Psykisk helse

CVer, hull og fordommer

Øyvind Psykisk helse

Jeg hater å søke jobber.

Jeg har ingen ting imot å fylle ut jobbsøknader. Jeg gjør meg flid med dem, jeg skriver søknad fra bunnen av for hver jobb jeg søker på og jeg gjør mitt beste for å få fram relevant erfaring og de gode sidene mine. Jeg liker å skrive, og jeg føler at når jeg skriver en søknad, kan jeg fremstille meg akkurat som jeg vil. Men så kommer den delen som er så utrolig ubehagelig. CV-en.

En CV er en oppramsing av alt du har drevet med av verdi i livet. Skole, kurs, frivillighet, jobber, alt med årstall for når du begynte og sluttet, uten stort rom for forklaring eller nyansering. Jeg har ikke noe problem med å være åpen her på bloggen, for da får jeg fortalt og forklart alt jeg vil sånn at inntrykket blir helt og «rettferdig», men når du leverer en CV med «hull» i, eller en som for eksempel viser at du brukte ni år på VGS, er det utrolig ubehagelig. Jeg føler jeg sender av gårde fortrolig informasjon, med fullt navn, og jeg vet at de som får dem i hendene kan være de mest fordomsfulle menneskene på jord.

Jeg har møtt fordomsfulle og dømmende mennesker face-to-face, og vet at de finnes inne på «sjefskontorer» òg, og jeg vet at jeg ødelegger sjansene mine til å komme ut i jobb når jeg sender det fordømte arket med søknadene mine. Det er faktisk ikke så gøy å føle at jeg må bruke plass i søknaden på å forklare at jeg har vært syk og sånn, og ikke vet hvordan jeg skal ordlegge meg når jeg gjør det engang. Kjempegøy.

Fortid burde holde seg i fortiden.

Sosiale medier, inntrykk og holdninger

Øyvind Psykisk helse

Rundt klokka fem på sju på ettermiddagen om en uke får jeg besøk av en av de beste og mest betydningsfulle vennene jeg hadde på folkehøyskolen. Vi har bestilt billetter til en tur vi skal på, vi sitter på Face og skravler som noen unger om hva vi skal finne på, og vi har nedtelling på mobilene våre. Jeg er sjeleglad, det skal bli så utrolig godt å ha henne innom den korte tiden hun er her. Samtidig, når jeg deler ting som dette, sitter jeg og tenker det på alt som har vært i media den siste tiden om hvordan «skryt» på blogger, Facebook, Instagram og andre sosiale medier skaper usunne forventninger og krav til unge, og får mange til å føle seg ensomme eller for eksempel gjør at de kjenner ekstra på at de ikke har råd til ting. Så får vi beskjed om å tenke oss om før vi legger ut slike ting, for at vi ikke skal såre andres følelser eller virke eksluderende — og jeg har selv spurt meg selv noen ganger om jeg egentlig burde legge ut enkelte innlegg, fordi enkelte kanskje vil føle seg eksludert eller bli lei seg.

Nå «tenker jeg høyt» her, men… er jeg slem hvis jeg likevel kjenner jeg ikke er helt enig?

Misforstå meg rett, jeg sier absolutt ikke dette fordi jeg aldri har vært ensom selv, for jeg òg har kjent på det å ikke ha så mange venner og føle meg utenfor. Jeg fikk mange gode og nære venner da jeg gikk folkehøyskole året som var, og i løpet av høyskoletiden, men da jeg gikk sirkus på Fjordane i 2010-2011, var jeg ekstremt usikker og gikk veldig mye for meg selv. Jeg har mange gode minner fra Fjordane, men har også veldig få venner derfra, og størstedelen av klassen min er jeg ikke engang venner med på Facebook i dag, og jeg vet jeg er langt ifra den eneste som har vært ensom på folkehøyskolen.

Så ja, jeg også har sittet og sett på innlegg fra andre og kjent meg mislykket eller utenfor, fordi jeg ikke har hatt folk å henge med, eller som jeg dro på ferie for å besøke etter at folkehøyskoleåret var slutt, og jeg ser definitivt kontrasten mellom da og nå, når jeg har vokst veldig som menneske og blitt langt mer sosial. Jeg vet også at blogger og Facebook og andre sosiale medier veldig lett kan lage et falskt bilde. Jeg er blogger selv, jeg vet veldig godt at jeg selv velger hvilket inntrykk jeg skaper, og tro meg, jeg kjenner mennesker som har det utrolig tøft og vanskelig, men som på Facebook fremstår som lykkelige fordi de ikke skriver noe der om hvor hardt de sliter, men velger å bare dele de fine tingene.

Men i mine øyne er ikke problemet at folk legger ut treningsbilder på Instagram etter joggeturer, at vi viser at vi er glad i vennene våre, eller at Fotballfrue er stolt over hvordan kroppen hennes tar seg ut rett etter en fødsel. Problemet er selve det at vi faktisk føler på press og fullstendig urealistiske forventinger i første omgang, og at slike innlegg faktisk skaper falske inntrykk.

Det skal ikke være sånn at vi føler oss mislykkede, skammer oss og holder det for oss selv om vi er ensomme, eller at vi ser for oss en perfekt vennegjeng som henger med hverandre hele tiden og aldri blir uvenner eller svikter hverandre hvis noen legger ut et bilde av seg og tre venner og skriver «filmkos med beste gjengen». Er ikke problemet like mye at vi glemmer at du ikke kan lage deg helhetsinntrykk av noen gjennom å følge dem på sosiale medier?

Unnskyld hvis dette hørtes ufølsomt ut, men prøver bare å se begge sider her. Jeg òg kan lese Facebookstatuer og kjenne et stikk inni meg. Det var sårt å lese alle statusene til klassekameratene mine fra høyskolen da de gikk ut av skolen som sosionomer, når jeg selv måtte hoppe av halvveis gjennom studieløpet, men jeg unner dem det. Jeg synes ikke det gjør noe at Fotballfrue er stolt over at hun er sunn og sprek etter en fødsel, eller at vennene mine viser at de setter pris på hverandre, for jeg føler at problemet i større grad er at vi må bli mer bevisste på at slike innlegg ikke er en fasit eller at det er noe i veien med deg om du ikke kan legge ut slike innlegg selv. Hva mener dere?

Drama, mennesker og dyr

Øyvind Hesteliv, Hundeliv, Psykisk helse

Har nettopp fått foreldre og hund hjem fra Trondhjem, og har også kommet i kontakt med en som driver en stall i nærheten (Stall Henne i «Hestedalen» på Bontveit) hvor jeg skal få lov å hjelpe til når de trenger en hånd, i bytte mot å få ri; så nå sitter jeg og gleder meg, for jeg kjenner at det å være med dyr gir meg så utrolig mye, og at mye av det er ting jeg ikke kan få fra mennesker på samme måte. Jeg er glad i folk, og jeg liker å ha andre mennesker rundt meg, det er ikke det, men jeg tror en del av greia er at dyr er så enkle og hengivne, mens vi mennesker er så utrolig kompliserte og til tider så utrolig flinke til å misforstå hverandre.

La oss si at noen sitter med ryggen til deg, og snur seg mot deg. Du oppfatter det og vender blikket instinktivt mot den personen, uten å tenke deg om, så når han har snudd seg helt, tror han at du satt og glodde på ham. Eller at noen kanskje har det tøft, og derfor er gretten mot deg og andre rundt seg, og dere bare stenger henne ute eller klager over oppførselen hennes, uten å tenke på hvorfor hun er sånn i første omgang. Selv etter at vi er blitt voksne kan vi være så utrolig flinke til å være urettferdige mot hverandre, strebe etter å være bedre enn hverandre, og ikke minst misforstå eller dømme hverandre nord og ned, noen ganger virker det som om drama er en uungåelig del av det å være menneske. Men så er det også så mange ting vi er tvunget til å forholde oss til som dyr verken vet om, forstår eller bryr seg om; du kommer ikke til å bli uvenner med en ponni fordi du oppdager at den støtter terrorgrupper i Palestina, liksom.

På den annen side går det i det minste an å forklare seg overfor mennesker. Greit nok at du noen ganger er for sint, flau eller skamfull til å forklare ting eller snakke ut med noen, men med mennesker har du i det minste sjansen. Hester og hunder har følelser akkurat som oss, men du kan ikke gå til dem og si, «du, det i går ble veldig feil og jeg er kjempelei for det, kan vi snakke?». Du kan være så rettfferdig du bare klarer, og likevel oppfatter de kanskje at du avviser eller straffer dem, uten at du kan forklare for dem hvorfor du handler som du gjør. Og selv om hester og hunder og andre dyr kan være veldig flinke til å se at du har det vondt og komme med trøst, forstår de til syvende og sist ikke hva du sier; de kan ikke gi råd eller dele erfaring og visdom.

Alt i alt er vel det beste svaret jeg kan gi meg selv at jeg trenger begge deler: jeg elsker at jeg har en hund som er ubetinget glad i meg og drar meg med på tur, men samtidig hadde jeg klart meg dårlig uten kontakt med andre tobeinte, noen mer enn andre, og jeg teller dager til jeg får bestevennen min innom fra Stavanger.

«Med blodsmak i munnen»

Øyvind Anmeldelser, Bokanmeldelser, Psykisk helse, Ting jeg brenner for

«…du løper og løper med blodsmak i munnen og tårer langs kinnene, og du har den aller fineste innstillingen og den aller fineste intensjonen. Snart fremme, snart fremme. Frisk. Du løper alt du kan mens du gråter over spilt blod og forstår ikke hvorfor alltid du faller hardest. Og du spør deg selv, prøver jeg ikke godt nok? Og ingen forteller deg at du prøver altfor hardt. Du prøver altfor hardt.»

Fikk boka «Med blodsmak i munnen» i posten forleden fra stiftelsen PsykOpp, som jobbet for å spre kunnskap om psykiske lidelser, og bestemte meg for å gi den sitt eget blogginnlegg.

«Med blodsmak i munnen» er en tekstsamling litt utenom det vanlige. Den inneholder innlegg fra bloggene til Lise Hetland, Ingeborg Senneset, som også er hovedperson i en P3-dokumentar, og psykolog Svein Øverland. Både Lise og Ingeborg har slitt med psykiske lidelser på hver sin måte, og sistnevnte har også selv jobbet i psykiatrien.

Dette er en type bok som jeg tror jeg kunne vært litt redd for å lese fordi den kunne blitt veldig mørk, men forfatterne passer på å fortelle om seirene og oppturene de har opplevd i tillegg til alt det vonde, og deler plenty av støtte og gode råd til både andre som sliter, og til utenforstående som kanskje ikke kan så mye om psykiske lidelser, men har lyst til å lære.

Og dette er en bok som virkelig har mye å lære bort. Sammen har de tre forfatterne fått til en samling som forteller om alt fra overmedisinering til selvskading, om kommunikasjon og skjulte betydninger, om livserfaring og selvbilde. Det er alt fra små historier til refleksjoner og rene fagtekster. Noen av tekstene, diktene og bildene gir et innblikk i en sykdomsverden de fleste ikke har opplevd selv, men det er også tekster i boka som jeg tror alle kan kjenne seg igjen i. Tekster om usikkerhet, for eksempel, om skam og skyldfølelse over «feil valg». Tilbakeblikk på øyeblikk som kunne forandret alt. Refleksjoner over hvordan man kan si én ting og mene noe helt annet.

De tre skriver ærlig, modig og klokt, og til tider sterkt, og du merker at mange av tekstene har vært tøffe for bloggerne selv å dele, og noen av budskapene er skjult bak metaforer, bilder og dikt, noe som faktisk også kan være bra i og med at metaforene, som å løpe så hardt du klarer eller kjøre berg-og-dalbanesimulator, er ting alle kjenner seg igjen i og kan forholde seg til, og det gjør budskapene lettere å skjønne.

Med blodsmak i munnen er en samling innlegg som fremdeles ligger på nett, så det er opp til deg om du vil lese dem der eller ha dem i bokform, men jeg føler jeg kjøpte boka i hvert fall delvis for å støtte en god sak, pluss at boka kan lånes ut til venner og familie som ikke leser blogger, og da kanskje spesielt de som ikke kan så mye om pykiske lidelser til å begynne med. Jeg vil òg anbefale den til alle som utdanner seg til helse- og sosialfag, i hvert fall de som tenker å jobbe i psykiatrien.

Hvordan du ikke snakker om selvskading

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for
Klikk på bildet for full størrelse

Liseliten skrev nylig om viktigheten ved å se de som skader seg selv i et blogginnlegg som ble delt veldig mange ganger på Facebook og iherdig kommentert, og selv om det meste av responsen var positiv, var det òg flere som svarte med frekke innlegg, både på bloggen og rundt om hvor innlegget ble delt. En del av det var nok bevisst ondsinnet trolling, men selvskading er òg et tema veldig mange vet veldig lite om, og jeg tror mange av kommentarene ville sett veldig annerledes ut om de som skrev dem bare visste mer om emnet, så etter å ha blitt inspirert av kommentarer som den ovenfor har jeg samlet en håndfull råd om hva du bør se opp for når du skriver eller snakker om selvskading🙂.

1. dømmende eller bedrevitende holdning
Ingen skader seg selv for oppmerksomhet eller for å tøffe seg, og ingen vet bedre at det er utrolig destruktivt enn vi som sliter eller har slitt med det selv. Det kan bryte deg ned psykisk og skremme vettet av deg, det er farlig smittsomt og vanedannende, og det er faktisk traumatiserende. Tenk deg siste gang du var så rasende, fortvilt eller redd at du gjorde noe du angret på etterpå. Det kan være at du kranglet med kjæresten over mobil, og kylte den så hardt i veggen at den ble ødelagt, eller at en venn virkelig såret deg, og du svarte med å si ting du ikke mente og slette vedkommende fra vennelisten din på Facebook, for så å sitte der og angre deg etterpå

Selvskading kan oppleves sånn. Du blir overveldet av hva det nå er du plages av, og du skader deg selv. Så føler du deg gjerne enda mer jævlig, så blir det gjerne en ond sirkel. Noe som er grunn til at det er veldig viktig at folk som skader seg selv blir sett og får forståelse og støtte. Det er ingen som later som selvskading er en rasjonell og veloverveid handling, så formaninger, moralisering og «pekefinger-holdning» har absolutt ingenting for seg og virker veldig lett mot sin hensikt, og blir like meningsløst som om du skulle sagt til en person med anoreksi at vedkommende er «lite dum som kaster opp maten du spiser, du kommer til å bli sykelig undervektig til slutt».

Det er også veldig mange som skader seg selv som gjør alt de kan for å skjule det for omgivelsene, dels på grunn av skyld- og skamfølelse, men også fordi de er redde for reaksjoner fra sine egne venner eller familie om de oppdager selvskadingen. Tenk på hvor mange som skader seg i skjul i Norge, og at du godt mulig kjenner opptil flere selv. Gjør du det lettere for disse å åpne seg om problemene sine og få hjelp hvis du slenger om deg med hånlige kommentarer og dømmer dem nord og ned?

2. «triggende» bilder eller detaljer

Det går fint an å skrive om selvskading uten å vise grove bilder av åpne, blødende sår, eller skrive detaljerte skildringer om hvordan selvskading kan utarte seg. Jeg forstår at folk kjenner et behov for å illustrere tekster om selvskading på samme måte som alt annet som skrives, men slike bilder og detaljer kan være utrolig ubehagelig å snuble over, spesielt for andre som skader seg selv, og kan til og med utløse selvskadingsepisoder i og med at selvskading kan være utrolig «smittsomt». Vis respekt og hensyn.

3. «instrukser» for selvskading
Denne sier vel egentlig seg selv, men ikke skriv om hvilke redskaper som kan brukes, hvordan det er farligst å kutte seg, og så videre. Dette er farlig, på samme måte som når «anoreksioppskrifter» deles blant folk med spiseforstyrrelser. Selvskading ødelegger nok som den gjør, du trenger ikke fortelle de som sliter med det hvordan de skal gjøre det enda verre. I aller verste fall risikerer du å få et liv på samvittigheten.

4. bagatallisering og «rangering» av selvskading
Selvskading i seg selv er alvorlig, uansett hvor «mildt» noen skader seg. Selv det å ha påført seg overfladiske risp kan være dramatisk og skremmende, samme hvor alvorlig andre skader seg, så møt dette med respekt og omsorg selv som du vet det alltid finnes andre som har påført seg verre skader. Lises innlegg jeg lenket til i begynnelsen av dette innlegget er en god illustrasjon på hvor viktig det er å se alle som skader seg. Både fordi selvskading kan vokse seg mye større over tid, og fordi du faktisk gjerne har et behov for trøst, forståelse og omsorg når du har skadet deg. Det er også veldig uheldig når media omtaler tema og skriver ting som «Norges verste selvskader». Når noen sliter med selvskading, er han eller hun gjerne allerede altfor «flink» til å sammenligne sårene og arrene sine med andres, og det å omtale selvskading på en slik måte kan «oppfordre» enkelte til å skade seg enda mer alvorlig.

Mange som skader seg selv får også høre at de gjør det bare for oppmerksomhet, eller at de sikkert bare har «i-landsproblem» de ikke er sterke nok til å takle. Selvskading kan skyldes alt fra depresjon til overgrep, og slike kommentarer viser bare at du ikke har forstått dette. Har lyst til å dele et personlig og sterkt innlegg fra Aftenpostens Si;D, fordi hen som skriver beskriver akkurat dette så utrolig godt: Ikke undervurder min smerte av en ungdom på 16 år.

Hvordan være der for noen som skader seg
Har lyst til å også skrive noen ord om dette også, dels for å balansere et helt innlegg om hva du ikke bør gjøre😉. Har ikke mye å si, for Liseliten har allerede skrevet fint om dette og jeg ikke har så mye å legge til hennes råd, og det er vanskelig å gi genrelle råd fordi mennesker er så forskjellige. Jeg vil uansett anbefale deg å ta kontakt med en side som ung.no, eller for eksempel helsesøster om du går skole, hvis en venn eller et familiemedlem skader seg og du trenger råd (men vil du konkret skaffe hjelp til noen, er det gjerne like lurt å gjøre det sammen med den personen, evt. si det til ham eller henne før du gjør det). Husk òg å ta vare på deg selv som pårørende, for det kan være tøft å være der for andre som har det tøft.

Det jeg dog vil si, er: tør å være der, og tør å være ærlig om det hvis du ikke vet hva du skal si eller hva du kan gjøre for den du er der for. Være deg selv, og vær en støtte. For mange er det nok å ha noen å «komme ut av skapet» til, noen som bare vet om selvskadingen og bryr seg.

Se også: alt du vet er feil  — om fordommer mot psykisk syke 
Trenger du å snakke med noen, ring Hjelpetelefonen: 116 123.

Ting som gjør meg glad

Øyvind Psykisk helse, Uncategorized

Er som sagt noen stille og litt for rolige dager her nå. Så tenkte jeg skulle samle en liste over ting som gjør meg glad, eller bare generelt fungerer som terapi 🙂

 ♦ Sprangriding.

 ♦ Å kose meg på tur i fjellet med familiens gordonsetter Sasha.

 ♦ Følelsen av at noen trenger meg.

 ♦ Når jeg er på en skikkelig god tur med Sasha og hun ser på meg med verdens gladeste og mest takknemlige blikk.

 ♦ Å snakke med, eller være med noen jeg er virkelig glad i og oppleve at den personen er akkurat like glad i meg.

 ♦ Å sitte i en glovarm dusj, i mørket, og bare slappe heelt av.

 ♦ Tordenvær!

 ♦ Sportsklatring.

 ♦ Luftakrobatikk.

 ♦ Kos på sofaen med hunden med bål i peisen.

 ♦ Lange rideturer.

 ♦ Å få vist frem ting jeg er flink til.

 ♦ Nysirkus.

 ♦ Snø.

♦ Når jeg blir ferdig med en tekst jeg har gjort meg virkelig flid med, enten her på bloggen eller et annet sted. 

 ♦ Når jeg merker at jeg får hatt et «bånd» mellom meg og en hest jeg har ridd en stund.

 ♦ Et hei eller et smil fra en person jeg treffer på gaten. 

 ♦ En real bjørneklem fra en venn jeg ikke har sett på lenge.

 ♦ Når jeg leser fine, sterke eller bare gode tekster på andres blogger og blir inspirert.

 ♦ Når vilt fremmede mennesker gjør snille ting for deg som de ikke hadde trengt å gjøre.

 ♦ Å bake, eller generelt bare å lage god mat.

 ♦ Når jeg får snakket med andre som har det som meg om ting jeg vanligvis ikke snakker om.

 ♦ Å jobbe i kafé, eller andre servicesettinger hvor
jeg får glede andre mennesker.

 
 ♦ Mitt kjære Sogndal.

 ♦ Følelsen av å ha gjort et godt dagsverk.

 ♦ Mitt kjære Trondheim.

 ♦ Alle vennene mine.

 ♦ Når jeg virkelig gruer meg til noe, og det går helt fantastisk.

 ♦ Å sitte og kose meg med A Song of Ice and Fire.

 ♦ Brettspillkvelder med venner og søsken.

 ♦ Å sitte og lese hilsenene fra medelever og lærere i minneboken min fra folken.