Var på vei opp en bakke langs en elv på vei hjem fra skolen, med bokstavelig talt flere hundre sider pensum å sette meg inn i og en oppgaven som jeg har fullstendig skrivesperre på, og som jeg trodde skulle leveres inn i morgen. Var stresset og trøtt og sulten, og var vel egentlig generelt ganske misfornøyd med livet akkurat da.

Så, rett foran føttene mine, hører jeg et mjau, ser ned og der sitter en liten hvit ungkatt som jeg noen ganger treffer på vei opp bakken. Skulle egentlig hjem å lage middag og synes synd på meg selv, men ble sittende på elvebredden og se på strykene i mørket i fem minutter mens jeg klappet en selskapssyk kattunge. Plutselig var verden litt mindre kjip.

Ta vare på de små øyeblikkene:).