg at du gikk og var konstant sur og gretten, og så fullstendig blottet for forståelse og empati? Hva var det som fikk deg til å se sånn ned på oss, å rope og kjefte og behandle oss som du gjorde? Hvorfor spurte du aldri, aldri om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, selv når vi gjorde som vi skulle, istedenfor å gå rett på kjeft, nedlatenhet og overkjøring fordi du var så overbevist om at vi bare var oppsettslige eller dumme når vi gjorde noe annet enn det du ville og forventet? Hva var det som drev deg til å lappe til en av oss i fylla da klassen var på puben den natten?

Tenkte du ikke over at vi allerede hadde vårt å stri med?

Jeg har også alltid hatt i bakhodet at det var tydelig at du ikke hadde det noe bra, og jeg tror at jeg etter skoleslutt har pyntet mentalt på opplevelsen min av deg… for når jeg nå sitter her og får alt dette ned på «papiret», går det opp for meg hvor fæl du egentlig var. Lærere absolutt ikke skal være som deg, og jeg lurer fortsatt på hvorfor du påtok deg en hjelperolle du helt klart ikke var skikket til.

Gjennom hele året kjente jeg på klassiske «offertanker». Hvorfor elsker alle andre henne opp i skyene? Hvorfor er det ingen andre som reagerer, som sier noe, som klager på henne? Er jeg virkelig så verdiløs og umulig? Er oppførselen hennes egentlig helt OK? Er det meg det er noe i veien med? Dette er en stor del av grunnen til at jeg aldri klagde på henne, jeg var rett og slett ikke sikker på om det bare var jeg som overreagerte.

 Kilde

Kjære Hilde. Vi prøvde. Vi gjorde virkelig det. Men vi er kompliserte, vi mennesker. Vi har hver vår fortid, og vi lærer og presterer i ulikt tempo og på ulike nivå. Vi kan for det meste nå de samme målene, men noen ting mestrer vi fortere enn andre, og andre ting «tar» vi litt saktere. Men kan du forestille deg inni deg hva det gjør med deg når du ikke bare slite med å mestre deler av fag som «alle andre» får til (og trust me, bare det kan være grusomt nok), men i tillegg får masse kjeft for det?

Kjære Hilde, la meg hjelpe deg litt her. Jeg skal fortelle deg når du skal kjøre kjeft, overkjøring og nedlatenhet som pedagogisk verktøy — og det er aldri. Vi var mennesker, Hilde. Vi gjorde ikke feil fordi vi ikke gadd å høre etter eller fordi vi ikke pushet oss selv eller fordi vi ikke brant for det vi drev med. Når jeg fikk en beskjed og nølte var det ikke fordi jeg var dum, men fordi jeg lærte at å prøve og feile når jeg var usikker ofte bare resulterte i mer kjeft. Når vi prøvde å svare deg når du ga oss tyn, var det ikke fordi vi var oppsetslige, men fordi vi hadde våre egne meninger, eller rett og slett fordi du tok feil eller misforsto, noe du gjorde titt og ofte. Jeg hadde en sjel, en flamme av følelser, tanker og behov som brant inne i meg, akkurat som du.

(CC) Wikimedia Commons

Slo det deg noen gang at vi også hadde følelser? Kunne du se for deg at jeg selv i dag ville unngå å se bilder hvor du er med, fordi det fremdeles fremkaller et ubehag og sinne i meg bare å se deg, eller tenke på deg, eller lese navnet ditt? Hva om jeg forteller deg at jeg den dag i dag jobber med å ikke fryse fast når jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, fordi jeg fikk så grundig prentet inn i meg at det er det «tryggeste» å gjøre når jeg ikke er 100% sikker på hva jeg skal gjøre?

Ante du hva du gjorde?

Når du behandler andre mennesker, spesielt de som allerede har det vondt og er sårbare så fælt, gjør det nemlig utrolig vondt. Det du gjorde skapte langvarige sår. Det skapte en følelse av bitterhet og mindreverdighet det er vanskelig å beskrive med ord. Fremdeles (i hvert fall da jeg skrev dette) sliter jeg med en følelse av å være mindreverdig eller «tilbakestående» når jeg ikke får ting til. Fremdeles blir jeg sint av å tenke på deg.

Fremdeles, etter flere år.

Fikk du med dæ det?

Kjære «Hilde». Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg håper på en måte at du vil snuble over denne teksten en dag og ta dette til deg. Jeg vet ikke, kanskje du havner her ved en tilfeldighet, eller kanskje noen kjenner deg igjen og drar deg inn hit. Kanskje du tar ting til deg, kanskje ikke. Kanskje er du ikke i stand til det.

Ser uansett helst at du aldri tar kontakt. Jeg har vært snill og anonymisert deg, og har aldri klaget på deg til noen, og det er strengt tatt mye mer enn du fortjener, og jeg føler at det minste jeg fortjener til gjengjeld er å aldri måtte høre fra deg igjen. Dette er min private blogg, og selv om det er en offentlig nettside vil jeg helst kunne komme og gå uten plutselig å måtte snuble over akkurat deg. Ellers gjør jeg heller alvor av å av-anonymisere deg her, om jeg ikke sender et rimelig utfyllende brev til arbeidsgiveren din om hva du har gjort og akkurat hva jeg synes om deg – og trust me, det har du virkelig ikke lyst til at jeg skal gjøre.

Jeg ville at det å skrive denne teksten og legge den ut her vil fungere som terapi for meg, og jeg kjenner nå at jeg ikke bryr meg om tankene og følelsene dine like mye som før… Jeg kjenner når jeg skriver dette at akkurat det gjør veldig godt. Jeg kan skrive at det ikke var min feil at du var der og oppførte deg som du gjorde, og at jeg hever meg over deg og legger deg bak meg og kjenne at det er sant, at du ikke har klart å knekke meg, at jeg til slutt vil kunne «gå videre» og henvise deg til et bitte lite bakrom i hukommelsen og identiteten min,
og det føles godt :).

Stå på alle sammen.

Se også: til deg som har det tøft på folkehøyskolen