Back in the saddle!

I går morges hadde jeg min første rideøkt i den nye stallen, og siden det er såpass «kronglete» med buss ut til Bontveit der jeg rir satte jeg meg heller på sykkelen, og syklet (holdt på å skrive red) den drøye milen timen, med en del tøffe oppoverbakker, til Stall Henne. Føler at det sier en del om hvor motivert jeg er for å ri når jeg faktisk er villig til å sykle en time bare for en ridetur, men det var faktisk en fin sykkeltur òg. Sola hang lavt på himmelen og det var lett tåke og dis, så kunne fått noen veldig flotte bilder om det ikke hadde vært for at jeg skyndte meg så jeg nådde avtalen på stallen oppover mot Bontveit i vakre «Hestedalen», som heter så fordi den har 150 hester på snaue ni kilometer.

Jeg har fått tildelt en stor brun en som heter Admiral og er et kosedyr uten like, og dro ut på skogstur sammen med eieren hans i skogen. Eier kjørte foran oss med vogn, som ble trukket av en veldig livsglad hoppe som nærmest danset bortover veien. Admiral vekslet mellom et bedagelig tempo og korte «spurter» i trav for å ta igjen vogna. Jeg hadde vært bekymret på forhånd for at det skulle bli drittvær, men sola skinte hele rideturen og jeg fikk òg så vidt snakket med noen andre som også kunne trengt noen til å mosjonere hesten sin, så nå får jeg kanskje to hester jeg får ridd regelmessig 🙂. Er òg glad det var sånn et flott miljø på stallen, alle var hyggelige og åpne og jeg gleder meg til å dra tilbake dit!

Kjente det gjorde meg så utrolig godt å komme opp på hesteryggen igjen. Har levd litt i min egen lille «boble» den siste ti’a, for føler ikke at jeg har noen nære venner i Bergen, og siden jeg ikke har funnet jobb ennå har jeg sittet mye hjemme for meg selv, så det var kjærkomment avbrekk å få meg en skikkelig treningsøkt og ridetur. Gleder meg til neste gang jeg skal dit, selv om det er en mulighet for at jeg tar buss istedenfor sykkel da 😉.

Flotte Admiral!

Ut i det blå

Det er bare én uke igjen av skoleåret, og hele hurven har dratt på vår siste utflukt sammen, en blåtur til Jernaldergården på Tranås, på den tynt befolkede øya Jøa. Elsket det ville kystlandskapet fra første sekund, og det flotte langhuset som hadde blitt bygd oppå den gamle tuften til en bosetning fra tusen år tilbake, og vi folkenfolkene fant oss godt til rette der inne og fikk tiden til å gå med bålkos, kort- og brettspill, skravling, gitarklimpring, kajakkpadling og noen følelsesladde runder med rollespillet mafia.

Det var en rar, men god følelse å sitte i et steinalderlanghus som knapt nok hadde innlagt strøm og vann, og selv om det ble litt mange mennesker stuet sammen i ett lite hus for min del, var det utrolig sosialt òg. Jeg ble med en hard kjerne og rullet ut sovepose og liggerunderlag i lavvo, og vi ble herjet natta gjennom av sterke vindkast og kystvær som skiftet hyppig mellom regn, sludd, hagl, snø, sterk vind, sterkere vind og lyn og torden. Tror likevel vi hadde det bedre enn de i langhuset, hvor resten av elevene lå oppå hverandre og det visstnok var bikkjekaldt siden bygget overhodet ikke var isolert. Vi snakker én centimeter tykke vegger og relativt store mellomrom mellom plankene, og da morgenen kom, hørte vi faktisk elevene som kom ut derfra si at det var varmere ute enn inne, og trust me, det var ikke varmt ute 😉 !

Var óg litt stolt over at jeg klarte å ligge i sovepose med glidelåsen trukket helt opp, vanligvis har jeg fått en slags klaustrofobi-reaksjon når jeg har prøvd det de siste årene, men nå gikk det av én eller annen grunn plutselig greit, bare jeg fokuserte på å slappe av og puste hver gang jeg merket at jeg ikke klarte å bevege armene og bena fritt. Tror det kan ha vært fordi jeg hadde venner rundt meg og ikke sov alene. Høres sikkert ut som en «random», liten greie, men betyr faktisk en del for meg, så jeg er glad jeg plutselig er kommet over den kneiken;3.

Da vi hadde kommet oss opp av køyene og fått i oss frokost ble vi invitert ut på tur ut i naturen av en guide i tidsriktige vikingklær, og fikk blant annet bygge varde av steiner vi bar opp på toppen av en ås fra stranden. Så var det inn igjen i langhus (og lavvo) igjen for mer fritidsaktiviteter før det var på tide å begynne å pakke og begi seg tilbake til bussen hjem.

Etter en lang natt i sovepose i en kald lavvo som truet med å fly sin vei hele natten var det utrolig deilig å komme hjem til sivilisasjonen igjen, til dusjen og senga, og den varme, gode matsalen hvor vi fikk pasta til middag. Så er det stallen igjen på mandag🙂!

Nærkontakt med svensk natur

I dag har jeg sovet lenge, og kjenner fremdeles i kroppen at jeg var fysisk aktiv i omtrent hele går, da hele skolen ble pjåtet inn i en buss til Söta bror, hvor vi skulle ut i villmarken på snöskutersafari hele da’n!

Første var det en timelang busstur fra Grong til over svenskegrensa, så var det overnatting på et samfunnshus hvor både et svært naturmaleri malt på bakveggen til scenen, og en bar som sto i hjørnet av sovesalen, hadde blitt brukt i en film som het Varg. Er bare andre korte overnattingsturen jeg har vært på med Namdals FHS, folkehøyskolen er mer fan av dyre, store utenlandsturer enn korte turer til nærområdet, så var en litt uvant følelse å plutselig ligge på sovesal igjen, men koste meg for det. Ble en del boklesing og skravling med venner, og så var det noen små leker arrangert av staudene før vi til slutt tok kvelden.

Helhetsinntrykket ble dog litt ødelagt av at det kom en veldig full fyr og ravet rundt utenfor bygget nattestid og forstyrret, tror faktisk han til og med kom seg inn på et tidspunkt, så sovnet i alle fall ikke før rundt tretiden på natten. Ble òg litt irritert over at det (som alltid ellers på sovesal) var to stykker som lå og skravlet seg imellom i en halvtime etter at skolene var skrudd av og resten av oss hadde bestemt oss for at vi ville sove😉. Var likevel utrolig nok forholdsvis uthvilt da morgenen kom, og etter en kort busstur var vi ved utkanten av en skog, hvor vi ut og møtte en flokk unge menn med snøskutere som skulle ta oss med inn i villmarka.

Noen av oss hadde med oss ski, og vi fikk snørekjøre etter skuterne🙂. Var utrolig gøy å stå på slalåmski i høy fart gjennom skogen, men det var også langt mer krevende enn jeg trodde det skulle være. Var litt som å stå i skitrekk, bare mye fortere og med svinger og humper og kraftige rykk i tauet, og jeg måtte være «aktiv» med ploging, svinging og balanse hele veien, og vi skulle mye lenger inn i villmarken enn jeg hadde innbilt meg. I tillegg var det utrolig mange humper underveis, så denne stakkars søringen kjente det ganskje godt i knærne etter turen 😉.

Typ stemningsbilde

Vel fremme var det bare å ta av skiene og gi seg hen til en hel dag i strålende sol (kun avbrutt av en kort og intens snøbyge), dyp snø, og snø- og snøskuter for alle penga. Var litt sliten etter skituren, så hjelmen min gikk på omgang rundt hos andre en så de kunne sitte på med skuterne, frem til jeg hev meg på selv. Det var snøballkrig, snøhulegraving, og generell gøy med baksing i snøen, vi satt på snøskuter, satt i kjelker som ble dratt etter snøskuter, og de av oss som hadde trafikalt grunnkurs fikk til og med lov å prøve oss som skuterførere, selv om jeg aldri helt kom så langt. Så var det grilling av karbonader og pølser og kos i solsteken med gode venner jeg er så utrolig takknemlig for å ha.

Det ble en lang dag ute i naturen, men etter at vi hadde kost oss i ganske mange timer var det på tide å pakke og begi seg tilbake. Jeg følte jeg hadde fått nok snørekjøring på veien til, og hadde avtalt med en bestis at vi skulle sitte i samme kjelke tilbake, men da skuterne sto klare falt jeg for fristelsen og spente på meg slalåmskiene igjen. Så bar det i full fart tilbake gjennom skogen etter snøskuter, og igjen hadde jeg nok med å holde meg på beina i svinger og bakker, satse riktig over humper, og bremse når skuteren senket farten så jeg ikke skulle brase rett i personen foran meg. Vi fikk til og med sett en uredd tiur på vei ned igjen, og fikk stoppet og tatt bilder og filmet en stund før vi dro videre igjen🙂. Det ligger en film av tiuren på den gamle bloggen.

Var nær å falle to ganger på vei ned mot bussen, men klarte å holde meg på beina, noe jeg er veldig stolt av i ettertid, spesielt i og med at jeg har «trynt» hver eneste gang jeg har vært på ski dette skoleåret;p.

Tror alle var rimelig kake da vi var vel fremme på skolen, hvor vi fikk dusjet, fråtset i hjemmelaget pizza i matsalen og endelig hevet oss i seng, trøtte og fornøyde etter en lang dag.

Etter så mye action i går var det deilig å slappe av i dag, men nå på torsdag er det uformelt stevne for klassen vår, så nå har jeg dette dressurprogrammet å kose meg med. Så etter at dette innlegget er publisert skal jeg trene inn ruten ved å løpe rundt som en idiot i gymsalen for å «løpe inn» programmet. Vi får snakkes 🙂.

Stå på!

España, dag 7: mett på inntrykk

Siste hele dagen i Malaga begynte vi å bli klar for hjemreise. Vi droppet turen vi egentlig skulle på, for vi begynte å bli såpass slitne at vi heller ville ha en ridetime-dag til, så det ble koselig rideundervisning på ranchen, mens den andre gruppa kjørte med vogn i bygda. Sånn var opplegget i Spania, kanskje fordi de vanligvis ikke tok imot grupper på vår størrelse; ikke alle fikk prøve alt, og gruppa vår fikk for eksempel ikke kjøre vogn i bygda. Men kjenner jeg faktisk er takknemlig for at det er sånn, her i Skandinavia ville de antakelig sagt at om ikke alle skal få kjøre vogn, skal ingen få det, og droppet hele greia. Likte  spanjolenes tilnærming bedre😉.

Vi fikk ikke gallopert fordi ridebanen ikke var tørr nok, men vi hadde det gøy for det, kjente sitsen min hadde blitt mye bedre i løpet av oppholdet i Spania, og fikk óg prøve noen balanseøvelser, som å ri med hendene i været. Så bar det opp til ridesenteret for å se den andre gruppen trene sits (de hadde vært i bygda og kjørt vogn), og så ble det hyppig kamerabruk, dulling meg hester og valpekos for alle penga.

Da vi skulle benke oss til for middag, i ekstra fine klær siden det var siste kvelden hos Miranda og Giles, overrakte vi en blomsterbukett og takkekort og en liten gave til dem som takk for oppholdet og for at de var så snille mot oss, og de ga oss varme ord om hvor godt det hadde vært å ha oss her og hvor mye de hadde lært av å ha oss på besøk. Ranchen hadde et ordtak: «vi møtes som fremmede, vi skilles som venner«, og dette hadde de definitivt levd opp til. Vi spiste vårt siste herremåltid på ranchen, og så fikk vi en storslått flamenco-danseoppvisning av Rosa, kokken vår. Beundrer spanjolene for evnen deres til å bare spontant begynne å feste fra det éne øyeblikket til det andre, og helt uten alkohol, og merket igjen hvor «stive» og sky vi nordmenn blir når det gjelder å hive oss med på sånne ting😉!

Hadde en deilig følelse da vi var på vei til flyplassen i en av av bilene som skulle kjøre oss. Vanligvis når du er på ferie vil du ikke at ferien skal ta slutt, men etter uka vår i Spania var jeg så tilfreds og sliten, på en god måte, at jeg rett og slett var klar til å reise hjem igjen. Merket også at jeg definitivt skulle tilbake hit, enten sammen med slektninger av meg som jeg vet drar på ridetur i ny og ne, eller aller helst med klassekamerater🙂!

Fant endelig solkremen min siste dagen, i en sidelomme i sekken jeg aldri bruker, dagen før vi skulle hjemover igjen. Typisk.

Mer andalusisk landskap;)!

España, dag 5 og 6: vi rir til krampen tar oss

To dager på rad med ridetimer. Kjenner jeg lærte veldig mye av spanjolene, de hadde hester som var utrolig godt trent og jeg fikk brukt ferdigheter her på en helt annen måte enn tidligere. Hestene i Spania tok ting mye lettere enn hestene her hjemme, så jeg kunne gjøre ting som å få dem til å svinge bare ved å se i den retningen jeg ville ri. Hestene jeg er vant til her i Norge må ris med mye mer tøyler, mens vi i Spania omtrent ikke skulle ha kontakt med bittet til hesten, og bare brukte kroppen til å styre hesten med. Jo flinkere vi blir til å styre hesten med kroppen og med ord og lyder, jo mindre trenger vi å bruke tøyler, så er glad jeg fikk mer erfaring i å ri på denne måten 🙂.

Alt har gått bra hele turen, bortsett fra at én av oss først mistet lommeboka da vi var i  Malaga og så ble kastet av hesten på tur, så hun ble kjørt opp til ridesenteret for å få kommet seg opp på en hest igjen så fort som mulig. På ranchen hadde vi i tillegg til hestene også blitt kjent med et helt lite valpekull som vi brukte veldig mye av fritiden vår til å kose med.

Det var begynt å bli varmt i været, og selv om vi storkoste oss merket jeg mot slutten av uka at jeg begynte å bli klar for å dra hjem, sliten og mett på inntrykk🙂.

España, dag fire: jeg har ridd en kongelig hest

Noen ganger strekker liksom ikke ord til. Vi hadde ridd i fire timer og ble spurt om hvordan det var, og ord som «incredible», «fantastic» og «amazing» strakk liksom ikke til.

Vi hadde hatt oppvarming på den lille ridebanen på ranchen, og Giles tildelte meg en «kongelig» hest som hadde en far som hadde vært i det spanske militæret. Hoppen, som lød det lovende navnet Tormenta, var høyreist og stolt og hadde et brennmerke som skulle bevise at hun faktisk kom fra en slekt som hadde tjent sitt land. Etter at vi hadde blitt kjent med hesten og fått varmet opp bar det opp en bratt, bratt bakke til hovedveien, og så var det bare å gi seg hen til ubeskrivelig vakre Malaga.

Vi red på trange veier gjennom koselige nabolag hvor folk hadde inngjerdede hager med frukttrær og hvor det virket som om absolutt alle hadde hund, opp på åser med fantastisk utsikt, vi krysset elver og red gjennom skogholt. Vi traff andre som var ute med hestene sine, vi så talløse regnbuer over fjellene, og vi red forbi en mann og et barn som gikk med lange stokker og over et dusin små hunder løpende løs rundt seg (jeg prøvde å telle dem og mistet tellingen på 16), og selv om bakken fremdeles var for våt til at vi fikk gallopere, fikk vi travet til vi var stive og støle og det gjorde vondt å sitte i salene, og vi var ute i godt og vel fire timer.

Den andre ridegruppen på vei ut på tur!

Som oftest når vi er på ridetur vil vi ikke at turen skal ta slutt, men i dag gledet vi oss bare å være hjemme igjen når turen gikk mot slutten. Kom tilbake samtidig som dem som hadde ridetimer, og så var det bare å slappe av og hvile kroppen resten av dagen, kun avbrutt av middag og en kort tur på byen med tre fine fra klassen utpå kvelden.

Fikk ikke tatt bilder fra turen, for vi tok ikke «bildepauser» og jeg ikke turte ta fram mobilen «i fart» fordi jeg aldri visste når Giles skulle be gruppen gå i trav, men har lånt noen fra Google Earth’s Street view fra området vi var i 🙂.

Et av mange utkikkspunkt i løpet av turen

Overfor dalen der vi ble innkvartert 🙂

Elven vi red langs, og også fikk krysset mange ganger 🙂
Selvfølgelig finner jeg bilder av ryttere på tur når jeg loker rundt i Street View i Malaga!
Beklager forstyrrende lykestolpe ;p

Er det en ting Malaga kan, så er det frukt og åkre — og vakre små hvite hus 😉