«Med blodsmak i munnen»

Øyvind Anmeldelser, Bokanmeldelser, Psykisk helse, Ting jeg brenner for

«…du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.»

Fikk boka «Med blodsmak i munnen» i posten forleden fra stiftelsen PsykOpp, som jobbet for å spre kunnskap om psykiske lidelser, og bestemte meg for å gi den sitt eget blogginnlegg.

«Med blodsmak i munnen» er en tekstsamling litt utenom det vanlige. Den inneholder innlegg fra bloggene til Lise Hetland, Ingeborg Senneset, som også er hovedperson i en P3-dokumentar, og psykolog Svein Øverland. Både Lise og Ingeborg har slitt med psykiske lidelser på hver sin måte, og sistnevnte har også selv jobbet i psykiatrien.

Dette er en type bok som jeg tror jeg kunne vært litt redd for å lese fordi den kunne blitt veldig mørk, men forfatterne passer på å fortelle om seirene og oppturene de har opplevd i tillegg til alt det vonde, og deler plenty av støtte og gode råd til både andre som sliter, og til utenforstående som kanskje ikke kan så mye om psykiske lidelser, men har lyst til å lære.

Og dette er en bok som virkelig har mye å lære bort. Sammen har de tre forfatterne fått til en samling som forteller om alt fra overmedisinering til selvskading, om kommunikasjon og skjulte betydninger, om livserfaring og selvbilde. Det er alt fra små historier til refleksjoner og rene fagtekster. Noen av tekstene, diktene og bildene gir et innblikk i en sykdomsverden de fleste ikke har opplevd selv, men det er også tekster i boka som jeg tror alle kan kjenne seg igjen i. Tekster om usikkerhet, for eksempel, om skam og skyldfølelse over «feil valg». Tilbakeblikk på øyeblikk som kunne forandret alt. Refleksjoner over hvordan man kan si én ting og mene noe helt annet.

De tre skriver ærlig, modig og klokt, og til tider sterkt, og du merker at mange av tekstene har vært tøffe for bloggerne selv å dele, og noen av budskapene er skjult bak metaforer, bilder og dikt, noe som faktisk også kan være bra i og med at metaforene, som å løpe så hardt du klarer eller kjøre berg-og-dalbanesimulator, er ting alle kjenner seg igjen i og kan forholde seg til, og det gjør budskapene lettere å skjønne.

Med blodsmak i munnen er en samling innlegg som fremdeles ligger på nett, så det er opp til deg om du vil lese dem der eller ha dem i bokform, men jeg føler jeg kjøpte boka i hvert fall delvis for å støtte en god sak, pluss at boka kan lånes ut til venner og familie som ikke leser blogger, og da kanskje spesielt de som ikke kan så mye om pykiske lidelser til å begynne med. Jeg vil òg anbefale den til alle som utdanner seg til helse- og sosialfag, i hvert fall de som tenker å jobbe i psykiatrien.

Hvordan du ikke snakker om selvskading

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for
Klikk på bildet for full størrelse

Liseliten skrev nylig om viktigheten ved å se de som skader seg selv i et blogginnlegg som ble delt veldig mange ganger på Facebook og iherdig kommentert, og selv om det meste av responsen var positiv, var det òg flere som svarte med frekke innlegg, både på bloggen og rundt om hvor innlegget ble delt. En del av det var nok bevisst ondsinnet trolling, men selvskading er òg et tema veldig mange vet veldig lite om, og jeg tror mange av kommentarene ville sett veldig annerledes ut om de som skrev dem bare visste mer om emnet, så etter å ha blitt inspirert av kommentarer som den ovenfor har jeg samlet en håndfull råd om hva du bør se opp for når du skriver eller snakker om selvskading🙂.

1. dømmende eller bedrevitende holdning
Ingen skader seg selv for oppmerksomhet eller for å tøffe seg, og ingen vet bedre at det er utrolig destruktivt enn vi som sliter eller har slitt med det selv. Det kan bryte deg ned psykisk og skremme vettet av deg, det er farlig smittsomt og vanedannende, og det er faktisk traumatiserende. Tenk deg siste gang du var så rasende, fortvilt eller redd at du gjorde noe du angret på etterpå. Det kan være at du kranglet med kjæresten over mobil, og kylte den så hardt i veggen at den ble ødelagt, eller at en venn virkelig såret deg, og du svarte med å si ting du ikke mente og slette vedkommende fra vennelisten din på Facebook, for så å sitte der og angre deg etterpå

Selvskading kan oppleves sånn. Du blir overveldet av hva det nå er du plages av, og du skader deg selv. Så føler du deg gjerne enda mer jævlig, så blir det gjerne en ond sirkel. Noe som er grunn til at det er veldig viktig at folk som skader seg selv blir sett og får forståelse og støtte. Det er ingen som later som selvskading er en rasjonell og veloverveid handling, så formaninger, moralisering og «pekefinger-holdning» har absolutt ingenting for seg og virker veldig lett mot sin hensikt, og blir like meningsløst som om du skulle sagt til en person med anoreksi at vedkommende er «lite dum som kaster opp maten du spiser, du kommer til å bli sykelig undervektig til slutt».

Det er også veldig mange som skader seg selv som gjør alt de kan for å skjule det for omgivelsene, dels på grunn av skyld- og skamfølelse, men også fordi de er redde for reaksjoner fra sine egne venner eller familie om de oppdager selvskadingen. Tenk på hvor mange som skader seg i skjul i Norge, og at du godt mulig kjenner opptil flere selv. Gjør du det lettere for disse å åpne seg om problemene sine og få hjelp hvis du slenger om deg med hånlige kommentarer og dømmer dem nord og ned?

2. «triggende» bilder eller detaljer

Det går fint an å skrive om selvskading uten å vise grove bilder av åpne, blødende sår, eller skrive detaljerte skildringer om hvordan selvskading kan utarte seg. Jeg forstår at folk kjenner et behov for å illustrere tekster om selvskading på samme måte som alt annet som skrives, men slike bilder og detaljer kan være utrolig ubehagelig å snuble over, spesielt for andre som skader seg selv, og kan til og med utløse selvskadingsepisoder i og med at selvskading kan være utrolig «smittsomt». Vis respekt og hensyn.

3. «instrukser» for selvskading
Denne sier vel egentlig seg selv, men ikke skriv om hvilke redskaper som kan brukes, hvordan det er farligst å kutte seg, og så videre. Dette er farlig, på samme måte som når «anoreksioppskrifter» deles blant folk med spiseforstyrrelser. Selvskading ødelegger nok som den gjør, du trenger ikke fortelle de som sliter med det hvordan de skal gjøre det enda verre. I aller verste fall risikerer du å få et liv på samvittigheten.

4. bagatallisering og «rangering» av selvskading
Selvskading i seg selv er alvorlig, uansett hvor «mildt» noen skader seg. Selv det å ha påført seg overfladiske risp kan være dramatisk og skremmende, samme hvor alvorlig andre skader seg, så møt dette med respekt og omsorg selv som du vet det alltid finnes andre som har påført seg verre skader. Lises innlegg jeg lenket til i begynnelsen av dette innlegget er en god illustrasjon på hvor viktig det er å se alle som skader seg. Både fordi selvskading kan vokse seg mye større over tid, og fordi du faktisk gjerne har et behov for trøst, forståelse og omsorg når du har skadet deg. Det er også veldig uheldig når media omtaler tema og skriver ting som «Norges verste selvskader». Når noen sliter med selvskading, er han eller hun gjerne allerede altfor «flink» til å sammenligne sårene og arrene sine med andres, og det å omtale selvskading på en slik måte kan «oppfordre» enkelte til å skade seg enda mer alvorlig.

Mange som skader seg selv får også høre at de gjør det bare for oppmerksomhet, eller at de sikkert bare har «i-landsproblem» de ikke er sterke nok til å takle. Selvskading kan skyldes alt fra depresjon til overgrep, og slike kommentarer viser bare at du ikke har forstått dette. Har lyst til å dele et personlig og sterkt innlegg fra Aftenpostens Si;D, fordi hen som skriver beskriver akkurat dette så utrolig godt: Ikke undervurder min smerte av en ungdom på 16 år.

Hvordan være der for noen som skader seg
Har lyst til å også skrive noen ord om dette også, dels for å balansere et helt innlegg om hva du ikke bør gjøre😉. Har ikke mye å si, for Liseliten har allerede skrevet fint om dette og jeg ikke har så mye å legge til hennes råd, og det er vanskelig å gi genrelle råd fordi mennesker er så forskjellige. Jeg vil uansett anbefale deg å ta kontakt med en side som ung.no, eller for eksempel helsesøster om du går skole, hvis en venn eller et familiemedlem skader seg og du trenger råd (men vil du konkret skaffe hjelp til noen, er det gjerne like lurt å gjøre det sammen med den personen, evt. si det til ham eller henne før du gjør det). Husk òg å ta vare på deg selv som pårørende, for det kan være tøft å være der for andre som har det tøft.

Det jeg dog vil si, er: tør å være der, og tør å være ærlig om det hvis du ikke vet hva du skal si eller hva du kan gjøre for den du er der for. Være deg selv, og vær en støtte. For mange er det nok å ha noen å «komme ut av skapet» til, noen som bare vet om selvskadingen og bryr seg.

Se også: alt du vet er feil  — om fordommer mot psykisk syke 
Trenger du å snakke med noen, ring Hjelpetelefonen: 116 123.

When you let it go

Øyvind Folken 13-14

Kjenner faktisk jeg savner folken. Det var en litt vemodig følelse å komme hjem til Bergen og skulle slette alle alarmene som hadde varslet meg om frokost, valgfag og andre gjøremål gjennom et helt skoleår, og når jeg snakker med venner på Face kjenner jeg virkelig at jeg savner å ha mer kontakt med dem enn å utveksle ord på en skjerm. Bestevennen min fra folken kommer innom Bergen til høsten på vei til og fra Nesbyen for å hente hundevalp, og skal overnatte hos meg et par netter den ene gangen, så vi får henge med hverandre litt da, noe jeg gleder meg utrolig til, men ellers er det rimelig «dødt» her.

Mot slutten av året må jeg si jeg bare var drittlei skolen, drittlei meg sjøl, og drittlei alt, gikk både på miljøet på skolen og personlige ting, men på folken hadde jeg alltid mange rundt meg, og det var alltid noe som skjedde, og var det stille kunne du dra igang ting. På dagtid var vi i stallen, og ellers gikk det i valgfag, skolearrangementer og fritidsaktiviteter. Dagene hadde innhold og mening, og året hadde en målsetning, og jeg tror kanskje jeg tok det litt for gitt, og lot de dårlige sidene overskygge litt, og at det ble litt som i sangen, «only know you love her when you let her go», hva vet jeg. Har uansett veldig mange gode minner fra folken, langt flere enn de dårlige, og ville absolutt ikke vært det året foruten. Kunne være krevende til tider selv også, og selv om ja, jeg har folk jeg tidvis fremdeles kan være sint på, så er det også opptil flere jeg har dårlig samvittighet ovenfor.

Ellers gjør jeg fremskritt med mobilen jeg driver og får kustus på. Kameraet er på tre megapiksler og uten blitz, så løftet om at jeg «skal legge ut bedre bilder når jeg bare har fått ny mobil» tror jeg ikke jeg nødvendigvis klarer å oppfylle, men har nå lekt meg med å ta og redigere bilder allikevel 🙂.

Dessuten har kjære Lise hadde lagt ut bilder av seg selv med islandstroll, og siden dette er yndlingshesterasen min ville jeg legge inn en kommentar som sa «gjør livet til en fest, ri islandshest!». Som sagt, så gjort. Etter å ha fomlet med touch-skjermen i et minutt eller så hadde jeg lagt ut min første Instagram-kommentar:

Så flink.

Smarttelefon for nybegynnere

Øyvind Uncategorized

Har fått ny mobil, og føler meg som en dinosaur. Min trofaste gamle Nokia n97 har pensjonert seg og blitt reservetelefon. Touch-skjermen hadde begynt å tulle mer enn en overtrøtt ponni på skogstur, og batteriet hadde bortimot takket for seg slik at det var umulig å bruke telefonen til å ringe med om den ikke var koblet til strøm. Pleide å spøke med at jeg hadde fasttelefon og ikke mobiltelefon.

Således ble det altså ny mobil, en Huawei Ascent y330. Flott at jeg har en mobil jeg ikke kan uttale navnet på. Ladet opp vidunderet og brukte en evighet på skjermen der man taster inn pin-koden for første gang fordi jeg trodde knappen du avsluttet med var knappen du fjernet sifre med. Så var jeg stuck en evighet til når jeg måtte skrive inn passordet til det trådløse nettverket fordi dette er en moderne telefon uten tastatur, og mobilen skrev inn bokstaver som lå både én og to centimeter unna der jeg faktisk trykket, med blyant, på den fantastiske nye touch-skjermen.

Etter å ha spurt meg om jeg har en Google-konto (jeg løy og svarte nei), om jeg vil sende alt av brukerdata til Google (nei), og om værvarslingssystemet skulle få lov å sende brukerdata til Google (nei), var jeg endelig inne på hovedskjermen, hvor jeg så et nydelig bakgrunnsbilde, dato og klokkeslett, og værmelding for Berlin. Å fortelle mobilen at jeg bor på Vestlandet tok meg flere minnutter. Jeg mistenker at en erfaren bruker ville brukt to sekunder og ett tastetrykk.

I tillegg er vidunderet veldig tynt og glatt, så jeg tør knapt nok løfte den opp fra pulten, fordi jeg holder på å glippe den hver gang og jeg er redd jeg kommer til å miste den i gulvet 20 000 ganger før dagen er omme hvis jeg begynner å faktisk gå rundt med den.

I-landsproblem?

PS: har klart å komme meg på App Store, installere Snapchat og følge min første bruker (Liseliten). På bare én time. Stolt.

Ting som gjør meg glad

Øyvind Psykisk helse, Uncategorized

Er som sagt noen stille og litt for rolige dager her nå. Så tenkte jeg skulle samle en liste over ting som gjør meg glad, eller bare generelt fungerer som terapi 🙂

 ♦ Sprangriding.

 ♦ Å kose meg på tur i fjellet med familiens gordonsetter Sasha.

 ♦ Følelsen av at noen trenger meg.

 ♦ Når jeg er på en skikkelig god tur med Sasha og hun ser på meg med verdens gladeste og mest takknemlige blikk.

 ♦ Å snakke med, eller være med noen jeg er virkelig glad i og oppleve at den personen er akkurat like glad i meg.

 ♦ Å sitte i en glovarm dusj, i mørket, og bare slappe heelt av.

 ♦ Tordenvær!

 ♦ Sportsklatring.

 ♦ Luftakrobatikk.

 ♦ Kos på sofaen med hunden med bål i peisen.

 ♦ Lange rideturer.

 ♦ Å få vist frem ting jeg er flink til.

 ♦ Nysirkus.

 ♦ Snø.

♦ Når jeg blir ferdig med en tekst jeg har gjort meg virkelig flid med, enten her på bloggen eller et annet sted. 

 ♦ Når jeg merker at jeg får hatt et «bånd» mellom meg og en hest jeg har ridd en stund.

 ♦ Et hei eller et smil fra en person jeg treffer på gaten. 

 ♦ En real bjørneklem fra en venn jeg ikke har sett på lenge.

 ♦ Når jeg leser fine, sterke eller bare gode tekster på andres blogger og blir inspirert.

 ♦ Når vilt fremmede mennesker gjør snille ting for deg som de ikke hadde trengt å gjøre.

 ♦ Å bake, eller generelt bare å lage god mat.

 ♦ Når jeg får snakket med andre som har det som meg om ting jeg vanligvis ikke snakker om.

 ♦ Å jobbe i kafé, eller andre servicesettinger hvor
jeg får glede andre mennesker.

 
 ♦ Mitt kjære Sogndal.

 ♦ Følelsen av å ha gjort et godt dagsverk.

 ♦ Mitt kjære Trondheim.

 ♦ Alle vennene mine.

 ♦ Når jeg virkelig gruer meg til noe, og det går helt fantastisk.

 ♦ Å sitte og kose meg med A Song of Ice and Fire.

 ♦ Brettspillkvelder med venner og søsken.

 ♦ Å sitte og lese hilsenene fra medelever og lærere i minneboken min fra folken.

Oj.

Øyvind Uncategorized

Så jeg var innom bloggen min i går og så at jeg hadde fått en kommentar. Hadde jo nettopp lagt ut et innlegg om holdninger rundt tigging, hjemløshet og stoff, og tenkte at den kanskje handlet om det.
Det gjorde den.

Min første tanke: «hjelp!».

Ikke aner jeg hvordan Magne fant den lille bloggen min i alt mylderet, men ganske riktig, innlegget lå ute på vg.no, og blant andre innlegg med rundt 4-10 treff har innlegget i skrivende stund oppunder halvannet tusen tusen treff, mer enn hva hele bloggen vanligvis får på flere måneder. Vet det selvfølgelig kommer til å avta, og er glad så mange har vært innom, og kanskje jeg får en ny leser eller to, men ja, var temmelig overveldende, for å si det mildt.

Pleier å svare så og si alle som kommenterer hos meg, men her vil jeg ta et steg tilbake og bestemme meg for hvem jeg vil svare, og hvordan. Det har ingenting å gjøre med at de som var uenige var langt flinkere til å kommentere enn de som var enige😉, jeg har ingenting imot kritikk på ting jeg skriver og vet teksten handlet om et betent tema, men jeg er overhodet ikke vant til å få så mange innom her på én gang, eller så mange kommentarer (mange for meg, altså, vet det er et helt normalt nivå for veldig mange andre bloggere). Vil ikke starte noen massiv debatt med 100+ kommentarer frem og tilbake, så tror jeg lar de fleste av dem være, eller bare svarer kort på et par ting slik jeg allerede har gjort. Vil dog legge til at jeg ikke har slettet noens kommentarer. Har du innspill, kom med det. Så lenge det ikke er veldig fiendtlig eller upassende (eller for den saks skyld spam eller reklame), slipper det gjennom.

Vil dog si at jeg syns at det er påfallende at 99% av kommentarene handlet om romfolket i og med at jeg knapt nok nevnte dem i blogginnlegget, og at flere av dem hadde et veldig generalisert inntrykk av dem, etter et innlegg som handlet om fordommer og generalisering😉. Virker òg som om enkelte la mer i innlegget enn jeg faktisk skrev, eller kanskje ikke leste mer enn overskriften i første omgang. Budskapet i teksten var jo at det er veldig mye synsing, fiendtlighet og fordommer mot vanskeligstilte i samfunnet, og at alle har sin historie, og sin grunn til at de har havnet der de er. Dette står jeg for, for sånn er det faktisk. Kommentarer om at det finnes romfolk som er kriminelle, og at tiggere må ta tak i livene sine, for eksempel, havner kanskje litt utenfor tema, og jeg har egentlig ikke sagt noe annet i første omgang. Men sånn blir det vel, og diskusjoner handler jo som oftest om mer enn det som ble skrevet i utgangspunktet.

Så takk til alle som kom innom, og ha en god sommer videre🙂!

Antall treff før og rett etter — bitte liten forskjell;)?