Andre episode av Life is Strange kom ut på tirsdag, og jeg hev meg selvfølgelig over det så snart det kom ut. Hadde høye forventninger etter første episode, men var samtidig redd for at andre episode skulle være annerledes på noen måte og skuffe, men jeg tok spranget og spillet innfridde over all forventning. Har allerede skrevet en anmeldelse av episode en, men tror jeg kommer til å skrive et innlegg om hvorfor jeg elsker dette spillet så høyt. Det er dels det at det er et fantastisk godt spill, men også mer personlige grunner til at det «traff» meg såpass som det gjorde, og for at jeg er så utrolig takknemlig for at noen lagde det.

Ellers kjenner jeg at det er godt å ha påskeferie nå. Har vært ute av jobb, og du har du jo «fri» døgnet rundt, men det er en slags meningsløs, tom frihet. Du lever ikke, du bare eksisterer, og selv når du fyller dagene med gjøremål, er livet meningsløst. Nå har jeg faktisk i det minste et tiltak jeg kan gå til hver ukedag, og vi jobber med å finne en arbeidspraksisplass, og nå kjenner jeg det er deilig å kunne snakke og skrive om at jeg har en fridag eller ferie, for det er ord som faktisk betyr noe. Det innebærer at jeg kan sove lenger enn til klokken syv om morgenen. At jeg kan legge opp dagen min omtrent akkurat som jeg vil, og ikke trenger planlegge rundt tiltak eller jobb. Samtidig kjenner jeg på en angst for dette med å tre ut i arbeidslivet for alvor. «Klippet ut» en tekst fra en nettavis, fordi vedkommende som skrev den har det akkurat som meg. Kanskje bortsett fra at jeg ikke tror jeg vil kjøre lastebil, men jeg kunne skrevet i hvert fall deler av innlegget selv. Får krysse fingrene og håpe at det går bra, hva annet kan en gjøre.

I morgen skal jeg uansett begynne påskeferien min. Skal på hyttetur til Lærdal, og der er det visstnok snø, så blir godt å få stått på ski igjen. Håper påsken og blir bra.