Se også: Til russen, fem korte punkter om sex og grensesetting

Har skrevet om dette før her, men nå som tema får så mye oppmerksomhet igjen, blant annet på grunn av #jegharopplevd-kampanjen, føler jeg for å reflektere litt på ny. Først av alt: jeg støtter kampanjen fullt ut, og det stemmer at jenter opplever trakassering, vold og hets i større grad enn oss gutta. Det stemmer óg dessverre at mange gutter og menn må jobbe med holdningene sine. Du trenger ikke lese statistikk engang, det er nok å lese kommentarfeltene rundt omkring.

Det er veldig mye skummelt der ute:

Men jeg føler óg at jentene som ber oss gutta skjerpe oss, selv om de i utgangspunktet gjør en veldig god ting, samtidig kaster stein i glasshus, for jeg ser tilsvarende eller større holdningsproblemer hos jenter når det gjelder vold og overgrep, og en påfallende liten vilje til å ta tak i dem. Vi har absolutt ting vi må jobbe med, men jeg har også opplevd (dette burde kanskje vært i #hashtags, men jeg respekterer at dette er jentenes aksjon) mye rart fra jenter.

Noen eksempler:

• • Jeg har opplevd at en jente på skolen jeg gikk på skrøt av å ha mishandlet kjæresten sin, både gjennom å banke ham opp og påføre ham arr gjennom å stumpe sigaretter i fjeset hans.
  • Jeg har opplevd å bli klådd på av gutter og at jenter så det og var totalt uforstående til at jeg reagerte, og kom med kommentarer som «jammen han er bifil!» og «jammen han liker deg jo».
  • Jeg har opplevd, veldig mange ganger, at jenter er helt åpne om at de slår, og kommer med unnskyldninger som «jammen, jeg er jente», «jeg slår gutter fordi «gutter tåler det», eller «jeg slår gutter, og tenker at de kan jo bare ta igjen».
  • Jeg har opplevd utallige ganger at jenter regelrett har skrytt av å ha slått gutter, og at de omtrent har fått «kred» for det hos venninnene sine.
  • Jeg har opplevd at en venninne av meg slo kjæresten sin, og at han tok igjen, og at hun var kjempeopprørt over at han hadde slått henne.
  • Jeg har opplevd at jeg var i guttegarderoben og skiftet sammen med en familie jeg ikke kjente, og at moren i familien med den største selvfølgighet stakk hodet inn i garderoben for å si noe til mannen sin.
  • Jeg har opplevd at en veninne av meg ble utsatt for et overgrep og ikke ble trodd — av en annen jente.

…og jeg kunne gjort listen mye lenger om jeg hadde følt behovet.

Eksempel på en jente med horrible holdninger:

Jeg vil tro mange jenter som leser listen over reagerer med vantro på flere av punktene, og gjerne får lyst til å skrive at «jammen, jeg har aldri opplevd at mine venninner har gjort noe sånt», men tingen er at dette gjelder faktisk også oss gutta. Flere gutter og menn har reagert tilsvarende «defensivt» på #jegharopplevd-kampanjen, og jeg kan ikke klandre dem. Veldig mange gutter og menn har gode holdninger, og jeg skjønner det hvis de føler at de «sitter på tiltalebenken». Det er lett å reagere mindre konstruktivt når du føler at noen «snakker til deg, og ikke med deg».

Misforstå meg rett: #jegharopplevd er en fantastisk kampanje, og en del av noe veldig stort som skjer i samfunnet: at overgrepsutsatte «kommer ut av skapet» og det blir mer og mer normalt å være åpen om og snakke om overgrep. Jeg har hørt det bli sammenlignet med da homofile begynte å stå frem for alvor på syttitallet, og hvor mye det forandret homofiles kår. At så mange står frem med historiene sine har allerede forandret så mye, og jeg har uendelig respekt for de som orker det.

Ja, vi gutter har absolutt ting vi må jobbe med (og jeg er ikke perfekt jeg heller), og jenter blir absolutt behandlet dårlig i samfunnet på måter gutter ikke opplever — men vi er faktisk ikke de eneste, og jenters holdninger kan gjøre like mye skade, også mot andre jenter, som de hos gutta. For eksempel frikjenner jenter oftere tiltalte i voldtekssaker, og ofte fordi de dømmer den utsatte nord og ned.

Jeg tror det hadde vært langt mer konstruktivt og rettferdig, og ikke minst fått guttene på banen i langt større grad, om pådriverne droppet «enveiskjøringen», steg av sine høye hester, og sa noe sånt som at «folk med dårlige holdninger må jobbe med holdningene sine», og at vi anerkjente at vold og overgrep er noe som finner sted uavhengig av kjønn. Hvis jeg blir klådd på, mishandlet eller slått, er det faktisk like tøft for meg som der er for jenter, og det hjelper ikke akkurat for mitt vedkommende at det skjer oftere med jenter.

Jeg støtter tiltak mot diskriminering, vold, trakassering og overgrep fullt ut, men hvorfor må det være en «guttene-mot-jentene»-greie? Kan vi ikke spille på lag?

Skulle gitt ut dette innlegget for en stund siden, men gjør det ferdig og legger det ut først nå som jeg har fått ny maskin; den forrige «tullet» så mye på slutten at jeg rett og slett ikke orket å blogge.

Det virker som om hele grupper må settes i bås hver gang det skjer noe fælt. Da én enkel asylsøker begikk et trippeldrap om bord på en buss, ble folk plutselig redde for «asylsøkere» som gruppe. Nylig kom det frem at piloten som med vilje styrtet et fly i døden i Tyskland slet med depresjon. Reaksonen?

Jeg vet piloter faktisk har krav til psykisk helse i tillegg til de fysiske kravene. Jeg vet også at folk gjerne skriver «rett fra levra», uten å tenke seg så veldig mye om i kommentarfelt, og at en tragedie som krevde dobbelt så mange liv som 22. juli selvfølgelig også får folk til å tenke og skrive i affekt. Likevel ble jeg faktisk fysisk dårlig.

Ja, Veslemøy, hvis det er deprimerte mennesker du mener, så finnes det nok «mange sånne piloter», i og med at veldig mange i verden sliter psykisk (tror det til enhver tid er hver tredje). Selvfølgelig kan du være deprimert og fremdeles være pilot, akkurat som du kan kjøre bil selv om du ikke har perfekt syn.

Det er óg viktig å huske at vi faktisk ikke vet hvorfor piloten handlet som han gjorde. At han slet med depresjon er bare én av mange ting vi vet om ham, og denne enkelthendelsen er ingen grunn til å bli redd deprimerte mennesker, mer enn den burde gjøre oss redd å fly med tyskere.

Det skjer dessverre ofte etter alvorlige saker at media gjør et større nummer enn de burde ut av detaljer som for alt vi vet kan være irrelevante. I dette tilfellet ble det depresjon, og folk som kanskje ikke kjenner så veldig mange med psykiske lidelser har da kanskje lett for å gi etter for redsel og fordommer. Tror også dette forsterkes av at psykisk syke veldig ofte fremstilles som ustabile og/eller farlige i filmer og TV-serier.

Flere har reagert på at pilotens sykdom ble slått så stort opp i dette tilfellet, når den for alt vi vet kan ha hatt null og niks med massemordet å gjøre, og at det er veldig langt mellom psykisk syke som begår massemord. Enkeltepisoder utgjør aldri et helt bilde, og selv når det foreligger bredere statistikk det er viktig å være forsiktige med å sette folk i bås. 50% av alle drap i Norge begås av berusede mennesker, men jeg er blir ikke redd hvis jeg ser et par sitte på stranda og drikke pils av den grunn.

Foto: Arief Rahman Saan
Wikimedia Common

Så at denne ukas P3-dokumentar har å gjøre med ensomhet, og fikk motivasjon til å begynne å skrive på et innlegg jeg har tenkt på lenge, dels fordi jeg selv har vært langt nede og veldig ensom, og dels fordi jeg ikke liker hvordan mange tenker og snakker om ensomhet og folk som «havner utenfor» og blir gående alene.

Jeg vet det er lett for at vi ikke «ser» ensomhet. Jeg har vært i flere klasser hvor lærerne har skrytt over hvor godt miljø og samhold det har vært, mens én eller flere elever har følt at de ikke har tilhørt fellesskapet i det hele tatt, eller til og med følt seg frosset ut av klassen. Ikke all ensomhet er like synlig for alle.

Problemet er at når vi først ser at noen blir gåene alene eller trekker seg unna, er det lett å rasjonalisere og tenke at «han liker sikkert å være for seg selv» eller «hun kan jo bare ta kontakt hvis hun vil være med oss», men det er alltid grunner til at folk gjør som de gjør.

Greit nok at mange faktisk trives i sitt eget selskap og «er så sosiale som de vil være», men hvis du for eksempel sliter, kan det være at du ikke orker eller tør å være utadvendt, selv om du innerst inne vil være med de andre, og hvis du går alene fordi du føler deg utstøtt, og opplever det som at de andre ikke trenger deg eller ikke vil være med deg, kommer du ikke plutselig til å begynne å være kontaktsøkende ovenfor dem. Det er også mange som «tar på seg en maske» og later som de har det bra fordi det å være ensom og utenfor, eller å ha det tøft generelt, er så tabubelagt som det er. Uansett er er det ingen som går rundt og er ensomme fordi de vil ha det sånn.

Da jeg gikk mitt første år på folkehøyskole, gikk jeg veldig mye for meg selv. Når timene var over, gikk jeg bare for meg selv mens de andre i klassen satt og snakket, og jeg tilbrakte veldig mye av fritiden ellers på rommet mitt. Men, jeg gjorde det fordi jeg hadde et veldig dårlig selvbilde og var utrolig usikker, både på meg selv og de rundt meg, og det hadde faktisk hjulpet meg veldig at andre tok kontakt eller dro meg med på ting.

Det hang en plakat på folkehøyskolen jeg ikk i fjor hvor det sto noe sånt som «Hvis en du kjenner plutselig blir stille, har vedkommende gjerne behov for å snakke». Hvis du ser noen gå for seg selv, eller trekke seg unna, så ikke vær redd for å dra igang en samtale. Hvis du vet noen har det tøft, så tør vise at du bryr deg. I aller beste fall får du en venn for livet.

Se óg: Vinteromsorg