Dette innlegget er en slags analyse av spillet Life is Strange og inneholder «spoilers» om handlingen i de første to episodene.
Jeg kommer også til å skryte spillet opp i skyene, så beklager hvis jeg gir deg urealistisk høye forventninger;).
Skrev nylig en anmeldelse av Life is Strange av Dontnod, men føler jeg vil skrive et innlegg hvor jeg går mer i dybden på hvorfor jeg likte spillet så utrolig godt. Jeg har lenge tenkt på hvordan dataspill, og for den saks skyld også TV-serier og filmer, ofte er rimelig overfladiske når det gjelder viktige tema, og hvordan de kunne tatt opp «hverdagstema» i større grad. Hvorfor ikke ha med en karakter som sliter med selvskading, depresjon eller andre lidelser eller sykdommer, på en realistisk måte? Hvorfor ikke i større grad ha karakterer som har grunner til å opptre som de gjør, istedenfor å bare være slemme fordi historien trenger skurker?
Dette er hovedgrunnen til at jeg falt pladask for Life is Strange. Det oppfyller alle ønskene over, og gjør det med glans. Det tør å ta opp vanskelige tema, og behandler dem på en voksen og troverdig måte, og personene i spillet følte såpass virkelige at jeg følte jeg faktisk hadde kjent dem en stund da jeg var ferdig med episode 2. Vil óg kjapt nevne at spillet har en troverdig kvinnelig hovedperson, noe veldig mange har savnet fra spillutviklere.
Spillet omhandler óg psykiske lidelser på en respektfull, voksen og realistisk måte. Ofte når TV-serier, filmer og andre media har karaterer med psykiske lidelser, fremstilles disse nemlig som karikaturer som er med fordi historien trenger en «gærning» eller en skurk, som da igjen selvfølgelig gjør fæle ting fordi hen er psykisk syk. I Life is Strange er psykiske lidelser en mer naturlig del av handlingen og persongalleriet, akkurat som i virkeligheten. For eksempel er det en scene i første episode hvor du blir med hjem til barndomsbestevennen din Chloe, og snubler over en flaske antidepressivatabletter hvis du snoker i skuffene på badet hennes.
Du får ikke vite hvem tablettene tilhører, men om det er bestevennen din som tar dem, blir de bare ett av mange trekk ved henne: spillet har ikke definert henne som «hun deprimerte», eller «hun gærne», bare etablert at en av tingene med henne er at hun tar tabletter for depresjon; og det at du ikke oppdager dem hvis du ikke velger å snoke i en bestemt skuff, føler jeg illustrerer hvordan du også i virkeligheten kan kjenne folk godt og ikke få med deg hvor tøft de sliter psykisk.
Karakterene i spillet er også mye mer utbroderte enn jeg er vant til, selv i rollespill. Hver hovedperson har sin personlighet og bakgrunn, og de har som sagt grunner til at de handler som de gjør. I begynnelsen av spillet blir du introdusert for mobberen Victoria, som er fæl og giftig selv mot sine egne venninner, men samtidig som hen blir presentert som en giftig og ondsinnet drittsekk, passer spillet på å spørre hvorfor når det presenterer henne som karakter: hun er populær, tilhører en rik familie og får gode karakterer, så hun har ingen åpenbar grunn til å gå rundt og behandle de rundt seg dårlig. Ikke bare gjør dette at du blir nysgjerrig på henne, men det kan faktisk og gi deg sympati for henne.
Tidlig i spillet blir hun dynket i en bøtte maling, og idet du går forbi henne kan du velge å snakke til henne, og få valget mellom å trøste henne, eller ta et bilde av henne for å ydmyke henne enda mer. Jeg som avskyr mobbing og mobbere, valgte faktisk å trøste henne, når jeg kunne gått rett forbi eller til og med «straffet» henne ved å ta bildet. Dette er et gjennomgående tema med «skurkene» i spillet: du kan bli sint på dem, men du klarer liksom ikke å direkte mislike dem (kanskje med ett eller to unntak), eller ønske dem vondt, fordi alle har gode sider som veier opp for de dårlige, og grunner til å handle som de gjør. Spillet legger opp til at du møter mennesker, og kan prøve diplomati og forståelse, ikke bare at skurkene er onde og skal straffes. 
Den andre hovedgrunnen til at jeg fikk så respekt for Life is Strange er måten spillet tar opp alvorlige tema på, og hvor mye du kan lære av å være i situasjonene spillet setter deg i. Spillet tar ikke bare med alvorlige tema for dramatikkens skyld, men bruker dem på en realistisk måte. For eksempel er det en gripende scene i spillet hvor en av vennene dine forteller at hun tror hun har blitt dopet ned, og er redd for at hun kan ha blitt mishandlet mens hun var bevisstløs. Hun er fortvilt og redd, og vil ha svar på hva som skjedde. Så spør hun deg om hun bør gå til politiet.
Der og da, uansett hvor sikker du er på at du selvfølgelig bør gå til politiet i en sånn situasjon, stopper du gjerne opp, som jeg gjorde, og begynner å veie for og imot. Du tenker over at personen du mistenker for å ha dopet henne ned tilhører en rik og mektig familie, det slår deg at du ikke har bevis for at det skjedde, og du vet at det kan slå tilbake på deg og vennen din om dere går til politiet. Du kjenner gjerne på en følelse av håpløshet, kanskje føler du deg hjelpeløs, en liten person i et stort system.
Så tenker du kanskje på de som opplever overgrep, enten selv eller som pårørende, og kanskje får du en slags forståelse for denne virkeligheten, selv om du gjerne aldri har vært der selv.
Life is Strange er ikke perfekt, og jeg tenkte flere ganger at mange av problemene i spillet lett kunne håndteres på bedre måter. Den beste måten å hjelpe Kate på for Max ville i mine øyne ved å ta kontakt med feks. vært å ta kontakt med en skolerådgiver, istedenfor at hun forble den eneste Kate hadde å støtte seg til. Kanskje utviklerne «kommer til det» og konfronterer Max med dette i neste episode, kanskje ikke, og kanskje det kan forklares med at hun er relativt ung, og godt mulig uten erfaring med å være «støttespiller» for noen i krise.
Uansett, på tross av enkeltting som dette, tar spillet tematikken veldig på alvor, og klarer å være «ekte» og realistisk på så mange andre måter. Det anbefales helhjertet 🙂 !