Såh. Denne bloggen har ligget litt brakk siden jeg begynte på HSF. Dette dels fordi det ikke skjer så mye spennende i livet mitt for tiden, og dels fordi «Livet kan fly — en sosionomstudentblogg» liksom ikke høres like fengende ut, med andre ord, jeg lurer på hvor mange som egentlig er interessert i en blogg om hvordan det er å studere et teorifag. Er hakket mindre eksotisk enn å henge oppunder taket i tøy eller statisk trapes på sirkusskole, liksom.

Har jo hatt veldig lyst til å fortsette å skrive, syns det er koselig å blogge selv om bloggen selvfølgelig er som millioner av andre der ute og jeg har rimelig få lesere, men har liksom ikke hatt noe å blogge om. Har mange ganger gått inn på blogger.com og enten stirret på et blankt ark i noen minutter eller skrevet noen setninger og forkastet dem. Men følger jo med på de to andre «life-bloggene», og fikk inspirasjon der. «Bambi» hadde for kort tid tilbake et innlegg om hvordan det er å ha ADHD, og Merete er generelt ufattelig tøff når det gjelder å være åpen om ting… så av forskjellige grunner har jeg lyst til å skrive noe litt annerledes og få «ned på papiret» hvorfor jeg begynte på folken først i en alder av 24, og Høyskolen i Sogn og Fjordane først i en alder av 25. Er noe jeg forestiller meg at folk lurer på, og dette er egentlig ikke noe å skjule i første omgang, så here goes.

Historien begynner i 2001, da jeg var 15, Tvillingtårnene fremdeles sto, og jeg skulle begynne på High School i Houston, USA, 10. året (andre år high school, men samme årskull som 1. VGS i Bergen og Norge). Hele familien skulle bo der i tre år, og jeg begynte på en flott skole som var bare ett år gammel da jeg begynte der. Var en stor overgang å komme fra en liten barne- og ungdomsskole i Norge til et svært anlegg med 3000 elever i de Forente Stater. Husker mange gode dager derfra, og er utrolig glad for tiden jeg fikk der. Men i løpet av det andre året gikk jeg inn i en dyp depresjon.

Hadde hatt sommerdepresjon året før, men den var mye lettere og gikk over før skolen startet igjen. Men denne gangen traff det mye hardere, og hoved»symptom» var at jeg ikke greide gå på skolen. Var mye borte, og var mye hjemmearbeid som jeg ikke fikk gjort, så jeg ble satt tilbake et år og skulle fullføre 11. klasse i løpet av vårt tredje år i Houston. Det skjedde aldri. Jeg var helt på bånn og hadde, bokstavelig talt, nok med å overleve fra dag til dag. Var innlagt på psykiatrisk to ganger i løpet av det året, slet med selvskading, omtrent ikke-eksisterende selvtillit, og en overveldende følelse av håpløshet. Mange av dagene jeg faktisk var på skolen gikk jeg ikke til timene. Lå jo evig langt etter feltet, og ville måttet jobbe ræven av meg bare for å få ståkarakter i fagene. Det ble flere ganger foreslått at jeg kunne begynne på tilrettelagt undervisning, men jeg blånektet, hadde en fighter-innstilling og så på det som et stort nederlag å skulle trappe ned.

Så dro vi heim igjen til Norge, og meningen var at jeg skulle fullføre videregående ved Fana Gymnas. Igjen var jeg i fighter-modus, dette skulle jeg klare. Men jeg var stort sett bare borte hele året, vet ikke hvor mange dager jeg var der, men det føles som om jeg kan telle dem med én eller to hender. De tre årene ved HS i Amerika endte jeg opp med å få null utbytte av, for du får visstnok av en eller annen grunn bare utdanning i USA/utlandet godkjent om du fullfører, ellers må du velge bare ett av årene du gikk der og la de andre falle bort. Forstå det den som kan. Endte uansett med at jeg begynte på Bjørgvin VGS Avdeling Kyrre. Hadde lenge gjort motstand mot å begynne på «spesialskole», hadde utrolig fordommer mot det og hadde jo fighter-innstillingen min, men etter å ha vært borte stort sett hele året på Fana krøp jeg til korset og innrømte for meg selv at jeg måtte ta det rolig og ta den tiden det trengte.

Begynte på Kyrre høsten 2005. For de som ikke vet det er Kyrre en skole hvor du kan gå VGS på deltid og som bare tar inn elever som har falt utenfor «vanlig» VGS. Var egentlig en helt vanlig skole, bortsett fra at elevtallet lå på rundt 80 elever og de fleste klassene bare hadde rundt et halvt dusin elever, og at gjennomsnittsalderen på elevene var rundt 20. Endelig løsnet det, fikk generell studiekompetanse, gode karakterer og til og med to seksere på eksamener. Medaljens bakside var at det tok fem år til. Føler egentlig på en måte at jeg skal være glad til, er jo mange i Norge og verden som er langt eldre enn meg og som ikke har utdanning i det hele tatt, men føler en viss bitterhet over at så mye av ungdommen mitt er brukt opp på noe «normale» mennesker bruker tre korte år på å fullføre, og føler iblant at jeg heller burde ha hoppet av og kommet meg ut i yrkeslivet eller noe. Men når jeg nå sitter her og er godt i gang med bachelorutdanningen min, føler jeg at jeg er glad for at jeg holdt ut.

Se også «Alt du vet er feil» om fordommer mot psykisk helse.