Hva skal man skrive etter å ha sett en sirkusforestilling som Wear it Like a Crown? Er noen ganger sånn at du har sett en film, lest en bok, eller opplevd noe som har vært så utrolig, vakker og spesiell at du har vanskelig for å beskrive opplevelsen med ord. Wear it Like a Crown hadde denne innvirkningen på meg. Forestillingen handler om en gjeng mennesker som alle vil nærme seg hverandre og bli venner, men som alle har problemer med å ta spranget ut av ensomheten. Den er inspirert av sangen med samme navn og tema av Rebekka Karijord, og kunne ikke kledt sangen bedre — det er som om Cirkus Cirkörs show kom først, og sangen ble laget spesielt for forestillingen.

Har gledet meg en evighet til å se Wear it Like a Crown, vi var jo og besøkte Cirkör i Sverige, og har hørt utrolig mye fint om denne forestillingen. Så da jeg fikk høre at den skulle settes opp på Festspillene, var det ikke annet å gå på Internett og bestille billett, og begynne å glede seg. Fikk til og med plass praktisk talt på første rad, ikke mange metrene unna scenen, og fikk nyte to og en halv time med magisk nysirkus.

Kan ikke gå i detalj om numrene og hva som var bra og hva som var kjempebra, for mye fløt sammen (var jo en to og en halv times forestilling) og jeg husker ikke mange detaljene, men kan uten å si for mye om hva som skjer nevne motorsager, domino med bowlingkule og kastekniv, Chinese pole, partrapes, tøy, ping-pong, enda mer kniver, glasskår, plastposer, en lang rekke andre kunster, og en frivillig fra publikum som fikk sugekoppbukett etter å ha fått stått på scenen og opplevd noe det er min store drøm å oppleve, og som jeg nå er lettere kjempemisunnelig på (selv om hun så litt redusert ut etterpå og jeg tror hun var nær å besvime, men hun kommer seg vel til slutt og går hjem med et minne for livet).

Tenkte jeg skulle skrive om en dokumentarserie som jeg har falt for. Har sett en del på Frontline-dokumentarene til den amerikanske TV-produsenten PBS, og oppdaget at de har laget en doku-serie om et omreisende sirkus i USA som heter Big Apple Circus og holder til i Walden, New York. Serien går, eller har gått, på Discovery, men jeg begynte å følge med på den på nettsiden til PBS.

Maste på stakkars klassen min hele året om at vi måtte se denne i peisstuen en dag vi ikke hadde trening, men da vi endelig skulle se den og jeg gikk inn på PBS’ nettside, fikk vi opp at den «ikke var tilgjengelig i vårt område». Prøvde å kjøpe den på DVD tidligere i år, og fant ut at den bare kunne bestilles i Nord-Amerika. Har prøvd å se den på PBS sin nettside flere ganger siden da, og i kveld hadde de endelig løsnet på tøylene og «sluppet» den for oss nordmenn. Anbefaler alle å begynne å se denne serien, selv om dere foretrekker nysirkus over tradisjonelt sirkus.

Dette innlegget vil bli løpende oppdatert etter hvert som jeg kommer over blogger jeg kan anbefale, både om sirkus og andre ting.

Sist oppdatert 30. desember 2011.

Norge har sirkustradisjon som Egypt har tradisjon for skiturer med Kvikk Lunsj, og det er rimelig langt mellom oss som sysler med sirkus som yrke eller hobby. Før jeg skulle begynne på Fjordane FHS erget jeg meg over at ingen som hadde gått sirkuslinja før hadde blogger jeg kunne lese for å få en anelse om hvordan året skulle bli, og har i det siste lurt på hvor mange sirkusbloggere det er der ute. Da googler man «sirkusblogg» og ser hva man finner. Det ble ikke mye, men det jeg fant (hei Marta), pluss de jeg visste om fra før, presenterer jeg her.

Sirkus 2011
Bloggene til klassekameratene mine

ctinsweden: bloggen til en jente som heter Catharina, eller «CT». Fantastiske CT gikk sirkuslinja på Fjordane i fjor, og søkte seg så inn på en videregående skole i Sverige med Cirkus Cirkör-drevet sirkusprogram, samme som vår stolte lærer Siri-Li gikk i sin tid. Før hun kom inn gikk hun et par uker til på Fjordane med oss, og vi husker henne som en herlig unik jente som hadde en utrolig kreativitet og iver når det gjaldt å få folk til å le. Foruten masse illustrerte innlegg om kostholdet sitt blogger hun om alt fra nyinnkjøpt undertøy til sjakk med tiåringer, og innimellom også utdannelsen sin innen sirkus;).

Life’s Buzz: elefantfrelste Liv hadde trapes som disiplin på folken, men er også rekordmyk, og imponerte ofte med «slangemenneske»-ferdigheten sine, som å stupe kråke over scenen med føttene knyttet fast bak hodet. Hun har bakgrunn i en fysisk teater-gruppe som heter Alderbaran (tror det er denne), og drømmer om å bli sirkusartist «når hun blir stor», selv om hun for øyeblikket studerer på høyskole. Hun blogger om hverdagslivet sitt mer enn sirkus for tiden, men har også en del innlegg om tiden på Fjordane, inklusive en del filmklipp.

Sirkus og sirkusgrupper
Livet med Cirkus Zorba er bloggen til Ronja Gujord, som er direktør for Cirkus Zorba, og som med sine 21 år er Norges yngste sirkusdirektør. Kom over denne bloggen via Merete sin blogg, Skal definitivt sette meg inn i denne bloggen, den virker kjempeinteressant!

Sirkuslandsbyen: bloggen til den omreisende sirkusfestivalen til Sirkus Xanti. Her kan du lese blogginnlegg både fra Xantis eget personale og fra for eksempel artistene som gjester festivalen.

Andre uavhengige sirkusbloggere

le Cirque du Marta i farta: bloggen til en heldedikert sirkusjente som går sirkus i Rotterdam. Avledet av hennes tidligere blogg Marta møter Trondheim.

Eget innlegg om andre blogger og blogginnlegg kan anbefale:
Blogg-spotlight
Blogg-spotlight 2
Bloggtekst-spotlight

Da var premieren på forestillingen vår overstått, var utrolig utmattet etterpå, men nå som jeg har fått kommet meg igjen føler jeg at det gikk veldig bra! Kan ikke skrive så mye, for skolen stenger om mindre enn ti minutter, men i korte trekk føler jeg vi har et veldig godt show, og vi har så langt fått veldig gode tilbakemeldinger. Det er så jeg synes det er veldig synd at vi bare skal holde forestillingen to ganger, synes (i all beskjedenhet!) at den er veldig, veldig fin og at det er veldig gøy å holde den, selv om vi er kjempeslitne og jeg tror jeg har gått i kostymet mitt mer enn i hverdagsklærne mine de siste dagene. Begynner å føle meg mer som karakteren min enn som meg, men det er vel normalt når du har jobbet så mye med en bestemt rolle.

Forestillingen gikk i det store og hele veldig greit, var én relativt liten glipp jeg angrer veldig på, men er fornøyd med meg selv og skal gjøre en enda bedre jobb på lørdag! Både jeg og andre i klassen følte vi fikk ganske lite applaus, men læreren min forklarte at det er vanlig under nysirkusforestillinger, siden vi har glidende overganger mellom numrene og publikum ikke er vant til forestillinger hvor artistene bare går fra nummer til nummer uten å f.eks. bukke før de går ut. Når jeg tenker etter var det sånn når vi hadde åpningsnummeret vårt på UKM óg — på slutten av nummeret vårt gikk vi av scenen, musikken fadet ut og nummeret var over, men ingen begynte å klappe før vi gikk på igjen og bukket (da fikk vi til gjengjeld rungende applaus).

Håper og tror de fleste som så forestillingen likte den, det er et kjempeviktig prosjekt for alle i klassen og vi har jobbet beinhardt for å få det til! Er veldig glad for at alle i klassen unttatt én kunne stille, var et par-tre til det så litt stygt ut for (f.eks. en med skadet fot som humpet rundt på krykker inntil for noen dager siden og endte opp med å ha trapesnummeret sitt med ene foten i støttebandasje under ballettskoen).

Da stenger skolen, skal kanskje skrive mer i morgen.

Fem ungdommer i sin beste alder navigerte seg gjennom Københavns gater en solfylt dag i slutten av april. Ganglaget var haltende og smertefult, de satte seg og reiste seg med lettere vanskeligheter, og støttet hverandre opp trapper og når de skulle sette seg på benker. En hadde en veldig vond ankel som muligens var forstuet, én hadde vondt kne, og en hadde en rygg som gjorde at han knapt klarte å stå og gå uten smerter. Halve sirkuslinja hadde vært på opptaksprøve hos Akademiet for Utæmmet Kreativitet i Københavns artistlinje.

AFUK-opptaksprøve kort fortalt: vi troppet opp på et utrolig stilig nysirkusanlegg med typ seksti andre, trente sirkus intenst i to dager, og kronen på verket var et slags show hvor de som ville viste frem solonumre i disiplin av eget valg. I vårt tilfelle var det alt fra dans og parakrobatikk til diablo, «chinese pole» og partrapes. Det var stor variasjon i ferdighetsnivå og vi fikk se masse kule ting. Mens du trener sitter det minst flere «dommere» og ser på mens de tar bilder, noterer og bedømmer. Rundt en måned senere får du et brev hvor du får høre om du er kommet inn, og i så fall på hvilket nivå (AFUK har tre «klassetrinn» med økende vanskelighetsgrad).

I mellomtiden har du veldig, veldig vondt. Opptaksprøven er hard og intens. Jeg trodde Fjordane var hard i begynnelsen, men det er ingenting mot AFUKs trening. Svetten bokstavelig talt silte av både meg og alle de andre deltakerne, og ordet treningsverk fikk en helt annen betydning etter de to dagene.Det er vanskelig å dusje når du bruker flere minutter på å kle av og på deg. Det er ikke lett å få sove når du bruker et halvt minutt på å snu deg i senga og det er et helt lite prosjekt å skru av nattlyset. Det er ikke lett å forflytte seg fra Punkt A til Punkt B når du knapt kan gå og du har en lang trapp foran deg og rulletrappen står. Det er ikke lett å ta toget når du nesten ikke kommer deg av på riktig stasjon fordi det er smertefult og tidkrevende å reise seg fra setet. Vi følte oss som en gjeng gamlinger, eller sårede krigsveteraner. Folk så dels rart, dels medlidende på oss, og det er vel egentlig ikke så rart når det var en hel gjeng som krøket seg gjennom bygatene. Føler virkelig med folk som har varige skader, våre pinsler har jo for det meste gått over. Er verre med klassekamerater som har varige skader som ikke går over.

Fikk dessverre ikke tatt noen bilder, for vi fokuserte sånn på treningen og ville ikke virke useriøse, så vi kunne liksom ikke gå rundt å ta bilder konstant. Hadde lyst å spørre de andre i klassen om jeg kunne filme solonumrene deres, men bestemte meg for å droppe det, tenkte de var nervøse nok som de var.

Følte ikke opptaksprøven gikk så veldig bra for mitt vedkommende, jeg har langt fra verdens beste koordinasjon og motorikk, så treningen av sjonglering, dans, rytme og lignende gikk ikke udelt bra. Så klarte jeg å skade ryggen når jeg pushet meg for hardt under stretching, så måtte stå over treningen i håndstående som jeg faktisk synes jeg ikke gjør så aller verst, og fikk ikke vist frem solonummeret mitt, så det måtte filmes på skolen og sendes inn per epost. Men holder en knapp på at opptil flere av klassekameratene mine kommer inn, er flere som er utrolig dyktige og som leverte både under trening og solonummer. Blir spennende å høre fra dem i slutten av mai!

AFUKs artistlinjes hjemmeside