#nattinaturen — en natt under åpen himmel

Øyvind Ut på tur!

Nå på tirsdagen som kommer planlegger jeg å ta med Sash opp på fjellet og se om vi kan få overnattet i gapahuken. Har hatt lyst å gjøre dette lenge, men fikk litt ekstra motivasjon fra et initativ fra Den Norske Turistforening, som innvier «Friluftslivets år» med å invitere folk til å sove under åpen himmel natt til 14. januar.

Sov under stjernene natt til 14. januar og bli med på å markera starten på Friluftslivets år! Statsrådane Thorhild Widvey og Tine Sundtoft har alt takka ja. Abid Raja er også klar. Tek DU utfordringa? Pakk soveposen, ta med varme klede og bli med på tidenes fellestelting, landet over!

Les meir her: friluftslivetsar.no

Har alt pakket sekken med alt jeg trenger, og planlegger å stikke opp i gapahuken, gjøre opp ild og rulle ut soveposen og ta det som det kommer. Det fine er at selv om gapahuken er nesten på toppen av fjellet, går det traktorvei hele veien ned, så det er veldig lett å ta seg ned om det skulle bli for kaldt, eller hvis været skulle bli skikkelig ille. Vet ikke om jeg får Sasha med meg, men kan prøve å «trene» litt på å ta henne med meg ut i skogen om natten og se hva det blir til. Hvem vet, kanskje jeg får tobeint selskap der oppe óg, er jo visstnok flere som skal sove ute den natten, og det er et populært turområde 😉.

«Veien blir til underveis, fokuser på eventyrene»

Ut i natta

Øyvind Psykisk helse, Ut på tur!

Stakk ut i skogen i uværet i natt, væpnet med varme klær og hodelykt. Jeg vet om en bratt sti som fører rett opp til gapahuken jeg nettopp skrev om, så jeg trosset vær, vind og vått terreng og bega meg oppover stien, og fyrte opp i ovnen og tente stearinlysene igjen når jeg kom fram. Fikk lyst til å dele det jeg skrev ned mens jeg satt der oppe i uværet.

Jeg sitter i gapahuken og hører på vinden ute i mørket. Ilden brenner ikke så godt som jeg skulle likt, men det er koselig nok som det er. Måtte bare ut, så jeg bestemte meg for å trosse uværet, så jeg pakket sekken og strøk på dør. Er utrolig koselig her om natten, skulle ønske Sasha kunne vært med, men det går jo ikke når hun er så mørkredd, så det er bare meg her. Det er rart, men jeg føler meg faktisk 100% trygg her oppe, tror det er fordi jeg «vet» at det ikke er andre folk her. Ingen folk, ingenting som kan skje.
Omtrent de eneste tingene jeg klarte å ta bilde av i mørket. 
Er langt fra så mørkt som det ser ut på bilene, men
kameraet mitt takler virkelig ikke å ta bilder i mørket 😉 .

Nå blåser det opp utenfor, men her inne er det lunt, og ilden brenner endelig friskt. Lue og hodelykt er tatt av og hanskene ligger på ovnen. Tydelig at ingen har vært her og gjort opp ild siden sist jeg var her, for kubbene flinke meg klarte å slukke forrige gang lå urørt i ovnen ennå.

* * *

Er så deilig å sitte og høre, men ikke kjenne uværet utenfor. Det blåser skikkelig nå, og selv om det ikke er noen vegg mellom meg og mørket, så merker jeg knapt vinden. Shit, nå blåste det opp skikkelig óg, kjenner jeg er veldig glad det blåser fra siden og ikke inn hit 🙂.

* * *

Har gått ut et par ganger for å se hvordan gapahuken ser ut på avstand med fyr i ovnen og stearinlysene tent. Den ser koselig ut, bedre enn da jeg kom og den mørke gapahuken nesten så «skummel» ut. Har prøvd å ta bilde, men det blir for mørkt for mobilen min.

* * *
La enda en kubbe på bålet, så nå brenner det friskt igjen. Jeg klarte faktsk å slukke det denne gangen óg, men klok av skade hadde jeg med et ekstra par tennbriketter. Kjekt å kunne lære av sine feil 😉. Kjenner jeg virkelig har vært heldig med vinden: stikker jeg så vidt hodet ut, kjenner jeg den kjempegodt, men her inne er det helt lunt. Eneste minuset er at jeg skulle pakket ned en Kvikk Lunsj og noe lesestoff 🙂.

Dro ned igjen da det bare var glør igjen av bålet, og er kjempeglad for at jeg tok turen.Det var ekstra «spennende» å dra ut nå som det blåste sånn, selv om jeg aldri kjente vinden så veldig når jeg var på vei opp eller ned. Tror det var fordi jeg gikk gjennom skog hele veien, pluss at jeg var veldig i le på vei opp.

Det var faktisk utrolig godt å sitte der oppe og bare slippe unna virkeligheten litt. Ikke noe tull, ikke noe drama, bare ro og fred. Følger en annen blogger som sier at en av tingene hun liker med tur er at hun slipper unna alt stresset med hverdagen, og i går kjente jeg virkelig at det var noe i det. Det var kjempekoselig i gapahuken, og jeg følte virkelig at det var et «friminutt» fra verden hvor jeg bare kunne slappe helt av.

Neste gang jeg skal opp tror jeg at jeg tar med flere varme klær, pølser jeg kan grille og den varme soveposen min, så får jeg se om jeg klarer å få sove der oppe i gapahuken!

Nettmobbing er også mobbing

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Jeg husker en fotballkamp jeg var på i Sogndal med noen venner av meg. Sogndal møtte Brann, og én av dem jeg var med var erkepatriotisk bergenser, og når den lokale dommeren dømte litt for mye, i hennes øyne, i Sogndals favør denne kampen, ga hun og flere andre publikum i veldig klare ordelag uttrykk for hva de mente om ham. Da jeg reagerte på henne, svarte hun bare «pøh, han har selv valgt denne jobben».

Jeg blir ofte mint på henne og denne episoden når jeg ser mobbing og personangrep på nett. Hadde planer om å klippe og lime noen eksempler, men jeg gidder rett og slett ikke, for jeg tror alle som er på nett vet hva jeg snakker om. Som 14 år gamle Villemo Hatland så fint sa i kronikken sin om mobbing: «noen mener de har en egen rett til å snakke stygt om andre og til andre.» I og med at jeg har en blogg irriterer jeg meg ofte over at folk virker som de tror bloggere ikke har følelser, at de kan si hva som helst om mennesker som tilfeldigvis driver en blogg. Unnskyldningen da er den samme som den ovenfor: «jammen hun har en blogg, og hun visste da hun opprettet bloggen at mange kommer med slike kommentarer!». Eller sagt på en annen måte: «det er greit at jeg mobber eller snakker stygt om denne personen, for det er jo veldig mange andre som gjør det jo også».

Ironisk nok utdannet jenten i eksempelet øverst seg til ett av yrkene hvor utøverne opplever mest aggresjon, i langt større grad enn fotballdommere, så jeg har en anelse av hvor konsekvent hun mente det hun sa. Eller kanskje hun synes det er greit at utøvere av omsorgsyrker blir utsatt for slike ting, fordi «de selv har valgt den jobben».

Jeg mistenker at hele Kvinneguiden.no er en hel institusjon som sitter og spekulerer i andres liv og følelser, ettersom de selv sitter fastspent og ikke har egne liv å ta seg av. Å lese noe av det de skriver er verre enn å ha sand i øynene, og jeg nekter nesten å tro at disse (anonyme) menneskene faktisk eksisterer. –Linnéa Myhre, på egen blogg

Kort fortalt: selv om du er på nett, er du fremdeles et menneske som snakker om og til andre mennesker, som har følelser akkurat som deg. Forestill deg at personene du snakker til sitter rett ovenfor deg. Se for deg at personen du baksnakker står over skulderen din og leser innlegget ditt, og kommer til å komme med tilsvar.

Vær så snill å tenk deg om før du lirer av deg at det er helt greit at en politiker ikke tør møte til debatt fordi hun har mottatt drapstrusler, fordi du tilfeldigvis er veldig uenig med meningene hennes. Hvis du leser et innlegg om elever som kjeder seg mot slutten av sommerferien og gleder seg til skoler begynner, så hold deg for god til å rotte deg sammen med vennene dine for å gi høylytt uttrykk for hvor utrolig patetiske du opplever disse barna (ja, barna). Hvis en blogger gjør noe du ikke liker, så tell til 10 før du med fullt navn skjeller henne ut som «stygge, stygge jente», og hvis du går med fordommer om andre grupper, så kan det faktisk være en idé å være litt ydmyk fremfor å spy ut edder og galle i kommentfarfelt eller diskusjonsforum.

Det er én ting når barn mobber hverandre, men det som provoserer meg mest er faktisk når voksne mennesker klarer å oppføre seg på akkurat samme måte — ikke bare fordi det er umodent, men også fordi barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

Romjulstur

Øyvind Hundeliv, Ut på tur!

Har hatt verdens fineste fjelltur med Sasha. Andre juledag begynte deg å lave ned, og snart lå bygda under en hvit dyne av snø.

Siden jeg fikk en del turting til jul, bestemte jeg meg for å innvie dem skikkelig med et par turer med Sasha, først en kveldstur for å prøve den nye hodelykten jeg fikk i mørket (en tur som ble veldig kort, fordi det viste seg at hunden overhodet ikke var interessert i å oppholde seg i skogen nattestid), og i dag en skikkelig tur opp til en gapahuk med bålplass. Pakket ved, niste og noen andre ting i en ryggsekk og la av gårde med Sasha. Vi fikk en kjempekoselig tur, og hadde traktorveien vi gikk praktisk talt helt for oss selv. Det går en stund mellom hver gang vi får skikkelige mengder snø her i Bergen, og det var helt utrolig deilig å ha så mye snø igjen, den var vel 20-30 centimeter omtrent hele veien. Minuset var at snøen ble litt krevende for Sasha, og det var vel dels derfor hun ikke var helt entusiastisk på vei opp, for hun fikk en del store snøballer i ragget.
Tror vi bør gå til innkjøp av «kondomdrakt» til henne snart så hun slipper det, for vi måtte stanse flere ganger på vei oppover for å fjerne snøballer store som appelsiner. Ikke at det hjalp at hun insisterte på å ta fram valpen i seg og rulle seg i snøen ganske mange ganger på vei opp, noe som også gjorde at hun surret seg inn i turstrikket sitt og jeg måtte bruke tid på å få henne løs igjen 😉. Hun ville faktisk snu en del ganger oppover, men jeg bestakk henne med godbiter for å holde motet hennes oppe, spesielt når vi nesten var fremme og det bare hadde blitt meningsløst å snu og gå hele veien ned igjen heller enn å stoppe og raste.
Vel fremme så jeg at «gapahuken» hadde blitt kraftig bygd ut siden sist jeg var der oppe. Fra før av hadde det vært et «krypinn» med tre vegger og et ildsted foran, pluss benker, et lager ved, fyrstikker og stearinlys, pinnedyr, en gjestebok og bilder av kongefamilien, men for en tid tilbake satte noen inn en ovn, og nå hadde noen utvidet gapahuken rundt ovnen så den utgjorde midtpunktet, og bygget var nesten mer hytte ene gapahuk. Jeg la luftige planer om at jeg måtte overnatte her en natt med Sash, men la planene litt på is da jeg husket hvor mørkredd hun er.
Jeg pakket ut veden og fyrte opp i ovnen, ga Sasha en «lunsjpakke» og resten av godbitene, og tente stearinlysene i gapahuken så det ble koselig. Lysene hadde snødd delvis ned og blitt dekket av is, og det var vakkert å se isen smelte og renne nedover glasset. Tok av båndet på Sash så hun fikk løpe løs, men hun holdt seg for det meste «innendørs» eller nær gapahuken, og den ene gangen hun gikk ut for alvor måtte jeg ta en ny runde med snøballfjerning.

Etter en stund begynte bålet å dø ut, og da jeg prøvde å få mer liv i det sluknet det fullstendig, og siden jeg ikke hadde flere tennbriketter var det bare å blåse ut stearinlysene og begi seg hjemover. Sash var veldig klar for å dra hjem nå, hun fotfulgte meg rundt i gapahuken etter at hun skjønte at jeg holdt på å gjøre klar for hjemreise og løp foran meg hele veien ned av fjellet. Nådde ned i god tid før det ble mørkt og fikk i hunden middag, og hun lå rett ut i hundesengen resten av kvelden. Har lagt ut flere bilder og et par filmklipp på Instagram om noen er interessert 🙂 . Lastet og opp en filmsnutt du kan se på den gamle bloggen.

Se også: Ut i naturen: en naturlig helaften på NRK 🙂

Vinteromsorg

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for
Kilde: Wikipedia

Jeg vil dele et øyeblikk fra da jeg studerte i Sogndal. Jeg hadde nettopp flyttet tilbake til hybelen min på Elvatunet etter å ha gått ut i permisjon, og jeg var på vei inn døra til seksjonen min da én av de jeg bodde med, som jeg egentlig ikke kjente så godt, kom meg i møte med en seigmannpose i hånden.

«Jeg vil at du skal ha denne», sa hun og ga meg en klem. «Jeg har tenkt sånn på deg». Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, utover takk, selvfølgelig, men jeg har tenkt på at jeg burde ha fortalt henne i ettertid hvor godt det øyeblikket føltes, hvor mye den ene lille gesten betydde for meg. Jeg var veldig langt nede den perioden, og det var rørende å få en sånn overraskelses-«oppmerksomhet», attpåtil fra en person jeg ikke hadde noe tett forhold til, spesielt når de fleste nære vennene mine var ute i praksis andre steder enn Sogndalsfjøra.

Ble óg påmint en ting av denne snille jenta, som jeg prøver å ta med meg videre. Hvis du er bekymret for noen du kjenner, eller hvis du vet at noen sliter eller går mye alene, så tør å vise at du bryr deg. Spør hvordan det går, still opp, tilby en klem. Spesielt nå i disse mørke vintertiden og rundt jul er det mange som går rundt og har det tøft, eller føler seg ekstra alene, og jeg vil tro at de fleste bare blir glad for at du viser at du bryr deg.

Det betyr mer enn du tror.

Oppdatering: bestemte meg for en stund siden for å sende jenten det gjelder denne linken, og ble glad da hun syntes det var veldig koselig å lese. Godt å ha fortalt henne at dette betydde såpass mye for meg som det gjorde 🙂 .