Psykisk helse

Kjære «Hilde» – til en lærer som mobbet

Øyvind FHS-liv, Psykisk helse, Sirkusliv, Ting jeg brenner for

Kjære «Hilde».
Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg vil at du skal forestille deg at du er meg et øyeblikk. Jeg vil at du skal se for deg at det er du som begynner på en ny skole med et helt lass av egne problemer og dårlige forutsetninger, men med et stort håp og et forsett om at dette skal gå bra.

Du har på tidligere tidspunkt i livet overlevd langvarig mobbing, isolasjon og ensomhet, og er fremdeles ekstremt usikker både på deg selv og de rundt deg, og du kjenner ingen, bortsett fra de få du så vidt ble kjent med via Facebook de siste dagene før skolestart. I og utenfor undervisningen merker du at du «tar» noen ting saktere enn andre, prestasjonene dine bærer preg av at du for tiden sliter med svært dårlig konsentrasjon — du har det generelt tøft psykisk og på tross av målsetningen din før skoleåret ender du opp med å gå mye for deg selv.

Du går på en god skole med et godt og livlig miljø, selv om stemningen noen ganger kan være litt «slem» (skjønt gudene må vite at jeg selv óg kunne være krevende), men du sliter veldig med å kjenne en tilhørighet til klassen, og i timene føler du deg ofte som en tilskuer som ser på fellesskapet utenfra, som om du bare er på besøk og ikke en del av klassen.

Men så! Så er det én til der, en som kan gjøre en forskjell, for i tillegg til medelevene og læreren din, er det nemlig av alle ting også en slags uoffisiell hjelpelærer, et jokerkort som har blitt kastet inn i hurven. Et godt voksent menneske med ballast fra livet. Som kan «se deg» og gjøre en forskjell, å strekke ut en hånd og dra deg opp i stående. Som kan ta deg under vingen og bidra til at du blomstrer og blir trygg på deg selv.

Eget bilde

Men nøkkelordet her er «kan».
For etter hvert går det opp for deg du at innstillingen til dette mennesket kan oppsummeres slik:
«Du fått en oppgave, og jeg vil at du skal bli ferdig i går, ellers kommer jeg til å møte deg med kjeft, oppgitthet og nedlatenhet, og ren overkjøring om du prøver å forklare deg, for blir det den minste forsinkelse, så er det enten fordi du er lat, eller fordi du er dum».

For Hilde, jeg opplevde deg aldri som en hjelp for meg eller andre i klassen som slet og strevde. Du hang over oss som en rovfugl og ga oss masse kjeft for hver minste lille feil vi gjorde. Flere ganger opplevde jeg at en elev «satt fast» og vi forklarte ting til ham på en tålmodig og respektfull måte (vi var en god klasse sånn sett, vi var helmotiverte og hjalp og støttet hverandre), og du bokstavelig talt kom løpende fra den andre siden av rommet for å gyve løs på den personen.

Når du først hadde fått ferten av byttet ditt, lot du aldri sjansen gå fra deg til å kjefte, være nedlatende, eller bare uttrykke oppgitthet gjennom ord og kroppspråk. Du «forklarte» ikke på en avmålt og respektfull måte, det var mer for sinneutbrudd å regne, og om vi var dumme nok til ikke å forstå hva du mente, lot du til å tro at vi ville forstå om du bare ga de samme instruksjonene om og om igjen, sintere og sintere for hver gang, og gjerne med et ekstra nedlatende «fikk du med dæ det» på slutten. Om du ikke bare gikk rett i «snakke til tilbakestående barn»-modus og overforklarte alt, inklusive ting du visste at vi allerede kunne, bare for å dra oss enda lenger ned.

Og sa du ikke noe direkte, hadde du likevel så mange måter å vise at du foraktet oss på. Hoderisting, et hånflir, en lavmælt kommentar til læreren eller til andre elever nær deg… du kunne ikke fordra at vi ikke levde opp til forventningene dine eller gjorde noe annet enn det du ønsket, og du klarte aldri å bite det i deg.

Kjære Hilde. Hva forårsaket så mye sinne og frustrasjon i deg at du gikk og var konstant sur og gretten, og så fullstendig blottet for forståelse og empati? Hva var det som fikk deg til å se sånn ned på oss, å rope og kjefte og behandle oss som du gjorde? Hvorfor spurte du aldri, aldri om hvorfor vi gjorde som vi gjorde, selv når vi gjorde som vi skulle, istedenfor å gå rett på kjeft, nedlatenhet og overkjøring fordi du var så overbevist om at vi bare var oppsettslige eller dumme når vi gjorde noe annet enn det du ville og forventet? Hva var det som drev deg til å lappe til en av oss i fylla da klassen var på puben den natten?

Tenkte du ikke over at vi allerede hadde vårt å stri med?

Jeg har også alltid hatt i bakhodet at det var tydelig at du ikke hadde det noe bra, og jeg tror at jeg etter skoleslutt har pyntet mentalt på opplevelsen min av deg… for når jeg nå sitter her og får alt dette ned på «papiret», går det opp for meg hvor fæl du egentlig var. Lærere absolutt ikke skal være som deg, og jeg lurer fortsatt på hvorfor du påtok deg en hjelperolle du helt klart ikke var skikket til.

Gjennom hele året kjente jeg på klassiske «offertanker». Hvorfor elsker alle andre henne opp i skyene? Hvorfor er det ingen andre som reagerer, som sier noe, som klager på henne? Er jeg virkelig så verdiløs og umulig? Er oppførselen hennes egentlig helt OK? Er det meg det er noe i veien med? Dette er en stor del av grunnen til at jeg aldri klagde på henne, jeg var rett og slett ikke sikker på om det bare var jeg som overreagerte.

 Kilde

Kjære Hilde. Vi prøvde. Vi gjorde virkelig det. Men vi er kompliserte, vi mennesker. Vi har hver vår fortid, og vi lærer og presterer i ulikt tempo og på ulike nivå. Vi kan for det meste nå de samme målene, men noen ting mestrer vi fortere enn andre, og andre ting «tar» vi litt saktere. Men kan du forestille deg inni deg hva det gjør med deg når du ikke bare slite med å mestre deler av fag som «alle andre» får til (og trust me, bare det kan være grusomt nok), men i tillegg får masse kjeft for det?

Kjære Hilde, la meg hjelpe deg litt her. Jeg skal fortelle deg når du skal kjøre kjeft, overkjøring og nedlatenhet som pedagogisk verktøy — og det er aldri. Vi var mennesker, Hilde. Vi gjorde ikke feil fordi vi ikke gadd å høre etter eller fordi vi ikke pushet oss selv eller fordi vi ikke brant for det vi drev med. Når jeg fikk en beskjed og nølte var det ikke fordi jeg var dum, men fordi jeg lærte at å prøve og feile når jeg var usikker ofte bare resulterte i mer kjeft. Når vi prøvde å svare deg når du ga oss tyn, var det ikke fordi vi var oppsetslige, men fordi vi hadde våre egne meninger, eller rett og slett fordi du tok feil eller misforsto, noe du gjorde titt og ofte. Jeg hadde en sjel, en flamme av følelser, tanker og behov som brant inne i meg, akkurat som du.

(CC) Wikimedia Commons

Slo det deg noen gang at vi også hadde følelser? Kunne du se for deg at jeg selv i dag ville unngå å se bilder hvor du er med, fordi det fremdeles fremkaller et ubehag og sinne i meg bare å se deg, eller tenke på deg, eller lese navnet ditt? Hva om jeg forteller deg at jeg den dag i dag jobber med å ikke fryse fast når jeg er usikker på hva jeg skal gjøre, fordi jeg fikk så grundig prentet inn i meg at det er det «tryggeste» å gjøre når jeg ikke er 100% sikker på hva jeg skal gjøre?

Ante du hva du gjorde?

Når du behandler andre mennesker, spesielt de som allerede har det vondt og er sårbare så fælt, gjør det nemlig utrolig vondt. Det du gjorde skapte langvarige sår. Det skapte en følelse av bitterhet og mindreverdighet det er vanskelig å beskrive med ord. Fremdeles (i hvert fall da jeg skrev dette) sliter jeg med en følelse av å være mindreverdig eller «tilbakestående» når jeg ikke får ting til. Fremdeles blir jeg sint av å tenke på deg.

Fremdeles, etter flere år.

Fikk du med dæ det?

Kjære «Hilde». Du vet hvem du er. Jeg vet du ikke heter det, men jeg tror at om du noen gang leser dette, vil du raskt kjenne deg igjen, det går heldigvis ikke så mange av deg på dusinet. Jeg håper på en måte at du vil snuble over denne teksten en dag og ta dette til deg. Jeg vet ikke, kanskje du havner her ved en tilfeldighet, eller kanskje noen kjenner deg igjen og drar deg inn hit. Kanskje du tar ting til deg, kanskje ikke. Kanskje er du ikke i stand til det.

Ser uansett helst at du aldri tar kontakt. Jeg har vært snill og anonymisert deg, og har aldri klaget på deg til noen, og det er strengt tatt mye mer enn du fortjener, og jeg føler at det minste jeg fortjener til gjengjeld er å aldri måtte høre fra deg igjen. Dette er min private blogg, og selv om det er en offentlig nettside vil jeg helst kunne komme og gå uten plutselig å måtte snuble over akkurat deg. Ellers gjør jeg heller alvor av å av-anonymisere deg her, om jeg ikke sender et rimelig utfyllende brev til arbeidsgiveren din om hva du har gjort og akkurat hva jeg synes om deg – og trust me, det har du virkelig ikke lyst til at jeg skal gjøre.

Jeg ville at det å skrive denne teksten og legge den ut her vil fungere som terapi for meg, og jeg kjenner nå at jeg ikke bryr meg om tankene og følelsene dine like mye som før… Jeg kjenner når jeg skriver dette at akkurat det gjør veldig godt. Jeg kan skrive at det ikke var min feil at du var der og oppførte deg som du gjorde, og at jeg hever meg over deg og legger deg bak meg og kjenne at det er sant, at du ikke har klart å knekke meg, at jeg til slutt vil kunne «gå videre» og henvise deg til et bitte lite bakrom i hukommelsen og identiteten min,
og det føles godt :).

Stå på alle sammen.

Se også: til deg som har det tøft på folkehøyskolen

Husk det ikke er virkelig

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Fikk lyst til å skrive litt om dette blant annet etter å ha lest denne artikkelen på Ytring.
Jeg har hatt denne bloggen i rundt halvannet år. I løpet av denne tiden har jeg lagt ut veldig mye forskjellig her — innlegg om sirkus, om hverdagen min, om forhistorien min og psyken min i dag, om fremtidsplaner og ting jeg brenner for. Siden jeg er klar over at en del folk er innom bloggen i løpet av en gitt måned, så føler jeg bare for å minne om én ting:

Husk at det ikke er virkelig. 

Med det mener jeg selvfølgelig ikke at jeg dikter opp ting. Men på samme måte er det jo egentlig akkurat det vi bloggere gjør, for det er veldig lett for at når du leser tekstene våre, så gjør du deg opp et inntrykk av våre liv og livssituasjoner.

Ta en gitt dag i mitt liv, la oss si den går sånn:

Jeg sovner sent, forsover meg og går glipp av en time av undervisningen. Etter skolen drar jeg på klatring med venner og mestrer en rute jeg aldri har klart før, og så stikker jeg hjem og dusjer og sitter på dataen selv om jeg egentlig burde jobbet med skolearbeid. Jeg lager noe ekstra godt til middag, og henger med en jeg kjenner noen timer på kvelden. Jeg leser en sak på NRK som får meg til å tenke. Før jeg tar kvelden ringer jeg tanten og kusinen min og hører med dem når de planlegger å komme på besøk. De svarer at de forhåpentligvis kommer i løpet av november.

Tenk på alle de forskjellige måtene jeg kunne blogge om denne dagen (som også vel å merke er langt mer aktiv og innholdsrik enn de fleste av dagene mine). Er jeg i godt humør, fremhever jeg gjerne at jeg har vært på skolen og fulgt godt med under forelesningen, lagd noe sunt og godt til middag, klatret og tilbrakt tid med en god venn. Om jeg er mer depressiv, kan jeg skrive et innlegg hvor jeg synes synd på meg selv fordi jeg kom for sent til skolen og har ødelagt døgnrytmen min og ikke har fått lest noe pensum i dag heller. Eller så kan jeg skrive et innlegg om teksten jeg leste på NRK sine nettsider😉. Men det jeg mest sannsynlig ikke gjør er å skrive et «journalinnlegg» om absolutt alt jeg gjorde og følte den dagen, på godt og vondt.

Jeg har opplevd å lese blogger til mennesker som har det veldig tøft, og få et inntrykk av at de klarer seg bra fordi de prøver å fokusere på de gode sidene av livene sine. På samme måte har jeg fått kommentarer fra folk som ikke kjenner meg så godt som gir meg et inntrykk av at de tror jeg har det mye bedre enn jeg har det. Så bare vær så snill å husk: når jeg skriver et blogginnlegg, er det helt og holdent opp til meg hva jeg vil ta med og framheve. Husk at bloggen min, som nærmest alle andre, ikke er noen rapport eller journal, den forteller ikke noen nøytral og objektiv historie om livet mitt.


«The reason we struggle with insecurity is because 
we compare our behind-the-scenes with everyone else’s highlight reel»

Ting hater meg. Jeg elsker livet.

Øyvind Psykisk helse

Kom meg ikke av gårde på undervisningen i dag, og surrehue som jeg er trodde jeg at undervisningen var obligatorisk, så var kjempedeppa (følte/føler at hele semesteret mitt holder på å renne ut i sanden) helt frem til jeg skulle klatre med Ann Helen, Maylen og Sasha.

«trøøøøtt…»

Da snudde alt.

Det er egentlig utrolig hvor raskt en dårlig dag kan snus til en god. Så snart jeg møtte, trøtt og lei, opp i klatrehallen, var alt plutselig så mye bedre. Ikke bare var jeg på klatring med flotte venner som alltid vet å dra meg opp når jeg er nede, men ene venninna mi klarte å mestre — to ganger! — en rute hun hadde strevd med lenge, og jeg fikk prøvd meg på en rute som så kjempelett ut fra bakken og som jeg har siklet etter å prøve lenge. Selvfølgelig kommer jeg til en kneik, men etter litt slit og veldig mye oppmuntring fra bakken kommer jeg endelig over den, og forventer plankekjøring resten av den korte veien opp til første topptaufeste.

Det er da jeg blir rammet av et eksempel på verdens drøye urettferdighet kombinert med ruteskrueres iboende faenskap: det er en kneik rett etter kneiken! Aldri før har jeg opplevd noe så ulogisk og urettferdig, og jeg merker at både kampmoral og armmuskler er brukt opp (selv om jeg var lattermild som få, sånn jeg uungåelig blir når en har Sasha i samme rom!😉), så jeg vet på forhånd at det blir utrolig tøft å komme videre.

Det var da jeg bestemte meg for å finne på noe lurt: jeg kunne bare gå rundt kneiken, og så gå inn igjen på ruten når jeg var kommet over den!

Kommer meg glatt rundt og over kneiken, klipper meg inn på hovedruten igjen, stiller meg godt til rette for å koble meg inn i karabineren over meg, mister taket uten forvarsel, skriker «som en liten jentunge» (Ann Helen, 2012) og faller give or take halvannen øyvindlengde ned, og stopper selvfølgelig rett under dobbeltkneiken.
Kort fortalt:

(klippet meg inn i karabineren øverst til venstre i bildet og)
Foto: Sasha

I og med at klatring så ofte brukes som en metafor om livet, kan vi sikkert på en eller annen måte dra lærdom også av dette.
Møter du en kneik i livet som du mener er urettferdig og som koster deg mer pes enn det er verdt, så fortell den at vettuhva, dette gidder jeg faen ikke, og gå rundt den, så kan den ha det så godt. Slik stifter du også mange nye kontakter som kan hjelpe deg om du mister fotfestet, noe du gjerne gjør akkurat da du tror du er i mål.
Eller noe sånt :).

Men uansett: Maylen fikk sin første veggbestigning, Sasha fikk klatret for «første» gang og lærte noe nytt om pendelfall i klatrevegger som heller utover, og jeg fikk endelig mitt første ordentlige fall på led! God dag!

Fikk uansett utrolig mye energi av denne dagen, noe som var sårt tiltrengt både fordi dagen begynte så utrolig dårlig, og fordi det meste av ting synes å hate meg i dag. Lillebror ringer meg fordi han vil overføre et spill til Steam-kontoen min, og volumet til mobilen låser seg på null. Jeg mottar spillet, men får selvfølgelig ikke lov til bare å logge meg på Steam og laste det ned, niks, jeg må en omvei innom Hotmail (ser ut til at dette var dagen for uforutsette omveier), lese en e-post om at jeg har fått spillet, bekrefte at jeg vil ha spillet i første omgang (fordi, altså, jeg kunne jo være en av dem som ble potte sur om jeg plutselig fant et gratis spill i spill-biblioteket mitt på Steam), logge meg på Steam selv om jeg allerede var pålogget, taste inn en drøss random koder det er umulig å lese for å bevise at jeg ikke er en datamaskin, og så endelig møte et vindu som forteller meg at jeg ikke har noen gaver å motta, for spillet ligger plutselig i biblioteket mitt likevel. Jeg starter opp spillet og, surprise, surprise, det må oppdateres før jeg kan prøve det. Og ja, oppdateringen tar tusen år å laste ned fordi datamaskinen selvfølgelig måtte gå lusetregt uten forklaring akkurat i dag. Og nei, det går selvfølgelig ikke an å hoppe over/utsette oppdateringen, vi snakker jo her om noe så viktig som et dataspill.

Det er da, når du har gått glipp av to timers undervisning, møtt en dobbeltkneik i klatreveggen og falt fra målstreken, når du har sloss med mobilen og datamaskinen din og må vente i tusen år og en helg før du kan spille det nye spillet ditt (som for øvrig er en forsinket bursdagspresang) — det er da det er utrolig godt å lage seg noe godt til middag og en kopp espresso og bare chille’n ut kvelden, og huske at du tross alt er rik på inntrykk etter en tross alt fantastisk dag.

Stå på!

Lyspunkt

Øyvind Psykisk helse

OK, så ting har vært tøft den siste tiden, uten at jeg engang vet hvorfor. Fravær, problemer med oppgaver, snudd døgnrytme, dårlige vaner rundt vasking, rydding og matlaging, og så videre, og så videre. Så jeg tenkte det kanskje ville hjelpe å lage et «terapiblogginnlegg» der jeg minte meg selv på alt som tross alt er veldig bra!

Koseligere bomiljø
Seksjonen vår på Elvatunet har sett rimelig grell og trist ut en lang stund, men dette semesteret har vi som bor her hevet oss rundt og pyntet opp med plakater, planter, duk, telys og til og med kjøleskapmagneter! Fra å være ganske «slitent» og stygt, begynner oppholdsrommet vårt å se riktig så trivelig ut etter hvert! Ønsker meg teppe på gulvet, i og med at gulvet óg er ganske slitt og i tillegg iskaldt vinterstid, men det kommer vel det óg etter hvert… 🙂. Håper bare jeg får komme tilbake hit etter praksisperioden min — som jeg og får lyst å skrive litt om i dette innlegget:p:

Nedtelling til praksis
Kjenner jeg gleder meg veldig til å komme i gang med utplasseringsperioden min. Har etter samtale med praksisansvarlig kommet frem til at NAV mest sannsynlig blir det beste for meg nå, det er et ikke så altfor «heavy» felt (ikke som å jobbe med rus eller overgrep, med andre ord), og det blir en veldig god innføring i hvordan systemet fungerer.

Har vært veldig nervøs for praksisperioden min, vært redd for ikke å skulle mestre det og sånn, men nå som det nærmer seg kjenner jeg bare at jeg får mer og mer lyst til å komme meg ut i arbeidslivet og gjøre en innsats! Dette kommer til å bli kjempespennende! Eneste er at jeg tenker jeg kommer til å savne englebarna mine, for vi blir jo sendt i alle himmelretninger et helt semester. Noe som fører med over til…

En god og stabil venneflokk
Har et godt og trygt lite nettverk rundt meg med folk jeg føler meg trygg på og som liker å være med meg. Må bare bli flinkere til å «bruke» dem når jeg trenger noen å snakke med, eller trenger hjelp med ting. Er altfor flink til å holde ting for meg selv fordi jeg ikke vil være til bry eller uroe noen og sånn, men kjenner jeg er blitt bedre på å åpne meg🙂. Er óg godt å alltid ha noen å kunne spørre når jeg vil finne på ting, og å ha venner som i sin tur drar meg med på ting. Apropos: 

Klatring!
Har som nevnt tidligere en god venn som er blitt helhekta på sportsklatring, og merker det er utrolig deilig. Både det sosiale aspektet og den fysiske treningen, for ikke å snakke om mestringsfølelsen og stoltheten det gir å stadig mestre nye ruter, eller i det minste gi seg i kast meg utfordringene klatringen gir, og pushe meg selv når jeg egentlig er redd, eller sliten, eller tror jeg ikke vil greie det. Klatringen er også på flere måter såpass nært beslektet med luftakrobatikk at jeg kjenner jeg får litt utløp for sirkusabstinensene mine når jeg er oppi veggen og tauene.

Det er forresten rart hvor mye perspektiv har å si… frem til jeg skrev dette innlegget var jeg litt bitter på meg selv over at jeg ikke fikk trent (styrke og jogging) slik jeg hadde planlagt i begynnelsen av året, men nå ser jeg jo at jeg kan snu det til at yey, jeg klatrer regelmessig, faktisk flere ganger i uka! Viktig å huske å tenke sånn, å fokusere på dine sterke sider og ting du faktisk får til, istedenfor å bare piske deg for målene du ikke lever opp til😉!

Bergensbesøk, tremenning og bursdag!
Hadde bursdag for noen dager siden, og fikk noen flotte dager i Bergen by. Fikk truffet tremenningen min og faren hennes (fetteren til min mor) for første gang, og syns hun var en god og trivelig jente🙂. Fikk óg fine presanger, inklusive en brødrister som jeg har ønsket meg i evigheter, og to fine bøker om mat og drikke🙂.

Bilder kommer osv. 🙂

Gjenforent

Øyvind Psykisk helse, Studentliv

Nå begynner ting å ordne seg her 🙂 ! Er tilbake i fantastiske Sogndal, har fått og signert gjeldsbrev fra Lånekassen så jeg får penger om bare noen få dager, har blitt kjent med de hyggelige tyskerne som er flyttet inn hos meg, og folkene mine fra fjoråret begynner å vende tilbake til Saftbygda🙂! Har fått truffet igjen Ann Helen og Svein, som har flyttet inn i sentrum, ett minutt gange fra Kulturhuset, akkurat ikke tidsnok til å få gangavstand til skolen (for de har som kjent flyttet undervisningen til ett minutt gange unna der jeg bor!). Hjalp til med å bære ting inn hos dem, men fikk óg tid til å slappe av og skravle og bli kjent med lillesøsteren til Anni, som hadde kommet på besøk. Har óg fikset kaféavtale nå på mandag med en hel gjeng fra klassen, skal bli utrolig godt å møte alle kjente igjen 🙂.Men nei, legger ikke ut bilder av gjengen, eller den nye leiligheten til Ann Helen, for som vanlig er jeg helt håpløs på å ta bilder av folk og fe til bloggen. Men det kommer, det kommer😉!

Uansett, gleder meg til skolen begynner og jeg begynner å komme i gjenge igjen med studier og fritidsaktiviteter! Det slo meg igjen i dag, da lillesøsteren til Ann Helen spurte meg om jeg gikk i klasse med Ann Helen og Svein, hvor utrolig det er at jeg går andre år på høyskole! Jeg som slet sånn i videregående at alt bokstavelig talt virket håpløst, kan si at jeg går andre år sosialt arbeid og snart skal ut i praksis med klassen! Så til alle der ute som sliter og kanskje er skoleleie, eller føler at alt er håpløst — stå på, heng i, du blir ferdig til slutt og det føles fantastisk!
Sosialt arbeid andre år, here I come!

In other news: jeg prøvde en stor bøtte hjemmelaget tyttebæris i dag. Var sært :p. Men det var faktisk godt, da 🙂.

Stå på 🙂 .

Så var det de nyttårsforsettene, da…

Øyvind Psykisk helse


Føler jeg er flink som faktisk prøve å følge og følge opp forsettene mine.  Er bare glad jeg gjorde dem såpass «åpne» og realistiske at jeg faktisk kan følge dem opp. Hadde jeg for eksempel hatt som forsett å trene skikkelig én gang i uken ville jeg vært screwed. Men, men, nå som det er sommerferie og karakterene er inne føler jeg i alle fall at det er tid for å gå gjennom dem en gang til. Føler det blir lettere å følge dem når jeg pålegger meg selv å skrive om dem med jevne mellomrom på bloggen. Så here goes.

 

Herregud, hva skjedde her? Før på vårsemesteret følte jeg at jeg hadde rimelig god kontroll på pengene mine, nå er det som om pengene renner som sand mellom fingrene mine. Så snart jeg får noe på konto er det liksom borte igjen, selv om jeg hver gang lover meg selv at denne gangen, denne gangen skal jeg ta ansvar og ikke bruke mer enn jeg må. Men nei, med en gang jeg får penger er det rett ut og bruke dem.

Vet ikke engang hva som skjer, hvorfor det plutselig er blitt sånn. Har selvfølgelig óg hatt ekstrautgifter til forskjellige ting, men det unnskylder jo ikke akkurat jeg bruker opp de pengene jeg har fortere enn før. Det har liksom bare sklidd ut. Så her er det forbedringsrom.

Denne, derimot, har forbedret seg betraktelig. Har vært mye mer med folk i pauser og etter undervisning, har jobbet masse på Meio, og har vært flink til både å la meg dras med på ting, og å ta kontakt og dra folk med på ting. Føler meg mye tryggere på folk enn før, og har funnet ut hvor digg det egentlig er å møte nye mennesker! Har ikke mange folkene jeg henger med jevnt, men trives med en liten, tett venneflokk. Life is good.

 

Skoleprestasjonene semesteret gjennom har vel vært bedre enn i forrige semester, i hvert fall på noen områder. Har hatt et litt tøft halvår, og mye annet arbeid å ta meg av utenom studiene, så endte opp med å få ett arbeidskrav (oppgave en må skrive for å ta igjen det tapte om man er borte for mye) og ikke rekke et par frister. Eksamen tror jeg derimot gikk bedre enn forrige halvår, ikke at det skal mye til, og føler også jeg har hatt langt bedre orden og system enn i forrige halvår. Jeg fikk også innrettet meg i en kollokviegruppe under innspurten før eksamen, og har hatt utrolig lavt fravær, og begge disse tingene hjalp nok veldig på eksamensresultatet, tror jeg.

 

Off. Vil ikke skrive om denne. Så stort forbedringspotensiale her. Må bli flinkere til å ta tak i ting jeg vet jeg må få gjort, og følge opp forpliktelser jeg har blitt pålagt, eller som jeg har gitt meg selv. Vil ikke komme med eksempler her, men ser at dette er noe jeg må jobbe mer med.

Såh. Da var forsett-statusoppdateringen over for denne gang. Vi skriver slutten av juni måned og er halvveis gjennom året, så har heldigvis god tid på meg ennå til å «snu skuta rundt», og til å bygge videre på de av forsettene det går bra med🙂. Hvis du har egne forsetter du sliter med å følge opp, eller som du har glemt og begravd et sted, er det langt ifra for sent å ta dem frem igjen! Husk — det handler ikke om å være perfekt, det handler om å forbedre seg! Stå på!