Siste hele dagen i Malaga begynte vi å bli klar for hjemreise. Vi droppet turen vi egentlig skulle på, for vi begynte å bli såpass slitne at vi heller ville ha en ridetime-dag til, så det ble koselig rideundervisning på ranchen, mens den andre gruppa kjørte med vogn i bygda. Sånn var opplegget i Spania, kanskje fordi de vanligvis ikke tok imot grupper på vår størrelse; ikke alle fikk prøve alt, og gruppa vår fikk for eksempel ikke kjøre vogn i bygda. Men kjenner jeg faktisk er takknemlig for at det er sånn, her i Skandinavia ville de antakelig sagt at om ikke alle skal få kjøre vogn, skal ingen få det, og droppet hele greia. Likte  spanjolenes tilnærming bedre😉.

Vi fikk ikke gallopert fordi ridebanen ikke var tørr nok, men vi hadde det gøy for det, kjente sitsen min hadde blitt mye bedre i løpet av oppholdet i Spania, og fikk óg prøve noen balanseøvelser, som å ri med hendene i været. Så bar det opp til ridesenteret for å se den andre gruppen trene sits (de hadde vært i bygda og kjørt vogn), og så ble det hyppig kamerabruk, dulling meg hester og valpekos for alle penga.

Da vi skulle benke oss til for middag, i ekstra fine klær siden det var siste kvelden hos Miranda og Giles, overrakte vi en blomsterbukett og takkekort og en liten gave til dem som takk for oppholdet og for at de var så snille mot oss, og de ga oss varme ord om hvor godt det hadde vært å ha oss her og hvor mye de hadde lært av å ha oss på besøk. Ranchen hadde et ordtak: «vi møtes som fremmede, vi skilles som venner«, og dette hadde de definitivt levd opp til. Vi spiste vårt siste herremåltid på ranchen, og så fikk vi en storslått flamenco-danseoppvisning av Rosa, kokken vår. Beundrer spanjolene for evnen deres til å bare spontant begynne å feste fra det éne øyeblikket til det andre, og helt uten alkohol, og merket igjen hvor «stive» og sky vi nordmenn blir når det gjelder å hive oss med på sånne ting😉!

Hadde en deilig følelse da vi var på vei til flyplassen i en av av bilene som skulle kjøre oss. Vanligvis når du er på ferie vil du ikke at ferien skal ta slutt, men etter uka vår i Spania var jeg så tilfreds og sliten, på en god måte, at jeg rett og slett var klar til å reise hjem igjen. Merket også at jeg definitivt skulle tilbake hit, enten sammen med slektninger av meg som jeg vet drar på ridetur i ny og ne, eller aller helst med klassekamerater🙂!

Fant endelig solkremen min siste dagen, i en sidelomme i sekken jeg aldri bruker, dagen før vi skulle hjemover igjen. Typisk.

To dager på rad med ridetimer. Kjenner jeg lærte veldig mye av spanjolene, de hadde hester som var utrolig godt trent og jeg fikk brukt ferdigheter her på en helt annen måte enn tidligere. Hestene i Spania tok ting mye lettere enn hestene her hjemme, så jeg kunne gjøre ting som å få dem til å svinge bare ved å se i den retningen jeg ville ri. Hestene jeg er vant til her i Norge må ris med mye mer tøyler, mens vi i Spania omtrent ikke skulle ha kontakt med bittet til hesten, og bare brukte kroppen til å styre hesten med. Jo flinkere vi blir til å styre hesten med kroppen og med ord og lyder, jo mindre trenger vi å bruke tøyler, så er glad jeg fikk mer erfaring i å ri på denne måten 🙂.

Alt har gått bra hele turen, bortsett fra at én av oss først mistet lommeboka da vi var i  Malaga og så ble kastet av hesten på tur, så hun ble kjørt opp til ridesenteret for å få kommet seg opp på en hest igjen så fort som mulig. På ranchen hadde vi i tillegg til hestene også blitt kjent med et helt lite valpekull som vi brukte veldig mye av fritiden vår til å kose med.

Det var begynt å bli varmt i været, og selv om vi storkoste oss merket jeg mot slutten av uka at jeg begynte å bli klar for å dra hjem, sliten og mett på inntrykk🙂.

Noen ganger strekker liksom ikke ord til. Vi hadde ridd i fire timer og ble spurt om hvordan det var, og ord som «incredible», «fantastic» og «amazing» strakk liksom ikke til.

Vi hadde hatt oppvarming på den lille ridebanen på ranchen, og Giles tildelte meg en «kongelig» hest som hadde en far som hadde vært i det spanske militæret. Hoppen, som lød det lovende navnet Tormenta, var høyreist og stolt og hadde et brennmerke som skulle bevise at hun faktisk kom fra en slekt som hadde tjent sitt land. Etter at vi hadde blitt kjent med hesten og fått varmet opp bar det opp en bratt, bratt bakke til hovedveien, og så var det bare å gi seg hen til ubeskrivelig vakre Malaga.

Vi red på trange veier gjennom koselige nabolag hvor folk hadde inngjerdede hager med frukttrær og hvor det virket som om absolutt alle hadde hund, opp på åser med fantastisk utsikt, vi krysset elver og red gjennom skogholt. Vi traff andre som var ute med hestene sine, vi så talløse regnbuer over fjellene, og vi red forbi en mann og et barn som gikk med lange stokker og over et dusin små hunder løpende løs rundt seg (jeg prøvde å telle dem og mistet tellingen på 16), og selv om bakken fremdeles var for våt til at vi fikk gallopere, fikk vi travet til vi var stive og støle og det gjorde vondt å sitte i salene, og vi var ute i godt og vel fire timer.

Som oftest når vi er på ridetur vil vi ikke at turen skal ta slutt, men i dag gledet vi oss bare å være hjemme igjen når turen gikk mot slutten. Kom tilbake samtidig som dem som hadde ridetimer, og så var det bare å slappe av og hvile kroppen resten av dagen, kun avbrutt av middag og en kort tur på byen med tre fine fra klassen utpå kvelden.

Fikk ikke tatt bilder fra turen, for vi tok ikke «bildepauser» og jeg ikke turte ta fram mobilen «i fart» fordi jeg aldri visste når Giles skulle be gruppen gå i trav, men har lånt noen fra Google Earth’s Street view fra området vi var i 🙂.

Selvfølgelig finner jeg bilder av ryttere på tur når jeg loker rundt i Street View i Malaga!

Mitt andre innlegg med Spania-mimring, denne gangen fra dag tre, da vi ikke hadde undervisning og hele klassen tok bussen til Malaga sentrum og ga seg hen til shopping.