Anmeldelser

Fantastisk turinspirasjon!

Øyvind Anmeldelser, Ut på tur!

Har oppdaget verdens beste serie på NRK. «Eventyrjenter» handler om et knippe unge villmarkens døtre som har tatt steget ut i den store ødemarka og skal forsere lange strekninger til fots, i kajakk og på ski med diger hund, og sanke sin egen mat ved hjelp av jakt og fiske. Eventyrerne har filmet seg selv, så dokumentarene har nesten et slags «found footage»-preg, og i noen øyeblikk er det nesten som om jeg skulle sett på Blair Witch Project eller noe, i hvert fall når de er ute i bekmørke og forteller om hvordan stemningen rundt dem er utrygg og truende; men serien byr også på flotte bilder av nordisk natur, og vi får oppleve lykken og mestringen som følger av å «pushe» egne grenser og trosse naturen på egen hånd. Filmklippene er veldig varierte, og viser alt fra flott norsk natur til fisk som freser i stekepannen, regn som trommer mot teltduken, og hunden som svinser rundt i lyngen.

Liker hvor inspirerende disse turene er; jeg får lyst til å bare hive på meg sekken og dra på tur selv, utfordre mine egne grenser og dra på lengre og lengre turer 🙂 . Vet ikke hvor dypt dokumentaren kommer til å gå i noen av turene, men liker det jeg har sett så langt. Kjenner meg igjen i mange av refleksjonene deres, for eksempel om at naturen gjør at du tenker på «her og nå» så du får et slags friminutt fra hverdagen. Det er liksom bare deg og eventuelt andre du er sammen med eller møter, og på godt og vondt har du bare deg selv. Det gir både en mestringsfølelse og en følelse av ansvar og selvstendighet du kanskje ikke kjenner like mye på i hverdagen når praktisk hjelp fra nettverket av venner og familie bare er en SMS unna.

Liker óg at alle i dokumentaren er så åpne om hva de føler og hvordan de opplever både det å planlegge et slikt prosjekt, og det å være ute i naturen på egen hånd i lang tid. Det gir serien et mer menneskelig preg enn mange andre filmer og programmer jeg har sett, og det minner meg om at villmarksliv ikke er noe som er forbeholdt «superhelter», men at de som drar på lange turer faktisk bare er mennesker, de også. Selv om de selvfølgelig har langt mer erfaring enn meg, og jeg ikke tror jeg kommer til å tilbringe et halvt år i naturen noen gang 😉 .

Husker tilbake til min egen femmilstur, og alt jeg følte før, underveis og etterpå. Det var mestringsfølelse, men også usikkerhet, og en følelse av å være «langt hjemmefra» på en helt unik måte. Jeg var aldri redd, i stor grad fordi jeg tross alt ikke var i villmarka, men på vei eller sti hele tiden 😉 , men det var en ganske særegen følelse, og det var deilig å kunne se seg tilbake når jeg hadde kommet skikkelig langt og tenke på hvor langt jeg hadde kommet, og da jeg var på vei hjem igjen og visste at jeg hadde nådd målet mitt.

Alt i alt — om du liker friluftsliv, bør du få med deg denne serien. Har bare sett oppunder én episode, men er storfornøyd så langt!

Du ser det ikke før du tror det– en bok alle bør lese

Øyvind Anmeldelser, Bokanmeldelser, Psykisk helse, Ting jeg brenner for

IMG_20150616_110028[1]Leste akkurat ferdig denne boka av Inga Marte Thorkildsen. «Du ser det ikke før du tror det» handler om barn og unge som opplever vold, omsorgssvikt og overgrep hjemme, men som ikke får hjelpen de trenger. Hun skriver om frykten for å gripe inn, om et barnevern og rettsystem som lytter til de voksne mer enn barna, om barn som opplever overgrep og får senvirkningene feiltolket som ADHD og «atferd», og om myter og feiloppfatninger om vold, overgrep og omsorgsvikt, selv hos fagfolk og i rettsystemet.

Mye av det er rystende og vondt, men det er også a-ha-opplevelser, altså ting som egentlig er helt åpenbare, og som jeg ble overrasket over at jeg ikke har tenkt på selv. Generelt følte mye av det samme som da jeg leste denne inngående saken av VG Helg, Barna som ikke blir trodd, som det også henvises til i boka.

Tittelen, «Du ser det ikke før du tror det», spiller på hvordan mange bevisst overser eller glatter over tegn på vold, overgrep og mishandling, fordi vi nekter å tro at familiemedlemmer, venner og naboer, folk vi er glade i og har tillit til, kan gjøre slike ting mot barn. Mange barn og unge som opplever vonde ting tier, og når de først snakker, blir de ofte enten ikke trodd, eller ikke hjulpet, og fordi de som skulle sett, trodd og meldt fra, ikke hadde motet, kunnskapen eller kompetansen de trengte, og fordi farlige myter fremdeles står sterkt i samfunnet vårt, som at barn har lett for å dikte opp overgrep.

Du ser det ikke før du tror det 1I virkeligheten, som Thorkildsen også forteller i boken sin, er det omvendt: barn som opplever vold, omsorgsvikt og overgrep, forteller det altfor ofte ikke til noen, og når de først gjør det, er tendensen snarere at de underdriver hvor tøft de egentlig har det. Små barn vet ikke instinktivt at vold er galt eller at politi og barnevern skal beskytte dem om de sier fra, og de bestemmer seg lett instinktivt for at det som skjer, om det så er overgrep, sykdom i familien eller ulykker, er deres skyld. De føler at de har en nærmest overnaturlig innvirkning på hendelser rundt dem: «hvis jeg gjør mitt beste og er kjempesnill og flink nå, blir mamma frisk da?».

IMG_20150616_105652[1]Boka tar også nådeløst for seg hvilke konsekvenser vold, omsorgsvikt og overgrep medfører både for de utsatte og for samfunnet, og dette er en av delene i boka det virkelig er tøft å lese. Thorkildsen setter disse skadene opp mot mangelen på handling og engasjement, og kaller ettervirkningene etter omsorgssvikt, vold og overgrep for «folkehelseproblemet som forsvant». Hun spør retorisk om vi ville vært like passive om det samme antallet mennesker fikk svineinfluensa.

Hun gir også god plass i boka til den høye terskelen mange har for å gripe inn, selv når det er klare tegn på mishandling eller omsorgsvikt. For eksempel skriver Thorkildsen om et tilfelle der noen barn i en barnehage sloss, og en barnehageansatt sa til dem at i Norge er det ikke lov å slå. Det ene barnet kontret med at «jammen pappa slår jo», hvorpå broren strengt irettesatte ham og sa at «det er en hemmelighet!». Den ansatte meldte fra til lederen for barnehagen, som ikke meldte saken videre fordi hun hadde et så god forhold til mannen det gjaldt. Han skulle til slutt drepe barnas mor.

Du ser det ikke før du tror det 2 Men Thorkildsen skriver ikke bare om hvordan vi ofte trår varsomt fodi vi tross alt gjerne har nære relasjoner med dem vi mistenker. Hun diskuterer også hvordan «barn har mange språk», og mange av dem opplever at de ikke blir sett i et samfunn som fokuserer på atferd over grunnene til at folk gjør som de gjør.

Det får meg til å tenke, igjen, på alle jeg har møtt i løpet av livet mitt som er blitt stemplet som «problembarn» og «drittunger», og hvor mange av dem som kanskje først og fremst utagerte og var «vanskelige» av grunner vi ikke visste om, og som først og fremst trengte forståelse og noen å åpne seg til og snakke med, heller enn kjeft, fordommer og utestengning. Jeg tenker også på hvor mange barn og tenåringer som hater én eller flere av foreldrene sine, og sier ting som at «pappa er slem», uten at voksne tar tak i disse utsagnene, og avdekker de tilfellene hvor hatet eller frykten faktisk er veldig velbegrunnet, fordi de for eksempel faktisk har blir utsatt for, eller vitne til vold eller overgrep hjemme, «bak fasaden».

Samtidig er boken balanDu ser det ikke før du tror det 3sert og nøktern — Thorkildsen skriver om hvor viktig det er å se barn, men maner også til forsiktighet, og viser til for eksempel Bjugn-saken, som på grunn av en uprofesjonell fremgangsmåte utartet seg til en slags heksejakt mot så mange som 30 voksne, som alle kan ha vært fullstendig uskyldige, og også mindre «episoder», hvor for eksempel en gutt ble grundig undersøkt på grunn av at en voksen hadde sett merker etter «pisking» på ryggen hans. Merkene viste seg å være helt uskyldige strekkmerker. Thorkildsen vier også det siste kapittelet til positive endringer i samfunnet. Hun går inngående inn i tiltak som Barnevernsproffene, og de store og små forandringene disse har utrettet. Det er godt at hun runder av med et positiv og oppløftende kapittel, etter å ha diskutert et så alvorlig tema.

Kan helhjertet anbefale denne boka: alle, spesielt de som enten har barn selv eller jobber med barn og unge, burde lese den fra begynnelse til slutt. Vi trenger at folk setter seg inn i dette temaet, tar et oppgjør med mytene og feiloppfatningene, og ser barna rundt oss som faktisk har det veldig vondt.

Anbefaling til ryttere: Aquapac

Øyvind Anmeldelser, Hesteliv, Ut på tur!

Jeg liker å ta bilder, men når du sitter på hesteryggen har du ofte nok med å holde kontroll på hesten, og det tar tid å få en mobil ut av lommen, ta bilde og få mobilen trygt tilbake i lomma. I mellomtiden kan det plutselig skje noe, og plutselig er smarttelefonen du har i hånda veldig i veien, om du ikke mister den i bakken og må hoppe av hesten for å hente den.

Nå er tingen at jeg også liker å padle, og fordi jeg vil ha mobilen med meg i kajakken kjøpte jeg et vanntett hylster til mobiltelefonen (en ekstra fordel er at lommen flyter selv med mobil inni, fordi den er fylt med luft):

Nylig slo det meg at jeg selvfølgelig kan ta med meg på hesteryggen også. Har ikke prøvd en ridetur med den ennå, men har prøvd å ha mobilen i lommen og ta et par bilder, og det gikk helt fint å bruke touch-skjermen gjennom plasten og ta bilder, selv om de ble litt uklare. Vurderer å klippe et hull til kameraet, men da er selvfølgelig ikke lommen vanntett mer.

Men for oss ryttere er ikke det viktigste at lommen er vanntett, selv om det selvfølgelig kommer godt med om du mister mobilen i en søledam, men at du kan ha den rundt halsen, sånn at du kan ta et bilde med mobilen, og så slippe den og ta tøylene på et øyeblikks varsel.

Bare et tips til andre som liker å ta bilder fra hesteryggen 🙂 .

Merk: vet ikke hvilke alternativer til Aquapac som finnes, brukte denne lommen som «modell» bare fordi det er den jeg har. Godt mulig det finnes andre der ute som er langt bedre. Prøv deg frem:)!

Hvorfor jeg elsker Life is Strange

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Life is Strange, Psykisk helse, Ting jeg brenner for, Viktige spill

Dette innlegget er en slags analyse av spillet Life is Strange og inneholder «spoilers» om handlingen i de første to episodene.

Jeg kommer også til å skryte spillet opp i skyene, så beklager hvis jeg gir deg urealistisk høye forventninger;).

2015-03-06_00004Skrev nylig en anmeldelse av Life is Strange av Dontnod, men føler jeg vil skrive et innlegg hvor jeg går mer i dybden på hvorfor jeg likte spillet så utrolig godt. Jeg har lenge tenkt på hvordan dataspill, og for den saks skyld også TV-serier og filmer, ofte er rimelig overfladiske når det gjelder viktige tema, og hvordan de kunne tatt opp «hverdagstema» i større grad. Hvorfor ikke ha med en karakter som sliter med selvskading, depresjon eller andre lidelser eller sykdommer, på en realistisk måte? Hvorfor ikke i større grad ha karakterer som har grunner til å opptre som de gjør, istedenfor å bare være slemme fordi historien trenger skurker?

Dette er hovedgrunnen til at jeg falt pladask for Life is Strange. Det oppfyller alle ønskene over, og gjør det med glans. Det tør å ta opp vanskelige tema, og behandler dem på en voksen og troverdig måte, og personene i spillet følte såpass virkelige at jeg følte jeg faktisk hadde kjent dem en stund da jeg var ferdig med episode 2. Vil óg kjapt nevne at spillet har en troverdig kvinnelig hovedperson, noe veldig mange har savnet fra spillutviklere.

Spillet omhandler óg psykiske lidelser på en respektfull, voksen og realistisk måte. Ofte når TV-serier, filmer og andre media har karaterer med psykiske lidelser, fremstilles disse nemlig som karikaturer som er med fordi historien trenger en «gærning» eller en skurk, som da igjen selvfølgelig gjør fæle ting fordi hen er psykisk syk. I Life is Strange er psykiske lidelser en mer naturlig del av handlingen og persongalleriet, akkurat som i virkeligheten. For eksempel er det en scene i første episode hvor du blir med hjem til barndomsbestevennen din Chloe, og snubler over en flaske antidepressivatabletter hvis du snoker i skuffene på badet hennes.

Du får ikke vite hvem tablettene tilhører, men om det er bestevennen din som tar dem, blir de bare ett av mange trekk ved henne: spillet har ikke definert henne som «hun deprimerte», eller «hun gærne», bare etablert at en av tingene med henne er at hun tar tabletter for depresjon; og det at du ikke oppdager dem hvis du ikke velger å snoke i en bestemt skuff, føler jeg illustrerer hvordan du også i virkeligheten kan kjenne folk godt og ikke få med deg hvor tøft de sliter psykisk.

2015-03-07_00003Karakterene i spillet er også mye mer utbroderte enn jeg er vant til, selv i rollespill. Hver hovedperson har sin personlighet og bakgrunn, og de har som sagt grunner til at de handler som de gjør. I begynnelsen av spillet blir du introdusert for mobberen Victoria, som er fæl og giftig selv mot sine egne venninner, men samtidig som hen blir presentert som en giftig og ondsinnet drittsekk, passer spillet på å spørre hvorfor når det presenterer henne som karakter: hun er populær, tilhører en rik familie og får gode karakterer, så hun har ingen åpenbar grunn til å gå rundt og behandle de rundt seg dårlig. Ikke bare gjør dette at du blir nysgjerrig på henne, men det kan faktisk og gi deg sympati for henne.

Tidlig i spillet blir hun dynket i en bøtte maling, og idet du går forbi henne kan du velge å snakke til henne, og få valget mellom å trøste henne, eller ta et bilde av henne for å ydmyke henne enda mer. Jeg som avskyr mobbing og mobbere, valgte faktisk å trøste henne, når jeg kunne gått rett forbi eller til og med «straffet» henne ved å ta bildet. Dette er et gjennomgående tema med «skurkene» i spillet: du kan bli sint på dem, men du klarer liksom ikke å direkte mislike dem (kanskje med ett eller to unntak), eller ønske dem vondt, fordi alle har gode sider som veier opp for de dårlige, og grunner til å handle som de gjør. Spillet legger opp til at du møter mennesker, og kan prøve diplomati og forståelse, ikke bare at skurkene er onde og skal straffes. 2015-03-07_00019

Den andre hovedgrunnen til at jeg fikk så respekt for Life is Strange er måten spillet tar opp alvorlige tema på, og hvor mye du kan lære av å være i situasjonene spillet setter deg i. Spillet tar ikke bare med alvorlige tema for dramatikkens skyld, men bruker dem på en realistisk måte. For eksempel er det en gripende scene i spillet hvor en av vennene dine forteller at hun tror hun har blitt dopet ned, og er redd for at hun kan ha blitt mishandlet mens hun var bevisstløs. Hun er fortvilt og redd, og vil ha svar på hva som skjedde. Så spør hun deg om hun bør gå til politiet.

PolisDer og da, uansett hvor sikker du er på at du selvfølgelig bør gå til politiet i en sånn situasjon, stopper du gjerne opp, som jeg gjorde, og begynner å veie for og imot. Du tenker over at personen du mistenker for å ha dopet henne ned tilhører en rik og mektig familie, det slår deg at du ikke har bevis for at det skjedde, og du vet at det kan slå tilbake på deg og vennen din om dere går til politiet. Du kjenner gjerne på en følelse av håpløshet, kanskje føler du deg hjelpeløs, en liten person i et stort system.

Så tenker du kanskje på de som opplever overgrep, enten selv eller som pårørende, og kanskje får du en slags forståelse for denne virkeligheten, selv om du gjerne aldri har vært der selv.

Life is Strange er ikke perfekt, og jeg tenkte flere ganger at mange av problemene i spillet lett kunne håndteres på bedre måter. Den beste måten å hjelpe Kate på for Max ville i mine øyne ved å ta kontakt med feks. vært å ta kontakt med en skolerådgiver, istedenfor at hun forble den eneste Kate hadde å støtte seg til. Kanskje utviklerne «kommer til det» og konfronterer Max med dette i neste episode, kanskje ikke, og kanskje det kan forklares med at hun er relativt ung, og godt mulig uten erfaring med å være «støttespiller» for noen i krise.

Uansett, på tross av enkeltting som dette, tar spillet tematikken veldig på alvor, og klarer å være «ekte» og realistisk på så mange andre måter. Det anbefales helhjertet 🙂 !

Anmeldelse: Life is Strange

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Dataspill, Life is Strange, Psykisk helse, Viktige spill

Life is Strange – Dontnod Entertainment og Square Enix

Aldersgrense 16 år, hovedsaklig for narkotikabruk og overgreps- og selvmordstematikk.

Se også: hvorfor jeg elsker Life is Strange

Trodde aldri jeg skulle skrive en anmeldelse av et dataspill her, men har oppdaget dette rare lille spillet og er bare helt «betatt», og bare måtte dele det med dere. Rollespillet med det litt intetsigende navnet Life is Strange handler om Max, et fototalent som har kommet inn på en prestisjefyllt kunsthøyskole hvor hun har brukt den første måneden på å prøve å få venner og passe inn. Vil ikke røpe noe av handlingen i spillet, men kan bekrefte at livet blir rart, og veldig dramatisk, og at du får leve deg inn i en blanding av vanlig ungdomsdrama, en langt mer alvorlig hovedhistorie og en serie mystiske overnaturlige hendelser.

2015-03-07_00010Life is Strange er virkelig, virkelig, virkelig bra. Håndmalt grafikk, varme farger og gitarmusikk bidrar sammen til å skape en god stemning, og jeg føler at utviklerne har klart å ta amerikansk skole- og ungdomskultur på kornet, selv om mange uttrykk og referanser som brukes hører hjemme i en litt eldre tidsperiode enn 2015, og «skuespillerne» og replikkene deres føles naturlige. Jeg merket jeg til og med fikk sympati med de forskjellige «skurkene» i fortellingen, fordi jeg var veldig klar over at det var grunner til at de handlet som de gjorde. I et spill hvor en stor del av handlingen består i å gå rundt og utforske verdenen, er det viktig at innlevelsen og stemningen er der, og det er den i Life is Strange. Du får lyst til å utforske og snakke med folk fordi du vil lære mer om Max og verdenen og de rundt henne, og når handlingen drives fremover føler du at valgene du tar faktisk betyr veldig mye.

2015-03-06_00003Spillet tør også å komme inn på emner som omtrent ikke diskuteres i dataspill, og at det attpåtil gjør det på en god måte. De dramatiske og «alvorlige» temaene oppleves óg som en naturlig del av handlingen, ikke som ting som er hevet inn for å kunne moralisere, eller for å gjøre historien dramatisk eller provoserende, og gjør også verdenen mer troverdig. Det å tørre å ta med flere problemstillinger fra virkeligheten er også noe jeg har savnet hos spillutviklere, og at Donotnod tar utfordringen, og består med glans, er også én av hovedgrunnene til at jeg skriver denne anbefalingen 😉 !

Samtidig er ikke Life is Strange feilfritt. En del av dilemmaene føles litt for «rigide» og svart-hvite, og jeg skulle ofte ønske jeg hadde flere valgmuligheter, selv om jeg har en anelse om at dette er fordi det er en grense for hvor 2015-03-07_00024mange valgmuligheter, og dermed også mulige konsekvenser, utviklerne kunne bygge inn i spillet. Noen ganger er det litt vrient å manøvrere Max så hun står i riktig stilling til å undersøke ting, og det er også et par andre ting som kan gjøre at du «mister innlevelsen» et øyeblikk og blir påmint at du bare spiller et spill. Jeg måtte også «loade» fra siste sjekkpunkt et par ganger på grunn av «bugs».

Spillet kan også føles vel kort, i og med at du bare får spille den første episoden, og det føltes også litt for lett; det er absolutt ikke et spill for deg om du liker «action», for utfordringene i spillet går i hovedsak ut på å tenke deg frem til hva som er moralsk og strategisk riktig å gjøre i forskjellige situasjoner. Sånn sett er det et veldig godt spill å spille med venner, siden du kan ha noen skikkelige diskusjoner sammen, og prøve å «sette sammen puslespillbitene» for å forstå hva det egentlig er som skjer i Arcadia Bay.

Alt i alt: på tross av tingene som trekker ned er jeg fremdeles takknemlig for at jeg oppdaget spillet og fikk prøvd det, og anbefaler det helhjertet! Life is Strange er på Steam, og er du nysgjerrig på spillet, kan du kjøpe den første av de fem episodene for 36 kroner!

Besøk fra Trondhjem, og en trollmann fra Os

Øyvind Anmeldelser

Vet det har vært stille her i det siste. Sitter og jobber av og på med et innlegg jeg ikke helt vet hvor jeg vil med, og er litt tiltaksløs. Denne uka skulle jeg egentlig hatt besøk av en god venn fra folken, noe både jeg og henne har gledet oss veldig til, men dagen hun skulle ta bussen hit, fikk hun omgangssyken og måtte avlyse hele besøket, så er litt deppa over det. Men har hatt besøk av tante og kusine over helgen, og vi fikk både bakt og sett en fantastisk teaterforestilling, fremført av en amatørteatergruppe kalt Bergen Amateur Dramatic Society, eller BADS, som ble stiftet av britiske Rosemary Lund som fikk «teaterabstinenser» etter at hun flyttet til Bergen fra teatermiljøet i hjembyen i England. Den britiske innflytelsen var tydelig, og skuespillerne i stykket vekslet til og med mellom å snakke norsk og engelsk, noe som føltes litt rart i begynnelsen, men som jeg syntes fungerte utrolig godt, og ga stykket et unikt preg.

Stykket BADS satte opp var den britiske klassikeren Trollmannen fra Oz, med handlingen lagt til Bergensområdet, og jeg er glad jeg fikk sett det både fordi jeg ikke kunne historien fra før, og fordi det virkelig var en fantastisk forestilling. De kombinerte sangene og karakterene i den klassiske historien med nye innslag, som da revene til den onde heksa brøt ut i dans til Ylvis’ The Fox, og de hadde skuespillere, både barn, voksne og tenåringer, som tydelig var helengasjerte og virkelig ga alt!

Sjangeren var noe som het «British panto» som jeg aldri hadde hørt om før, men som er veldig populært i England. Forestillingen var en slags musikal med historien om Dorothy som havner i Os som ramme, og innslag av dans og sang. En stor del av konseptet var at publikum skulle bidra, som oftest ved å rope magiske trylleord, eller ved å svare skuespillerne på scenen («there is no one behind me?!», «yes there is!»). Litt vanskelig med et sjenert norsk publikum, men også en av tingene som ga forestillingen et eget preg, og gjorde stemningen enda bedre.

Jeg hadde en slags «magisk» følelse i meg etterpå som jeg ikke har følt siden jeg så Wear it Like a Crown av Cirkus Cirkör, det var faktisk litt rart å gå ut døra til Kulturhuset og være ute i den virkelige verden igjen😉. Kan helhjertet anbefale BADS til alle som måtte befinne seg i Bergensområdet!

Fikk tid til en bytur og noen brettspill óg, og siden det var fastelavenshelg satte vi av kveld til baking óg. Hadde det kjempehyggelig med dem, men ble en nedtur at Benni ikke kunne komme, sånn i og med at vi hadde gledet oss i over en måned og det hadde vært utrolig godt å ha henne her igjen. Det skjer pent lite i livet mitt for tiden, klarte å vrikke ankelen min igjen da jeg var ute med hunden igjen, og det var vel den største tingen utenom det vanlige som skjedde meg denne uka. Sitter og hører på det nydelige bergensværet i mørket utenfor, og tenker at det hadde vært utrolig godt å få besøk av ett stykk Stavangårjente omtrent akkurat nu. Får satse på at vi treffes igjen så fort som overhodet mulig🙂!