Julegavehandling og daffing

Øyvind Hjelpekorpset

Har ansvar for å passe gordonsetter Sasha en uke, og tror hun var veldig klar over hva slags vær det var ute onsdag, for etter en ganske kort morgentur i regn og vind bestemte hun seg for at hun foretrakk å slumre på sofaen med meg fremfor å dra på den lange formiddagsturen hun pleier å ville legge ut på, så jeg har hatt en veldig rolig dag.

Dessverre virker det som om de andre i hjelpekorpset også hadde sett ut vinduet og fått med seg at det var grått og surt ute, for midt på dagen fikk jeg en tekstmelding om at øvelsen var avlyst fordi bare to personer hadde meldt seg på. Ble skikkelig skuffa, så da Sasha begynte å mase etter kveldstur tok henne med på en kort fjelltur i mørket med hodelykt. Jeg liker å være i skogen eller på fjellet i mørket, det er en helt annet stemning da enn på dagtid, og det er en mye større sjanse for å treffe på dyr. Tror jeg tar med noen vedkubber neste gang jeg er på vei oppover. Eneste problemet er at hunden er litt skeptisk til å bli med på fjelltur i mørket, men jeg klarer nok å få henne med meg om jeg godsnakker nok med henne. Kanskje jeg kan ta med noen godbiter å bestikke henne med på veien opp.

Vet dette ble et litt kort innlegg, men ville bare si ifra om at det dessverre ikke ble noen øvelse, så dere ikke blir sittende og vente på noe innlegg derfra. Får krysse fingrene for neste gang — for det kommer flere øvelser!

Ellers driver jeg fortsatt med julegaveinnkjøp, og teller dager til brødrene mine kommer hjem til jul. Jeg gleder meg faktisk til jul i år, og det føles godt 🙂.

Julegavehandling og redningsøvelse

Øyvind Hjelpekorpset, Ut på tur!

Skal ut på øvelse med Røde Kors hjeigjen i kveld, mest sannsynlig i regnvær og definitivt i stummende mørke. Vet ikke helt hva som skal skje, vet bare at vi skal på «ambulanseoppdrag utenfor vei» og at det blir en «litt annerledes øvelse». Jeg som bare har vært på én øvelse før vet ikke hva som er vanlig i første omgang, men gleder meg i hvert fall som en unge. Vet jeg kommer til å være god og sliten når vi er ferdige i kveld, og gleder meg til når vi er ferdige og jeg kjøper en rullekebab og stikker hjem for å kose meg med god samvittighet. Ikke bare er det spennende å være utei skog og mark i mørket, men jeg gjør også noe meningsfyllt, og jeg føler jeg lærer veldig mye hver gang jeg er på møte eller øvelse. Gleder meg til å lære mer om alt fra søk til førstehjelp og generelt friluftsliv fremover.

To lagkamerater. Bålkos etter forrige øvelse.

I mellomtiden driver jeg fremdeles og leter etter julegaver. Det er koselig å finne gode, passende, minneverdige julegaver til folk, og føler jeg begynner å komme i mål allerede. Jeg pleier å legge en del kreativitet i julegaveleting kan introdusere deg til nye ting du ikke ville oppdaget ellers, som en nettside jeg fant som solgte alle mulige rare dippedutter, og det er så koselig når noen åpner en presang og blir skikkelig glad for den. Det snødde så vidt for et par netter siden også, så det er nesten som om julestemningen begynner så smått å komme.

Sambandskurs og julegavehandling

Øyvind Hjelpekorpset

Da har man dratt fra ytre gokk til sambandskurs med Røde Kors Hjelpekorps på Sotra. Har fått en god del teori om hvordan radiosambandet fungerer og hvordan man snakker på samband, og fikk en liten praktisk prøve der vi skulle rusle rundt i nabolaget med hver vår radio mens vi snakket med «Koordinerinspunktet», eller «KO». Fikk med oss hvert vårt hefte med masse stoff vi skulle sette oss inn i, så skal vi forhåpentligvis ta det praktiske ved det lokale Røde Kors-huset vårt så vi ikke må helt ut til Sotra igjen.

Gledet meg som en unge til kurset, og det ble faktisk kjempeinteressant. Den praktiske delen var skummel på forhånd, men da vi hadde «hevet oss uti det» var vi enige om at det bare hadde vært gøy. Tror det hjalp at alle fire av oss elevene hadde sceneerfaring fra før 😉. Vi gikk et stykke unna Røde Kors-huset, og så skulle vi gjøre ting som å melde oss på samband, si navnene våre med det fonetiske alfabetet (Alfa istedenfor A, osv.) og generelt kommunisere frem og tilbake. Det ble en del fnising og nøling og et par ganger vi ikke svarte da vi skulle, men stort sett hadde vi det bare gøy. Hadde brukt ICOM-radio før, da jeg var frivillig vakt på studenthuset i Sogndal, men da gikk det bare i enkle meldinger som «vaktsjef inngang», ikke skikkelig kommunikasjon.

Er kjempeglad for at jeg «tok spranget» og ble med i hjelpekorpset, tror det kommer til å bli kjempegøy fremover, og gi meg både opplevelser og kompetanse jeg kan bruke videre. Er også glad i være i friluft, og koste meg på øvelsen jeg var på for litt siden. Vil anbefale alle å vurdere å melde seg inn i Hjelpekorpset. Du lærer veldig mye om førstehjelp, friluftsliv, og hvordan søk fungerer, og du trenger ikke være noe supermenneske for å bli med.

https://www.rodekors.no/engasjer-deg/frivillig-i-hjelpekorpset/ 

I morgen bærer det ut igjen, til tannlegetime og julegavehandling. Så skal gordonsetter Sasha endelig få fjernet stingene sine, noe vi gleder oss veldig til.
Stå på!

Tøffe dager for Sash’

Øyvind Hundeliv, Psykisk helse

Skulle egentlig nevne dette kort i forrige innlegg, men det ble såpass langt at jeg bestemte meg for å fortelle denne historien i sin eget innlegg.

For en tid tilbake skrev jeg et langt innlegg om hvor glad jeg er i gordonsetteren vår Sasha, og nevnte hvordan jeg vet at hun i en alder av 10 ikke kan ha mange årene igjen. Derfor var jeg veldig redd for henne når vi nå i helgen bestemte vi oss for at vi måtte ta en tur til dyrlegen med henne, fordi vi hadde funnet flere hevelser og klumper. Det var på fredag eller lørdag, og dyrlegekontoret åpnet ikke før mandag igjen, og dagene frem til da var tunge.

Forrige gang jeg var med til dyrlegen med en av familiens hunder på grunn av kuler ble det påvist kreft, og vi måtte avlive henne, og i løpet av helgen forberedte jeg meg på det verste, jeg forventet det nesten, og jeg ble mint på nok en gang at livet er så utrolig skjørt. Det skal så lite til før noen er borte, og du aldri får tilbrakt mer tid med den personen igjen. Tenker på studiebygda mi Sogndal som har mistet flere studenter på bare kort tid, og hvor de nå leter etter en savnet ung jente som fryktes omkommet, og nå kan ha blitt funnet død.

Tenk at vi kunne mistet henne. Fantastiske Sasha.

 

På mandag kunne dyrlegen heldigvis konstantere at hevelsene var ufarlige fettklumper, men at de likevel burde opereres bort før de vokste seg for store. Du kan si det var en ganske stor forskjell på stemningen i bilen på turen hjem igjen. Klumpene ble operert bort noen dager senere, og ikke bare gikk selve inngrepet kjempefint, men hun har kviknet til utrolig fort og har det etter forholdene helt utmerket. Hun begynte å mase på mat mens hun enda var for groggy til å sitte eller stå ordentlig, og etter at hun fikk seg et par netters god søvn har vi nå gode gamle Sasha tilbake for fullt, den kjære gale hunden vår som oppfører seg som om hun er halvparten så gammel som hun er. Hun vil ut på skikkelige turer akkurat som før og hopper og danser når hun vil noe, og appetitten er også tilbake med full kraft. Alt i alt tar hun alt dette utrolig bra, det er til og med lekende lett å få i henne medisin. Kjære, gode hunden min. Gleder meg til vi skal fjerne stingene og få alt dette tilbakelagt.

Jeg skriver ikke dette for å sammenligne hunder med mennesker, for jeg er enig i at det er langt mer tragisk når en venn eller slektning dør. Jeg var en av de som ble provosert da 1000 mennesker møtte opp for å minnes en hund som hadde blitt drept av en bonde, mens det sjeldent kommer noen i nærheten av så mange når mennesker dør. Alt jeg mener mer at det var en påminnelse for meg, på at alle rundt oss er dødelige og du aldri vet når du kommer til å miste noen.

Hvis Sasha hadde dødd nå, ville jeg sett tilbake på tiden vår sammen og stilt spørsmål ved alt. Var jeg ikke urettferdig mot henne innimellom? Burde jeg tilbrakt mer tid med henne, gitt henne mer oppmerksomhet, gått flere og lengre turer med henne? Jeg vet i hvert fall at når noe er over, ser jeg meg tilbake på den måten. Så jeg tror, eller vet, at det er en veldig god idé å gjøre så mye ut av vennskap og opplevelser som mulig. Ikke så mye at du sliter deg ut, men nok til at du kan se tilbake og være fornøyd med hva du fikk oppleve gitt fra deg, og fått igjen. Føler jeg blir flinkere og flinkere til å gjøre det beste ut av ting, og det kjennes godt.

Ta vare på hverandre.

Ut på redningsaksjon

Øyvind Hjelpekorpset, Ut på tur!

For en tid tilbake tenkte jeg at jeg trengte noe å fylle dagene med, så jeg fyllte ut et skjema på nettsidende til Fana Røde Kors, og ble invitert til å bli med i hjelpekorpset. Jeg hadde min første dag der i forrige uke, og da var det foredrag om hvordan ledere organiserer søk, og hvordan de har utviklet seg den siste tiden. Det var kjempeinteressant, og passet veldig godt siden jeg var helt ny i korpset😉.

Mens andre sov eller var på fest, bar/trillet vi båre
ned en steinete grusvei i stummende mørke.

Denne uka skulle vi derimot ut på øvelse, og jeg gledet meg som en unge. Det hadde høljet ned tidligere på dagen, men da vi begynte søket var det heldigvis oppholdsvær. Vel fremme på Røde Kors-huset fikk vi utlevert kart og et kort briefing om at vi skulle lete etter en jente på 25 med diabetes som hadde vært på skogstur og ikke kommet seg ned fra fjellet igjen på grunn av at hun fikk føling. Så var det på med vester før vi bar en båre og annet utstyr inn i bilen og satte kurs mot den bekmørke skogen. Vi dro opp til et vann og opprettet en «base» ved et ildsted i vannkanten, og så var det bare å dra ut på leting. Vi øvde med bare vår egen gruppe, men øvelsen innebar at andre innbilte grupper deltok i nærheten av oss, og at politiet var involvert og kunne få inn nye vitneutsagn.

Siden vi lette etter en turgåer vi antok hadde blitt dårlig, gjorde vi et såkalt hurtigsøk, hvor vi lette på og nær stier med fokus på fremdrift, men siden sektoren vår hadde en god del store og små stier ble det til slutt en del gåing, og det tok en god stund før vi fikk melding om at politiet hadde sett savnede i et annet område og vi fant henne forholdsvis kjapt. Da vi fant henne var hun rimelig «borte», så vi fikk i henne litt av Kvikk Lunsjen jeg hadde tatt med og egentlig hadde planer om å spise selv, og løftet henne opp på en båre som vi så brukte et kvarter på å buksere ned en ulendt sti til Koordineringspunktet, hvor «pasienten» kviknet til og vi ble belønnet med bålkos.

Kjente jeg var sliten da jeg kom inn døra hjemme rundt midnatt, men øvelsen var kjempespennende å være med på. Kjente også at det var veldig spesielt å være ute i skogen i bekmørke, og vite at vi sikkert hadde vært rimelig fortapt uten hode- og lommelykt. Selv om det var et lite område med gode stier, var det en del kratt og forholdsvis tett skog, og mange høydedrag som hindret deg i å se så veldig langt, så jeg tror det må være lett for å gå seg bort om du må famle rundt der uten lys.

Gleder meg uansett til neste ukemøte med hjelpekorpset, og til førstehjelps- og sambandskursene jeg må ha for å lov å delta i virkelige søk eller sanitetsvakter. Det er godt å ha noe å fylle dagene med, spesielt når det er noe så viktig og meningsfylt, og jeg vet jeg kommer til å lære veldig mye i løpet av ukene og månedene som kommer. Tenkte òg på at det sikkert tidsnok blir alvor, selv om det bare er spennende og gøy nå mens jeg er under opplæring.

Anbefaling: Zirk Mir

Øyvind Anbefalt, kule sirkusting, Sirkusliv

Må bare komme med en anbefaling her. NRK viser for tiden serien Sirkusseilerne, som handler om det seilende nysirkuskompaniet Zirk Mir. Har fulgt gruppa en stund på Facebook, så jeg visste om dem fra før og ble henrykt da jeg fant ut at de hadde lagd en dokumentar om seg selv, og at den skulle vises på NRK.

For de uinnvidde: Zirk Mir er en fem-manns sirkustrupp som bestemte seg for å dra ut i verden med en seilbåt. Vi skjønner fort at guttene er drevne sirkusartiser, men seiling og båtmekking har de mindre greie på, og da hjelper det ikke at båten de kjøper via finn.no viser seg å være moden for skraphaugen. Et stykke unna Rebecca Watson, altså, men de kjører på med godt mot i beste nysirkusstil, og de kommer seg av gårde i løpet av første episode.

Dokumentaren er filmet og klippet av gjengen selv, som ikke hadde planer om å lage noen stor TV-dokumentar, så hele prosjektet har en herlig «hjemmelaget» preg. Dette er opptakene til en vennegjeng som filmer små snutter på gøy, som mange gjør på ferieturer, og det gir første episode en koselig og god stemning.

Kan ikke si så mye mer om serien, annet enn at det virker som et veldig godt «feelgood»-prosjekt, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Zirk Mir og ekspedisjonen deres!