For noen år siden så jeg for første gang NRK-julekalenderen Kristiana magiske tivolitheater, og jeg ble helfrelst. Men i tillegg til sirkuskunster, en magisk stemning og flott historie, og en vakker rekonstruksjon av Oslo «før i tiden», er det spesielt én ting jeg husker og er takknemlig for. Den utrolig gode måten den håndterte det Ragnhild Holmås, i den fantastiske boka Men du ser ikke syk ut, kaller «avvisning forkledd som omsorg»: Svar som på overflaten kan virke trøstende, men som egentlig bare avfeier istedenfor å støtte. Som å møte Ragnhild, som har gått fra å være frisk og rask til å være sengeliggende med utmattethet, hjernetåke og sterke smerter grunnet ME, med floskler som at (fra hukommelsen) «du har nå gode ting i livet ditt óg. Ingen får livet de ønsket seg da de var 20, vet du!».
Jeg tenkte på denne boka, og det avsnittet, da jeg så denne julekalenderen. Én av karakterene i serien, Ariam, har en forelder som opptrer på sirkuset som en såkalt øgledame, siden hun har en slags skjellaktig, ruglete hud. Datteren hennes oppdager tidlig i serien at huden hennes også begynner å få «skjell», og frykter at hun vil få samme reaksjon fra omgivelsene som moren sin, som skiller seg kraftig ut og dermed konstant får kommentarer og blikk fra dem rundt seg. Ariam fortviler over sin egen kropp, men klarer til slutt å betro seg til hovedpersonen Luka. Som svarer med å påpeke at «alle har sine problemer».
Jeg er ikke så glad i denne typen svar. Det er greit nok at de ofte er godt ment, men like ofte kan de oppleves som nettopp en avvisning, når du egentlig trenger omsorg. Hvis du har skallet hodet i en skapdør på kjøkkenet og har det veldig vondt, hjelper det ikke å høre at «pytt pytt, alle slår seg jo innimellom». I verste fall blir det en ufølsom rosemaling.
Men. Så gjør serien en veldig klok vri. Når Ariam åpner seg for moren sin, respekterer og anerkjenner hun bekymringene til datteren –hun setter hun seg ned med henne og begynner å fortelle om sin egen oppvekst, hvor hun hadde ble kidnappet på grunn av skjellene sine og måtte tilbringe en del av livet i bur som et annet sirkusdyr.
Moren bekrefter at øgleskjell kan gjøre deg uglesett i samfunnet, og gjøre deg til noen som blir stående utenfor og får uønsket oppmerksomhet hvor enn de snur seg. Dette er en samtale som fører mor og datter mye nærmere hverandre, og gjør at Ariam kan begynne å faktisk bearbeide, på en konstruktiv måte, forandringen som er i ferd med å skje henne.
Ariam får det bedre først når noen ikke avfeier bekymringene hennes, men anerkjenner at de er ting hun har lov å være redd for, og som det er verdt å snakke ordentlig om. Det er klok lærdom til både barn og voksne som ser serien.
Så kan du lese boken dette gjelder gratis her. Les den gjerne før du gjør deg opp en mening. Det tror jeg ikke mange av kritikerne har gjort.
Okei. Såh. Det virker som bokforbud-delen av den amerikanske kulturkrigen så vidt er begynt å komme til Norge. Du vet, den hvor sinte folk, de fleste av dem et stykke ute på høyresiden og kristenkonservative, velger ut bøker som inneholder sex, banning, nakenhet, eller, skrekk og gru, hentydninger til homofili eller transpersoner, og krever dem fjernet fra skolebibliotek. Kulturkrigerne (anført av Document.no) sitt siste mål i Norge er tegneserie-selvbiografien Genderqueer, skrevet er skrevet av Maia Kobabe. Boken på 240+ sider inneholder en rute hvor hovedpersonen, som da er i 20-årene, tenker tilbake på da hen var yngre og så for seg hvordan det ville være å oralsex med en «strapon». Dette mener kritikerne er porno, attpåtil porno som gjengir et barn, og det skal jo barn og unge selvfølgelig ikke skal utsettes for.
Jeg tror alle kan være enig i at barn og unge ikke skal utsettes for porno, og du trenger heller ikke lese lenge på bloggen her før du ser at bevisstgjøring rundt, og arbeid mot overgrep er noe jeg brenner veldig for. Jeg kan også være enig i at, eh, ja, forfatteren kunne gjerne tegnet den ene ruten annerledes. Men: Porno er et sterkt ord som har en veldig klar definisjon: Det er noe som er laget for å vekke seksuell opphisselse i den som ser på. All skildring av nakenhet eller sex er selvfølgelig ikke pornografisk. Tegninger eller fotografier av nakne kropper i en naturfagsbok er ikke porno. Den noen få sekunder langt tegnefilm-snutten vi så i ungdomsskolen hvor en gutt lå på sofaen og onanerte til han fikk sædavgang var heller ikke porno. Jeg er enig i at det er litt spesielt at forfatteren ser ut til å ha tegnet seg selv som barn selv om hen jo var yngre da hen først fantaserte om å suge en strapon, men porno? Seksualiserer du ruten på den måten er det kanskje heller du som har et problem. Barn og unge lærer uansett, gudskjelov, om grensesetting, seksualitet og overgrep på skolen. De vet at forhold mellom barn og voksne ikke er OK.
Og la oss være ærlig med hverandre: Det å si at den ene ruten, i en bok som sikkert er veldig viktig for veldig mange unge, gjør at boka er noe barn og unge ikke skal «utsettes for», eller å trekke inn et begrep som hebefili (det er ingen forhold mellom voksne og unge tenåringer i boken), er det mest oppkonstruerte jeg har hørt på lenge. Som så mye av kulturkrigen i dag.
Jeg anbefaler varmt I’m Starting to Worry About this Black Box of Doom, som jeg nylig skrev en anmeldelse om. Den handler delvis om kulturkrigen vi lever i og har en veldig fin og morsom scene hvor den sosialt klønete antihelten kverulerer seg inn i en diskusjon om Hitler og pedofili:
Dette er jo et fint eksempel på folk som egentlig er 100% enig, men som likevel klarer å bli fullstendig rasende på hverandre fordi de har funnet én bitte liten detalj de kan være rykende uenig om. Vi kan vel være enig i hvor absurd denne utvekslingen er? Da ser du kanskje også hvor lite mening det gir å slå stort opp at «barneskoleelever blir utsatt for porno på skolebiblioteket!» over en tegneserierute tatt fullstendig ut av sammenheng?
Og apropos hva vi ikke skal utsette barn og unge for, så er ikke akkurat tegneserier med innhold som utfordrer noe nytt. Tegneserier er som bøker, de kan ta opp alvorlige tema og vise «voksent» innhold. Tapt anrop handler om terror, sorg og et nasjonalt trauma. Hvis det ikke brenner handler om langvarige traumer etter (antakelig) en voldtekt, og Dette er den siste dagen i resten av ditt liv skildrer flere voldtektsforsøk og en reell voldtekt. Persepolis viser et selvmordsforsøk. Maus handler om andre verdenskrig og Holocaust, og viser for eksempel nakne, døde kropper i et gasskammer (gadd vite om Document ville kalt det også for porno). Hva skjedde egentlig med deg? handler om en jente som holder på å utvikle en spiseforstyrrelse, og O’Boy -min klin kokos tegneseriedagbok er en oppvekstskildring som kommer inn på alt fra kjønnshår og pupper til mensen og utflod, alt gjengitt i blyantstrek. Jeg bladde en gang i en tegneserie som handler om en keitete ungdomsskoleelev hvor en av tingene som skjedde i boka var at han satt og onanerte på rommet, og først på skolen dagen etterpå oppdaget at papiret han hadde brukt etterpå (til, ja, du skjønner) var leksene han egentlig skulle levere inn den dagen (ha-ha).
Alle tegneseriene jeg nevnte over er fritt tilgjengelig på ungdomsavdelingen på biblioteket i Bergen — selvfølgelig uten at ytre høyre hyler om at «bergenske barn og unge utsettes for rusmisbruk, onani, selvmord og voldtekt på biblioteket!». Det sier forresten også en del at kritikerne vil ha Genderqueer fjernet fullstendig. De vil ikke bare ha den ene ruten klippet ut eller dekket over, hele boka skal ut.
Hvorfor sier jo egentlig også seg selv –dette er nok en oppkonstruert storm i et vannglass, hvor noen med innflytelse i kulturkrigen ber følgerne sine om å bli sinte, gjerne med tynnest mulig grunnlag. «Unger kan se porno på skolebiblioteket!!» er garantert å skape både klikk og harme, som ytre høyre igjen selvfølgelig bruker for å mistenkeliggjøre LHBT-miljøet som helhet.
Kritikerne spør hvorfor denne boka skal skånes, bare fordi den har en skeiv forfatter. På grunnlag av hvor utrolig tatt ut av sammenhengen den ene ruten er, og hvor det er vanlig å ha av bøker og tegneserier med alvorlige tema på et bibliotek, vil jeg heller spørre om hvorfor akkurat denne boka skal fjernes –bare fordi forfatteren er skeiv.
PS: Neste gang noen viser deg noe tatt ut av sammenheng: Les I’m Starting to Worry About this Black Box of Doom (som jeg ser på som sårt tiltrengt antiradikaliseringsterapi for samfunnet vi lever i), tell til 10, gå og gjør noe kjekt, og kom tilbake til tastaturet når du har vurdert om det du leste eller så faktisk er verdt å bli sint for. Og som i dette tilfellet: Se på helheten. Les boka. Jeg ville aldri tegnet ruten på den måten, men når du har fått satt den i sammenheng, betyr den virkelig at boka er verdt å bli så opprørt over?
PS2: Er du opptatt av barn og overgrep? Istedenfor å la noen piske deg opp over en teit tegneserierute kan du heller støtte en organisasjon som Nok., Redd Barna eller Stine Sofies Stiftelse nå i romjulen. Da slipper du å gjøre deg til en nyttig idiot for folk som bare vil så splid og polarisere, og så gjør du faktisk verden til et (litt) bedre sted❤️!
Jeg leste en kronikk nylig som jeg ikke finner igjen, en av mange som er blitt skrevet nylig som klaget over problemer med dagens ungdom. Jeg synes å huske at den egentlig tok opp viktige ting, men én av tingene den kom inn på var unge som demonstrerte for klimaet, mens de gikk i klær av polyester.
Kronikken føyer seg inn i rekken av ytringer som tar miljøengasjement, spesielt hos unge, og prøver å finne én eller annen ikke-miljøvennlig ting de samtidig gjør som de kan bruke for å fremstille aktivistene som hyklerske eller useriøse. «Hæ, bryr du deg om klima, men så går du i klær av polyester, det er så dumt, det, mye du egentlig bryr deg, ‘a!»
Altså. Jeg vet det er en trend for tiden å fremstille miljøvernere, spesielt de unge, som hyklerske, men den kan vi vel strengt tatt dra for de fleste gode formål, hvis vi først legger vondviljen til? Hva om jeg påpeker at de fleste som støtter Redd Barna eier smarttelefoner, klær og andre produkter som er fremstilt av barnearbeidere? Betyr det at støtten deres til Redd Barna ikke har noe å si, eller at de ikke skulle brydd seg? Selvfølgelig ikke, Redd Barna er nok glad for støtten uansett.
Og på samme måte som de fleste av oss eier produkter lagd av barnearbeid, går mange også unødvendig med plagg laget av produkter som ikke er bærekraftige. Unge formes av samfunnet de vokser opp i, og vi har mye å ta tak i som forbrukere alle samme når det gjelder alt fra miljøvern til bærekraft til dyrevelferd. Men kanskje er det mer fruktbart å si at unge som engasjerer seg, ikledd polyester eller ei, fremdeles gjør langt mer enn dem som sitter i sofaen (eventuelt foran tastaturet), eller til og med nekter for at klimakrisen er reell?
Vi skriver slutten av juni, og til og med her i Bergen har det vært mye varme og sol. Det kan være deilig å gå ut av huset i bare shorts og t-skjorte, kose seg i parken, eller ta en spontan svømmetur. Det har vært etterlengtet etter en varm vinter, selv om varmen også kan bli litt mye i lengden.
Det som er litt mindre fint, er at bølgen av alternative fakta-trender nå også har nådd solkrem.
Kilde: Aftenposten (øverst) og Bergens Tidende
Hvorfor skjer dette? Hvorfor er noe så etablert som solkrem plutselig blitt noe noen kan så frykt om? Jeg tror svaret rett og slett er at det blir mer og mer normalisert å lyve for å få gjennom kampsaker og selge produkter, samtidig som fagpersonene og institusjonene vi er avhengig av for fakta og råd blir mer og mer mistenkeliggjort.
Vi ser det i kommentarfelt i diskusjonstråder om alt fra storpolitikk og innvandring til bil og parkeringsplasser. Ulikt en del sosiale medier ser de fleste av nettavisene fortsatt ut til å tillate uendelige mengder feilinformasjon, og enkelte utnytter dette til det fulle. I kommentarfeltene til en nettavis jeg følger kan samme gjeng påstå den ene dagen Bergen sentrum er blitt en folketom ørken fordi det er blitt så vanskelig å komme dit med bil, for så å klage i neste tråd over at det er umulig å finne ledige parkeringsplasser. Samtidig blir fagpersoner og -miljø som sier dem imot stemplet som korrupte, trangsynte, inhabile og hva som verre er.
Problemet, bortsatt fra skaden de «alternative faktaene» gjør i seg selv, er at dette er en ond sirkel: Jo flere som lyver og mistenkeliggjør eksperter og reell kunnskap, jo lettere blir det å få gjennomslag med nye teorier om, ja, hva som helst, egentlig. For hvis det er blitt mulig å få folk til å tvile på noe så grundig dokumentert som at solkrem beskytter deg mot hudkreft, hva blir det neste de tar? Sikkerhetsbelter? Røyking? Å vaske hendene før du spiser? Går det en grense noe sted?
ALLE som bevisst sprer feilinformasjon, samme hvem og om hva, bør merke seg dette: Jo flere som gjør det, jo mer normalisert blir det å spre usannheter, og jo lenger glir vi inn i postfaktasamfunnet, samtidig som folk får mindre og mindre tillit til seriøse kilder. Da får vi utslag som at det blir mulig å spre grunnløs frykt om, av alle ting, solkrem. Så hvis du er du en av dem som har gjort det til en vane å lyve så det renner av deg på nett, og kanskje tenker at det ikke gjør så mye, fordi du gjør det for en hjertesak: Vit at du er med på å gjøre det lettere også for andre å spre løgner, som kan føre til konsekvenser du ikke så for deg. Som at en kjær venn eller slektning av deg plutselig må tilbringe sommeren og en ubestemt tid fremover i behandling for hudkreft, fordi hen plutselig sluttet å bruke solkrem.
Fra markeringen i Bergen. Toget rakk nesten rundt Smålungeren.
Såh. Det ble holdt markeringer til støtte for overgrepsutsatte i flere byer forleden. Bare den i Bergen dro to tusen støttespillere, både menn og kvinner, og med stort spenn i alder. Det føltes som å være med på noe historisk. Markeringen, som hovedsaklig rettet seg mot overgrepsutsatte, men også hadde gode poenger om nedprioritering av overgrep, kom blant annet inn på at det er for mye uvitenhet om voldtekt i samfunnet. Om hvordan nesten alle overgripere er noen de utsatte kjente fra før –en trener, slektning, lærer, nabo, klassekamerat, kjæreste eller samboer. Og viktigst av alt, om hvordan altfor mange utsatte, på tross av at falske overgrepsanklager er utrolig sjeldne, møtes med mistro, på grunn av dårlige holdninger og mangelfull kunnskap. Når en person anklages for overgrep, tar folk altfor ofte ham eller henne i forsvar, fordi «hen er jo en så god person, hen kan umulig ha gjort noe sånt!». Når utsatte som har tiet i år eller tiår endelig tør og klarer å fortelle, møtes de med mistro fordi de ikke sto frem før. Uvitenheten og voldtektskulturen står sterkt selv her i Norge.
Bergensavisen, Bergens Tidende og NRK var til stede med reportere og kamerateam, og alle tre hadde saker på nettavisene samme kveld. «Folket har våknet», lød overskriften til én av sakene. Morgenen etter var saken på både BT og BA gjemt langt nede på siden, på BA som en ørliten notis, og på BT med en vag overskrift om at «-Det er deilig at så mange vil vise støtte», under langt eldre og mindre viktige saker som restaurantanmeldelser, TikTok-trender og fotballstoff. Allerede samme kveld var den helt borte fra BT.
Jeg vet at ingen har krav på mediadekning. Jeg vet det må være opp til nettavisene selv hva de velger å dekke, og hvor lenge. Men er virkelig et så stort samfunnsproblem som seksuelle overgrep ikke verdt forsideplassen lenger enn over natten, og burde det ikke stå noe på forsiden av papiravisen neste morgen? Inntrykket til både meg og flere andre var at nyhetssaken om markeringen rett og slett ble gjemt bort. Apellene ble knapt nok nevnt.
Jeg vet selvfølgelig ingen ting om hvorfor saken ikke fikk stå lenger før den ble skjult. Jeg sendte en epost til redaksjonen i BT og har ikke fått svar ennå, men jeg har en snikende bekymring for at de rett og slett ikke turde å ha den oppe lenger. At de var redd for at folk skulle se en sak om voldtekt og klikke seg bort fra forsiden. Fordi vi fremdeles lever i et samfunn hvor seksuelle overgrep som tema er tabu, og mange fremdeles har en innstilling «dette tåler jeg ikke å høre om». Fremdeles høres vi folk si de blir «sjokkert» over nyheter om for eksempel gruppevoldtekt, eller overgripere som forgriper seg på barn i en årrekke, selv om dette er ting som skjer oftere enn branner og bilulykker. Det er ikke lenge siden politiet holdt en pressekonferanse om overgrep mot barn, og media følte de måtte fjerne lyden fra deler av pressekonferansen, fordi detaljene ville bli for sterke for publikum.
Det er en fæl ironi i at en markering som blant annet handler om hvor lite kunnskap det er om overgrep i samfunnet blir… gjemt bort av media. En skulle tro den fjerde statsmakt kjente på et sterkere samfunnsansvar.
Igjen, jeg vet at ingen kampsak har krav på å få komme i avisen. Men vi er mange i Bergen som er veldig lei av at overgrep blir regelrett tiet ihjel. Media hadde her en gyllen anledning til å bruke momentumet fra demonstrasjonen til å følge opp med spørsmål til politikere, og be om kommentarer og innspill fra interesseorganisasjoner, og så videre. Den sjansen kastet de fra seg. Istedenfor ble hele markeringen kjapt gjemt bort. Jeg kjenner jeg blir så sint.
Som et slags ekstra slag i trynet har en random sak om sterilisering av menn fått trone på hedersplassen øverst på forsiden av BT og Aftenposten i dagesvis, så vi har fått gleden av å se en naken pung hver gang vi har gått inn for å sjekke nyhetene. Tusen takk, Schibsted.
Det var utrolig vakkert å være ved Bergen i går og se folkehavet som var møtt opp for å vise støtte til utsatte for overgrep. Det vil gjerne ikke komme så mange på grunn av været, mente politiet. Det skulle vise seg å være feil. Festplassen ble fylt av folk, og toget strakte seg omtrent rundt hele Lille Lungegårdsvann. Det var en sterk opplevelse for mange som deltok, men først og fremst var det utrolig vakkert. Antallet folk, de sterke appellene som ble holdt, antallet fremmøtte gutter og menn. Det er lenge siden jeg har opplevd et sånt samhold.
Og det er et samhold som trengs. På tross av at falske anklager om overgrep (naturlig nok) er utrolig sjeldne , sliter veldig mange utsatte med å ikke bli trodd. På tross av at de aller fleste fryser under overgrep, er det en forventning om at den utsatte skal gjøre fysisk motstand. Vi finner ikke lignende krav når det er snakk om fysisk vold, ran eller drapsforsøk. Du skal av naturlige grunner ikke måtte prøve å banke personen som raner deg for å kunne anmelde i ettertid.
Og selv om overgrep er et enormt samfunnsproblem som fører med seg alt fra utenforskap og rusproblemer til tilleggsdiagnoser som angst, selvskading og spiseforstyrrelser, gjøres det altfor lite på samfunnsnivå. Det er blitt gjort vanskeligere å få erstatning, og politiet la nylig ned gruppen sin mot nettovergrep. Det er få partier som har satsing mot overgrep høyt på dagsordenen.
Så har du også fremdeles voldtektskulturen hvor vi snakker veldig lite om hvordan vi kan forebygge overgrep, annet enn ved å legge alt av ansvar (og dermed skyld) på de utsatte. Seksuelle overgrep omtales som om det var snakk om lynnedslag, en naturkraft vi ikke kan gjøre noe med, og som vi bare har ansvar for å unngå å selv bli rammet av så godt vi kan. Dette på tross av at de aller flere overgrep begås av personer den utsatte kjenner –foreldre, venner, kjærester og samboere, klassekamerater, kollegaer, trenere, og det er bortimot umulig å vite på forhånd hvem av dem du blir kjent med som skal vise seg å være overgripere. Og fremdeles sammenlignes seksuelle overgrep med tyveri av klokker eller hærverk på bil, som om overgrepsutsatte skulle være ting, ikke mennesker som vi har rundt oss hver dag.
Det var også veldig frustrerende å se nettavisene nedprioritere dekningen av demonstrasjonen omtrent så fort den var over. Saken om markeringen med 2000 personer i Bergen i går kveld er nærmest gjemt bort langt nede på forsiden av BT allerede nå, under eldre saker om matanmeldelser, treningstrender på TikTok, og forskjellig fotballstoff. BAs sak er også henvist til en bitte liten notis langt nede på siden.
Da blir en ganske oppgitt.
Og forresten: Jeg har ikke nok informasjon om gruppevoldtektsaken til å uttale meg om det var riktig å frifinne guttene som ble tiltalt (bortsett fra at grunnlaget med vidoeen virker veldig tynt), men jeg vet det er mange som er sinte, skuffet og lei seg nå nå. Er du en av dem, så bruk sinnet konstruktivt. Engasjer deg i arbeid mot overgrep, gi penger, finn ut hvordan du selv kan gjøre en forskjell. Det fins mange flotte organisasjoner der ute som jobber knallhardt for at vi alle skal få et tryggere samfunn. Ta kontakt og hør hva du kan gjøre for å bidra.
Livet kan fly 