Ting jeg brenner for

En liten tjeneste

Øyvind Ting jeg brenner for, utblåsning

Kan jeg bare få be om en liten ting?

Jeg foretrekker helst å sjekke Facebook uten å måtte pløye gjennom bilder av mishandlede dyrelik, barn eller andre mennesker som er blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, eller andre svært grove bilder som ikke passer inn på sosiale nettsider med 13-årsgrense.

Så hvis alle dere som ukritisk spammer slike bilder, med eller uten manipulerende og/eller teite undertekster som «spre dette så vi kan få tatt svinet» eller «hvis du ikke sprer dette er du for dyremishandling» kunne holdt opp sporenstreks, ville jeg bli veldig, veldig takknemlig. Det gjør faktisk ikke verden til et bedre sted å leve at dere utsetter meg og andre brukere på Facebook (mange av dem små barn) for grove bilder og videoklipp. Svinene som gjør slike ting får nok oppmerksomhet som det er om ikke dere også skal hjelpe til.

Hvis dyremishandling og overgrep plager dere så mye, er det ingen som hindrer dere i å gå ut i verden og faktisk gjøre noe. Jobb frivillig ved et omplasseringssenter. Kjøp produkter fra Kattens Vern. Gi en donasjon til Stine Sofies Stiftelse. Gå med bøsse for Røde Kors. Still som fosterhjem. Fjernadopter et barn. Gudene vet at det er nok å ta av. Må du absolutt drukne veggen min i spam, så sørg i det minste for at det er fornuftige ting du poster, av typen «jeg ble nettopp medlem av røde Kors og vi trenger virkelig hjelp til å hjelpe sultende barn i Darfur, så kunne du tatt ett minutt på å sjekke denne nettsiden og se om det er noe for deg å engasjere deg i?».

I mellomtiden kan dere gjøre alle på Facebook, spesielt barna, en stor tjeneste og tenk deg om bare ett bitte lite sekund før du deler bildene og videoene som kommer din vei. Så slipper vi for den saks skyld også flere historier som denne.

Tusen hjertelig takk på forhånd :3

PS: jeg og mange andre rapporterer alle upassende bilder jeg ser på Face, så når du spammer grove bilder forsøpler du ikke bare et sosialt fellesskap, men du risikerer også å bli kastet ut av Facebook. Bare sånn apropos.

Bokanmeldelse: Rape Girl

Øyvind Anmeldelser, Psykisk helse, Ting jeg brenner for

 

«Sometimes, when you speak, your troubles start.»

Fikk en «promo-kode» av forfatter Alina Klein som lot meg laste ned denne boken som enda ikke er ute i bokhandlene, og fikk lyst til å skrive en anmeldelse nå som jeg først har lest den 🙂 . Rape Girl er en bok for ungdom og voksne, og handler om den amerikanske tenåringsjenten Valerie, som blir voldtatt av en jevnaldrende gutt etter en hjemme alene-fest, og over natten går fra å være en gjennomsnittlig, usikker tenåring til en nykommer i en livssituasjon hun aldri hadde sett for seg at hun ville stå ovenfor. Det er her boken skiller seg ut fra mange andre skildringer, er at den «begynner med slutten» — når offeret klarer å fortelle hva som er hendt. Rape Girl begynner her, med at Valerie har brutt sammen og fortalt alt til foreldrene, politiet er koblet inn, og gjerningsmannen er anmeldt.

Dixi gjorde en spørreundersøkelse nylig og fant ut at norske jenter som overlever voldtekter går i gjennomsnittlig tre år før de forteller det til noen. Dette er et rystende funn, og samfunnets syn på helberedelse etter overgrep går jo også ut på at overlevende bør fortelle det de har opplevd og «få det ut» så fort som mulig, for å kunne komme seg videre i livet. Ofte på film og i bøker blir det «å komme ut av skapet» sett på som noe udelt positivt — det er gjerne da alle stiller opp for deg, gjerningsmannen blir anmeldt og havner i fengsel, og du får lagt hendelsen bak deg. Rape Girl er annerledes — Valerie så vidt får tid til å summe seg før katten er ute av sekken og alle plutselig vet alt. Resten av boken er en turbulent kamp hvor nærmiljøet er et tøffere hinder for Valerie enn selve voldtekten. Hva gjør du når livet ditt er blitt snudd på hodet og bestevennen din tror på gjerningsmannen, når søsken og andre pårørende ikke vet hvordan de skal forholde seg til deg og skygger unna, når ryktene svirrer på skolen og du blir kjent som hun som feilaktig anklaget en medelev for voldtekt?

Rape Girl er ikke verdens best skrevne bok. Det er langt ifra en dårlig fortalt historie, men språket i boken gir et inntrykk av Klein som en uerfaren forfatter, og boken kunne gått litt mer i dybden på Valeries følelser. Slutten kom og veldig brått på, og føltes litt «tvungen» og amputert. På tross av manglene slukte jeg den relativt korte 200 siders fortellingen på to dager, for historien er så realistisk skildret (forfatteren ble selv utsatt for et overgrep som 16-åring, og boken er skrevet i samarbeid med andre overlevende) og fremfor alt viktig å fortelle. Den tar et oppgjør med myter og destruktive holdninger, men kommuniserer alt på en naturlig måte, lærdommen er en del av selve handlingen og Klein klarer dyktig å veve budskapene sine inn i fortellingen uten at flyten blir brutt. Det blir aldri noe behov for henne å stoppe handlingen for å kommentere eller reflektere over det som skjer, boken trenger ikke noen «fortellerstemme» som ber deg ta handlingen innover deg og begynne å tenke. Men kanskje det sterkeste budskapet er oppgjøret med myten om at alt blir bra bare du «kommer ut av skapet». Virkeligheten er dessverre ikke alltid så enkel.

Rape Girl er å finne i butikkene i slutten av august.
Les flere anmeldelser og mer om forfatteren på goodreads.com.

Janteloven

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for
©Lise Myhre

Leste nylig en artikkel i Bergens Tidende med tittelen «Sprekeste damen i Bergen». Den handlet om en bergenser som ble bitt av løpebasillen og endte opp med å sette rekord for flest løpeturer på fjellene rundt byen. BT kjørte så en artikkel om henne der de sier hun har logget et halvt tusen løpeturer siden 22. juni i fjor. «Jeg er nok litt bitt av basillen», innrømmer hun.

Reaksjonene lot ikke vente på seg:

«Dette har ikke noe med trim og kos å gjøre ,men nærmere en mani på at jeg er best.»
«Hvor spennende er dette å lese om, egentlig?»
«Uforsvarlig å løpe så mye, bare vent når skjelletet, knær og lår gir beskjed om noen år.»
«Ja….Det tar tid å dyrke Egoet… Sykt«
(hentet fra Facebook og bt.no)

Hvorfor må vi ha det sånn? Vi bor i et av de aller mest frie og åpne samfunnene i verden, kanskje i verdenshistorien, med ufattelig mange rettigheter og privilegier. Vi bor i mulighetenes land. Barn og ungdom i Norge har ingen som står i veien for dem, ingen som sier at jenter ikke kan bli jagerflypiloter, at mørke og lyse mennesker må segregeres, at du må holde deg til samfunnslaget du er født inn i, eller at det er forbudt å drive private foretak og tjene penger. Vi kan bli hva vi vil.

Hvorfor får vi ikke lov?

Jeg tenker på Aksel Sandemose og det han skrev om «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned» (Sandemose, 1933). Hvorfor må det være sånn at vi i Norge at ingen har lov til å bli gode på noe, at vi må ta oss i tøylene når vi holder på å bli mer enn gjennomsnittlig vellykkede? Husker noen Alt du vet er feil-innlegget mitt, der jeg kom inn på Regine Stokke og bloggen hennes? Husker jeg brukte henne som eksempel dels fordi leukemi er sånn en «universelt akseptert» sykdom som alle «forstår» og som du kan lide av uten at folk har fordommer mot deg. Det er et kjent faktum at mange kaster folkeskikk og sunn fornuft ut vinduet når de er innom og kommenterer på populære blogger, men i og med at tøffe Regine faktisk var dødssyk, og ga så utrolig mye med bloggen sin, sier det seg vel selv at hun bare fikk positive tilbakemeldinger, hun kan vel ikke ha fått annet enn godord og støtte for «Face your fear»-prosjektet sitt?

Naïv, er jeg.

Dette gikk meg mer eller mindre hus forbi, selv om jeg har bokversjonen av bloggen og den så vidt kom inn på dette… men stakkars Regine Stokke fikk faktisk gjennomgå for suksessen sin:

«Det jeg ikke liker med denne bloggen, og Regines oppførsel i det siste, er at det har blitt en blogg om «meg, meg, meg, jeg er syk, jeg fortjener nå masse gaver, masse sympati, masse fordeler», osv. Nå vil kanskje noen si at siden det er Regines blogg, så er det kanskje naturlig at hun skriver om «meg, meg, og atter meg». Men, det er gjennom bloggen hennes at jeg skjønner at hun får svært mange fordeler, som andre med en slik sykdom, eller en annen dødelig sykdom ikke får. (…) Det at Regine har brukt sykdommen til å bli berømt er i mine øyne litt sært (…) Jeg skjønner at man kan bli litt ego når man er syk, selv når folk blir utslått med influensa, så blir folk litt kravstore, men man kan vise litt innsikt, og prøve å tenke på andre….»

 «En annen ting som irriterer meg er krefthora Regine Stokke. maken til en så dum jente skal du lete lenge etter, hun sitter i Norge, et av verdens mest velstående land, og klager over at hun skal dø. Hun har tilgang til alt hun måtte ønske seg, bortsett fra life, I guess. Men! Hun bruker opp de siste ukene hun har her på Jorda med å prøve å forlenge livet sitt med kanskje et par uker, noe som hun ikke har tid til! Altså, er jeg den eneste som mener hun er tilbakestående?»

«ler av dere:) haha, som jeg sa, dere smisker så mye at jeg blir kvalm. seriøst, slapp litt av.»

«HERREGUUUUUUD ER DU IKKE FORNØYD ME OPPMERKSOMHETEN DIN NÅ REGINE STOKKE??? SERIØST DU FERTJENER IKKE Å VÆRE PÅ BLOGGLISTEN!! HVORFOR HAR DU DENNE BLOGGEN? FOR Å FÅ OPPMERKSOMHET??? HAHA..DUMMESTE JEG HAR HØRT.. EN LITEN KREFTSYK HYPOKONDER SOM TRENGER NORGE TIL Å SI AT DE SYNS SYND PÅ DEG?? HVA ER VITSEN?!!!!«

«altså, når hun velger å skrive om det så hele verden kan se, kan hun ikke forvente annet.slik er det med alle.»

(redigert: er verdt å nevne at disse menneskene allerede har fått gjennomgå av øvrigheten, så ikke spor dem opp og send hatpost, de har fått hets og drapstrusler nok som de har)

Dette er det vi dealer med i dag. «Det spiller ingen rolle om du er alvorlig syk og kanskje skal dø, du våger ikke å stikke hodet frem, ikke tenk på å være arrogant nok til å gjøre noe godt nok til at folk blir imponert over deg! Du skal ikke tro at du duger til noe, du skal ikke tro at noen bryr seg om deg!». Alt unge Stokke hadde å bidra med av tekster og bilder, det faktum at hun var den første bloggeren i Norge som fortalte åpent om en kamp mot en livskrise, alt hun må ha gitt andre kreftpasienter, alt blekner mot det faktum at hun klatret oppover mot toppen av «blogglisten» (som jeg ærlig talt fremdeles ikke vet eller bryr meg det minste om hva er, men går ut ifra at den teller antall lesere for hver blogg eller noe sånt, som om det betyr noe som helst når du ligger der og vet du kanskje skal dø av leukemi). «Du gjør bare dette for å få oppmerksomhet» går igjen så mange steder, som om «oppmerksomhet» var et onde, som om det å søke etter, og motta oppmuntring og ros fra de rundt deg var en synd.

Er det det?

Kjenner veldig på «sirkusmentaliteten» jeg fikk prentet i meg da jeg gikk folkehøyskolen. Vi ble introdusert til et univers der det aldri har fantes noen jantelov. Sirkuslinja bestod i å utvikle dyktighet i det du likte å drive med, for så å vise det fram for publikum og motta applaus, eller å holde workshops og andre arrangementer for blant annet små barn og få høre neste dag at de hadde hatt det «kjempegøy!». Nysirkus er å stå på en scene og motta applaus fra folk du vet er der i ens ærend for å se deg og gruppen din opptre, å følge drømmene dine og drive med utrolige kunster og lære at det «finns intet som inte går!». Jeg fikk utrolig mye ut av å trene sirkus, jeg utvikler en identitet og stolthet og stå-på-holdning (det er sirkuset som burde hatt mottoet «stao no pao!») og lærte å bli tryggere på meg selv både på scenen og i andre sammenhenger. Har en kusine som nettopp er begynt med cheerleading og jeg får inntrykk av at det gir henne akkurat den samme følelsen.

Har sett barn jobbe med sirkus og hvor mye det gir dem — de lærer at de er noe, de trener knallhardt og mestrer kunster ytterst få i Norge er borti. Så går de på scenen og holder forestilling, ofte på høyt  nivå, og du ser gløden og stoltheten lyse av dem, de stråler om kapp med solen!

Hva er galt med det?

Har en utfordring her, så får du bare ha meg unnskyldt om dette ikke gjelder deg: neste gang du ser noen jobbe hardt mot et høyt mål, få til noe, eller eier noe du ikke kan få–
bit det i deg. La dem stråle. De har mest sannsynlig jobbet hardt for det.

Alt du vet er feil

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

NRK viste nylig en serie som het «La Linnéa leve», som handlet om en jente som har slitt med spiseforstyrrelser og depresjon i en årrekke og som prøver forskjellige tiltak som healing og frivillig arbeid for å finne noe som kan lysne opp hverdagen. Vet ikke helt hva jeg syns om selve serien, den hadde et utpreget «reality»-preg og hjelpen som ble tilbudt var kanskje ikke alltid like heldig, og jeg følte egentlig at jeg ikke hadde fått noe særlig ut av konseptet.

Helt til jeg så kommentarfeltet! Her var det veldig mye å lære! Så ta på lærehatten, ta plass i klasserommet og sleng beina på pulten, nå skal vi lære psykologi!

 

Vi begynner med denne veggen av tekst, som jeg måtte kutte i to. Tar alle notater?

har du depresjon så kommer du deg ikke ut av leiligheten, det er ikke et valg liksom! alkohol utløser depresjon ikke nødvendigvis neste dag men dagen etter der igjen. Avhengig av hvor mye som drikkes varer depresjonen. De som drikker sprit må gå over til øl/ vin om de vil fortsette å drikke. Å bli avholds er aldri noe tema, da skal du ha en alvorlig sinnslidelse. Ensomhet er også en del av årsaken, men en må skille mellom angst og depresjon. Det siste innebærer bare at du ikke kommer deg til butikken eller ut å trene.

Ojda. Her har jeg trodd at jeg hadde flyttet til Sogndal og drev og tok bachelorgrad på høyskole, og så har jeg i virkeligheten virret rundt i en leilighet et sted i flere år, formodentlig i Houston siden det var der jeg ble psyk, uten engang å vite det. Må være dårligere enn jeg trodde. Det med alkoholen skjønner jeg ikke helt, derimot, for jeg innbiller meg jo at jeg nekter plent å drikke alt som minner om alkoholholdige drikker, men psykologi er jo engang sånn at man må bli bevisstgjort sine egne handlinger, og er godt mulig jeg er inne i en fase med fornektelse, sånn er jo alkoholisme. Det står jo også at du ikke kan få en alvorlig depresjon uten å drikke, så jeg må jo ha inntatt noe i og med at jeg ble så kritisk syk som jeg ble. Og er ikke angst også slik at man lett ikke kan komme seg på butikken? Ble like forvirra over den andre delen av innlegget:

Trening hjelper mye mot depresjon, men husk at når du føler deg i knallform kommer som regel lysten på fest veldig ofte. Så det gjelder å finne en balanse mellom alt, samtidig er det lykkepiller en kan få også. En kan få depresjon uten å ha drukket også, men den er mye mildere av seg og er bare sånn at du blir litt mutt eller tafatt noen ganger. Men en ting er sikkert du blir nødt til å begynne å trene og det må du fortsette med resten av livet. depresjon blir en aldri kvitt. opplevelsen av å være ute på ski f.eks med hodelykt helt alene på fjellet. Da er du psykisk i en bedre tilstand enn de aller fleste på jorda. og det er gratis;)

Så jeg er avhengig av å trene, og bør ta turer ut i skog og mark, hvordan skal jeg klare det uten å forlate leiligheten? Er også ganske deprimerende å høre at jeg vil være avhengig av trening og slite med depresjon resten av mitt liv, da dette går mot alle prognoser jeg har fått av andre og meg selv så langt. Skjønner dog hvorfor pensumboka mi i psykologi er på flere hundre sider, dette er jo dritkomplisert. Kanskje jeg finner noen flere som er skikket til å komme med råd?

 

Heldige oss, her har vi en som forbarmer seg!

 

Anbefaler å dra til et sted uten alt det materielle som hun har. Dra og lev en måned i slummen i Bangladesh eller Rio eller et annet sted hvor man faktisk ikke har fått alt opp i hendene. Man blir deprimert av å ikke forstå hvor bra man egentlig har det!

Akkurat, ja. Men du, hør/les her litt.
Jeg har vært innlagt på psykiatrisk flere ganger og generelt slitt i en årrekke. Jeg har jobbet med stoffmisbrukere, og jeg har flere venner som har kjempet seg gjennom overgrep, omsorgssvikt, og alvorlig fysisk og psykisk sykdom. Jeg har mistet tellingen på hvor mange jeg kjenner som har prøvd å ta livene sine. Jeg har blitt fortalt hjerteskjærende livshistorier som enhver kunne mistet nattesøvnen av. Jeg har truffet mennesker, også i tenårene, som lever liv som omtrent utelukkende har dreid seg om å sloss mot traumer og sykdom gjennom en årrekke, som må gå med langermede plagg fordi armene er fulle av selvpåførte dype arr. Ikke i Bangladesh eller Uganda eller et av de andre landene det er så politisk korrekt å synes synd på, her i Norge. Nå i dag.

Men dumme meg skjønte ikke at det ikke blir det samme å gå gjennom en livskrise her, fordi her i Norge har vi det jo så bra at vi ikke har rett til å klage uansett. Samme hva som hender oss er alt rosenrødt, for vi bor jo i et land som har smør.

I Norge tror vi at vi har rett til å ha følelser selv om vi har råd til roser.

Okei, så da har vi etablert at alle i Norge har det strålende, da kan vi gå inn på forklarende hypoteser:

som seer tror jeg ikke på Linnea. Jeg tror ikke på at en jente som finner energi i å skrive en fritidsblogg, ta imot bloggpriser, opptre i tvprogrammer og som lager sin egen tv serie egentlig sliter med depresjon. Om hun har en eller annen diagnose er egentlig irrelevant slik jeg ser det, men det er det at hun bruker dette aktivt i å fronte seg selv problemet mitt ligger.

Åja! Akkurat som hu Regine Stokke! Drev og påstod at hun var kreftsyk, men så hadde hun krefter til å blogge og ta bilder og stille opp i intervjuer og det var liksom ikke måte på som hun styrte på. Må sjekke hva hun driver med i dag…

 

 Be right back.

…oj. Den tror jeg ikke noen så komme. Hun som var så frisk og rask og ikke viste noen tegn.
Verden er gal:(.

Men det er fremdeles ikke Linnéa:

Linnea er en klassisk first worlder med alt for mange luxus «problemer». Ikke sterk nok for hverdagen, men sterk nok til å sutre om det og ikke minst blogge. Hun har såvidt levd. Bare 21 år? Tragisk dualitet, men ikke overraskende i vår moderne tid hvor ungdommer bare krever og krever, og ikke gir noe fra seg.

Snakket om dette verdenssynet med en snill og klok sosionomklassekamerat her om dagen… unnskyld, men det er faktisk ikke sånn at en automatisk ikke har levd før man er x år gammel og gått gjennom så og så mange «voksenting». Livet er hardt, det kommer du faktisk ikke utenom, og det er dessverre ikke sånn at det sitter en god gud der oppe og skåner alle under 25 mot forferdelige ting.

La meg bare ta et eksempel. Har en gammel klassekamerat som ble voldtatt da hun bare var 15 år. Hun slet allerede på dette tidspunktet, og hun brøt fullstendig sammen da overgrepet skjedde. I dag, i en alder av 24, sliter hun fremdeles med ettervirkninger og selvskading og har det generelt utrolig tøft psykisk, og hun bor i skrivende stund på psykiatrisk, hvor hun har vært sammenhengende, bortsett fra små avbrekk, siden mars i fjor.

Hun har ikke «knapt nok levd». Hun har gått gjennom ild og vann som en krigsgudinne i ni hjerteskjærende år og skal ha all respekt og aktelse i verden for at hun i det hele tatt fremdeles lever og er til, og attpåtil klarer å være en verdifull ressurs for oss andre rundt henne som har det vondt… men hun er jo forresten også sterk nok til å «sutre om det og ikke minst blogge«, så hun har det vel helt strålende, hun også. Hun sitter vel i skrivende stund på silkepute og spiser smør med smeltet smør på mens hun sender solidariske tanker til alle som opplever overgrep i Nord-Korea og som sikkert faktisk har det vondt fordi de ikke har hverken smør å trøste seg med eller blogger de kan bruke til å friskmelde seg.

 

Men det er ikke bare det at Linnéa har det tøft, det er også det at hun ikke blir glad på kommando. Hør bare her:

Hun framstår ikke mere deprimert enn en furten drittunge som ikke har fått
godteposen sin. Hun sitter på en benk i København og kaster brødbiter til duene, og definerer seg selv nederst på skalaen 1-7. Om hun hadde hatt minste anelse om hva depresjoner innebærer, hadde hun gjemt seg rimelig kjapt.
Og dette tar ungdom for god fisk; synes hun er både kul og sterk som klarer å stå
fram med «sykdommen» sin.

Hvis det å mate duer magisk kunne flyttet deg opp fra én til syv, ville duemating for psykisk syke vært milliardindustri. Altså… nå er ikke jeg Linnéa. Jeg har aldri møtt henne og aner ikke hva som foregår oppi hodet hennes. Men det jeg kan si, som det tydeligvis er veldig vanskelig for enkelte å forstå, er at folk som har det tøft i livet faktisk samtidig også er mennesker.

Psykiatrisk sykehus, fra «Girl, Interrupted»

Når du setter noen i en ring hver morgen og ber dem fortelle deg hvor de ligger på en skala fra én til 10, så vil svarene deres uungåelig sprike fra dag til dag. Noen vil svare fire, andre 12, noen vil svare minus to selv om det er en deilig dag og de lå på en åtter kvelden før. Noen av dem kan ha kreft. Noen kan nettopp ha mistet kjæresten. Noen kan ha kommet inn på drømmeuniversitetet, eller fått et familiemedlem hjem i god behold fra en togulykke.  Men vi er bare mennesker. Vi kan alle oppleve å være sjeleglade klokken halv syv om morgenen en mandag, eller fra oss av fortvilelse og sorg på julaften. Alle vennene mine, både de «normale» og de som er oppi sykdom, sorg, eller livskriser, har gode og dårlige dager. For omtrent samme hva du gjør mot et menneske, skal det mye til for at det mennesket helt skal slutte med å smile og le.

Heldigvis.

Ida (Idas dans), måneder før hun døde av kreft.


En slags litteraturhenvisning
Linnieee.com — likte spesielt godt dette innlegget.
Se også dette intervjuet av nyere dato 🙂

Om "ofre" og fæle ting

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for
 
Vakreste blomsten i verden.

Har tenkt veldig mye på ordet «offer» i negativ sammenheng i det siste. Føler ordet hører en annen tid til, og at vi egentlig burde slutte å bruke det på den måten vi gjør i dag. Leste nylig innlegget til en jente som overlevde terrorangrepet på Utøya, hvor hun skriver at hun ikke liker å bli kalt et «Utøya-offer». Samme tema kom opp i Norgesglasset nå på fredag.

Føler ordet «offer» for det første er veldig negativt ladd og «stakkarslig», det henviser tankene til noe forsvarsløst, noe som er underkastet noe annet og som det er synd på. Pluss at det blir et permanent stempel, noe som er med på å definere deg. Ble du mobbet på skolen er du et mobbeoffer. Havnet du i en trafikkulykke for 20 år siden som du ikke fikk varige men fra og som du aldri tenker på, er du et trafikkulykkeoffer. Overlevde du hatlestadraset, er du et rasoffer. Tingen med å oppleve fæle ting er jo nettopp det at du ikke skal la det definere deg, at du skal jobbe for å legge det bak deg og gå videre med livet.

Leste en gang en bok som het Tomorrow When the War Began av fantastiske John Marsden. Husker veldig godt at noen snakket om en som hadde flyktet ut i villmarken og blitt eremitt etter å ha myrdet noen. En av personene i boken sier at han «var en morder», hvorpå gruppens smartass spør, «hvordan blir du en eks-morder»? Akkurat den setningen er en av tingene jeg husker best fra boka, for jeg tror det forfatteren mente noe med den:

Hvordan blir du et «eks-Utøyaoffer»?

Vet det er mange som er uenige i dette, mange har opplevd overgrep eller krig eller naturkatastrofer og kaller seg for ofre, og kanskje er jeg vel «politisk korrekt» nå. Men vet det er mange som har det på samme måte som meg, og føler personlig det blir feil å bruke ordet til å «stemple» folk på denne måten.

Verdensdagen mot seksuelle overgrep 2011: voldtekt og flyvende sirkus

Øyvind 19/11, Ting jeg brenner for

Mine tanker i anledning verdensdagen mot seksuelle overgrep, 19. november.

Kilde, kilde
Under første verdenskrig hadde tyskerne et jagerflyess som het Manfred Von Richtofen, av ukjente grunner malte flyet sitt knall rødt. På grunn av berømmelsen hans begynte fiendens piloter etter hvert å klø etter å skyte ham ned, så alle de andre i skvadronen malte om flyene sine så Richtofen ikke skulle være den eneste som fløy et rødt fly, og de fargesprakende flyvemaskinene ga skvadronen tilnavnet «det flyvende sirkus». Det var bare et lite problem: de allierte var fremdeles der ute, med akkurat like mange fly som før. Om ikke annet må Richtofens skvadron ha blitt lettere å få øye på etter ommalingen.
Men i dagens Norge virker det som om vi møter seksuelle overgrep på omtrent samme måte, bare mer ekstremt: vi vet overgriperne er der ute, men istedenfor å pønske ut måter å redusere antall overfall på, virker det som om veldig mange fokuserer utelukkende på hvordan enkeltmennesker kan unngå at akkurat de blir overfalt.
Se på kommentarfeltet til et hvilket som helst oppslag i avisene om overfallsvoldtekter. 99% av innleggene handler om hvordan kvinner må slutte å gå hjem alene, slutte å drikke seg fulle, slutte å kle seg «uanstendig», slutte å være promiskuøse. Det første mange tenker når de hører om et overgrep, er ikke «så grusomt, vi må få stoppet alle disse voldtektene», men «hvorfor gikk hun hjem alene», «hvilke klær hadde hun på seg», «kunne hun ikke ringt etter drosje», «hvorfor ble hun med ham hjem», «hvorfor forble hun gift med ham etter at han ble voldelig», og så videre. 
Vet jo at mange av dem som gjør dette mener det godt, og om vi tror forholdsreglene vi pusher hjelper, så er det jo bare logisk at vi blir drillet i dem, på samme måte som vi blir drillet når vi er små til å se oss om til begge sider før vi krysser veien. Problemet jeg har med dette personlig er ikke velmente råd, det er fokuset på dem.
Kilde
La oss bare ta et eksempel så du skjønner hva jeg mener. La oss si at du krysser en vei i 50-sonen på vei hjem fra fest.
Plutselig, ut av mørket kommer en fyllekjører i 90 og meier deg ned, og du ender opp på sykehus med usikker langtidsprognose. Du kan komme deg fort og leve som normalt, eller hele livet ditt kan være ødelagt. Mest sannsynlig vil du få veldig mye sympati av politiet og de rundt deg. Du vil ikke trenge å skjule ulykken fra venner og kjente i frykt for vanskelige spørsmål og fordommer. Klandrer du deg selv vil du få høre at du ikke skal tenke sånn, at du bare var på feil sted til feil tid.
Men hvorfor er det slik? Hvorfor er samfunnet sånn at overlevende etter fyllekjøring fritt kan være åpne om hendelsen uten å få tyn? De kan jo drilles på akkurat samme måte som overlevende etter voldtekter. «Hadde du refleksvest på deg? Så du deg om til begge sider før du krysset veien? Brukte du fotgjengerfelt? Hvor god var gatebelysningen der du krysset veien? Fortet du deg over veien, eller somlet du? Kunne du tatt en omvei som ville latt deg krysse på et tryggere sted? Hvilke klær hadde du på deg? Var du beruset? Hvordan reagerte du da du så og hørte bilen komme; prøvde du å hoppe unna, eller bare sto du der? Hva er holdningene dine til trafikksikkerhet og raske biler? Kjente du fyllekjøreren fra før? Kan du på en eller annen måte ha provosert ham til å kjøre på deg med vilje?» Ikke bare er listen endeløs, men svært mange av spørsmålene er omtrent identiske med de vi liker å stille voldtektsoverlevende.
Men vet du hva? Vi stiller ikke ofre for fyllekjøring slike spørsmål. Når vi hører om folk som blir truffet av fyllekjørere, er fokuset på hvor grusomt det er at nok et menneske har måttet bli skadet eller drept fordi noen har kjørt i fylla, og på hvordan vi kan hindre at dette skjer. Prøv å Google «fyllekjøring diskusjon», og se hvor lang tid det tar før du finner ett eneste innlegg som handler om uaktsomhet hos ofre for fyllekjøring. Dette på tross av at vi faktisk, skal vi være ærlige med oss selv, er forferdelig dårlige på å bruke refleks. Vi kommer ikke unna at vi er vanvittig dårlige på å bruke fotgjengeroverganger, til å se oss for, til å gå med refleks, til å passe oss i beruset tilstand. 
Men med en gang temaet ikke er seksuelle krenkelser, er det som om forståelsen, toleransen og modenheten vår plutselig spretter flere hakk oppover. 

For blir du kjørt ned av en fyllekjører, var du på feil sted til feil tid. Punktum. Men det samme gjelder om du blir mobbet, banket opp eller mishandlet; den utløsende faktoren er at et annet menneske bestemte seg for å begå handlingen. Vi snakker ikke om lynnedslag eller fredet isbjørn eller andre ting som vi ikke kan gjøre noe med, vi snakker ikke om ulykker, vi snakker om medmennesker som begår grusomme forbrytelser, i 99% av tilfellene med viten og vilje.

Jeg er lut lei av at debatten bare skal handle om at jeg skal gjøre tusen ting i et forsøk på å få voldteksforbryterne til å velge noen andre som mål enn akkurat meg, som om det på en eller annen måte gjør samfunnet bedre eller tryggere. Jeg vil ha en saklig diskusjon om hva vi kan gjøre for å redusere antall overgrep og straffe de som begår dem. Jeg vil at media gjør mer for å spre fakta om overgrep, og råd til overlevende og pårørende, som de gjorde etter feks. 22. juli. Jeg vil at politiet skal begynne å gjøre jobben sin med respekt og effektivitet, så det blir et mindre helvete for de utsatte å anmelde.
Jeg ber om at overgrep gis den samme respekt og modenhet som andre tema som diskuteres i dag. Vi skylder hverandre det, det er ikke så mye i be om, i Norge i 2011.
På forhånd takk.

Richtofen døde forresten i kamp i 1918, da han ble truffet og såret og styrtet i døden. Selv om alle i skvadronen fløy røde fly.