Plasthvalen som strandet på Sotra for noen år siden forandret synet vårt på plasten i havet. Vi så bildet av magesekken med nesten et halvt hundre plastposer, og brått fikk vi å rydde plast fra strender på dugnad.

Jeg lurer på om vi trenger en blå plasthval for det norske språket.

Jeg er ikke bekymret fordi vi bruker engelske ord og uttrykk hele tiden, og du ikke kan gå innom et kjøpesenter uten å se plakater om «sale», «drop-in», og «limited edition», men fordi selve det norske språket, fra ord og uttrykk til grammatikk og setningsstruktur, blir mer og mer engelsk, og det skjer faretruende fort.

• 

• 

Skjermdumper fra NRKs sak om bruk av engelsk blant ungdom.

Språket vårt har alltid vært i endring, og jeg husker at en del låneord fra engelsk kom og gikk under oppveksten, og at en del norske uttrykk ble erstattet av engelske låne-uttrykk. Jeg husker en gammel Mikke Mus-historie hvor de snakket om «pickles» istedenfor sylteagurk, og en gammel katalog som brukte ordet «weekend» istedenfor helg. En stund var det engelske ordet «capable» blitt «kapabel» på norsk. Du henter ikke folk med bil lenger, du «plukker dem opp». Å «begynne og slutte» er i ferd med å bli å «starte og stoppe». Vi har alltid lånt ord, uttrykk og grammatikkregler fra språkene vi har hatt kontakt med.

Men i det siste har jeg sett dette skje mye oftere enn før, og det virker ofte som om folk bruker engelske låneord fordi de ikke kommer på gode norske ord og uttrykk. NRK hadde for en overskrift om «mesterhjernen» («the mastermind») bak det iranske atomprogrammet, og i siste nyhetsbrev fra Aftenposten skrev Trine Eilertsen om «ekspansive» julekalendre. En overskrift jeg så nylig på hest.no lød «Dette er hvorfor hest er bra for sjelen», sannsynligvis fra engelske «this is why…».

Grammatikken har også begynt å endre seg fortere. Før kunne avisene skrive at «samme hvor mye du hater vindturbiner, så trenger vi mer strøm».

Nå heter det like gjerne «samme hvor mye du hater vindturbiner, vi trenger mer strøm».

Du kan si dette er en forenkling som like mye er blitt til fordi det er mindre kronglete å skrive, men det er fremdeles et eksempel på at vi tar en norsk skrivemåte og erstatter den med noe tatt direkte fra engelsk.

Problemet er ikke bare at vi blir utsatt for engelsk i veldig stor grad, både gjennom nettet og filmer, apper og dataspill, men at engelsk og norsk er så nær beslektede språk at det blir veldig lett å få engelske ord til å klinge norsk bare ved å skrive dem litt om. Noe det virker som det er fristende å gjøre, både i dagligtale og når en skal skrive en tekst. Jeg vet at journalister og oversettere kan være både overarbeidet og underbetalt, men det virker også som en del av dem ikke prøver så hardt i utgangspunktet.

Jeg har også opplevd at folk har husket hva noe het på engelsk, men har måttet tenke seg om, eller spørre, fordi de ikke husker et tilsvarende norsk ord. I første episode av Sløsesjokket glemmer Christian Strand at «steering wheel» er ratt på norsk. Jeg skjønner dette når det er folk som kommer hjem til Norge etter flere år i utlandet, men det er bekymringsverdig når det skjer med oss som bor fast her.

I påvente av plasthvalen kan vi jo ha en felles dugnad for å hjelpe det norske språket. For det første kan at alle som har som jobb eller hobby å skrive, tar så mange sekunder som det skal til for å finne et godt norsk ord eller uttrykk når de støter på et engelsk ord eller uttrykk det er fristende å oversette direkte. Jeg vet dere må forholde dere til deadlines, unnskyld, tidsfrister, men prøv å tenke gjennom hva du ville sagt på norsk – det tar ofte ikke mange sekundene.

For det andre tror jeg vi forbrukere må bli flinkere til å takke bedrifter når de bruker norske ord og uttrykk, som for eksempel hvis emballasjen sier at en vare er i «begrenset utgave» istedenfor «limited edition», og foreslå at de bruker norsk mer når de for eksempel reklamerer for «Sale» eller «Black Week».

I mellomtiden kan vi prøve å bruke de norske ordene og uttrykkene vi har når vi snakker med familie og venner. For det har mye mindre å si om språket vårt overlever hvis norsken vi snakker til slutt bare er en veldig direkte oversatt engelsk.

Et tankekors til slutt: norsk og engelsk var visstnok så like opprinnelig at vi forstod hverandre. — at norsk og engelsk består som forskjellige språk, men så like at engelskmenn og nordmenn forstå hverandre — er et slags naturlig, om ikke veldig trist, sluttpunkt?