Bøker

Om tegneserier, «porno» og amerikanske tilstander

Øyvind Bøker, Ting jeg brenner for, utblåsning

Okei, da dypper jeg tåa uti kulturkrigen igjen.

Se først denne vidoeen fra Jason Pargin, forfatteren av I’m Starting to Worry About This Black Box of Doom:

Så kan du lese boken dette gjelder gratis her. Les den gjerne før du gjør deg opp en mening. Det tror jeg ikke mange av kritikerne har gjort.

Okei. Såh. Det virker som bokforbud-delen av den amerikanske kulturkrigen så vidt er begynt å komme til Norge. Du vet, den hvor sinte folk, de fleste av dem et stykke ute på høyresiden og kristenkonservative, velger ut bøker som inneholder sex, banning, nakenhet, eller, skrekk og gru, hentydninger til homofili eller transpersoner, og krever dem fjernet fra skolebibliotek. Kulturkrigerne (anført av Document.no) sitt siste mål i Norge er tegneserie-selvbiografien Genderqueer, skrevet er skrevet av Maia Kobabe. Boken på 240+ sider inneholder en rute hvor hovedpersonen, som da er i 20-årene, tenker tilbake på da hen var yngre og så for seg hvordan det ville være å oralsex med en «strapon». Dette mener kritikerne er porno, attpåtil porno som gjengir et barn, og det skal jo barn og unge selvfølgelig ikke skal utsettes for.

Jeg tror alle kan være enig i at barn og unge ikke skal utsettes for porno, og du trenger heller ikke lese lenge på bloggen her før du ser at bevisstgjøring rundt, og arbeid mot overgrep er noe jeg brenner veldig for. Jeg kan også være enig i at, eh, ja, forfatteren kunne gjerne tegnet den ene ruten annerledes. Men: Porno er et sterkt ord som har en veldig klar definisjon: Det er noe som er laget for å vekke seksuell opphisselse i den som ser på. All skildring av nakenhet eller sex er selvfølgelig ikke pornografisk. Tegninger eller fotografier av nakne kropper i en naturfagsbok er ikke porno. Den noen få sekunder langt tegnefilm-snutten vi så i ungdomsskolen hvor en gutt lå på sofaen og onanerte til han fikk sædavgang var heller ikke porno. Jeg er enig i at det er litt spesielt at forfatteren ser ut til å ha tegnet seg selv som barn selv om hen jo var yngre da hen først fantaserte om å suge en strapon, men porno? Seksualiserer du ruten på den måten er det kanskje heller du som har et problem. Barn og unge lærer uansett, gudskjelov, om grensesetting, seksualitet og overgrep på skolen. De vet at forhold mellom barn og voksne ikke er OK.

Og la oss være ærlig med hverandre: Det å si at den ene ruten, i en bok som sikkert er veldig viktig for veldig mange unge, gjør at boka er noe barn og unge ikke skal «utsettes for», eller å trekke inn et begrep som hebefili (det er ingen forhold mellom voksne og unge tenåringer i boken), er det mest oppkonstruerte jeg har hørt på lenge. Som så mye av kulturkrigen i dag.

Jeg anbefaler varmt I’m Starting to Worry About this Black Box of Doom, som jeg nylig skrev en anmeldelse om. Den handler delvis om kulturkrigen vi lever i og har en veldig fin og morsom scene hvor den sosialt klønete antihelten kverulerer seg inn i en diskusjon om Hitler og pedofili:

Dette er jo et fint eksempel på folk som egentlig er 100% enig, men som likevel klarer å bli fullstendig rasende på hverandre fordi de har funnet én bitte liten detalj de kan være rykende uenig om. Vi kan vel være enig i hvor absurd denne utvekslingen er? Da ser du kanskje også hvor lite mening det gir å slå stort opp at «barneskoleelever blir utsatt for porno på skolebiblioteket!» over en tegneserierute tatt fullstendig ut av sammenheng?

Og apropos hva vi ikke skal utsette barn og unge for, så er ikke akkurat tegneserier med innhold som utfordrer noe nytt. Tegneserier er som bøker, de kan ta opp alvorlige tema og vise «voksent» innhold. Tapt anrop handler om terror, sorg og et nasjonalt trauma. Hvis det ikke brenner handler om langvarige traumer etter (antakelig) en voldtekt, og Dette er den siste dagen i resten av ditt liv skildrer flere voldtektsforsøk og en reell voldtekt. Persepolis viser et selvmordsforsøk. Maus handler om andre verdenskrig og Holocaust, og viser for eksempel nakne, døde kropper i et gasskammer (gadd vite om Document ville kalt det også for porno). Hva skjedde egentlig med deg? handler om en jente som holder på å utvikle en spiseforstyrrelse, og O’Boy -min klin kokos tegneseriedagbok er en oppvekstskildring som kommer inn på alt fra kjønnshår og pupper til mensen og utflod, alt gjengitt i blyantstrek. Jeg bladde en gang i en tegneserie som handler om en keitete ungdomsskoleelev hvor en av tingene som skjedde i boka var at han satt og onanerte på rommet, og først på skolen dagen etterpå oppdaget at papiret han hadde brukt etterpå (til, ja, du skjønner) var leksene han egentlig skulle levere inn den dagen (ha-ha).

Alle tegneseriene jeg nevnte over er fritt tilgjengelig på ungdomsavdelingen på biblioteket i Bergen — selvfølgelig uten at ytre høyre hyler om at «bergenske barn og unge utsettes for rusmisbruk, onani, selvmord og voldtekt på biblioteket!». Det sier forresten også en del at kritikerne vil ha Genderqueer fjernet fullstendig. De vil ikke bare ha den ene ruten klippet ut eller dekket over, hele boka skal ut.

Hvorfor sier jo egentlig også seg selv –dette er nok en oppkonstruert storm i et vannglass, hvor noen med innflytelse i kulturkrigen ber følgerne sine om å bli sinte, gjerne med tynnest mulig grunnlag. «Unger kan se porno på skolebiblioteket!!» er garantert å skape både klikk og harme, som ytre høyre igjen selvfølgelig bruker for å mistenkeliggjøre LHBT-miljøet som helhet.

Kritikerne spør hvorfor denne boka skal skånes, bare fordi den har en skeiv forfatter. På grunnlag av hvor utrolig tatt ut av sammenhengen den ene ruten er, og hvor det er vanlig å ha av bøker og tegneserier med alvorlige tema på et bibliotek, vil jeg heller spørre om hvorfor akkurat denne boka skal fjernes –bare fordi forfatteren er skeiv.

PS: Neste gang noen viser deg noe tatt ut av sammenheng: Les I’m Starting to Worry About this Black Box of Doom (som jeg ser på som sårt tiltrengt antiradikaliseringsterapi for samfunnet vi lever i), tell til 10, gå og gjør noe kjekt, og kom tilbake til tastaturet når du har vurdert om det du leste eller så faktisk er verdt å bli sint for. Og som i dette tilfellet: Se på helheten. Les boka. Jeg ville aldri tegnet ruten på den måten, men når du har fått satt den i sammenheng, betyr den virkelig at boka er verdt å bli så opprørt over?

PS2: Er du opptatt av barn og overgrep? Istedenfor å la noen piske deg opp over en teit tegneserierute kan du heller støtte en organisasjon som Nok., Redd Barna eller Stine Sofies Stiftelse nå i romjulen. Da slipper du å gjøre deg til en nyttig idiot for folk som bare vil så splid og polarisere, og så gjør du faktisk verden til et (litt) bedre sted❤️!

God jul!

Minibokklubb-bokrangering

Øyvind Anbefalt, Bøker, Bokanmeldelser

Innimellom all pensumlesingen får jeg tid til lydbøker med minibokklubben jeg, broren min og en felles barndomsvenn har laget oss. Tenkte å rangere bøkene jeg har lest så langt, og kan like godt dele dem her.

Fantastisk❤️ — de helt spesielle bøkene jeg er spesielt glad jeg leste

  • House in the Cerulean Sea: en koselig, kreativ, morsom og varm bok som også har et veldig godt budskap om tilhørighet og fordommer.
  • Klara and the Sun: en annerledes og interessant bok som både er undrende og filosofisk og forteller en god historie om en litt dystopisk verden, og en robotvenn som prøver å hjelpe den dødssyke jenten som eier henne, samtidig som hun prøver å forstå oss mennesker og verden rundt seg.

Glad jeg leste — gode bøker som både var godt skrevne og/eller virkelig som ga meg noe

  • A Little Princess: koselig klassisk barnebok.
  • Letters from Father Christmas: en samling julehistorier Tolkien sendte i brevform til sønnen sin. Koselig å høre eller lese se gjennom i julen.
  • Under the Whispering Door: en bok med samme forfatter som House in the Cerulean Sea, som fikk meg til å humre og le, og som jeg ikke ville at skulle ta slutt. Eneste problemet mitt med boka er at den kunne tatt sorg- og krisereaksjoner mer på alvor, istedenfor å bruke dem som utgangspunkt for vitser, noe som er skuffende fordi Cerulean Sea skildret disse temaene på en mye mer voksen og klok måte.
  • Oliver Twist: en klassiker som rommet så mye mer enn jeg ante, og som også forandret kårene til foreldreløse barn på sin tid. Skikkelig fin historie med en hovedperson du virkelig blir glad i.

Helt grei — bøkene som enten var viktige eller hadde sine sterke sider, men som var ikke helt «meg»

  • Neverwhere: eventyrbok med fine metaforer om de på utsiden av samfunnet. Ble aldri så veldig engasjert i den, men de to andre i bokklubben likte den veldig godt.
  • On Earth We’re Briefly Gorgeous: veldig god innsikt i hverdagen og livet til et vietnamesisk innvandrermiljø i USA, og egentlig veldig fint og poetisk skrevet, men for ensidig negativ og tøff for min del. Liker egentlig ikke historier som omtrent bare ramser opp triste, tøffe og vonde hendelser, med veldig få lyspunkt. Livet rommer både smerte og glede.
  • My Name is Red: i utgangspunktet en utrolig spennende og innsiktsfull skildring av illustratør-miljøet , hverdagslivet og maktkampene i Istanbul sent på femtenhundretallet, og utrolig kreativt skrevet, men også veldig lang og komplisert. Forfatteren skriver også på en veldig distansiert måte, som gjør at du ikke føler at du kommer helt inn i handlingen.

Meh. — bøker som ikke ga meg noe

  • Alias Grace: i og for seg kanskje en viktig bok siden den tar for seg den sanne historien om et mord som virkelig skjedde i Canada på 1800-tallet, men ikke særlig underholdende eller spennende, og hovedpersonen var for kald og vanskelig å like.

Blindness: denne skuffet veldig. 300 sider med ren lidelsesporno, som handler om en gjeng pappfigurer med minimal personlighet og dybde, med et plott med så mange usannsynlige hendelser og logiske brister at det blir umulig å leve seg inn i. Forfatteren virker som han hater de blinde karakterene (eller hvem de nå enn er ment å representere, i og med at boken er en metafor for… noe), som skildres som totalt passive, hjelpeløse og uten evne til å få med seg de mest åpenbare ting rundt seg (jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede som har vært betydelig mer oppegående og selvhjulpne enn de blinde i denne boken). De blir heller aldri flinkere til å klare seg som blinde i løpet av historien, men det går helt fint, for forfatteren overlater det bare til den ene funksjonsfriske karakteren løse alle problemene i boka. Er du ute etter en bok om mennesker i fangenskap anbefaler jeg varmt en bok jeg nylig leste og anmeldte kalt Last Stop Auscwhitz. Den er utrolig godt skrevet og rommer både ondskap og håpløshet og håp, optimisme og samhold. Som en bonus lærer du mye både om Auschwitz-leiren og Holocaust.

Fra Blindness til Auschwitz — en bok alle bør lese

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser, Ting jeg brenner for
Bokomslag, "Endestasjon Auschwitz, Min historie fra innsiden av leiren" av Eddy de Wind. Vi ser inngangen til Auschwitz under en blå himmel, og i bakgrunnen ser vi halvgjennomsiktige dagbok-sider.

For litt siden leste jeg en bok som var så forferdelig at den fikk meg til å kjøpe en bok om Holocaust. Blindness av Saramago handlet om en gjeng som var blitt sperret inne og overlatt til seg selv på et nedlagt psykehus fordi en sykdom hadde gjort dem blind, og myndighetene fryktet at de skulle smitte resten av samfunnet. Noe som høres ut som utgangspunktet for en veldig god og interessant bok, men som forfatteren gjorde om til en lang «lidelsesporno», med en lang serie forferdelige hendelser uten lyspunkt, som gikk ut over en gjeng karakterer som knapt hadde noen annen rolle i boka enn å være ofre, og knapt virket i stand til å føre en samtale, for ikke å snakke om å ta noen form for rasjonelle valg.

Å skrive en sterk historie ved å bare finne på en lang rekke grusomme hendelser, og redusere karakterene til hjelpeløse ofre, fungerer omtrent like godt som når en skrekkfilm utelukkende bruker «jump scares» som virkemiddel — den klarer å skremme deg, men den gir deg ingen underholdning.

Blindness gjorde meg i det minste nysgjerrig på hvordan det måtte oppleves å være i en konsentrasjonsleir i virkeligheten, hvis den var befolket av mennesker og ikke pappfigurer, og hvis handlingen var mer realistisk, og ikke bare en uavbrutt serie pinsler. Så jeg bestemte meg for at det var på tide å lese en bok om Holocaust, helst en fortelling skrevet av en av overleverne.

Jeg husker ikke hvorfor jeg landet på akkurat denne boka, men jeg lurer på om jeg ikke bare tok et Google-søk på bøker av Holocaust-overlevende. Jeg er uansett glad valget falt på akkurat Eddy de Winds fortelling, for den er et praktverk av en bok.

Et par falmede sider av Eddy de Winds journal. Vi ser noen nedtegnelser og et tegnet sovjet-yugoslavisk (?) flagg.

Eddy de Winds opprinnelige journal, som fremdeles er bevart idag

Endestasjon Auschwitz er den nederlandske legen Eddy de Winds selvbiografiske historie om fangenskapet og brutaliteten han og hans kone Friedel opplevde i Auschwitz, hvor han fikk jobbe som psykiater og dermed for det meste unnslippe det harde straffarbeidet han ellers ville blitt satt til. Eddy og Friedel blir atskilt ved ankomsten til leiren, men klarer å holde en viss sporadisk kontakt, som hjelper dem å holde ut.

Eddy og Friedel ankommer Auschwitz i 1943, og overlever til nazistene evakuerer leiren og han og flere medfanger klarer å gjemme seg til leiren er forlatt. Eddy, som drives av ønsket om å fortelle verden hva han opplevd, begynner allerede i leiren å skrive notater om hva han har opplevd. Når han skriver boka er fremdeles grusomhetene så sterkt i minne at han må distansiere seg fra dem ved å fortelle historien i tredje person, og la den handle om en person han kaller Hans.

Endestasjon Auschwitz er utrolig godt skrevet — jeg har aldri lagret flere bokmerker mens jeg har lyttet til en lydbok — og teksten bærer preg av å være tankene til en fange der og da, uten at noen renskriver tankene og holdningene i ettertid (40-tallskvinnesynet er for eksempel ganske slående for oss lesere i 2022), og uten historisk perspektiv. Vi får for eksempel ikke vite før i etterordet at én av offiserene i leiren, som bare omtales som Joseph, og som Eddy klarer å overbevise om å spare Friedel fra de grusomme eksperimentene de utfører på kvinnene i leiren, er selve «dødsengelen» Joseph Mengele.

Eddy reflekterer i ettertid om hvordan han forventer at enkelte vil få et mildere inntrykk av nazistene i Auschwitz når de hører om tilfellene av medmenneskelighet og nåde han beskriver i boka, men i hans øyne får de bare nazistene til å fremstå som enda mer grusomme, fordi de er en påminnelse om at Holocaust ble begått av mennesker med følelser, som forstod forskjellen på rett og galt. Det er altfor lett å overforenkle og avfeie dem som begår grusomme handlinger som «monstre», noe vi også for eksempel ser i diskusjonen om seksuelle overgrep idag, hvor enkelte fremdeles ikke vil ta inn over seg at overgrep begås av brødre, tanter, trenere og besteforeldre, mennesker vi er glad i og stoler på.

Et bilde tatt på skrå og oppover av murygg og nakne, høyreiste trær inne i Auschwitz en regntung dag.
Photo by Julia Sakelli on Pexels.com

Eddy de Wind har det bedre enn den gjennomsnittlige fangen i Auschwitz, og det er kanskje dette, og stillingen hans som psykiater i leiren som kanskje gir ham et slags overblikk, som gjør at betraktningene er såpass gode og detaljerte som de er. Han skriver om hverdagslivet og rutinene i leiren, som når det er opptelling hver morgen og ettermiddag, et rituale som kan foregå i flere timer og finner sted under åpen himmel uansett kulde eller værforhold. Han skriver om nærmest absurde hendelser, som at ariske fanger kremeres individuelt og nazistene til og med tilbyr seg å sende urnene til de etterlatte, men at det nødvendigvis hoper seg opp urner over årevis med massemord:

«In contrast to Jews, Aryans were cremated individually. A clay number was placed on each body, and the ashes were put in a tin urn. The family received a death notice, and could claim the urn. But over the years, 40 000 urns had been left behind, and now had to be moved to another room. The men formed a long chain right through the cellars, where the three large furnaces were, and tossed the urns to each other, as if they were cheeses or loaves of bread. Never before had so many dead passed through Hans’ hans as in those few hours.

–Eddy de Wind

Eddy forteller om de forskjellige avdelingene, eller «kommandoene«, du kan bli sendt til, og om hvordan noen, som kullgruvene eller veiarbeidet, er rene dødsdommer, men andre er mer overkommelige. Han reflekterer over hvordan nettene gir fangene «fri» — i mørket får de oppleve noen timer uten arbeid, fangevoktere, eller umenneskelige lidelser, timer de kan fylle med drømmer og håp.

Da Eddy selv en periode må jobbe som grøftearbeider, får vi en beskrivelse av hvor umenneskelig hardt arbeidet er, og hvor kort tid arbeiderne forventes å overleve. Vi får høre om hakkeordenen mellom fangene, som ikke alltid holder sammen, men kan sparke nedover, som vi mennesker gjør. Eddy reflekterer om hvordan brutaliteten begynner hos Hitler og til slutt ender hos de laveste fangene i Auschwitz:

«Hans could feel that the Poles were shouting to release the tension of being shouted at themselves. The Führer shouted at his generals. They could bear it because they in turn got to shout at their officers, and the officers shouted at the soldiers. Like a billiard ball that stops rolling when it hits another ball, the soldiers calmed down again after beating the prisoners and shouting at them. The Blockeldester hit the Poles, and the Poles hit Hans. The Führer’s blow had reached Hans, where it could not do any more harm, because Hans was powerless.

Eddy de Wind

Vi får høre om hvordan nazistene på forskjellige vis gir dem falskt håp om at de skal få overleve over tid, og gir dem enkelte små goder som badstuer for å redusere risikoen for fangeopprør. Eddy forteller om hvordan folk i omverdenen er lykkelig uvitende om hvor grusomme leirene egentlig er, og i enkelte tilfeller er i fornektelse selv når de «losses av» godsvognene og føres inn i leiren. Vi lærer om de grusomme eksperimentene som ble begått på de kvinnelige fangene, fordi nazistene ville utvikle mer effektive måter å sterilisere kvinner på.

Men vi får også høre historier om fanger som overlister nazistene, og fangevoktere og offiserer som er mer på fangenes side enn nazismens. Vi hører om desperasjon og mennesker som tvinges til å gjøre umenneskelige valg, men får også en påminnelse om at det skal utrolig mye til før mennesker gir opp og mister håpet — for eksempel møter vi en fange som fremdeles har humor, håp og evnen til refleksjon i behold, selv om han er så utsultet og utmattet at han ikke makter å reise seg i køyen sin.

Og mens vi leser kan vi finne trøst og styrke i at vi vet at Auschwitz en dag vil ta slutt, fordi nazistene vil tape krigen. Noe de fleste fangene sannsynligvis også var fullt klar over.

«Who would still be alive [when the Allies suddenly appeared]? Ah, it was all taking so long. Too long for them. And there was that bowl of clay again, the one that lodged in his thoughts and, like a golem, sometimes became its own separate entity, holding long discourses on life and death. But Hans now knew the magic word that broke the golem’s spell. Because she existed, the golem was silenced. Hans summoned up her image, and the bowl of clay shrank and became lifeless again.»

–Eddy de Wind
Eddy og Friedels brylluppsfoto. Vi ser brudeparet foran en stor blomsterkrans og tilhørere i flere rader bak dem, flere med davidstjerner på klærne.

Eddy og Friedels bryllup

I 2022 er det 80 år siden Wansee, konferansen hvor nazistene vedtok å utrydde jødene. Det er gått noen dager siden den internasjonale Holocaust-dagen, dagen da sovjetiske tropper befridde Auschwitz-Birkenau-komplekset og de 7000 menneskene som fortsatt befant seg der. Idag virker krigen og Holocaust både nært og fjernt. Fjernt, på grunn av de snart hundre årene som er gått, og fordi noen bunkre, museer og minnesmerker er den eneste påminnelsen vi får i dagliglivet her i trygge, fredelige og flerkulturelle Norge. Nært, fordi vi bare er noen få generasjoner fra dem som opplevde grusomhetene, og mange av dem er i live idag. Nært, fordi høyreekstreme og nasjonalismen vokser frem igjen i Europa, og demokratiet i USA er i krise, som i Tyskland på 30-tallet.

Journalisten og nett-aktivisten Justin King, bedre kjent som Beau of the Fifth Coloumn, sa i en nylig video, om hvordan tegneserien Maus, på dagen før Holocaust-dagen, ble forbudt på skoler i Tennessee, er det viktig at vi deler disse vitnesbyrdene med ungdommen. For når de lærer om nazistenes grusomheter, spør de seg også om hvordan nazistene kunne ha vunnet frem uten å bli stoppet, og som han sier, «how a whole nation could go off the rails like that». Det er først når vi kan historien at vi kan ta lærdom.

Eddy de Winds beskrivelse av nazistene som mennesker som kunne vise empati og nåde, og leirlivet med sine «gode» og onde sider, er også en viktig påminnelse om at det var mennesker, ikke en slags overnaturlige monstre, som sto bak både planleggingen og utførelsen av Holocaust. Det kan skje igjen, fordi tankegodset lever blant menneskene rundt oss.

Men ikke minst, som når vi snakker om 22. juli, vår egen generasjons traume her i Norge, må vi huske Holocaust og andre verdenskrig for de utsattes skyld.

Vi skylder dem å huske.

Bøker du kan kose deg med i høstmørket

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser
Photo by Taryn Elliott on Pexels.com

Nå står desember for døren, og vi er midt i den tiden hvor vi på den ene siden er omgitt av julepynt og nedtellingen til det som for mange av oss er høytid og kos, men samtidig gjerne kjenner på mørket og kulden som omgir oss. Det er da det er deilig å legge seg på sofaen med et pledd, en kopp kakao og en god bok du bare kan slappe av med. Så her er en samling hyggelige, koselige og finurlige bøker for de lange vinterkveldene som står for døren. Les og nyt.

1. The House in the Cerulean Sea

Linus Baker er en traust inspektør for et departement som ivaretar magiske barn, som blir tatt fra foreldrene sine og oppfostret i statlige barnehjem. Han lever et ganske kjedelig A4-liv, men blir en dag innkalt til departementets Ekstremt Øvre Ledelse og betrodd et spesielt oppdrag i det ceruleanske hav, hvor et barnehjem huser seks til dels spesielle og muligens farlige skapninger.

Linus blir kjent med seks besynderlige barn, fra en varhund og en ung linnorm til sønnen av djevelen selv, som på hver sin måte sliter med å finne seg til rette både med seg selv og samfunnet de er en del av. Barnehjemmet drives av den hjertevarme, men mystiske Arthur Parnassus, og ligger en båttur unna en bygd hvor den menneskelige befolkningen er sterkt mistroisk.

Linus er også først skeptisk til barna, men når de etter hvert klarer å nå inn til ham, utvikler han et varmt vennskap med både dem og Arthur, og blir etter hvert mer og mer engasjert i hvordan bygden og samfunnet som helhet ser på og behandler magiske skapninger.

The House in the Cerulean Sea er er en finurlig, hjertevarm og koselig bok om fordommer, identitet og det å vokse som person og finne ditt sted i verden, men har også en mørkere undertone, i og med at den er inspirert av Canadas assimileringspolitikk med å internere barn av urinnvånere i egne barnehjem.

2. Klara and the Sun

Klara er en AF, en kunstig venn, en barne-androide som går på solenergi og tilber Solen som en gud. AFene begynner livet i butikker hvor de håper på å bli adoptert av familiene som kommer innom for å se på dem, mens de betrakter omverdenen gjennom utstillingsvinduet.

Klara blir til slutt valgt av Josie, en jente som er blitt alvorlig syk etter et inngrep som har «hevet» henne, men også svekket henne så mye at foreldrene frykter at hun skal dø. Den kunnskapsrike og observante Klara skal være Josies leksehjelp, venn og støttespiller, og må samtidig bli kjent med en menneskeverden hun ikke helt forstår seg på.

Etter hvert som Josie blir bedre og bedre kjent med Josie og familien, melder det seg flere og flere spørsmål. Går virkelig Solen ned i den gamle låven i nærheten av huset? Hvorfor er foreldrene så opptatt av at Klara skal følge så godt med på hvordan Josie snakker, går og ter seg? Har kjæresten Rick rett i at kunstneren som maler portrettet av henne er litt creepy, eller er han bare sjalu? Hvorfor blir barn som ikke er blitt «hevet» diskriminert i utdanning og arbeidsliv? Hva er egentlig kjærlighet? Og kan Klara og Solen gjøre noe for å redde Josie?

Klara and the Sun er en koselig fortelling og et finurlig skråblikk på menneskerelasjoner, med opptil flere veldig gode overraskende vendinger underveis.

3. The Star Outside my Window

Aniyah (10) og Noah (5) er to fosterbarn med vonde minner etter en tøff oppvekst og en mor som er borte. De er overbevist om at gode mennesker som forsvinner aldri blir helt borte, men blir stjerner på himmelen, så når astronomene oppdager en ny stjerne kort tid etter forsvinningen, er Aniyah og Noah sikre på at det er moren deres de har oppdaget.

Men når «stjernejegerne» utlyser en navnekonkurranse for den nye stjernen, får barna panikk. Stjernen er jo moren deres, og hun har jo alt et navn. På nettsiden til stjernejegerne finner de en epost-adresse, men de tør ikke stole på at stjernejegerne leser eposten og svarer i tide. Det er bare én ting å gjøre — sammen med et par andre barn fra fosterhjemmet pakker de lommepenger, niste og et kart over London og legger ut på et farefullt eventyr, i håp om å nå stjernejegerne før de gir stjernen feil navn. Det skal føre dem ut på et langt større eventyr enn de kan forestille seg.

The Star Outside my Window er en velskrevet, spennende og troverdig bok om en spennende reise, og en innsiktsfull fortelling om det å leve som fosterbarn med en vond fortid, og kan leses både av barn og voksne.

Hvis du liker denne boken anbefaler jeg også The Boy at the Back of the Class av samme forfatter, som handler om en vennegjeng som får en ny gutt i klassen, som viser seg å ha flyktet fra et land i krig.

4. This One Summer (tegneserie)

This One Summer er en oppvekstroman, som handler om en hyttegrend og to tenåringsjenter som møtes når familiene deres er der på ferie. Ferien går med på bading, skrekkfilmer de egentlig ikke har lov å se, og fundering og refleksjon over alt fra vennskap, seksualitet og forhold, til krangler og familiehemmeligheter.

This One Summer har ikke så mye handling eller drama, men det er det som gjør den til en så god bok å slappe av med. Forfatteren bruker ikke mye tid på hendelsene selv, men gir istedenfor mye rom til samtaler og refleksjon mellom hovedpersonene.

5. A Street Cat Named Bob

A Street Cat Named Bob er James Bowens selvbiografiske bok om hvordan han levde et liv som rusmisbruker og gatemusikant, og ble adoptert av den hjemløse katten Bob, som bestemte seg for at han ville være med på skulderen til James når han dro ut for å spille gitar på gaten.

Bob skal vise seg å ikke bare være en trofast følgesvenn, men også et sårt tiltrengt trekkplaster for den rufsete og oversette gatemusikanten, og James og hans firbente eier blir snart berømt langt utover Londons grenser.

A Street Cat Named Bob er både en koselig fortelling om et varmt forhold mellom katt og menneske, og om livet på utsiden av samfunnet og veien ut av rusavhengighet.

6. Harry Potter

Ja, jeg er klar over at alle vet om denne bokserien, men jeg kunne ikke satt sammen denne listen uten å nevne Harry Potter. Bøkene har en nesten uslåelig detaljrikdom og oppfinnsomhet, og Rowling deler utrolig mye livserfaring og visdom gjennom karakterene og hendelsene i bøkene.

Harry Potter er også den eneste barnebokserien jeg kommer på hvor hovedpersonene faktisk blir et år eldre for hver bok som går, noe som gjør at en 11-åring kan lese én bok i året og vokse opp med bokserien.

Enten du ikke har lest bøkene eller det bare er en stund siden sist, anbefaler jeg deg å tenne noen stearinlys og krype ned i noen pledd i sofaen med Harry Potter og den vises sten. Den er både kort og lettlest, men spekket av magi, kjærlighet, visdom og utallige små detaljer.

7. True Spirit: The Aussie Girl Who Took On The World

True Spirit er Jessica Watsons egen beretning om jordomseilingen hun la ut på i 2009 med båten Ella’s Pink Lady. Vi får bli med på den grundige planleggingen og de nitidige forberedelesene, og tankene hennes om kritikken familien måtte stå i fra samfunnet, en mislykket prøvetur som endte med en kollisjon med et tankskip, og ikke minst selve rekordseilasen jorden rundt.

Jessica skildrer fantastisk alt fra kamper mot forrykende uvær som truer med å senke båten, til perioder med ensomhet og motløshet, hvor dagene blir lange og hennes eneste selskap er foreldre og vennene som holder kontakten med henne via radio og Internett. Dette er boken for deg om du liker seiling, tøffe ekspedisjoner, eller bare vil ha en inspirerende fortelling om en sterk ung kvinne.

Jeg anbefaler spesielt at du hører lydboken, lest av forfatteren selv. Det er en opplevelse å høre unge Jessica selv fortelle om alt hun opplevde.

Håper du liker disse bøkene, og del gjerne egne forslag til koselige lesestunder i kommentarfeltet. Stå på!

Se også: oversikt over brett- og dataspill du kan slappe av og kose deg med og Et knippe YouTube-kanaler på regnfulle dager

«Hva skjedde egentlig med deg?»

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser, Psykisk helse

Jeg har lest veldig mye bra om boken til Jenny Jordahl, «Hva skjedde egentlig med deg?», som handler om en jente på rundt 12 som utvikler en spiseforstyrrelse, så jeg endte opp med å bestille boka for en tid tilbake.

Hovedpersonen Janne går siste år på barneskolen og er usikker på seg selv. Hun forsyner seg rikelig når det er middag og bruker lommepengene på skoleboller som hun spiser i smug, så hun er den «tjukke» i en klasse med slanke barn, og i en familie med tynne folk.

Hun er også i brytningstiden mellom barn og tenåring, hvor det fremdeles er koselig å sitte på jenterommet og spille Zelda og snakke om hamstere, men hvor de kule plutselig går med stringtruse, jentene og guttene begynner å legge merke til hverandre, og pappas pornoblader er det mest spennende som fins. Imens er den sosiale samhandlinen i klassen blitt til et komplisert nett av hierarkier, klikker og jentedrama, noe som tærer enda mer på selvbildet til den allerede usikre hovedpersonen.

For Janne føler ikke at hun passer inn. Hun vet hun er overvektig, og får stadige påminnelser om det ikke bare fra jevnaldrende, men også fra foreldrene, som er bekymret for henne og prøver å sette grenser for hvor mye hun spiser. Læreren ber henne sette seg mellom to gutter i klassen som bråker, og når hun kommenterer at «nå ble det litt avstand mellom dere», tolker både Janne og guttene det som en bemerkning om at hun er tjukk. Hun får til og med en kommentar fra bestemor som stikker dypt og gjør henne enda mer bevisst på skillet mellom de «flotte og slanke» og de som er for stor.

Så da foreldrene foreslår å betale henne en hel hundrelapp for hvert kilo hun går ned i vekt, våkner noe til liv inne i Janne — noe mer enn bare et ønske om å gå ned noen få kilo. Hun begynner å løpe jevnlig og slutter å spise skoleboller og godteri, men begynner også å legge matpakken tilbake i sekken under skolelunsjen og forsyner seg så lite hun kan til middag, selv når magen rumler. Og da foreldrene ser at hun har nådd idealvekten, er det den gryende spiseforstyrrelsen, som vil hun bli enda tynnere og vakrere, som snakker høyest.

Jordahl veksler mellom å vise oss Janne som andre ser henne, og å la oss oppleve hvordan hun ser på seg selv som oppsvulmet, grå og stygg, som monsteret i Chihiro og heksene etter at det har spist all maten i badehuset, og hun tegner også den store, mørke og stirrende personifiseringen av spiseforstyrrelsen som snakker til henne når hun er alene.

«Hva skjedde egentlig med deg?» er en veldig vakker bok, fra hardcover-omslaget til tegningene. Jordahl vet når hun skal bruke symbolikk, når hun skal ta frem de mørke fargene, og når én enkelt tegning bør fylle en hel side, eller til og med en dobbeltside. Slik klarer Jordahl å vise veldig tydelig hva som tar mest plass i hodet til Janne, eller føles mest kraftfullt for henne, enten det er et valentinsdagkort, noe spiseforstyrrelsen sier til henne, eller når hun kommer usikker inn på skoleplassen og ser «de kule» sitte sammen på benken.

Et utvalg helsider fra boken.

Det er lett å se som leser hva de voksne rundt Janne kunne gjort annerledes mens hun strevde med selvbildet sitt og vekten sin. Læreren burde fått med seg at matpakkene gikk tilbake i ryggsekken. Foreldrene burde rådført seg med fastlegen istedenfor å prøve å håndtere slankeprosjektet selv, og for den saks skyld gjerne også snakket med læreren. Bestemor kunne selvfølgelig latt være å vitse om vekten til Janne.

Men utover disse mer tydelige feilene er boka også en viktig påminnelse om hvor viktig det er å se årsaken til atferd, ikke bare selve atferden. For selv om Janne hater kroppen sin, vil hun ikke bli tynn for tynnhetens egen skyld, eller ut ifra noe ønske om sunnhet. Hun vil bli gå ned i vekt for å bli sett av de kjekke guttene, for å få respekt av jenteklikken, for å slippe unna slengkommentarer fra plageåndene rundt seg, og for å slippe konstante påminnelser på at hun er annerledes fra de andre, i en alder der det er kjempeviktig å passe inn. Bare hun klarer å gå ned i vekt, vil alt bli bra. Det hadde dog også vært interessant å få vite hvorfor hun spiste så mye som hun gjorde i begynnelsen av boka til å begynne med. Var det trøstespising for å døyve ensomheten, eller en annen grunn?

Boken gir mye rom for skildring av ungdomsliv, ikke bare spiseforstyrrelse

«Hva skjedde egentlig med deg» har fått litt kritikk for måten den slutter på, men jeg må si at slutten omtrent var det jeg likte best med boka. Det er vanskelig å si noe mer uten å røpe for mye, men jeg kan si at boken unngår de helt store katastrofescenariene. Det er en bok om hvordan en spiseforstyrrelse oppstår, ikke om innleggelser eller langvarig og alvorlig psykisk sykdom. Istedenfor viser den hvordan det går an å snu skipet rundt, og hvordan ting kan bli bedre over tid, både med tanke på hvordan en passer inn i miljøet under de veldig kompliserte og usikre tenårene, og hvordan en ser på sin egen kropp.

Jeg anbefaler boken både for selve historien som fortelles og budskapene som formidels, og for de flotte tegninene. Den er også en flott bok å legge under treet i desember.

Hvis du trenger noen å snakke med:

ung.no
Mental helse: 116 123
Røde Kors: 800 33 321
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Her er en flott og omfattende samling hjelpetelefoner og nettsteder for forskjellige tema. Den dekker mange flere tema enn spiseforstyrrelser, og den var såpass fin/nyttig at jeg legger den ut her så den kan være til hjelp for flere.

Jeg gjenoppdager Stephen King :)

Øyvind Anbefalt, Anmeldelser, Bøker, Bokanmeldelser

Christine.jpgHar som sagt tegnet abonnement hos Audible, som er en «bokklubb» som gir deg en valgfri lydbok hver måned, og har bestem meg for å gjenoppdage alle de flotte bøkene til Stephen King. Har faktisk fått en ny King-favoritt, over The Girl Who Loved Tom Gordon. Den nye yndlingsboka er Christine, som jeg knapt hadde hørt om før jeg lastet den ned, og jeg falt pladask både fordi selve historien er så god, men sikkert minst like mye fordi han som leser høyt har en genial tolkning av replikkene og fortellerstemmen. Uten å røpe for mye handler den om «football jock» Dennis Gilder og bestevennen hans, nerden «Arnie» Cunningham, som uforklarlig forelsker seg hodestups i et vrak av en gammel bil de tilfeldigvis kjører forbi på vei hjem fra jobb.

Både det at han fra det ene øyeblikket til det andre er nærmest besatt av å eie bilen og sette den i stand er mystisk nok i seg selv, men så viser det seg at Christine, selv bilen, også er mystisk og selvfølgelig livsfarlig. Boka minner litt om Gwendy’s Music Box, som handler om en jente som får ansvaret for en magisk boks som forandrer livet hennes, og From a Buick 8, som også handler om en uforklarlig bil.

Liker godt måten historien er fortalt på. Den er en skildring av livet som tenåring i en amerikansk småbygd på åttitallet, og går i dybden om bil og mekking av bil, samtidig som den er spekket med andre detaljer, som når den ramser opp navnene på sanger hovedpersonene lytter til. Skrev dem ned etter hvert som jeg hørte meg gjennom boka, og sitter og oppdager dem på Spotify nå 😉 , for øyeblikket Jukebox Hero, som jeg tror jeg kommer til å lagre og komme tilbake til.

Synes óg karakterene er varierte, interessante, og for det meste troverdige, og liker også at King har lagd en hovedperson og forteller som har en akkurat passe kynisk, sarkastisk og egentlig dømmende attitude som passer historien veldig godt. Han virker som han føler seg litt hevet over mennesker som er annerledes på visse måter — «tapere», nerder, overvektige og «tilbakestående» — som han ikke nøler med å beskrive på nedsettende vis, samtidig som han egentlig har et hjerte av gull og har tatt nerden Cunningham under vingen sin, og ifølge ham selv hindret at mobberne opp gjennom årene «drepte ham, på alle andre måter enn fysisk».

Så har du alle de minnerverdige bi-karakterene, som den overvektige, men særdeles sterke og bestemte eieren av gjør-det-selv-bilverkstedet hvor Arnie internerer Christine, den slu, kronisk sinte menneskehateren av en krigsveteran som Arnie kjøper bilen av, og den mobberen Buddy Repperton, som holder venneflokken/gjengen sin samlet med sin magnetiske personlighet og generøse doser kokain og «Texas Driver», en blanding av juice og vin, som ingen av vennene hans virker som de egentlig liker, men som de drikker for å tekkes ham.

Liker også utviklingen rundt Arnie og Christine, fra første gang Arnie ser «henne» til klimakset i historien. Det begynner som en rar besettelse rundt en bil, og konflikten mellom Arnie og alle som kommer i kontakt med vraket og forakter «henne», til en historie hvor selve bilen mer og mer tar hovedrollen, på uventede måter.

Har nettopp lastet ned Fire and Fury, som handler om Trump-barnehagen, men kommer til å komme tilbake til Christine igjen og igjen når jeg bare vil ha en god historie å høre på i bakgrunnen 🙂 .