Strategi, rollespill, samarbeidspill • 3-6 spillere; helst 5-6, fra 14 år • spilletid 2-3 timer

Er veldig glad i å spille brettspill med slekt og venner, og én av favorittene er Battlestar Galactica, som er på overflaten er et «kom deg fra Punkt A til Punkt B uten å bli drept eller gå tom for ressurser»-spill, som FTL og Oregon Trail, hvor spillerne må prioritere de begrensede ressursene de har, takle forskjellige kriser, og sloss for å holde seg ett skritt foran de militært overlegne cylon-robotene, som har gjort opprør og jager menneskene. Haken er at én eller flere av spillerne i hemmelighet kan være cylons i forkledning, som jobber for å få de andre spillerne til å tape.

Har du spilt FTL, kan du si at Battlestar Galactica er relativt likt, bare at mens førstnevnte er et spill for én person som styrer alle besetningsmedlemmene selv, lar Galactica spillerne velge én karakter hver. For eksempel kan du være jagerflypilot og tilbringe store deler av spillet i rommet i en «viper», eller du kan spille som en militær leder og ta rollen som admiral, som har tilgang til skipets to atombomber og bestemmer bestemmelsessted hver gang skipet hopper. Du trekker også «lojalitetskort» i begynnelsen av spillet, og midt i spillet, og disse forteller deg om du er et menneske eller en cylon.

Du bemanner som i FTL forskjellige stasjoner på skipet, reparerer skader, og slåss mot roboter som border skipet. Spillerne trekker også hver tur «ferdighetskort» som lar dem gjøre ting som å kaste en terning om igjen, se på det øverste kortet i en bunke, eller til og med avanserte ting som å gi turen din til en annen spiller, og kortene er fargekodet etter hvilken klasse du spiller som. For eksempel har ikke politiske ledere tilgang til de mer «militære» kortene. Jeg liker rollespillfølelsen dette klassesystemet gir, og det gjør også spillet mye mer dynamisk og spennende at spillerne er veldig avhengige av hverandre, fordi rollene er så spesialiserte.

Dette gjør selvfølgelig også cylon-aspektet med spillet enda mer spennende, spesielt når det er de viktige karakterene, som admiralen eller den som er best til å utføre reparasjoner, som oppfører seg mistenkelig. I motsetning til i Mafia kan ikke spillerne drepe hverandre, men de kan gjennom å ofre mange nok ferdighetskort hive mistenkte spillere i briggen, noe som reduserer hvor mye skade de kan gjøre og også gjør at de må gi fra seg admiral- eller president-titlene sine, til de eventuelt klarer å overbevise de andre spillerne om at de er uskyldige så de blir sluppet fri.

Cylon-spillere kan når som helst røpe at de er cylons, noe som lar dem flytte karakteren sin til Cylonenes territorium og gjøre forskjellige ting for å ødelegge for spillerne, men hovedmåten deres å ødelegge for Galactica på er å sno seg unna å hjelpe til og sabotere «skill checks». Skal ikke beskrive alle delene av spillet i detalj, men må skrive litt detaljert om kriser og «skill checks» fordi de er en så sentral del av spillet.

På slutten av hver tur trekker du et «krisekort», som driver handlingen i spillet fremover. De kan gå ut på at du må plassere fiendeskip på brettet, at Galactica går ett trinn nærmere å kunne hoppe til neste sektor, at fiendeskipene på brettet blir «aktivert» og får bevege seg eller angripe en tur, og så videre. Som oftest involverer de også små scenarier som matmangel, slitne jagerflypiloter, eller en bombe gjemt på skipet, hvor spillere må gjøre en «skill check» hvor de må ofre et tilstrekkelig antall kort med en eller flere bestemte farger for å unngå at du mister for mange ressurser eller noe annet fælt skjer, eller for å få en eller annen fordel, som å få tilbake ressurser, la skipet hoppe tidligere, eller at for eksempel admiralen får se lojalitetskortet til en annen spiller.

Hvert ferdighetskort har en tilfeldig poengsum, som brukes under kriser. Én spiller av gangen legger ut kort, med bildesiden ned, og det blir også lagt ut to «jokerkort» fra en egen bunke med kort fra alle de andre bunkene. Så blir kortene stokket og lagt ut med bildesiden opp, og poengene telles opp. Dette betyr at cylonspillere kan slippe unna ved å sabotere ved å legge ut kort med feil farge, som trekker fra poengsummen, så lenge det er mindre enn tre «dårlige» kort totalt. Selv når det er mer enn tre gale kort, kan en slu cylon sno seg ut av mistanke hvis det er mer enn én spiller med tilgang til kort med den fargen. På den andre siden kan cylonen selvfølgelig også velge å legge ut mange «dårlige» kort, og ikke bry seg om at de andre spillerne gjerne skjønner at hen er en cylon, fordi hen har en sjanse til å gjøre alvorlig nok skade.

Det øker også spenningen i spillet at spillerne er veldig begrenset i hva de kan fortelle hverandre om kortene sine. Det er for eksempel ikke lov å fortelle andre spillere hvilke kort du har, og du kan bare si ting som «jeg kan hjelpe litt» før en «skill check», og når admiralen velger hvor skipet skal dra når det hopper til et nytt sted, ved å trekke to «stedskort» fra en bunke og velge ett av dem, har hen ikke lov til å fortelle hva som står på noen av kortene, og må legge vekk kortet hen ikke velger uten å vise det til de andre. Selvfølgelig er det også lov å lyve, noe som egentlig kan hjelpe både menneske- og cylonspillere.

Det største minuset med helhetsopplevelsen er at det tar ganske lang tid å spille, og at tempoet kan være litt ujevnt, i og med at det er tilfeldig stokkede kort som styrer utviklingen i spillet. Når du har hoppet til et nytt sted, kan det gå en stund før du trekker et kort som plasserer fiendeskip på brettet, men du kan også oppleve å bli overveldet av flere og flere fiendeskip når du trekker flere sånne kort tett etter hverandre. Dette kan selvfølgelig også være bra, fordi stille perioder gir menneskene pusterom til å komme seg etter et angrep, og hektiske situasjoner kan være en gøy utfordring, men periodene kan også oppleves som litt ubalanserte eller kjedelige. Det er gitt ut en utvidelse som bedrer dette ved å la cylonskipene angripe i et mer jevnt tempo, men i selve basisspillet kan dette ødelegge litt.

Battlestar Galactica er et av yndlingsspillene mine, sikkert mest fordi det er så unikt og det er gøy med et spill hvor du jobber sammen med de andre spillerne, istedenfor at bare én kan vinne. Pluss at jeg føler spillet rett og slett fungerer veldig bra. Det har en fin flyt, det er balansert sånn at du gjerne akkurat vinner eller taper, og det har en fin vri med at én eller flere av spillerne kan være «Cylons» som i hemmelighet jobber for at de andre spillerne skal tape.