En liten notis før vi begynner: Jeg kommer til å generalisere i dette innlegget, men jeg bruker denne måten å skrive på som et virkemiddel, og jeg tror dere skjønner utmerket godt hva jeg mener (noen av mine beste venner er jenter og så videre). Så om du er jente og føler at dette innlegget ikke beskriver deg, så er det ikke myntet på deg i første omgang😉. For trust me, jeg vet utrolig godt at en stor andel jenter ikke er som de jeg snakker til i dette innlegget.
Og hvis du skal kommentere, positivt eller negativt, så er det flott, men så vær så snill, les hele innlegget først. Ja, jeg vet det ble en liten bok til slutt, men leser du bare bruddstykker er det lett å misforstå 😉.
Greitt? Okei, da kjører vi på :3.

Først vil jeg introdusere to kasus: for kort tid siden ble et visst antall kvinner i Norge sinte, som vi menneskegrupper gjerne blir når vi opplever at andre grupper behandler oss dårlig. Stridens eple var en ekstrakø på sikkerhetskontrollen på Sola lufthavn. Sikkerhetspersonalet på flyplassen hadde funnet ut at kvinner bruker lenger tid i køen på lufthavnene, og lurte på om ikke køene hadde gått fortere unna om menn fikk sin egen kø. Du vet, en «logisk og rasjonell avgjørelse basert på statistikk», på samme måte måte som utleiere påberoper seg retten til å utelukke mannlige leieboere fordi kvinner er snillere og greiere og steller bedre med sine bosted enn oss gutta.
Såh — helt okei, ikke sant:3?

Niks, ikke på langt nær. Dette var ulovlig og diskriminerende og mange kvinner bruker kort tid i sikkerhetskontrollen og er det første april i september og typisk menn og jeg vet ikke hva. Ordningen ble innstilt etter kun én dag.

Men så, bare noen dager senere, pryder denne kronikken bt.no: Kvinner, menn og værmeldinger — TV2 er blitt anmeldt for for bare å ansette jenter som værmeldere. I utgangspunktet samme sak, altså åpenlys kjønnsdiskriminering, men surprise, surprise, hylekoret fra slaget om Sola var borte vekk. De hadde overlatt kommentarfeltet til kvinner som for det meste enten støttet fortsatt diskriminering, eller som stilte seg totalt uforstående til at noe så ubetydelig som diskriminering i arbeidslivet skulle få spalteplass i det hele tatt. Artikkelforfatteren selv skriver at det «per i dag er fem kvinner som jobber som værmeldere på TV 2, og det at menn blir ekskludert fra disse stillingene rammer ikke mannens posisjon i samfunnet. Nå har likevel en seer giddet å bruke tiden sin på å klage StormGeo inn for likestillingsombudet.» En litt forunderlig vinkling, i og med at ingen kvinner klagde da NRK ble anmeldt fordi de bare hadde menn om bord, for ikke å snakke om at østrogenbrigaden for kort tid siden «gadd å bruke tiden sin» på å gjøre det helt klart for mannfolka (for dette måtte bare være noe vi menn hadde funnet på!) at egne mannekøer på flyplassene var noe de absolutt ikke skulle ha noe av.

Dette «enveiskjøringen» blant så mange feminister er noe jeg har gått og erget meg over i ganske lang tid nå, men med disse to sakene så nært hverandre ble kontrasten så slående at det bare måtte ende i nok en runde med aktivistmodus her på Livet kan fly. Sånn kan det gå.

Før vi fortsetter må jeg bare få gjøre én ting helt klart: jeg er fullt og helt enig i at diskriminering, vold og overgrep må bekjempes, og dette er også et mål som jeg jobber aktivt for. Jeg er frivillig og støttemedlem for en støttegruppe på Internett for overgrepsutsatte og pårørende. Jeg skriver innlegg om vold og overgrep her på bloggen, og rundt om i diverse kommentarfelt. Jeg prøver å konfrontere fordommer og uttrykk for dårlige holdninger i hverdagslivet (jeg bare sier det: ikke sett på Alla som inte dansar er voldtektsmenn i min umiddelbare nærhet). Jeg vurderer å starte undergruppe mot overgrep i studentersamfunnet (meget sannsynlig et luftslott, men også noe jeg seriøst tenker på). Jeg går et bachelorløp i sosialt arbeid og vurderer sterkt å jobbe med overgrepsutsatte når jeg er ferdigutdannet.
Så vær så snill, ikke skriv i kommentarfeltet at jeg la ut dette innlegget fordi jeg hater kvinner eller noe sånt [okseavføring], okei? Tusen takk🙂.

Greien er bare det at jeg, og svært mange andre av oss gutta, rett og slett begynner å bli veldig… lei.
Vi er lei av forventningen om at vi skal gi, gi og gi uten å få noe som helst igjen, på samme måte som muslimer ble slitne da vi vestlige fra 11. september til 22. juli fremstilte terrorisme som en «Islam mot vesten»-greie, med vestlige som lå og slanget seg i offer-rollen mens muslimene pent ble bedt om å «rydde opp i rekkene» og ta ansvar for sine holdninger, selv om vi selvfølgelig visste at de aller flere muslimer ikke akkurat har så veldig mange venner som er selvmordsbombere.

Akkurat på samme måte har jeg ingen venner som er voldelige eller overgripere. De jeg har støtt på (gutter som jenter) vet akkurat hva jeg mener om dem, og vi vet óg at gutter på mange områder har bedre holdninger enn jenter (klikk her og så her). Derimot har jeg flere jentevenner som ikke bare beføler og/eller slår gutter (se óg denne saken om vold i parforhold), men som skryter usjenert av det og gir alle tegn på at de rett og slett ikke forstår at de gjør noe galt. Vi gutta blir hele tiden bedt om å ta ansvar og snakke om voldtekt og jobbe med holdnignene våre, men samtidig virker det som om jenter som klår eller slår oppfattes som kule og tøffe, mens gutta som blir utsatt ikke ofres en tanke (i tilfeller av grenseoverskridende atferd) eller «fortjente det» (i tilfelle voldshandlinger). Også når vi ser på statistikk ser vi at jenter er langt mer overbærende mot voldsutøvere og overgripere i scenarier med kvinnelige overgripere, og/eller mannlige ofre. Gutter lærer at «du skal ikke slå», jenter lærer at «du ikke skal ikke slå jenter».

Er det virkelig sånn en IQ-test at «bare» jenter bryr seg om overgrep og vold? Ja, det er vårt eget ansvar å stille opp, uansett halv-relevante grunner, men når en sak blir fremstilt som noe som bare går ut over kvinner, med kvinner stereotypet som potensielle ofre og menn stereotypet som potensielle overgripere, så har mange menn en høyere terskel for å stille opp, spesielt når så mange kvinner i sin tur gir så så sterkt uttrykk for at de ikke bryr seg tilbake i første omgang.

La meg ta et minutt og illustrere, bare så dere skjønner hvordan jeg tenker: forestill deg at du virkelig brenner for anti-rasisme, og møter en bøling blonde nordmenn med kollektbøsser som kaller seg «anti-rasister» fordi de er ihuga motsander av rasisme… mot andre hvite. Ville du gitt penger til dem? Hva om de i tillegg selv med den største selvfølgelighet utsatte mørkhudede for vold og diskriminering, og dermed ga et sterkt signal om at rasisme egentlig var noe som interesserte dem midt oppi ræva?

Hvis du hadde valget, ville du gitt av inntekten din til deres organisasjonen, eller til en inkluderende gruppe som respekterte alle, uavhengig av etnisitet; opplyste om og slo ned på alt av rasisme og diskriminering; og gikk i bresjen med parolen «sammen mot rasisme»? Hvilken organisasjon tror du en gjennomsnittlig kurdisk innvandrer ville vært mest tilbøyelig til å melde seg inn i?

Nettopp.
Var det jeg tenkte.

Og bare i tilfelle du tror noe annet: jeg er faktisk ikke i furtemodus bare fordi denne «enveiskjøringen» er drøyt urettferdig ovenfor oss gutta. For om du tenker på det et sekund, så er denne fremmedgjøringen av gutter og menn, og overbærenheten med uvitenhet og dårlige holdninger hos de jenter det forekommer hos, noe som til syvende og sist går utover andre jenter. Det er deg det går ut over om du, bank i bordet, blir voldtatt og opplever at venninnene du betror deg til ikke tror deg eller forteller deg at du bare har deg selv å takke. Det er du som vil måtte jobbe deg gjennom skam og sinne om du anmelder et overgrep og de kvinnelige jurymedlemmene stemmer for frifinnelse på grunn av klærne du gikk med. Vi gutta som gruppe (der har vi generaliseringen igjen, men dere skjønner hva jeg mener) har utrolig lite å tape.

Jentene som logger seg inn på støttegruppen vår har derimot ofte tapt mange år av livene sine (selv om det må sies at det selvfølgelig også er utrolig mange overgrepsutsatte som klarer seg helt fint i ettertid). De forteller om slektninger og venninner og til og med i noen tilfeller behandlere som ikke tror eller støtter dem, om årelange kriger mot traumer, selvskading, spiseforstyrrelser, skyldfølelse og skam, om hvordan de har gått og båret på de grusomste svarte hemmeligheter i år etter år. Tro meg: det er rett og slett hjerteskjærende å lese skamfulle innlegg fra kvinner i 20-årene som har opplevd overgrep i en alder av 15, eller 13, eller ni, og som aldri tidligere har fortalt det til noen fordi de er overbevist om at voldtektene de opplevde var deres egen skyld, eller fordi de ikke har grunn til å ha nok tillit til omgivelsene til at de tør å åpne seg («snille piker blir ikke voldtatt» er fremdeles en utbredt holdning, ikke minst hos jentene).

Jeg bare tenker… dere jenter spør ofte oss gutter om hvorfor vi ikke bryr oss mer… jeg er like tilbøyelig til å spørre flere av dere om hvorfor dere vil deres egne medsøstre så vondt?

Vær så snill, til dere dette angår: prøv å forstå at det til syvende og sist er dere som har mest å tape her. Det er dere selv dere skyter i foten med egoismen deres. Vær så snill, prøv å forstå at det overhodet ikke er sånn at vi gutta ikke bryr oss om overgrep og vold. Vi, som dere, bryr oss. Vi, som dere, føler med ofrene (iblant litt for mye — gutter som ta loven i egne hender og utøver vold mot menn som er mistenkt for overgrep er et reelt problem). Vi, som dere, blir mer og mer engasjerte.

Men: jeg er brennsikker på at vi hadde gjort enda mer om kvinner som sitter på sine høye hester og maser hull i hodet på oss om at vi må jobbe med diskriminering, holdnin og uvitenhet kunne gått inn i seg selv og gitt oss én eller annen form for signal på at de faktisk bryr seg, og at diskriminering, vold, trakassering og overgrep er noe de vil til livs i første omgang. Sånn skapet står nå tolker jeg det som at at mange jenter og kvinner bare vil ha det så bra som mulig, om det så går på bekostning av oss menn, og at de tilfeldigvis er mot overgrep og diskriminering fordi det skjer med så mange jenter, ikke fordi de er imot selve handlingene.

Mitt ståsted i et nøtteksall, eller tl;dr-versjonen om du vil ;p: så lenge diskriminering, vold og overgrep blir fremstilt som noe som ikke angår oss, og dere gir sterke signaler på at dere egentlig gir blanke faen, så lenge det ikke er dere selv det går ut over… så gir svært mange av oss faen tilbake. Sånn er aktivisme, uansett tema: vi velger saker ut ifra hvor mye vi føler de angår oss, og hvor «varmt» de blir presentert. Hvis du er jente og ikke kjøper den, så tenk over hvor mange venninner du har som kjemper for «guttesaker» som testikkelkreft. Ingen av gruppene i samfunnet vårt, det være seg kristne, heterofile, ekstremsportutøvere, menn eller vegetarianere, kan forventes å fôre en hund som biter dem. Diskriminering, vold og overgrep kan bare bekjempes gjennom folkeopplysning, bevisstgjøring og holdningsendring, og alt dette må inkludere alle, gutter som jenter.

Jeg personlig brenner for en «inkluderende aktivisme» som minner jentene om at også de må jobbe med holdninger og uvitenhet –til sitt eget beste– og som minner gutta på at også vi blir utsatt for diskriminering, vold og overgrep. I dag virker det mer som om vi har «aktivistkultur» som jobber for bare ett av kjønnene, og forsømmer begge.
Vi kan bedre enn dette.