Folken 13-14

Wow.

Øyvind Folken 13-14
Hvor ble 2013 av? Plutselig er himmelen full av fyrverkeri, jeg ser på klokka og vi er bikket over i 2014!
Begynte så smått på et tilbakeblikk på året som var, men det endte meg at jeg ombestemte meg. 2013 var et tøft år, og jeg vil egentlig ikke utbrodere så mye, så om noen er nysgjerrige får de heller bare lese bakover i bloggen.
2014 vil derimot begynne med en ridetur til Malaga (Spania), og så er det full rulle med folkehøyskole frem til i mai. Etter det, hvem vet, men målet/drømmen er et sted å bo i Trondhjem. Når jeg kommer tilbake til folken skal jeg òg ringe et av de norske sirkusene og høre om jeg kan få sommerjobb hos dem, blir i så fall helt awesome. Så er det full rulle med jobb til høsten, om alt går etter planen. 
Skal bli godt å se alle venner igjen den femte januar, både de tobeinte og firbeinte. Merker at den eneste kontakten jeg har hatt med hest på ukesvis er på ridesenter i Minecraft 😉.

Hest er best

Øyvind Folken 13-14, Hesteliv, Psykisk helse

Det er midt på dagen og sol, men likevel bikkjekaldt, og jeg er på ridetur med hesteklassen på jordene og traktorveiene dypt inne i den nord-trønderske vinteren. Hestene baner seg vei i en lang rekke gjennom dyp snø. Vi hesteelevene må dele på hestene med videregående-klassene som også bruker gården, så vi tar de turmulighetene vi får, og da lar vi oss ikke stoppe av at vinteren er her. Så her sitter jeg på hesteryggen med en tjukk jakke, buff rundt halsen, lue under hjelmen, og superundertøy under klærne. Er tyngre å puste med buffen over nesa, så innimellom lar jeg den gli ned igjen, før jeg igjen må opp men en hanskekledd hånd for å trekke den opp over nesa igjen. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært bedre kledt enn jeg er under disse rideturene, og er takknemlig for at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.

Rekka kommer til et åpent jorde, og vi stopper, strammer inn tøyler, retter oss opp i overkroppen og svarer ivrig ja når læreren spør om vi er klare. Så gallopperer vi, og alt jeg tenker på er riktig sits, riktige tøyler og å holde balansen. Kulden betyr med ett ingenting, alle hverdagsbekymringene er glemt, det er bare meg og hesten, et stort og stolt dyr som langer ut over et snødekt landskap. Det er så verdt det.

Sitter hjemme i Bergen og mimrer og savner hestene. Har som sagt hatt lyst å begynne å ri lenge, men ante ikke hvor mye det egentlig skulle gi meg, eller hvor glad jeg kom til å bli i disse fantastiske og forunderlige dyrene. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive hvorfor jeg er blitt så glad i dem, men en stor del av det er sjarmen med at de er store, sterke og stolte dyr, og samtidig er som små barn, som velter trillebårer på gøy, tuller og bøller med deg og kan finne på å bli redde for alt fra blafrende plastposer til vanndammer på gulvet.

Det er òg noe med båndet som utvikles mellom deg og disse herlige dyrene, spesielt når du rir samme hest over tid. Hesten gir ikke vennskap gratis, den er ikke som hunden som kommer deg logrende i møte når den ser deg. Du må behandle hesten godt og rettferdig og gjøre deg fortjent til hengivenheten dens, du må gi den riktig stell og masse kos og omsorg og tålmodighet, og uansett er hesten som et menneske i og med at den kan være glad for å se deg om morgenen, eller morgengretten og potte sur. Men når du opplever at du har fått til det båndet med hesten eller ponnien din, og den for eksempel kommer bort til deg og vil ha kos når du er ute for å møkke eller hente inn en annen hest, eller du går bort til boksen dens og den tydelig viser at den er glad for å se deg… da er det vanskelig å unngå å bli rørt😉.

Selve ridingen er også en øvelse som gjør at du vokser veldig. Det er ikke bare treningen, og all teknikken som kreves, men også måten du samhandlinger med hesten din på. Når du sykler, bruker du bare styret og kroppsvekt for å svinge med sykkelen. Når du sitter på en hest, bruker du derimot ord, lyder, sjenkler (ben) og tømmer til å fortelle hesten hva du vil den skal gjøre. Du styrer ikke hesten direkte, du formidler ønsker, du ber hesten om å jobbe for deg, og du må gjøre dette på en riktig, forståelig og rettferdig måte. Du må ikke gi blandede og forvirrende signaler, du må være bestemt, men samtidig ikke for hard, og du må være tålmodig og ettergivende og ta utgangspunkt i hestens ferdigheter og dagsform.

Tror det er alle disse tingene, og den utrolig gode stemningen i stallen der vi har undervisning, som gjør at jeg bare har falt pladask for disse fantastiske vesenene, og jeg tror det bare er å konstantere at jeg offisielt er blitt et ekte hestemenneske. Krysser fingrene for at jeg får fortsette å ri etter folkehøyskoleåret!

Stå på!

Halvveis gjennom eventyret

Øyvind Folken 13-14, Psykisk helse
Savnes: et folkehøyskole-semester.
Hadde det foran meg nå for bare litt siden, men nå er det sporløst forsvunnet. 
Dusør utloves. Eventuelle tyver skal ha deng.

Da var altså første semester av folken allerede over. Siste dagen i stallen hadde vi bare litt stallarbeid før vi trakk opp i det superkoselige klasserommet i andre etasje og fikk grøt og saft, med kaffe og kake til dessert, og det kom til og med en julenisse og delte ut presanger til oss, så nå har jeg en veldig fin rosa hest.no-almanakk til 2014 begynner 😉.

Er en helt rar følelse å være gjennom første halvår allerede. Dels fordi jeg ikke vil at dette året skal ta slutt fordi jeg har det så godt her, men òg dels fordi jeg vet at det blir mye mindre vanlig undervisning neste semester. Der Fjordane hadde mange små dagsturer og overnattingsturer der vi bare tilbrakte én natt et sted og så dro hjem, har Namdals bare én slik tur, og istedenfor flere store utenlandsturer. Folka på Europalinja har faktisk to lange turer rundt om i Europa, og selv om vi hesteelevene «bare» har Malagaturen vår, har vi også en lengre tur til Sør-Europa senere i år. Så med påskeferie og to utenlandsturer blir det faktisk ikke mye tid igjen til vanlige dager i stallen, og selv om det helt sikkert blir helkjekt og jeg gleder meg til Italia som en unge, føler at det kommer til å bli stressende og få tiden til å gå altfor fort. 

Har vært flink til å utnytte året mye bedre enn da jeg gikk Fjordane; har både vært mer sosial og tatt mange flere valgfag, for eksempel, og føler ikke at jeg har «sløst» med tiden min her, men føler likevel at jeg kan gjøre en enda bedre jobb neste år. Men er uansett godt å merke den store fremgangen jeg har hatt fra da jeg begynte her, og hvor utrolig herlig det var å få ri — og galoppere på — en skikkelig stor hest den siste ridetimen vår før året var slutt, en hest som minst én i klassen attpåtil var redd for fordi hun bøller med de som leier henne og skaper seg veldig når hun står i boks. Klarte å strigle og sale henne opp (riktignok sammen med en klassekamerat) uten å bli redd, klarte helt fint å holde kustus på henne og er veldig stolt over det i ettertid. Hestene jeg har hatt med å gjøre så langt har vært snille og godslige skolehester, og selv om det er nettopp det jeg trengte da jeg var ny, føltes det fantastisk å få utfordret seg på en hest det faktisk var minst én i klassen som ikke turte å ha å gjøre med🙂.

Alt i alt: det er ting som har gått bra, og det er ting som har gått mindre bra, men er for det meste fornøyd med året så langt, og har fått flotte, lojale, snille og gode venner som jeg håper vil være med meg for livet. Så får jeg satse for fullt semesteret som kommer!

Varme, vær min venn

Øyvind Folken 13-14, Ut på tur!
Kjenner jeg er blitt skikkelig varmekjær. Ganske sikker på at det dels har å gjøre med at det er blitt skikkelig kaldt og det er kommet pluss minus en halv meter snø, men òg fordi jeg har hatt et par nærkontakter med snø og kulde siste ti’a. Det begynte da vi hadde valgfag naturvandring og jeg hadde bestemt meg for å ikke kle på meg så mye som vanlig fordi vi bare skulle på en kort tur, og læreren klarte å kjøre fast bussen i den dype snøen på en smal skogsvei — en skogsvei vi begikk oss oppover med buss for å slippe å gå de femti meterne til bålplassen 😉.

Etter å ha brukt sikkert godt over et kvarter-tjue minutter på å grave snø og dytte buss om hverandre, fikk vi endelig bussen løs sånn at den kunne prøve på en dårlig gjennomtenkt snumanøver og kjøre seg fast igjen. Etter en ny omgang dytting og måking fikk vi kjøretøyet løst igjen, begikk vi oss til fots tilbake mot sivilisasjonen, med bussen ryggende bak. Den kom seg nesten helt frem før den kjørte i grøfta og ble stående og tippe faretruende så vi ikke torde flytte på den, og der sto vi i en time til vi fikk traktorhjelp til å dra bussen fri.

Fikk så min andre «nærkontakt med norsk vinternatur»-opplevelse i dag. Har fått litt lite søvn de siste dagene, og hadde festkveld og «liksombryllup» (en folkehøyskoletradisjon) på lørdag, så i dag har jeg stått opp klokka to om ettermiddagen og hatt daffedag. Skulle bare rett innom dusjen før jeg slo meg til ro for kvelden da jeg plutselig fikk telefon fra en i klassen som kunne fortelle at vaktmesteren på skolen skulle ta oss med på overraskelseskveldssnøskutertur, og da var det bare å hive på seg varme klær og begi seg ut i vintermørket igjen.

Vel fremme på gården hektet han en tilhenger bakpå snøskuteren, og så dro vi ut på jordene under nordlyset, med to hesteelever bakpå skuteren og fire til (inkl. meg) baklengs på tilhengeren.
Både lyden av motoren, lukten av diesel, og måten vi humpet og spratt gjennom landskapet på ga meg en følelse av å sitte i en motorbåt i full fart over en fjord, bare med store mengder snø som sprutet opp og dynket oss istedenfor vann. Så var det å hekte av hengeren og «råne» rundt på avsidesliggende jorder med vaktmester som sjåfør, og én og én elev bakpå. Var utrolig gøy, og var overraskende lett å holde seg fast (skuteren hadde håndtak til den som satt bakpå), er faktisk langt verre å sitte på en galopperende hest😉. Fikk dessverre ikke tatt bilder, for det var bekmørkt, men vi skal mest sannsynlig på flere turer, og får sett hva det blir til da 😉.

Da hengeren var hektet på og vi bare skulle ta noen runder før vi begikk oss hjem, klarte vi imidlertid, selvfølgelig, å kjøre oss fast i snøen – og da var det bare å hoppe av og ta en ny runde med graving av snø og dytting kjøretøy, denne gangen med et atskillig mindre fremkomstmiddel, men til gjengjeld over en meter dyp snø. Men vi kom oss hjem til slutt, og tror ikke noen av oss akkurat tok skrekken av kulda, for det første vi gjorde da vi kom av bussen var å løpe rett til de store brøytefonnene og kose oss som små unger i snøen vi hadde lengtet etter hele semesteret.

Så nå sitter jeg tjukt påkledt på det kalde rommet mitt, med min andre kopp varm drikke og en ovn som nekter å bli varm, og kjenner det er godt å få varmen i seg. God trening til det blir 30 minusgrader🙂.

Livstrett…

Øyvind Folken 13-14, Psykisk helse

Sitter her på formingsrommet, et koselig rom i andre etasje av et flott, gammelt bygg, med store, høye vinduer med utsikt til hele resten av skolen, vanligvis det koseligste stedet på skolen. Men det har vært mørkt ute siden tre-firetiden i ettermiddag, og jeg hører regnet gjøre snøen til slaps og is. Ble lokket til peisstuen med løfter om fyr i peisen og brettspill, men da jeg kom ned dit satt alle og så på SAW, så trakk raskt opp igjen hit til kunstloftet.

Skulle egentlig sitte og jobbe med et julegaveprosjekt, men er nesten ferdig, så tok en pause og satte meg med dataen jeg tok med meg opp. Så ble jeg sittende å tenke på livet igjen. På fortiden, på livssituasjonen min nå, på ting som er vanskelige og «tunge», men som «alle andre» virker å få til uten problemer, og på hvordan det går elever som er 10 år yngre enn meg på skolen som har utrettet langt mer enn meg i livet…

— og jeg kjenner først og fremst på en angst for at ting kanskje ikke kommer til å bli bedre. Fortid er fortid, den får jeg ikke endret på og må bare bearbeides, men nåtiden er jeg «stuck» i, og fremtiden kommer jeg ikke unna, og det er så mange ting jeg ville gitt hva som helst for å gjøre om, eller ikke måtte deale med og skamme meg over

— og jeg kjenner rett og slett at jeg er sliten. At jeg vil slippe. At det er nok nå.

Misforstå meg rett, jeg går absolutt ikke med selvmordstanker eller noe, men klarer bare ikke å la være å tenke på usikkerheten rundt fremtiden, og hvor sliten jeg er av livet som det er nå, og stadiet jeg ennå er på. Da jeg begynte på sosionomstudiet i Sogndal følte jeg at jeg var kommet til paradiset, hvor livet endelig, endelig skulle begynne… men nei, det skulle ikke bli noe av, for studiet var bare et feilskjær og her sitter jeg på bar bakke igjen.

Planen min nå er å flytte til Trondheim og komme meg ut i arbeidslivet, og så ta studiene når jeg er motivert igjen og vet hvor jeg vil, men er høyst usikker på hvordan det kommer til å gå, har ikke all verdens arbeidserfaring og kommer nok til å måtte oppsøke Nav for støtte og rådgiving. Har en pustepause fra livet mens jeg går her på Namdals, men det kommer ikke til å vare evig. «Friminuttet» på folken er allerede halvveis over, og så blir jeg kastet ut i hverdagen igjen, og jeg har et bilde i hodet av at jeg tar skrittet ut døren fra et varmt hus til i en grå gate hvor det høljer ned. Allerede er vi bikket over i desember måned, og det går bare fortere og fortere. Tiden renner ut.

Støtter meg til gledene i livet så best jeg kan, og føler faktisk at jeg er blitt flinkere til å henge med folk istedenfor å bare sitte på rommet i det siste, og det døyver de vonde følelsene og tankene. Det hjelper å ri, det hjelper å trene luftakrobatikk, og det hjelper at vi snart kan vente oss store mengder snø. Men jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin som kunne fortalt meg hvordan livet kom til å se ut om fem år. Jeg hater denne uvissheten.

Men i det minste blir det i hvert fall snart kaldt nok 😀 !

 

*Liseliten sier alt dette langt bedre enn meg.

En hests dagbok: gøy med mennesker!

Øyvind Folken 13-14, Hesteliv
Hver dag kommer de tobeinte ut med trillebårer og greip for å leke på utebeitet vår. Dette synes vi hester er kjempekoselig, og som gode flokkdyr er vi selvfølgelig med på leken. Her er en kortfattet guide til samspill med mennesker som møkker:

 

1. trillebåra er det mest fascinerende dingsen i verden. Den er så forunderlig at det ikke er måte på hvor lenge vi kan stå og se, snuse og slikke på den! Plasthåndtakene er dessuten kjempegode å tygge på, og det å velte leketøyet er det aller gøyeste vi hester vet om! Her er det om å gjøre å å velte trillebåra på en så kreativ måte du kan finne på, og å få sterkest mulig reaksjon ut av menneskene rundt deg.

2. la aldri sjansen gå fra seg til å stå i veien, gjerne flere i lag. Aller helst plasserer du deg eller ved inngangen til stallen, slik at du både står i veien og får sjansen til å leke tidløse «om å gjøre å komme seg lengst mulig inn i stallen når noen skal ut»-leken. Kommer det et menneske for å jage deg bort, vet du at du har funnet et godt sted å stå. Da gjelder det å begi seg tilbake dit så fort som råd er, for eksempel så fort mennesket snur ryggen til.

3. blir du jaget bort fra trillebåra, så still deg opp i umiddelbar nærhet og vent på en ny sjanse. Det er utrolig hvor fort du kan velte leketøyet om du bare kjapper deg frem! Setter mennesket trillebåra inntil en vegg, tar du for eksempel det ene håndtaket i munnen og vipper den over. Husk poeng for kreativitet!

4. er menneskene ferdig med å leke og på vei bort med trillebåra, kan du begynne å gjøre rare hesteting. Gi deg for eksempel til å gnage på veggen til stallen. Da stopper de opp for å ta bilde av deg.
Ha det gøy!