Livet er hella rart

2015-10-21_00026Da har jeg spilt ferdig siste episode av Life is Strange. Føles så utrolig rart å ikke ha en ny episode å gledegrue meg til, og å ikke sitte og spekulere over hva som skal skje videre i serien og hva alt sammen betyr. LiS er ikke et perfekt spill, og jeg skjønner de som ikke skjønte det, eller ikke likte det, men jeg er så utrolig glad for at jeg oppdaget det og fikk tatt «reisen» gjennom hele spillet, fra start til slutt.

Elsket den håndmalte grafikken, den fantastiske bruken av musikk, den «småmagiske» stemningen som kunne være avslappet og koselig det ene øyeblikket og forferdelig mørk den neste. Jeg likte de utfordrende moralske dilemmaene og måten tøffe tema fra virkeligheten ble tatt opp og diskutert. Life is Strange var et spill jeg har drømt om i mange år, og jeg er så glad jeg endelig fikk oppleve det! Det fikk meg til å med til å savne å være tenåring og gå videregående, og det skal litt til, i og med hvor tøff den perioden var for meg 😉 !

2015-10-21_00043Har aldri opplevd følelsen av å «glede-grue meg» til neste episode av en serie før. Jeg var skikkelig fan av Life is Strange, men vet også at fæle ting skjer i omtrent hver eneste episode. Da episode fire og fem kom ut måtte jeg faktisk «manne meg opp» i flere timer før jeg begynte å spille dem 😉 .

Vet det er planlagt en ny sesong, og utviklerne har også lagd et spill tidligere som heter Remember Me, og jeg gleder meg til å utforske dem også.

Dontnod hadde visstnok ikke penger eller tid til å lage episode fem på den måten de ville, så slutten føltes ganske «amputert» og det var mange ting vi ikke fikk svar på, og mange tråder som ikke ble nøstet opp og plutselig ikke betød noe, men har forståelse for at sånne ting kan skje, selv om jeg ble skuffet der og da.

Farvel, eventyr i Arcadia Bay med Max og Chloe. Kommer til å savne dere.

2015-10-21_00019

Mørkerommet

Har «landet» skikkelig etter å ha fått besøk fra Slovakia-Stavangår og Østerrike. Har fått en ny venn, og hatt det kjempegøy, og det er stille uten dem. Sash var så glad for å se igjen Benni også, og jeg skulle ønske vi hadde mer tid sammen, spesielt sammen med Katrin siden vi fikk så god kontakt sammen alle tre (eller fire med Sash 😉 ). Men nå gjentar jeg meg vel selv etter forrige innlegg, så skal slutte 😉 .

Føler kroppen er ferdig uthvilt etter sykkelturen óg. I flere dager etterpå fikk jeg omtrent ikke sove fordi jeg var så sliten i beina (ironien i det :p ), men nå føler jeg at jeg er restituert og klar for å dra ut igjen, og sykle og gå helt til Gullbotn, selv om jeg tror det blir minst noen uker til 😉 . Må handle inn ting til turen uansett.

Har også nettopp spilt ferdig episode fire av Life is Strange, og blir bare gladere og gladere i dette spillet. Kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor, og har forsåvidt både allerede gjort det og skrevet en anmeldelse 😉 , men vil bare si, igjen, at utviklerne er utrolig gode «fortellere», og veldig flinke til å tørre å utforske problematikk fra det virkelige liv, på en voksen måte. Brukte 15-20 minutter på det første dilemmaet i spillet, for de blir så mye vanskeligere når det handler om en av karakterene jeg har blitt så «knyttet til» og glad i. Life is Strange kunne blitt brukt i etikkundervisning. Liker også at det er flere skikkelige «puzzles» i denne episoden, hvor du faktisk virkelig må tenke for å komme deg videre i spillet.

2015-08-12_00066 2015-08-12_00080

«Lek» og alvor i skjønn forening i Life is Strange.

Ikke 100% fornøyd med hvordan de håndterte slutten, men fremdeles en utrolig episode.

2015-08-13_00007
Thanks for hella breaking me.

Hvorfor jeg elsker Life is Strange

Dette innlegget er en slags analyse av spillet Life is Strange og inneholder «spoilers» om handlingen i de første to episodene.

Jeg kommer også til å skryte spillet opp i skyene, så beklager hvis jeg gir deg urealistisk høye forventninger;).

2015-03-06_00004Skrev nylig en anmeldelse av Life is Strange av Dontnod, men føler jeg vil skrive et innlegg hvor jeg går mer i dybden på hvorfor jeg likte spillet så utrolig godt. Jeg har lenge tenkt på hvordan dataspill, og for den saks skyld også TV-serier og filmer, ofte er rimelig overfladiske når det gjelder viktige tema, og hvordan de kunne tatt opp «hverdagstema» i større grad. Hvorfor ikke ha med en karakter som sliter med selvskading, depresjon eller andre lidelser eller sykdommer, på en realistisk måte? Hvorfor ikke i større grad ha karakterer som har grunner til å opptre som de gjør, istedenfor å bare være slemme fordi historien trenger skurker?

Dette er hovedgrunnen til at jeg falt pladask for Life is Strange. Det oppfyller alle ønskene over, og gjør det med glans. Det tør å ta opp vanskelige tema, og behandler dem på en voksen og troverdig måte, og personene i spillet følte såpass virkelige at jeg følte jeg faktisk hadde kjent dem en stund da jeg var ferdig med episode 2. Vil óg kjapt nevne at spillet har en troverdig kvinnelig hovedperson, noe veldig mange har savnet fra spillutviklere.

Spillet omhandler óg psykiske lidelser på en respektfull, voksen og realistisk måte. Ofte når TV-serier, filmer og andre media har karaterer med psykiske lidelser, fremstilles disse nemlig som karikaturer som er med fordi historien trenger en «gærning» eller en skurk, som da igjen selvfølgelig gjør fæle ting fordi hen er psykisk syk. I Life is Strange er psykiske lidelser en mer naturlig del av handlingen og persongalleriet, akkurat som i virkeligheten. For eksempel er det en scene i første episode hvor du blir med hjem til barndomsbestevennen din Chloe, og snubler over en flaske antidepressivatabletter hvis du snoker i skuffene på badet hennes.

Du får ikke vite hvem tablettene tilhører, men om det er bestevennen din som tar dem, blir de bare ett av mange trekk ved henne: spillet har ikke definert henne som «hun deprimerte», eller «hun gærne», bare etablert at en av tingene med henne er at hun tar tabletter for depresjon; og det at du ikke oppdager dem hvis du ikke velger å snoke i en bestemt skuff, føler jeg illustrerer hvordan du også i virkeligheten kan kjenne folk godt og ikke få med deg hvor tøft de sliter psykisk.

2015-03-07_00003Karakterene i spillet er også mye mer utbroderte enn jeg er vant til, selv i rollespill. Hver hovedperson har sin personlighet og bakgrunn, og de har som sagt grunner til at de handler som de gjør. I begynnelsen av spillet blir du introdusert for mobberen Victoria, som er fæl og giftig selv mot sine egne venninner, men samtidig som hen blir presentert som en giftig og ondsinnet drittsekk, passer spillet på å spørre hvorfor når det presenterer henne som karakter: hun er populær, tilhører en rik familie og får gode karakterer, så hun har ingen åpenbar grunn til å gå rundt og behandle de rundt seg dårlig. Ikke bare gjør dette at du blir nysgjerrig på henne, men det kan faktisk og gi deg sympati for henne.

Tidlig i spillet blir hun dynket i en bøtte maling, og idet du går forbi henne kan du velge å snakke til henne, og få valget mellom å trøste henne, eller ta et bilde av henne for å ydmyke henne enda mer. Jeg som avskyr mobbing og mobbere, valgte faktisk å trøste henne, når jeg kunne gått rett forbi eller til og med «straffet» henne ved å ta bildet. Dette er et gjennomgående tema med «skurkene» i spillet: du kan bli sint på dem, men du klarer liksom ikke å direkte mislike dem (kanskje med ett eller to unntak), eller ønske dem vondt, fordi alle har gode sider som veier opp for de dårlige, og grunner til å handle som de gjør. Spillet legger opp til at du møter mennesker, og kan prøve diplomati og forståelse, ikke bare at skurkene er onde og skal straffes. 2015-03-07_00019

Den andre hovedgrunnen til at jeg fikk så respekt for Life is Strange er måten spillet tar opp alvorlige tema på, og hvor mye du kan lære av å være i situasjonene spillet setter deg i. Spillet tar ikke bare med alvorlige tema for dramatikkens skyld, men bruker dem på en realistisk måte. For eksempel er det en gripende scene i spillet hvor en av vennene dine forteller at hun tror hun har blitt dopet ned, og er redd for at hun kan ha blitt mishandlet mens hun var bevisstløs. Hun er fortvilt og redd, og vil ha svar på hva som skjedde. Så spør hun deg om hun bør gå til politiet.

PolisDer og da, uansett hvor sikker du er på at du selvfølgelig bør gå til politiet i en sånn situasjon, stopper du gjerne opp, som jeg gjorde, og begynner å veie for og imot. Du tenker over at personen du mistenker for å ha dopet henne ned tilhører en rik og mektig familie, det slår deg at du ikke har bevis for at det skjedde, og du vet at det kan slå tilbake på deg og vennen din om dere går til politiet. Du kjenner gjerne på en følelse av håpløshet, kanskje føler du deg hjelpeløs, en liten person i et stort system.

Så tenker du kanskje på de som opplever overgrep, enten selv eller som pårørende, og kanskje får du en slags forståelse for denne virkeligheten, selv om du gjerne aldri har vært der selv.

Life is Strange er ikke perfekt, og jeg tenkte flere ganger at mange av problemene i spillet lett kunne håndteres på bedre måter. Den beste måten å hjelpe Kate på for Max ville i mine øyne ved å ta kontakt med feks. vært å ta kontakt med en skolerådgiver, istedenfor at hun forble den eneste Kate hadde å støtte seg til. Kanskje utviklerne «kommer til det» og konfronterer Max med dette i neste episode, kanskje ikke, og kanskje det kan forklares med at hun er relativt ung, og godt mulig uten erfaring med å være «støttespiller» for noen i krise.

Uansett, på tross av enkeltting som dette, tar spillet tematikken veldig på alvor, og klarer å være «ekte» og realistisk på så mange andre måter. Det anbefales helhjertet 🙂 !

Anmeldelse: Life is Strange

Life is Strange – Dontnod Entertainment og Square Enix

Aldersgrense 16 år, hovedsaklig for narkotikabruk og overgreps- og selvmordstematikk.

Se også: hvorfor jeg elsker Life is Strange

Trodde aldri jeg skulle skrive en anmeldelse av et dataspill her, men har oppdaget dette rare lille spillet og er bare helt «betatt», og bare måtte dele det med dere. Rollespillet med det litt intetsigende navnet Life is Strange handler om Max, et fototalent som har kommet inn på en prestisjefyllt kunsthøyskole hvor hun har brukt den første måneden på å prøve å få venner og passe inn. Vil ikke røpe noe av handlingen i spillet, men kan bekrefte at livet blir rart, og veldig dramatisk, og at du får leve deg inn i en blanding av vanlig ungdomsdrama, en langt mer alvorlig hovedhistorie og en serie mystiske overnaturlige hendelser.

2015-03-07_00010Life is Strange er virkelig, virkelig, virkelig bra. Håndmalt grafikk, varme farger og gitarmusikk bidrar sammen til å skape en god stemning, og jeg føler at utviklerne har klart å ta amerikansk skole- og ungdomskultur på kornet, selv om mange uttrykk og referanser som brukes hører hjemme i en litt eldre tidsperiode enn 2015, og «skuespillerne» og replikkene deres føles naturlige. Jeg merket jeg til og med fikk sympati med de forskjellige «skurkene» i fortellingen, fordi jeg var veldig klar over at det var grunner til at de handlet som de gjorde. I et spill hvor en stor del av handlingen består i å gå rundt og utforske verdenen, er det viktig at innlevelsen og stemningen er der, og det er den i Life is Strange. Du får lyst til å utforske og snakke med folk fordi du vil lære mer om Max og verdenen og de rundt henne, og når handlingen drives fremover føler du at valgene du tar faktisk betyr veldig mye.

2015-03-06_00003Spillet tør også å komme inn på emner som omtrent ikke diskuteres i dataspill, og at det attpåtil gjør det på en god måte. De dramatiske og «alvorlige» temaene oppleves óg som en naturlig del av handlingen, ikke som ting som er hevet inn for å kunne moralisere, eller for å gjøre historien dramatisk eller provoserende, og gjør også verdenen mer troverdig. Det å tørre å ta med flere problemstillinger fra virkeligheten er også noe jeg har savnet hos spillutviklere, og at Donotnod tar utfordringen, og består med glans, er også én av hovedgrunnene til at jeg skriver denne anbefalingen 😉 !

Samtidig er ikke Life is Strange feilfritt. En del av dilemmaene føles litt for «rigide» og svart-hvite, og jeg skulle ofte ønske jeg hadde flere valgmuligheter, selv om jeg har en anelse om at dette er fordi det er en grense for hvor 2015-03-07_00024mange valgmuligheter, og dermed også mulige konsekvenser, utviklerne kunne bygge inn i spillet. Noen ganger er det litt vrient å manøvrere Max så hun står i riktig stilling til å undersøke ting, og det er også et par andre ting som kan gjøre at du «mister innlevelsen» et øyeblikk og blir påmint at du bare spiller et spill. Jeg måtte også «loade» fra siste sjekkpunkt et par ganger på grunn av «bugs».

Spillet kan også føles vel kort, i og med at du bare får spille den første episoden, og det føltes også litt for lett; det er absolutt ikke et spill for deg om du liker «action», for utfordringene i spillet går i hovedsak ut på å tenke deg frem til hva som er moralsk og strategisk riktig å gjøre i forskjellige situasjoner. Sånn sett er det et veldig godt spill å spille med venner, siden du kan ha noen skikkelige diskusjoner sammen, og prøve å «sette sammen puslespillbitene» for å forstå hva det egentlig er som skjer i Arcadia Bay.

Alt i alt: på tross av tingene som trekker ned er jeg fremdeles takknemlig for at jeg oppdaget spillet og fikk prøvd det, og anbefaler det helhjertet! Life is Strange er på Steam, og er du nysgjerrig på spillet, kan du kjøpe den første av de fem episodene for 36 kroner!