Om tegneserier, «porno» og amerikanske tilstander

Okei, da dypper jeg tåa uti kulturkrigen igjen.

Se først denne vidoeen fra Jason Pargin, forfatteren av I’m Starting to Worry About This Black Box of Doom:

Så kan du lese boken dette gjelder gratis her. Les den gjerne før du gjør deg opp en mening. Det tror jeg ikke mange av kritikerne har gjort.

Okei. Såh. Det virker som bokforbud-delen av den amerikanske kulturkrigen så vidt er begynt å komme til Norge. Du vet, den hvor sinte folk, de fleste av dem et stykke ute på høyresiden og kristenkonservative, velger ut bøker som inneholder sex, banning, nakenhet, eller, skrekk og gru, hentydninger til homofili eller transpersoner, og krever dem fjernet fra skolebibliotek. Kulturkrigerne (anført av Document.no) sitt siste mål i Norge er tegneserie-selvbiografien Genderqueer, skrevet er skrevet av Maia Kobabe. Boken på 240+ sider inneholder en rute hvor hovedpersonen, som da er i 20-årene, tenker tilbake på da hen var yngre og så for seg hvordan det ville være å oralsex med en «strapon». Dette mener kritikerne er porno, attpåtil porno som gjengir et barn, og det skal jo barn og unge selvfølgelig ikke skal utsettes for.

Jeg tror alle kan være enig i at barn og unge ikke skal utsettes for porno, og du trenger heller ikke lese lenge på bloggen her før du ser at bevisstgjøring rundt, og arbeid mot overgrep er noe jeg brenner veldig for. Jeg kan også være enig i at, eh, ja, forfatteren kunne gjerne tegnet den ene ruten annerledes. Men: Porno er et sterkt ord som har en veldig klar definisjon: Det er noe som er laget for å vekke seksuell opphisselse i den som ser på. All skildring av nakenhet eller sex er selvfølgelig ikke pornografisk. Tegninger eller fotografier av nakne kropper i en naturfagsbok er ikke porno. Den noen få sekunder langt tegnefilm-snutten vi så i ungdomsskolen hvor en gutt lå på sofaen og onanerte til han fikk sædavgang var heller ikke porno. Jeg er enig i at det er litt spesielt at forfatteren ser ut til å ha tegnet seg selv som barn selv om hen jo var yngre da hen først fantaserte om å suge en strapon, men porno? Seksualiserer du ruten på den måten er det kanskje heller du som har et problem. Barn og unge lærer uansett, gudskjelov, om grensesetting, seksualitet og overgrep på skolen. De vet at forhold mellom barn og voksne ikke er OK.

Og la oss være ærlig med hverandre: Det å si at den ene ruten, i en bok som sikkert er veldig viktig for veldig mange unge, gjør at boka er noe barn og unge ikke skal «utsettes for», eller å trekke inn et begrep som hebefili (det er ingen forhold mellom voksne og unge tenåringer i boken), er det mest oppkonstruerte jeg har hørt på lenge. Som så mye av kulturkrigen i dag.

Jeg anbefaler varmt I’m Starting to Worry About this Black Box of Doom, som jeg nylig skrev en anmeldelse om. Den handler delvis om kulturkrigen vi lever i og har en veldig fin og morsom scene hvor den sosialt klønete antihelten kverulerer seg inn i en diskusjon om Hitler og pedofili:

Dette er jo et fint eksempel på folk som egentlig er 100% enig, men som likevel klarer å bli fullstendig rasende på hverandre fordi de har funnet én bitte liten detalj de kan være rykende uenig om. Vi kan vel være enig i hvor absurd denne utvekslingen er? Da ser du kanskje også hvor lite mening det gir å slå stort opp at «barneskoleelever blir utsatt for porno på skolebiblioteket!» over en tegneserierute tatt fullstendig ut av sammenheng?

Og apropos hva vi ikke skal utsette barn og unge for, så er ikke akkurat tegneserier med innhold som utfordrer noe nytt. Tegneserier er som bøker, de kan ta opp alvorlige tema og vise «voksent» innhold. Tapt anrop handler om terror, sorg og et nasjonalt trauma. Hvis det ikke brenner handler om langvarige traumer etter (antakelig) en voldtekt, og Dette er den siste dagen i resten av ditt liv skildrer flere voldtektsforsøk og en reell voldtekt. Persepolis viser et selvmordsforsøk. Maus handler om andre verdenskrig og Holocaust, og viser for eksempel nakne, døde kropper i et gasskammer (gadd vite om Document ville kalt det også for porno). Hva skjedde egentlig med deg? handler om en jente som holder på å utvikle en spiseforstyrrelse, og O’Boy -min klin kokos tegneseriedagbok er en oppvekstskildring som kommer inn på alt fra kjønnshår og pupper til mensen og utflod, alt gjengitt i blyantstrek. Jeg bladde en gang i en tegneserie som handler om en keitete ungdomsskoleelev hvor en av tingene som skjedde i boka var at han satt og onanerte på rommet, og først på skolen dagen etterpå oppdaget at papiret han hadde brukt etterpå (til, ja, du skjønner) var leksene han egentlig skulle levere inn den dagen (ha-ha).

Alle tegneseriene jeg nevnte over er fritt tilgjengelig på ungdomsavdelingen på biblioteket i Bergen — selvfølgelig uten at ytre høyre hyler om at «bergenske barn og unge utsettes for rusmisbruk, onani, selvmord og voldtekt på biblioteket!». Det sier forresten også en del at kritikerne vil ha Genderqueer fjernet fullstendig. De vil ikke bare ha den ene ruten klippet ut eller dekket over, hele boka skal ut.

Hvorfor sier jo egentlig også seg selv –dette er nok en oppkonstruert storm i et vannglass, hvor noen med innflytelse i kulturkrigen ber følgerne sine om å bli sinte, gjerne med tynnest mulig grunnlag. «Unger kan se porno på skolebiblioteket!!» er garantert å skape både klikk og harme, som ytre høyre igjen selvfølgelig bruker for å mistenkeliggjøre LHBT-miljøet som helhet.

Kritikerne spør hvorfor denne boka skal skånes, bare fordi den har en skeiv forfatter. På grunnlag av hvor utrolig tatt ut av sammenhengen den ene ruten er, og hvor det er vanlig å ha av bøker og tegneserier med alvorlige tema på et bibliotek, vil jeg heller spørre om hvorfor akkurat denne boka skal fjernes –bare fordi forfatteren er skeiv.

PS: Neste gang noen viser deg noe tatt ut av sammenheng: Les I’m Starting to Worry About this Black Box of Doom (som jeg ser på som sårt tiltrengt antiradikaliseringsterapi for samfunnet vi lever i), tell til 10, gå og gjør noe kjekt, og kom tilbake til tastaturet når du har vurdert om det du leste eller så faktisk er verdt å bli sint for. Og som i dette tilfellet: Se på helheten. Les boka. Jeg ville aldri tegnet ruten på den måten, men når du har fått satt den i sammenheng, betyr den virkelig at boka er verdt å bli opprørt over?

PS2: Er du opptatt av barn og overgrep? Istedenfor å la noen piske deg opp over en teit tegneserierute kan du heller støtte en organisasjon som Nok., Redd Barna eller Stine Sofies Stiftelse nå i romjulen. Da slipper du å gjøre deg til en nyttig idiot for folk som bare vil så splid og polarisere, og så gjør du faktisk verden til et (litt) bedre sted❤️!

God jul!

Fra parkeringsplasser til solkrem: om forgiftning og veien til postfaktasamfunnet

Vi skriver slutten av juni, og til og med her i Bergen har det vært mye varme og sol. Det kan være deilig å gå ut av huset i bare shorts og t-skjorte, kose seg i parken, eller ta en spontan svømmetur. Det har vært etterlengtet etter en varm vinter, selv om varmen også kan bli litt mye i lengden.

Det som er litt mindre fint, er at bølgen av alternative fakta-trender nå også har nådd solkrem.

Kilde: Aftenposten (øverst) og Bergens Tidende

Hvorfor skjer dette? Hvorfor er noe så etablert som solkrem plutselig blitt noe noen kan så frykt om? Jeg tror svaret rett og slett er at det blir mer og mer normalisert å lyve for å få gjennom kampsaker og selge produkter, samtidig som fagpersonene og institusjonene vi er avhengig av for fakta og råd blir mer og mer mistenkeliggjort.

Vi ser det i kommentarfelt i diskusjonstråder om alt fra storpolitikk og innvandring til bil og parkeringsplasser. Ulikt en del sosiale medier ser de fleste av nettavisene fortsatt ut til å tillate uendelige mengder feilinformasjon, og enkelte utnytter dette til det fulle. I kommentarfeltene til en nettavis jeg følger kan samme gjeng påstå den ene dagen Bergen sentrum er blitt en folketom ørken fordi det er blitt så vanskelig å komme dit med bil, for så å klage i neste tråd over at det er umulig å finne ledige parkeringsplasser. Samtidig blir fagpersoner og -miljø som sier dem imot stemplet som korrupte, trangsynte, inhabile og hva som verre er.

Problemet, bortsatt fra skaden de «alternative faktaene» gjør i seg selv, er at dette er en ond sirkel: Jo flere som lyver og mistenkeliggjør eksperter og reell kunnskap, jo lettere blir det å få gjennomslag med nye teorier om, ja, hva som helst, egentlig. For hvis det er blitt mulig å få folk til å tvile på noe så grundig dokumentert som at solkrem beskytter deg mot hudkreft, hva blir det neste de tar? Sikkerhetsbelter? Røyking? Å vaske hendene før du spiser? Går det en grense noe sted?

ALLE som bevisst sprer feilinformasjon, samme hvem og om hva, bør merke seg dette: Jo flere som gjør det, jo mer normalisert blir det å spre usannheter, og jo lenger glir vi inn i postfaktasamfunnet, samtidig som folk får mindre og mindre tillit til seriøse kilder. Da får vi utslag som at det blir mulig å spre grunnløs frykt om, av alle ting, solkrem. Så hvis du er du en av dem som har gjort det til en vane å lyve så det renner av deg på nett, og kanskje tenker at det ikke gjør så mye, fordi du gjør det for en hjertesak: Vit at du er med på å gjøre det lettere også for andre å spre løgner, som kan føre til konsekvenser du ikke så for deg. Som at en kjær venn eller slektning av deg plutselig må tilbringe sommeren og en ubestemt tid fremover i behandling for hudkreft, fordi hen plutselig sluttet å bruke solkrem.

Tenk over det.

Vi må tåle å høre

Såh. Det ble holdt markeringer til støtte for overgrepsutsatte i flere byer forleden. Bare den i Bergen dro to tusen støttespillere, både menn og kvinner, og med stort spenn i alder. Det føltes som å være med på noe historisk. Markeringen, som hovedsaklig rettet seg mot overgrepsutsatte, men også hadde gode poenger om nedprioritering av overgrep, kom blant annet inn på at det er for mye uvitenhet om voldtekt i samfunnet. Om hvordan nesten alle overgripere er noen de utsatte kjente fra før –en trener, slektning, lærer, nabo, klassekamerat, kjæreste eller samboer. Og viktigst av alt, om hvordan altfor mange utsatte, på tross av at falske overgrepsanklager er utrolig sjeldne, møtes med mistro, på grunn av dårlige holdninger og mangelfull kunnskap. Når en person anklages for overgrep, tar folk altfor ofte ham eller henne i forsvar, fordi «hen er jo en så god person, hen kan umulig ha gjort noe sånt!». Når utsatte som har tiet i år eller tiår endelig tør og klarer å fortelle, møtes de med mistro fordi de ikke sto frem før. Uvitenheten og voldtektskulturen står sterkt selv her i Norge.

Bergensavisen, Bergens Tidende og NRK var til stede med reportere og kamerateam, og alle tre hadde saker på nettavisene samme kveld. «Folket har våknet», lød overskriften til én av sakene. Morgenen etter var saken på både BT og BA gjemt langt nede på siden, på BA som en ørliten notis, og på BT med en vag overskrift om at «-Det er deilig at så mange vil vise støtte», under langt eldre og mindre viktige saker som restaurantanmeldelser, TikTok-trender og fotballstoff. Allerede samme kveld var den helt borte fra BT.

Jeg vet at ingen har krav på mediadekning. Jeg vet det må være opp til nettavisene selv hva de velger å dekke, og hvor lenge. Men er virkelig et så stort samfunnsproblem som seksuelle overgrep ikke verdt forsideplassen lenger enn over natten, og burde det ikke stå noe på forsiden av papiravisen neste morgen? Inntrykket til både meg og flere andre var at nyhetssaken om markeringen rett og slett ble gjemt bort. Apellene ble knapt nok nevnt.

Jeg vet selvfølgelig ingen ting om hvorfor saken ikke fikk stå lenger før den ble skjult. Jeg sendte en epost til redaksjonen i BT og har ikke fått svar ennå, men jeg har en snikende bekymring for at de rett og slett ikke turde å ha den oppe lenger. At de var redd for at folk skulle se en sak om voldtekt og klikke seg bort fra forsiden. Fordi vi fremdeles lever i et samfunn hvor seksuelle overgrep som tema er tabu, og mange fremdeles har en innstilling «dette tåler jeg ikke å høre om». Fremdeles høres vi folk si de blir «sjokkert» over nyheter om for eksempel gruppevoldtekt, eller overgripere som forgriper seg på barn i en årrekke, selv om dette er ting som skjer oftere enn branner og bilulykker. Det er ikke lenge siden politiet holdt en pressekonferanse om overgrep mot barn, og media følte de måtte fjerne lyden fra deler av pressekonferansen, fordi detaljene ville bli for sterke for publikum.

Det er en fæl ironi i at en markering som blant annet handler om hvor lite kunnskap det er om overgrep i samfunnet blir… gjemt bort av media. En skulle tro den fjerde statsmakt kjente på et sterkere samfunnsansvar.

Igjen, jeg vet at ingen kampsak har krav på å få komme i avisen. Men vi er mange i Bergen som er veldig lei av at overgrep blir regelrett tiet ihjel. Media hadde her en gyllen anledning til å bruke momentumet fra demonstrasjonen til å følge opp med spørsmål til politikere, og be om kommentarer og innspill fra interesseorganisasjoner, og så videre. Den sjansen kastet de fra seg. Istedenfor ble hele markeringen kjapt gjemt bort. Jeg kjenner jeg blir så sint.

Som et slags ekstra slag i trynet har en random sak om sterilisering av menn fått trone på hedersplassen øverst på forsiden av BT og Aftenposten i dagesvis, så vi har fått gleden av å se en naken pung hver gang vi har gått inn for å sjekke nyhetene. Tusen takk, Schibsted.

Hold deg hjemme, selv når det koster deg noe

Koronapåske (2)

I dag skulle jeg egentlig på en avstandstur med en god venn jeg ikke har sett på en god stund. Jeg gledet meg skikkelig både til å dra på tur og være med henne og de to hundene hennes, og vi hadde planlagt å ta med stormkjøkken og lage noe god mat i lag. Så kom jeg over denne videoen,  med ganske klar tale fra sykepleier Ingeborg Senneset (se også denne oppfølgingsartikkelen). Jeg tok kontakt med hun jeg skulle på tur med, og etter litt frem og tilbake bestemte  vi oss for å avlyse turen og heller møtes over FaceTime eller spille spill på nett. Det er pandemi nå, og alle må gjøre sitt. Det innebærer faktisk å ofre noe.

Jeg skriver ikke dette for å skryte over hvor flink jeg er, for jeg er ikke perfekt selv. Jeg har for eksempel vært innom Godt Brød en tur, etter at pandemien begynte, i et lokale med relativt mange folk, og kjøpt meg en bolle å ta med, helt unødvendig. Jeg har satt meg på kafé med dataen min, riktignok med god avstand mellom kundene, opptil flere ganger. Jeg har gått på matbutikker på Bystasjonen istedenfor på Rema 1000-butikken som ligger for seg selv. Og så videre. Jeg har selv syndet flere ganger.

Men jeg har likevel gjort disse tingene langt, langt mindre enn før pandemien. Det bør du også gjøre.

Senneset skriver om helsepersonell hun snakker med daglig, som jobber knallhardt, med for lite utstyr, alvorlig syke pasienter, og usikre fremtidsutsikter. De blir provosert over folk som skviser seg inn på busser for å gå turer i Marka i store flokker. Senneset siterer en sykepleierstudent:

«Jeg blir så frustrert over folk som ikke skjønner alvoret. Var med på mitt første dødsfall som følge av viruset for noen dager siden. Pasientene kveles til døde, mens folk strømmer til Marka og ikke viser noen forståelse.»

Vi som er heldige nok til å være friske og raske, og som har utsikter til å gå tilbake til normale liv etter pandemien, har et ansvar ovenfor de som har større sjanse enn oss for å dø eller bli alvorlig syke eller skadet av denne pandemien, og alle som må jobbe knallhardt for å redde liv mens de selv risikerer smitte og sykdom.

Snakket med en venn på Snap nylig, og hun påpekte hvor heldige vi er som lever i 2020, med nettaviser, lydbøker, alskens spill, Skype og FaceTime, Netflix og YouTube. Så har vi nærmiljøet hvis vi skal på tur, og nærbutikken når vi trenger mat og dopapir. Og hjemmelevering av alt fra dagligvarer til pizza.

Når pandemien er over er det fritt frem for å ta det gamle livet tilbake, selv om vi forhåpentligvis har lært noe underveis, og kanskje klarer å holde fast på nøysomheten vi utøver nå. Men inntil da må vi faktisk gjøre noen ofre.

Hold deg hjemme.

Slutt å rosemale diagnoser

Har hatt lyst til å skrive et innlegg om dette en lang stund, men jeg er ganske redd for å bli misforstått, så har vært veldig usikker på hvordan jeg skulle formulere ting. Ble imidlertidig oppmuntret blant annet av en tekst jeg nylig leste på NRK Ytring, og en diskusjon på Facebook, så prøver på nytt. Skal også prøve å ikke skrive et innlegg som blir altfor langt, selv om jeg har en del på hjertet.

Ytring glorifisering.png

Var inne på en Facebookside om psykisk helse for en stund siden, og leste kommentarene til et innlegg hvor en jente fortalte om problemene sine med angst. En av kommentarene var et «vær glad vi er forskjellige»-innlegg, som endte med «tenk hvor kjedelig verden hadde vært om alle var A4!». Vet selvfølgelig ikke helt hvordan hun mente det, men min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke trodde livet mitt ville blitt så veldig mye kjedeligere om de av vennene mine som slet veldig med angst hadde blitt bedre, tror faktisk både jeg og dem hadde opplevd det som ganske positivt. Det er sant at verden hadde blitt litt kjedelig om alle var like, men mennesker med forskjellige tilstander og diagnoser er jo ikke akkurat til for andres underholdning.

Jeg sliter og har slitt en del psykisk, og har opptil flere diagnoser jeg må leve med, så i utgangspunktet er jeg selvfølgelig veldig glad for at det blir mer og mer åpenhet og forståelse rundt forskjellige diagnoser og tilstander som ikke ble forstått for bare noen tiår siden. I det siste har jeg derimot kjent mer og mer på at pendelen kanskje er svingt litt for langt i retning positivitet, for jeg har sett en trend i det siste hvor diagnoser, kanskje spesielt de vi ikke forstår så godt, som ADHD, autisme og tvangslidelser, og tilstander som psykisk utviklingshemning, av enkelte omtrent forsøkes fremstilt som noe udelt positivt, og jeg syns faktisk det kan gjøre med skade enn nytte, spesielt for dem som virkelig sliter.

NRK Ytring-innlegget jeg nevnte over het «Slutt å glorifisere» og handlet om at OCD, eller obsessiv-kompulsiv lidelse, ble fremstilt som bare en trang til å ha det ryddig og strukturert rundt seg, og at lidelsen handler om så mye mer enn det, men at den som mange andre diagnoser og tilstander reduseres til en stereotyp av underholdningsserier og populærkultur, og «OCD» blir et uttrykk folk brukes i vitser og dagligtale. Noe som igjen betyr at de som faktisk har lidelsen ikke skjønner at det er OCD de har.

Den andre teksten jeg snublet over var et innlegg på Facebook om at en sykepleier skal ha sagt at det fantes to typer mennesker, de som var født til å være jegere, og de som var født til å være bønder. Barn med ADHD var egentlig bare «jegere», med ekstra mye energi og alltid på hugget. Det var ingenting i veien med dem, det var bare at samfunnet var lagt til rette for bønder.

Innlegget fikk en del kritiske svar, ikke bare fra jegerne som påpekte at det de kanskje gjorde mest var å sitte stille på post i mange timer av gangen, men også fra foresatte til barn med ADHD, og de som hadde diagnosen selv, om at den handlet om mye mer, og er langt mer komplisert enn å bare «ha litt mer energi enn andre». For eksempel var det en forelder som beskrev hvordan hun kunne sitte oppe om natten og holde rundt sønnen sin som gråt fordi han ikke fikk sove, fordi spenningene i kroppen ga ham fysiske smerter.

Har også sett flere i det siste som har skrevet ting som at autisme bare innebærer at «du tenker litt annerledes», eller at det «bare er noe ekstra du er født med som gjør livet ditt mer spennende». Jeg vet at de fleste med autisme har det i liten nok grad til at det ikke påvirker livene deres nevneverdig, og at en del ser på diagnosen sin som noe positivt.

Imidlertid reagerer jeg på at de, og de det måtte gjelde av venner, pårørende og andre, nærmest definerer diagnosen sånn for alle, uten tanke på at den for veldig mange faktisk er langt mer omfattende enn det, og det å prøve å rosemale en sånn diagnose kan være veldig bagatelliserende og urettferdig for de som faktisk lever veldig tøffe liv, enten det er synlig for andre eller de er flinke til å kamuflere for andre hvordan de har det, og lider i stillhet.

Jeg hørte en gang et godt ordtak som sa at «mennesker med ME spiller ikke syke, de spiller friske», og dette gjelder også mange med andre «usynlige sykdommer» (jeg vet at autisme ikke er en sykdom, derfor «hermetegnene»). Tro det eller ei, men det fins faktisk en del som syns det ikke er så veldig kjekt å leve med sykdommer og tilstander som påvirker livene deres negativt i betydelig grad.

Dette blir kanskje litt «satt på spissen» fordi det handler jo om ganske alvorlige tilfeller, men jeg jobbet i to år på 4H-besøksgården på Garnes utenfor Bergen, og en av tingene vi gjorde mest var å ta imot mennesker med psykisk utviklingshemning, alvorlig autisme, og andre utfordringer til aktivitetsdager og terapiridning.

Noen av dem var definitivt de lykkelige, søte og alltid smilende «vi trenger psykisk utviklingshemmede, for de gir så mye»-stereotypene du ser på Trangerudbakken, men det var også de, og det var flere av dem enn jeg tror enkelte tenker over, som ikke hadde det bra. De som aldri ville fått være med i Trangerudbakken-programmet, fordi de ville ødelagt glansbildet.

Gutten som nærmet seg tenårene og var besatt av de små flaggene til Lions-klubben som sto utstilt i kafeen, og som fikk «meltdowns» hver gang han ble nektet å ta dem med seg, noe som kunne skje opptil flere ganger hvert gårdsbesøk, og som var tøft både for ham og for de som måtte holde ham nede, siden han var såpass gammel som han var og begynte å bli sterk. De som var frustrerte eller demotiverte over at de ikke fikk til ting som de selvfølgelig ville mestre, og som «alle andre» rundt dem klarte helt fint. De som sørget over at de antakelig aldri ville få seg kjæreste, sertifikat, ordentlig jobb eller andre ting de fleste «normale mennesker» tar helt for gitt.

Jeg tenker også ofte på en veldig ærlig og usminket dokumentar av Louis Thoreaux om barn og unge med autisme og asperger. En av tingene de viste var barn som fikk «meltdowns» og måtte holdes nede av foresatte eller lærere. Moren til et av barna bemerket at det var noen som ikke ville at slike scener skulle vises, men at hun mente det var viktig å få frem hvordan det artet seg. Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, for jeg tenker at de som har det sånn selvfølgelig må bli hørt og ikke glemt eller gjemt bort.

Jeg vil at folk skal ha et balansert og realistisk syn på forskjellige tilstander og diagnoser, på samme måte som vi kan snakke objektivt om diagnoser vi forstår bedre, som depresjon og traumer, som noe som på den ene siden for noen innebærer ting som utenforskap, isolasjon og motløshet, selvskading, innleggelser på psykiatrisk og selvmord, men på den andre siden også kan være milde og gå fort over, og at noen av de som kjemper seg gjennom sterkere eller mer langvarige perioder med psykiske sykdom opplever at det gir dem liversfaring og klokskap, et nytt perspektiv på ting og en styrke til å komme seg gjennom tøffe perioder i fremtiden.

Å bagatellisere for eksempel tvangslidelser som at «du bare vil ha det ryddig hos deg», ADHD som at «du bare har litt ekstra energi», og autisme/asperger som at «du bare tenker litt annerledes» gir bare samfunnet vrangforestillinger den andre veien igjen, som ikke hjelper verken pårørende eller de som sliter, mer enn mytene eller generaliseringene i den negative enden av skalaen som at «psykotiske mennesker er farlige», «de med den og den diagnosen aldri vil komme ut i jobb» eller «blir du voldtatt, er du ødelagt for resten av livet».

Som Mathilde så fint skrev om sin diagnose i kronikken på Ytring:

«Hvis vi mener alvor med åpenhet om psykiske helse, må vi også tørre å snakke om det som er skamfullt. Det må være greit å snakke om de mer tabubelagte aspektene av en tvangslidelse og at det finnes gode behandlingsmetoder der ute.

Åpenhet kan føre til at flere får den hjelpen de så sårt trenger.»

PS: kanskje kritikk av rosemaling er i vinden for tiden, for jeg fant en del andre innlegg med samme budskap omtrent på samme tid som jeg skrev denne teksten:

Slutt å vanne ut mobbebegrepet

Mammatilmichelle.PNG

Leste innlegget «NORGE HAR ET MOBBEPROBLEM» forleden og sjekket ut en konflikt jeg egentlig visste veldig lite om. Anbefaler forresten å lese hennes innlegg først.

Saken er tydeligvis at det er en Mads Hansen, som går under mads_hansen11 på Insta, som bruker kontoen sin til å skrive ironiske innlegg om toppbloggere som spiller på kropp og nakenhet, bidrar til kroppspress og usikkerhet, normaliserer plastiske operasjoner, og bretter ut hele livet til barna sine, gjerne med bilder hvor de har lite klær på seg. Han gjør det på en ironisk og småspydig måte, for eksempel når en blogger legger ut et bilde av sin syvåringen sin som «fikk sitt største ønske oppfylt på syvårsdagen sin!» og han kommenterte tørt «at jeg får én dag hvor mamma ikke bruker meg til å markedsføre bloggen sin».

Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i alt Hansen legger ut, og så vidt jeg har skjønt har han selv innrømt å ha gått over streken en gang, men jeg skjønner jo at han gjør dette for å belyse saker som faktisk er veldig viktige. Anoreksi er den tredje største dødsårsaken blant unge jenter i Europa, etter ulykker og kreft. Barn helt ned til barneskolealder, som skal løpe rundt og leke og knapt være klar over hvordan de ser ut, er plutselig livredde for at rumpen ser feil ut eller at de er for tjukke. Det har vært tilfeller, og jeg vet riktignok ikke hvor mange de har vært, av 14-åringer som vil spare «konfepengene» til plastiske operasjoner. Lugubre klinikker virker som de gjør alt de kan for å normalisere leppeoperasjoner, fettsuging og silikon i puppene til folk det ikke er noe i veien med i første omgang. Flere og flere helt normale ting blir sett på som «feil» som må trenes eller opereres bort.

Som Senneset påpeker: det er ikke «mobbing» og «uthengning» å komme med spydige små stikk mot noe noen gjør for å tjene penger, fordi du mener de har en veldig destruktiv innvirkning på samfunnet vårt. Skjønner det er fristende for enkelte å bruke ordet «mobbing» om noen som sier noe mot deg, for ingen vil jo være kjent med å være en mobber, men i det siste har flere og flere begynt å vannet ut ordet uten å virke som de er klar over at de gjør det. Som for eksempel hver gang noen kritiserer en toppblogger.

Har selv blitt mobbet veldig mye helt opp i videregående, og ble strengt tatt behandlet som dritt også i første år i folkehøyskolen, utrolig nok, og sluttet med kajakkpadling i sen barneskolealder på grunn av drøye ting som folk gjorde uten at noen av de voksne brød seg. Mobbing er når noen plager deg, med onde hensikter, over lenger tid. Det kan bryte deg ned, ødelegge selvbildet ditt, og føre til ting som sosial isolasjon, depresjon, skulking og til og med selvmord. «Mobbing» er ikke når du har en toppblogg og noen legger ut en skjermdump av ett av innleggene dine med en ironisk kommentar. Du er ikke nødvendigvis «misunnelig» hvis du kritiserer noe en toppblogger gjør.

Hvis toppbloggerne som spiller på kropp, og har som heltidsjobb å gjøre barn og unge usikre på kroppene og livene sine reagerer så sterkt på at noen så vidt pirker borti dem, bør de kanskje tenke bitte litt på hvordan de får følgerne sine til å føle seg når de skaper en kunstig virkelighet hvor vanlige liv og kropper ikke er bra nok og du er mislykket om du ikke lever de kunstige perfekte livene til toppbloggerne.