Brettspill

Board game tag

Øyvind Anbefalt, Brettspill, Uncategorized

Følger en blogg som heter A Geeky Girl’s Guide og som handler om brett- og dataspill, og for ikke lenge siden la hun ut et «spørsmålsinnlegg» om brettspill. Har aldri deltatt på utfordringer eller spørsmålsgreier før, i hvert fall ikke som jeg kan huske, men en gang må vel være den første, så here goes 🙂 .

1. yndlingssjanger?

Spiller både dypere «helaftens» strategispill som Game of Thrones, som jeg har skrevet om før, og kortere spill som Ticket to Ride og Betrayal at House on the Hill. Fellesnevneren er vel at de handler om strategi, og flaks og tilfeldigheter har mindre å si. Er for eksempel ikke så glad i spill som Ludo eller Monopol, fordi jeg føler ferdigheter ikke er særlig avgjørende der.

Har også noen krigsspill som er mindre kjent, men som jeg er veldig glad i. Europe Engulfed er et veldig dypt spill om kampene i Europa, Russland og Nord-Afrika under andre verdenskrig. Det minner om Axis&Allies, men er en del mer avansert, og istedenfor små plastbrikker som i Risk og Axis&Allies har du treklosser som du stiller opp med bildesiden mot deg, så bare du vet hvilke styrker du har plassert hvor. Det e skikkelig komplisert, så kom aldri inn i det før godt inn i voksen alder, fordi det er så mange regler å sette seg inn i.

Europe Engulfed dark
Nattspilling av Europe Engulfed.

Så har du et spill som heter Firefight, som jeg kjøpte brukt i en brettspillbutikk i Houston. Firefight er fra 1979, og har papirkart som brett, kvadratiske pappbiter som brikker, og tabeller du må slå opp i for å finne ut om styrkene dine kan se og skyte på styrkene til fienden og hva du må få på terningene for å treffe dem. Har også et spill av samme sjanger som heter TacAir, men kom aldri skikkelig inn i det, og nå har jeg på en eller annen måte klart å miste regelboken også. Jaja. Jeg tørker nok støvet av det en dag og gir det en sjanse til 😉 .

 

2. beste tidspunkt å spille brettspill?

Må vel bli når søsken og søskenbarn er samlet, fordi det stort sett bare er da jeg har folk å spille med. Har ikke egentlig «brettspillvenner», men jobber med saken. Men har faktisk og et par spill det går rimelig bra an å spille alene, så hender jeg gjør det óg.

 

3. beste spillet jeg har spilt?

Vanskelig å si, så tror jeg må dele dem opp etter sjanger. Game of Thrones er utrolig bra, med eneste minus at du bør være fem-seks stykker for å spille det, og fordi det tar en evighet å spille et helt spill. Battlestar Galactica er en blanding av samarbeidsspill og strategi, med én eller flere «skjulte forrædere» som prøver å ødelegge for resten av spillerne.

Det beste uhøytidelige spillet er Betrayal at House on the Hill, som handler om at du utforsker et spøkelseshus ved å legge ut ett og et kort som viser nye rom og trekker kort med ting som skjer i spillet, som at dere finner en krystallkule, en revolver, eller en mystisk bok; at telefonen ringer eller at du finner en hemmelig gang mellom tom rom; eller at det dukker opp «bi-karakterer» som en liten jente eller en hund. På et tidspunkt begynner én av spillets 50 historier, eller «haunts», og en av spillerne blir ond. Denne spilleren må forlate rommet med en bok som forklarer alle historiene i spillet, mens de gode spilleren blir igjen og slår opp i sin bok, som forklare hva de må gjøre for å stoppe den onde spilleren. «Hauntene» blir ikke alltid like balanserte, men spillet er veldig stemningsfullt og gøy å spille. Anbefales også for barn som er rundt 10-14 år gamle, fordi de for det første vil snyes det er gøy, men også fordi de vil klare å leve seg inn i det mer enn voksne, så det blir bitte litt «nifst» for dem 🙂 .

Det beste ikke-krigs-strategispillet må være Ticket to Ride-spillene, fordi dee er såpass ukomplisert og går fort å spille, spesielt når du virkelig kan reglene, men det likevel er så mye strategi i dem, og fordi du ikke vet hvem som har vunnet før spillet er over siden spillerne har hemmelige «oppdrag». Det går kort og godt ut på at du har et kart over for eksempel Skandinavia med linjer med forskjellig lengde og fargekoder, og du trekker kort med forskjellige farger, og bruker disse kortene til å bygge linjer mellom forskjellige byer.

Er det for eksempel en trasé på brettet med tre gule felt, bygger du en linje der ved å legge ut tre gule kort. Du trekker også kort med oppdrag, som å forbinde Oslo og Stockholm, og jo mer ambisiøse disse oppdragene er, jo flere poeng får du når du fullfører dem. Spillet går ut på både å bygge så mange linjer som mulig og fullføre oppdrag, og å prøve å gjette oppdragene deres så du kan sperre for dem.

 

4. første spill du noen sinne spilte?

Umulig å huske, men de tidligste minnene bortsett fra Ludo, Monopol og stigespill er et epleslangspill som faktisk var veldig gøy, og to utrolig gode spill som heter Scotland Yard og Hunting Mr. X, som gikk ut på at én spiller skulle skjule seg i Manhattan eller London og de andre spillerne spilte som detektiver som skulle fange ham. Skurken trengte bare å vise hvor hen var så og så ofte, og siden spillerne hadde forskjellige måter å forflytte deg på, enten med taxi, buss eller undergrunnsbane, og du hadde et veldig begrenset antall billetter til hver transportmåte, gikk det an å gjette seg til hvor skurken var på vei og prøve å flytte seg til felt hvor hen befant seg. Utrolig gøy «tenkespill», som anbefales.

 

5. spillet du spilte sist?

Europe Engulfed, og et slag Ticket to Ride med tante og kusine.

EuropeEngulfed
Bilde fra tidligere «kampanje». Tyskerne har tatt Norge, Yugoslavia og Hellas, og stiller opp størsteparten av hæren for å invadere Sovjet.

 

6. spillet du har spilt mest?

Gjennom årenes løp er det sikkert forskjellige versjoner av Axis&Allies, men vet ikke om jeg kommer til å komme tilbake til det så mange ganger nå som jeg har oppdaget Europe Engulfed. Samme konsept, bare mer avansert, med «dybden» jeg savnet i Axis&Allies.

 

7. hvilket spill skulle du gjerne hatt i spillhyllen din?

Star Wars Rebellion. Fantasy Flight Games lager veldig gode spill, og jeg har hørt at Rebellion klarer å gjenskape «Star Wars-følelsen» siden imperiet begynner med langt større styrker, og opprørerne må holde seg skjult og bygge opp opprørsalliansen sin mens de raider forskjellige nøye utvalgte mål for å ødelegge for imperiet så mye som mulig før de er sterke nok til å føre åpen krig.

Miniatyrspillene X-Wing og Armada ser også interessante ut, og er visstnok enkelte som utkjemper romslagene i Rebellion ved å spille Armada 😉 .

 

8. beste spill å dele med folk som ikke pleier å spille brettspill?

Tror det måtte blitt Ticket to Ride eller Betrayal at House on the Hill, fordi de er veldig lette å komme inn i og tar kort tid å spille 🙂 . Ticket to Ride gis også ut i masse forskjellige versjoner, inkludert en enklere versjon for barn med mindre kart.

 

9. et kjent spill du aldri har spilt?

Har faktisk aldri prøvd Diplomacy. Føler det er et sånt spill «alle» har spilt, bare ikke jeg 😉 . Jeg har lyst å prøve det, men har liksom aldri kommet så langt.

 

Brettspillanmedelse: Battlestar Galactica

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Brettspill

Strategi, rollespill, samarbeidspill • 3-6 spillere; helst 5-6, fra 14 år • spilletid 2-3 timer

Er veldig glad i å spille brettspill med slekt og venner, og én av favorittene er Battlestar Galactica, som er på overflaten er et «kom deg fra Punkt A til Punkt B uten å bli drept eller gå tom for ressurser»-spill, som FTL og Oregon Trail, hvor spillerne må prioritere de begrensede ressursene de har, takle forskjellige kriser, og sloss for å holde seg ett skritt foran de militært overlegne cylon-robotene, som har gjort opprør og jager menneskene. Haken er at én eller flere av spillerne i hemmelighet kan være cylons i forkledning, som jobber for å få de andre spillerne til å tape.

 

Har du spilt FTL, kan du si at Battlestar Galactica er relativt likt, bare at mens førstnevnte er et spill for én person som styrer alle besetningsmedlemmene selv, lar Galactica spillerne velge én karakter hver. For eksempel kan du være jagerflypilot og tilbringe store deler av spillet i rommet i en «viper», eller du kan spille som en militær leder og ta rollen som admiral, som har tilgang til skipets to atombomber og bestemmer bestemmelsessted hver gang skipet hopper. Du trekker også «lojalitetskort» i begynnelsen av spillet, og midt i spillet, og disse forteller deg om du er et menneske eller en cylon.

pict0605

Du bemanner som i FTL forskjellige stasjoner på skipet, reparerer skader, og slåss mot roboter som border skipet. Spillerne trekker også hver tur «ferdighetskort» som lar dem gjøre ting som å kaste en terning om igjen, se på det øverste kortet i en bunke, eller til og med avanserte ting som å gi turen din til en annen spiller, og kortene er fargekodet etter hvilken klasse du spiller som. For eksempel har ikke politiske ledere tilgang til de mer «militære» kortene. Jeg liker rollespillfølelsen dette klassesystemet gir, og det gjør også spillet mye mer dynamisk og spennende at spillerne er veldig avhengige av hverandre, fordi rollene er så spesialiserte.

Dette gjør selvfølgelig også cylon-aspektet med spillet enda mer spennende, spesielt når det er de viktige karakterene, som admiralen eller den som er best til å utføre reparasjoner, som oppfører seg mistenkelig. I motsetning til i Mafia kan ikke spillerne drepe hverandre, men de kan gjennom å ofre mange nok ferdighetskort hive mistenkte spillere i briggen, noe som reduserer hvor mye skade de kan gjøre og også gjør at de må gi fra seg admiral- eller president-titlene sine, til de eventuelt klarer å overbevise de andre spillerne om at de er uskyldige så de blir sluppet fri.

Cylon-spillere kan når som helst røpe at de er cylons, noe som lar dem flytte karakteren sin til Cylonenes territorium og gjøre forskjellige ting for å ødelegge for spillerne, men hovedmåten deres å ødelegge for Galactica på er å sno seg unna å hjelpe til og sabotere «skill checks». Skal ikke beskrive alle delene av spillet i detalj, men må skrive litt detaljert om kriser og «skill checks» fordi de er en så sentral del av spillet.

På slutten av hver tur trekker du et «krisekort», som driver handlingen i spillet fremover. De kan gå ut på at du må plassere fiendeskip på brettet, at Galactica går ett trinn nærmere å kunne hoppe til neste sektor, at fiendeskipene på brettet blir «aktivert» og får bevege seg eller angripe en tur, og så videre. Som oftest involverer de også små scenarier som matmangel, slitne jagerflypiloter, eller en bombe gjemt på skipet, hvor spillere må gjøre en «skill check» hvor de må ofre et tilstrekkelig antall kort med en eller flere bestemte farger for å unngå at du mister for mange ressurser eller noe annet fælt skjer, eller for å få en eller annen fordel, som å få tilbake ressurser, la skipet hoppe tidligere, eller at for eksempel admiralen får se lojalitetskortet til en annen spiller.

pict0601

Hvert ferdighetskort har en tilfeldig poengsum, som brukes under kriser. Én spiller av gangen legger ut kort, med bildesiden ned, og det blir også lagt ut to «jokerkort» fra en egen bunke med kort fra alle de andre bunkene. Så blir kortene stokket og lagt ut med bildesiden opp, og poengene telles opp. Dette betyr at cylonspillere kan slippe unna ved å sabotere ved å legge ut kort med feil farge, som trekker fra poengsummen, så lenge det er mindre enn tre «dårlige» kort totalt. Selv når det er mer enn tre gale kort, kan en slu cylon sno seg ut av mistanke hvis det er mer enn én spiller med tilgang til kort med den fargen. På den andre siden kan cylonen selvfølgelig også velge å legge ut mange «dårlige» kort, og ikke bry seg om at de andre spillerne gjerne skjønner at hen er en cylon, fordi hen har en sjanse til å gjøre alvorlig nok skade.

Det øker også spenningen i spillet at spillerne er veldig begrenset i hva de kan fortelle hverandre om kortene sine. Det er for eksempel ikke lov å fortelle andre spillere hvilke kort du har, og du kan bare si ting som «jeg kan hjelpe litt» før en «skill check», og når admiralen velger hvor skipet skal dra når det hopper til et nytt sted, ved å trekke to «stedskort» fra en bunke og velge ett av dem, har hen ikke lov til å fortelle hva som står på noen av kortene, og må legge vekk kortet hen ikke velger uten å vise det til de andre. Selvfølgelig er det også lov å lyve, noe som egentlig kan hjelpe både menneske- og cylonspillere.

Det største minuset med helhetsopplevelsen er at det tar ganske lang tid å spille, og at tempoet kan være litt ujevnt, i og med at det er tilfeldig stokkede kort som styrer utviklingen i spillet. Når du har hoppet til et nytt sted, kan det gå en stund før du trekker et kort som plasserer fiendeskip på brettet, men du kan også oppleve å bli overveldet av flere og flere fiendeskip når du trekker flere sånne kort tett etter hverandre. Dette kan selvfølgelig også være bra, fordi stille perioder gir menneskene pusterom til å komme seg etter et angrep, og hektiske situasjoner kan være en gøy utfordring, men periodene kan også oppleves som litt ubalanserte eller kjedelige. Det er gitt ut en utvidelse som bedrer dette ved å la cylonskipene angripe i et mer jevnt tempo, men i selve basisspillet kan dette ødelegge litt.

 

Battlestar Galactica er et av yndlingsspillene mine, sikkert mest fordi det er så unikt og det er gøy med et spill hvor du jobber sammen med de andre spillerne, istedenfor at bare én kan vinne. Pluss at jeg føler spillet rett og slett fungerer veldig bra. Det har en fin flyt, det er balansert sånn at du gjerne akkurat vinner eller taper, og det har en fin vri med at én eller flere av spillerne kan være «Cylons» som i hemmelighet jobber for at de andre spillerne skal tape.

Godt nyttår!

Øyvind Brettspill, Dataspill, Uncategorized

IMG_20151228_093033Da var faktisk det nye året igang, og det er plutselig rett før jeg går ut i jobb. Gledegruer meg, dels fordi jeg ikke har funnet noe sted å bo, så jeg skal bruke to og en halv time hver dag på å pendle til og fra 😉 . Jaja. Går nok bra. Bør vel fokusere på at jeg skal jobbe med dyr, og får kose hest hver dag, akkurat som på hestelinja på folkehøyskolen 🙂 .

Har vært på fjellet i tre dager, og kom hjem i går ettermiddag. Denne søringen fikk oppleve noe så sjeldent som dyp snø som attpåtil med letthet kunne graves ut i blokker og brukes til å bygge snøborg, så jeg fikk boltre meg med å lage en slags liggeplass/snøborg som jeg la store planer om å overnatte i, helt til jeg oppdaget at det ikke fantes soveposer på hytta :p .

IMG_20160102_140911

På bussturen til fikk jeg kjøpt og lest ut Tonje Blomsets Drømmen om nord, og jeg fikk utrolig mye respekt for Tonje og hunden hennes, og liker hvordan hun er så åpen om følelsene og usikkerhetene sine også i boka, akkurat som i dokumentaren. Har også lært veldig mye av boka, og fått veldig mye inspirasjon til åsette meg flere delmål, kanskje frem til et stort mål som å gå over fjellene fra Bergen til Voss en dag 🙂 .

ut.no
Ser på kart over fjellene mellom Gullbotn og Voss… lov å drømme 🙂 !

Tilbrakte likevel mesteparten av tiden på hytta trygt innendørs mens vinden blåste kraftig utendørs, og fordrev tiden med brett- og dataspill. Testet for eksempel ut Keep Talking and Nobody Explodes, et flerspillerspill hvor én spiller sitter med en data og skal desarmere en bombe, og hen må beskrive bomben til resten av spillerne, som sitter med manualen som forklarer hvordan bomben desarmeres. Keep Talking er spekket med tenke- og samarbeidsoppgaver, som blir så mye mer hektiske og engasjerende i en sammenheng med en tikkende bombe du må uskadeliggjøre 😉 .

Har og spilt to «deckbuilding»-brettspill lillebror fikk til jul, Miskatonic School for Girls og Netrunner, og hatt det kjekt med begge to. Det ene handler om en jentekostskole i Cthulu-universet, hvor du skal overleve lærere og andre elever lenge nok til at du blir den siste som blir gal, mens Netrunner er et slags «festningsspill» med hackertema, hvor én spiller bygger opp forsvaret sitt, mens den andre angriper ham eller henne. Liker å oppdage nye spennende brettspill, og syns brettspill generelt er mye koseligere enn dataspill.

IMG_20151229_131407
Hjemmelaget fotoalbum

Så har jeg selvfølgelig «lekt» mer med polaroidkameraet, og også begynt å lime inn bildene i fotoalbum 😉 .

Håper virkelig jobben på Bjørkhaug blir begynnelsen av en god periode i livet mitt. Krysser alt av fingre for at det skal bli bra 😉 !

 

Hver gang vi pakker for å dra fra hytta, ligger Sasha og sørger innerst i sofaen 😉
Sash uforsker snøhule i sterk vind 🙂

Anmeldelse: A Game of Thrones av Fantasy Flight Games

Øyvind Anmeldelser, Brettspill
Høyreklikk og velg «vis bilde» (Firefox)
for å se bildene i full størrelse.

Øyvind har sommerferie og det skjer pent lite på hjemmefronten for ti’a, så tenkte jeg like godt kunne skrive en anmeldelse av et brettspill jeg har blitt hekta på🙂. A Game of Thrones er et strategispill i samme grunnkonsept som RISK, hvor spillbrettet er et stort kart og du starter med et lite landområde og en beskjeden styrke og skal ta over verden. Det som dog gjør Game of Thrones så annerledes og gøy er at diplomati spiller en så utrolig stor rolle, og at du gjør praktisk talt alt på likt med de andre spillerne.

Istedenfor å la spillerne flytte brikkene etter tur har spillet en «planleggingsfase» der alle legger ut ordrebrikker med bildesiden ned. Disse lar deg gjøre alt fra å flytte hærene dine eller samle forsyninger som fungerer som en slags valuta i spillet, til å la en hær fungere som en slags reserve som kan hive seg med i kamper i naboprovinser, også mellom to helt andre spillere. Brikkene snus på likt når spillerne er ferdige med å legge dem ut, og så begynner spillerne å utføre ordrene sine etter tur, i en rekkefølge som forandres flere ganger i løpet av spillet.

Føler dette fører til et veldig spennende spill sammenlignet med spill som RISK, hvor du flytter alt du vil av dine egne styrker og så venter på din tur igjen, og jeg liker også måten ordrene «samhandler» med hverandre på og hvor fleksible de er. Hvis jeg for eksempel legger ut en angrepsordre jeg planlegger å bruke mot en annen spiller, og en tredje spiller legger ut en støtteordre i en naboprovins, kan han eller hun velge å gripe inn om jeg går til angrep, og hen velger igjen om hen vil støtte meg eller hæren jeg invaderer. Situasjoner som dette fører ofte til både dilemmaer for spillerne og runder med forhandlinger og intriger, og det er denne dynamikken som gjør at jeg rett og slett elsker denne måten å spille på.

Selve kampene går ut på at du legger sammen styrken til krigerne du har i kamp, og så legger ut et hærlederkort. Mens alle husene har samme sett med ordrebrikker, får de hver sin unike kortstokk, hver med sine fortrinn. Kortene har en gitt styrke, som blir lagt til «ildkraften» til hæren som er i kamp, og påskrifter som gir deg alle mulige slags små og store fordeler, som å gjøre krigsskip sterkere eller la deg fjerne én eller flere av fiendens krigere fra spillet om du vinner slaget.

Jeg liker hvordan dette gir kampene en slags pokerfølelse, i og med at du må tenke på hvor sterke kort du er villig til å bruke, prøve å følge med på hvilke kort motspillerne fremdeles har på hånden, og prøve å tenke deg frem til hvilket av kortene han eller hun kommer til å spille ut. Hvis du for eksempel er rimelig sikker på at motspilleren kommer til å bruke et svakt kort trenger du gjerne ikke ofre et sterkt kort selv. Skal du utkjempe flere slag i løpet av en runde, må du bestemme deg for hvilke kort du vil spille ut når. Og siden kortene du bruker er ute av spillet til du har brukt opp hele bunken på syv kort og får hele kortstokken tilbake, må du også prøve å unngå «sløse bort» sterke kort før du virkelig trenger dem.

 

Intrigene i En sang om is og ild lever generelt videre i beste velgående i brettspill-utgaven. Du kommer veldig fort til å havne i konflikt med naboene dine, og du må vurdere hvem du skal innynde deg med, holde på en armlengdes avstand, eller gå til krig mot, og siden du har fullmakt fra reglene til å lyve så det renner om alt mellom himmel og jord og bryte alt av avtaler du måtte inngår med rivalene dine, er det duket for diplomati, intriger, hvite løgner, svarte løgner og masse dolking i ryggen i beste Sang om is og ild-stil.

 

I tillegg kommer uforutigbarheten fra de tre Westeros-kortene dere trekker på begynnelsen av hver runde, som driver handlingen i spillet fremover ved å for eksempel la deg rekruttere nye enheter eller endre visse spillregler for akkurat den turen. Flere av tingene som skjer fast hver tur i andre strategispill styres av disse kortene, så for å spille Game of Thrones må kunne takle usikkerhet og være tilpasningsdyktig når uforutsette ting skjer.

For å gjøre ting enda mer interessant, og kanskje også for å gi de mindre mektige spillerne en sjanse til å ta igjen feltet, har du også budrunder som utføres mer eller mindre jevnlig i spillet, utløst av visse Westeroskort, og går ut på at du skal ta ressursbrikker fra bak skjermbrettet ditt og legge dem på bordet samtidig med de andre spillerne. Budrundene kan forandre veldig mye i spillet, i og med at en svak spiller plutselig kan sitte med veldig stor politisk makt, eller at noen får en fordel som de igjen kan bruke rundt forhandlingsbordet eller på slagmarken.

Den første typen budrunde handler om å sikre seg politisk innflytelse på tre områder. Politisk makt styrer ting som rekkefølgen spillerne får utføre ordrer, og gir fordeler som å få legge ut sterkere ordrebrikker eller å avgjøre hvem som vinner om et slag ender uavgjort. Når spillerne satser om politisk innflytelse, byr de ressurser i tre omganger, noe som er en tillegsutfordring fordi du må porsjonere ut brikkene dine, prøve å tenke deg frem til hvem som kommer til å by mest når, og prioritere hva du egentlig trenger mest selv.

I den andre typen må spillerne sende ressurser til garden i svart i nord. Her får spillerne vite av «wildling»-kortet de trekker hvor mange ressurser de trenger til sammen for å slå tilbake trusselen fra villmennene i nord, som vokser i styrke jo lenger tid det tar før et Westeroskort får dem til å angripe. Greier ikke spillerne å skrape sammen og legge ut nok brikker, blir alle spillerne straffet. Også her må du være forberedt på at de andre spillerne kan lyve både om hvor mange ressurser de har å ofre, og hvor mange de kommer til å bruke. Men et særtrekk med «wildling»-slagene er at spillerne som bød høyest og lavest får henholdsvis belønning og straff, fastsatt av kortet, så det kan straffe seg å prøve å sluntre unna.

Alt i alt er Game of Thrones er et spill som utfordrer deg på flere nivå. Du må være en god strateg, men også «lese» motspillerne, bygge gode relasjoner og snakke godt for deg, og du må holde oversikt over hvilke hærlederkort som er spilt ut og hvor mange ressurser hver spiller sitter på. Å spille spillet føles som å spille RISK, mafia og poker samtidig, og alle elementene i spillet, både planleggingsfasen hvor du legger ut ordrebrikker, kampene og budrundene og alt av intriger, diplomati og ryggdolking, er utrolig spennende og gøy. Det at spillet har en innebygd tidsfrist gjør at du unngår «evighetsspill»-fellen hvor spillerne går lei og avslutter spillet før det er ferdig. Det er også en begrensning på hvor mange brikker du kan ha i hver provins, noe som hindrer spillere i å samle hærene sine i store klynger, noe som ofte skjer i Risk og Axis&Allies.

Game of Thrones er kanskje ikke for deg om du er typen som foretrekker spill som bare går på strategisk dyktighet, men personlig liker jeg hvordan det ikke går i fellen mange andre strategispill, hvor du omtrent er garantert å vinne bare du får et stort nok forsprang. I Game of Thrones kan ting snu fort. Du kan være et av de mindre landene og plutselig få veldig stor politisk makt eller lure en spiller trill rundt med velvalgte ord, og du kan ha en mindre hær enn fienden og vinne fordi du la ut ordrebrikker på en lur måte, sikret deg hjelp fra en medspiller, eller sparte riktig hærlederkort til rett øyeblikk. Du har selvfølgelig en fordel om du har det største landområdet eller flest ressurser, men de andre har liksom alltid sjansen til å hente seg inn med mindre de havner veldig langt etter de andre spillerne.

A Game of Thrones fortjener 8 iskaffe av 10 mulige.