Forfatter: Øyvind

Froskens år ‒en sommertur på Jubileumsstien

Øyvind Jubileumsstien, Langtur, Ut på tur!

Jubileumsstien er en 55 kilometer lang tur fra sørenden til nordenden av Bergen som ble åpnet i anledning byens 950-årsjubileum i 2020. Turen går fra Krokeide over flere fjell, gjennom den lange Furedalen og over Vidden før du går gjennom Åsane sentrum og tar fatt på, vel, åsene frem til Tellevik kai.

Jeg skrev at jeg gikk den 27 kilometer lange Knarvikmila dels for å se om jeg var i form til å gå en så lang distanse, og at jeg fikk fornyet motivasjon da jeg klarte å gå hele turen uten problemer. Likevel var Jubileumsstien såpass lang at jeg utsatte turen i veldig lang tid, bortsett fra et forsøk hvor jeg pakket en lett sekk og skulle prøve ut de første etappene –en tur som ble avbrutt av tordenvær allerede etter første etappe.

Nå i sommer tok jeg derimot endelig spranget, og etter å ha pakket sekken og ventet på et par dager med fint og kjølig nok vær dro jeg endelig av gårde nå forleden. Døgnet var snudd to måneder ute i sommerferien, men jeg var såpass motivert at jeg like godt dro ut på kveldinga, det blir jo ikke mørkt lenge av gangen nå på sommeren.

Første etappe: Fanafjell og tråkk i barnespor.

Etter å ha gått av bussen rundt halv ni på kvelden var det bare å begi seg ut på første etappe, over fjellet hvor jeg har gått utallige turer i oppveksten. Turen opp Fanafjell føltes betydelig kortere enn da jeg gikk den første gang, men til gjengjeld var sekken større og betydelig tyngre siden Jerven-fjellduken og stormkjøkkenet var med denne gangen. Det var også på vei opp at jeg innså at jeg hadde klart å glemme vannflaskene i kjøleskapet før jeg dro, og jeg lurer på om jeg hadde pakket sekken litt for tung, som jeg gjorde da jeg gikk Knarvikmila. Jaja. Godt det ikke var varmt ute, og det var uansett bekker og elver langs veien hvor det gikk an å stoppe og drikke.

Går du stien fra sør til nord får du servert én av de mest storslåtte etappene først. Turen over Fanafjell har en lang, seig stigning, men med innslag av blåbærlyng, og landskapet oppover er variert og nydelig, du går forbi tjern, bratte knauser, myr og blomsterenger. Her får du kupert terreng og naturlig og variert kystvegetasjon uten en sitkagran i sikte. Vegetasjonen blir tynnere og utsikten flottere jo lenger opp du kommer, du føler ikke bare at du går i en tett skog som på opptil flere andre etapper.

Imidlertid var det også noe annet som ble mer og mer åpenbart jo lenger opp jeg kom. Frosk.

Jeg ga opp å telle dem et sted på veien, men jeg tror jeg må ha støtt på flere dusin frosk på halvannen mil. Jeg vet ikke hva som gjør at 2024 tydeligvis er et froskeår, men det var så mange av dem, spesielt på den ene etappen, at jeg ble redd for å tråkke på dem etter hvert. Jeg tror jeg hadde sett en fem-seks stykker før jeg sluttet å stoppe og ta bilde av dem.

På toppen av fjellet ligger landemerket Linken og et utsiktspunkt hvor det går an å slappe av på en benk før en tar fatt på nedstigningen på stier ned igjen til bebyggelsen.

Da jeg gikk Fanafjellet som barn var det ofte oppover her vi gikk, så det var en god følelse av nostalgi å gå på stier hvor jeg har tråkket mine barnespor, og å se barndomshjemmet på den andre siden av dalen da jeg kommet ned til Fanavollen.

Halvveis ned fjellet nådde jeg gapahuken (under) som er blitt stadig mer forseggjort opp gjennom årene og nå nesten er mer hytte enn huk, og hvor du kan gjøre opp ild i en ovn og ta en skikkelig rastepause i ly fra vær og vind. Jeg visste at mobilbatteriet måtte spares på, så mobilen ble stort sett brukt til navigasjon og kamera, men jeg belønnet meg selv ved å sette på en sang på Spotify.

Forresten, hvis du tenker å gå stien selv kan du få et lite tips: Et stenkast fra gapahuken begynner en grusvei du kan vurdere å ta hvis føret er sleipt eller isete, siden den «offisielle» veien ned har et veldig bratt parti. Tar du grusveien kan du ta en traktorvei som går langs et jorde og går over til sti et kort stykke gjennom en skog for å komme til stedet hvor du kommer inn på Jubileumsstien igjen. Alternativ tur i blått på kart (venstre, egenprodusert kart).

Et annet tips er å ta til høyre i krysset ved en låve du passerer på vei ned mot Co-Op Extra-butikken og hovedveien, og gå Fanaflaten gjennom et stille og koselig boligfelt istedenfor å gå på gang- og sykkelveien langs den tidvis sterkt trafikkerte Krokeideveien. Går du om Fanaflaten tar du til venstre når du kommer til Fanafjellsveien, så kan du gå ned i Kulturparken via amfiet på venstre side av veien. Da får du også med deg den gamle presteboligen som hører til Fana kirke.

Jeg valgte å gå for nostalgifaktor og gikk den gamle skoleveien min til Fana kulturpark. Det eneste minuset så langt var at jeg ikke rakk butikkene før de stengte, men jeg nøt stort sett bare følelsen av å ha en etappe unnagjort. Syv igjen.

Om miljøvernere, polyester, og oppgitte kronikker om dagens ungdom

Øyvind Ting jeg brenner for
Photo by Markus Spiske on Pexels.com

Jeg leste en kronikk nylig som jeg ikke finner igjen, en av mange som er blitt skrevet nylig som klaget over problemer med dagens ungdom. Jeg synes å huske at den egentlig tok opp viktige ting, men én av tingene den kom inn på var unge som demonstrerte for klimaet, mens de gikk i klær av polyester.

Kronikken føyer seg inn i rekken av ytringer som tar miljøengasjement, spesielt hos unge, og prøver å finne én eller annen ikke-miljøvennlig ting de samtidig gjør som de kan bruke for å fremstille aktivistene som hyklerske eller useriøse. «Hæ, bryr du deg om klima, men så går du i klær av polyester, det er så dumt, det, mye du egentlig bryr deg, ‘a!»

Altså. Jeg vet det er en trend for tiden å fremstille miljøvernere, spesielt de unge, som hyklerske, men den kan vi vel strengt tatt dra for de fleste gode formål, hvis vi først legger vondviljen til? Hva om jeg påpeker at de fleste som støtter Redd Barna eier smarttelefoner, klær og andre produkter som er fremstilt av barnearbeidere? Betyr det at støtten deres til Redd Barna ikke har noe å si, eller at de ikke skulle brydd seg? Selvfølgelig ikke, Redd Barna er nok glad for støtten uansett.

Og på samme måte som de fleste av oss eier produkter lagd av barnearbeid, går mange også unødvendig med plagg laget av produkter som ikke er bærekraftige. Unge formes av samfunnet de vokser opp i, og vi har mye å ta tak i som forbrukere alle samme når det gjelder alt fra miljøvern til bærekraft til dyrevelferd. Men kanskje er det mer fruktbart å si at unge som engasjerer seg, ikledd polyester eller ei, fremdeles gjør langt mer enn dem som sitter i sofaen (eventuelt foran tastaturet), eller til og med nekter for at klimakrisen er reell?

Fra parkeringsplasser til solkrem: om forgiftning og veien til postfaktasamfunnet

Øyvind Ting jeg brenner for, utblåsning

Vi skriver slutten av juni, og til og med her i Bergen har det vært mye varme og sol. Det kan være deilig å gå ut av huset i bare shorts og t-skjorte, kose seg i parken, eller ta en spontan svømmetur. Det har vært etterlengtet etter en varm vinter, selv om varmen også kan bli litt mye i lengden.

Det som er litt mindre fint, er at bølgen av alternative fakta-trender nå også har nådd solkrem.

Kilde: Aftenposten (øverst) og Bergens Tidende

Hvorfor skjer dette? Hvorfor er noe så etablert som solkrem plutselig blitt noe noen kan så frykt om? Jeg tror svaret rett og slett er at det blir mer og mer normalisert å lyve for å få gjennom kampsaker og selge produkter, samtidig som fagpersonene og institusjonene vi er avhengig av for fakta og råd blir mer og mer mistenkeliggjort.

Vi ser det i kommentarfelt i diskusjonstråder om alt fra storpolitikk og innvandring til bil og parkeringsplasser. Ulikt en del sosiale medier ser de fleste av nettavisene fortsatt ut til å tillate uendelige mengder feilinformasjon, og enkelte utnytter dette til det fulle. I kommentarfeltene til en nettavis jeg følger kan samme gjeng påstå den ene dagen Bergen sentrum er blitt en folketom ørken fordi det er blitt så vanskelig å komme dit med bil, for så å klage i neste tråd over at det er umulig å finne ledige parkeringsplasser. Samtidig blir fagpersoner og -miljø som sier dem imot stemplet som korrupte, trangsynte, inhabile og hva som verre er.

Problemet, bortsatt fra skaden de «alternative faktaene» gjør i seg selv, er at dette er en ond sirkel: Jo flere som lyver og mistenkeliggjør eksperter og reell kunnskap, jo lettere blir det å få gjennomslag med nye teorier om, ja, hva som helst, egentlig. For hvis det er blitt mulig å få folk til å tvile på noe så grundig dokumentert som at solkrem beskytter deg mot hudkreft, hva blir det neste de tar? Sikkerhetsbelter? Røyking? Å vaske hendene før du spiser? Går det en grense noe sted?

ALLE som bevisst sprer feilinformasjon, samme hvem og om hva, bør merke seg dette: Jo flere som gjør det, jo mer normalisert blir det å spre usannheter, og jo lenger glir vi inn i postfaktasamfunnet, samtidig som folk får mindre og mindre tillit til seriøse kilder. Da får vi utslag som at det blir mulig å spre grunnløs frykt om, av alle ting, solkrem. Så hvis du er du en av dem som har gjort det til en vane å lyve så det renner av deg på nett, og kanskje tenker at det ikke gjør så mye, fordi du gjør det for en hjertesak: Vit at du er med på å gjøre det lettere også for andre å spre løgner, som kan føre til konsekvenser du ikke så for deg. Som at en kjær venn eller slektning av deg plutselig må tilbringe sommeren og en ubestemt tid fremover i behandling for hudkreft, fordi hen plutselig sluttet å bruke solkrem.

Tenk over det.

Knarvikmila –en tur på 27km på nesten ren impuls

Øyvind Knarvikmila, Langtur

“It’s a dangerous business, going out your door. You step onto the road, and if you don’t keep your feet, there’s no knowing where you might be swept off to.” –JRR Tolkien

GPS-track av ruten vi gikk (egenprodusert kart)

For en tid tilbake var jeg innom nettsiden til Fløyen, og oppdaget ved en tilfeldighet noe som het Knarvikmila. Et løp, eller en tur, fra Fløyen til Knarvik senter, 27 kilometer. Mye lenger enn jeg hadde gått på én tur i mitt liv. Og arrangementet skulle gå av stabelen om kort tid, så jeg måtte bestemme meg uten noe særlig betenkningstid.

Vips, så var jeg påmeldt.

Målet var å stille og se hvor mange kilometre jeg endte opp med å gå, for hadde ikke helt troen på at jeg skulle klare å gjennomføre, så fikk jeg se på det som en seier om jeg gikk mange nok kilometre. Så har jeg jo også et mål om å gå den dobbelt så lange Jubileumsstien, kanskje over to dager, så jeg ville se hvor langt jeg klarte å gå.

Den store dagen opprant og jeg kjøpte en morgenkaffe, hentet startnummer, og tok Fløibanen opp Fløyen. Noe av det første som skjedde var at høretelefonene mine sa fra om at batteriet nesten var flatt, rett før turen begynte. Det føltes som en skikkelig stor nybegynnerfeil å ikke ha tenkt på, men kanskje det var like greit, du får mer ut av en tur uten musikk på ørene.

Det ble mer learning by doing i løpet av turen, skulle det vise seg. Det var visst lurere å ha startnummeret på sekken enn foran på jakken. Det var ikke så lurt å ha pakket brødblingsene i en plast-matboks som måtte pakkes helt nederst i sekken for å ligge flatt og stabilt, så jeg måtte stoppe sette meg ned og pakke ut av sekken hver gang jeg ville ha meg en brødskive. Jeg fikk ikke bruk for alt jeg hadde pakket av snop og nøtter, solkrem, myggspray, myggsalve og førstehjelpsutstyr, og boken jeg hadde pakket i tilfelle jeg ville ha lesestoff på turen hjem. Turbarene kom derimot godt med, mens den lille boksen med Godt og Blandet og posen med nøtter og sjokolade ble glemt til jeg var halvveis gjennom turen, og fikk heller bli en hyggelig overraskelse til kneiken etter IKEA.

Sliten etter fem kilometer, lurte veldig på hvordan dette skulle gå. Det hjalp at det var mye nedoverbakke fra Fløyen, at vi gikk mye på sti, at det var vakre omgivelser og variert landskap og terreng. Det hjalp at vi ikke kunne vært heldigere med været, bortsett fra at det blåste en del, i hvert fall over de to broene.

Det hjalp at det var helmotiverte, supermotiverende ukrainske frivillige på vann- og bananstasjonene. Så kom jeg etter hvert inn i den berømte flyten. Til gjengjeld begynte lårene å føles som om jeg hadde sittet på en hest i flere timer.

Den gode følelsen da vi var kommet halvveis. Stoltheten da vi fikk skryt av dem vi gikk forbi når vi kom ned etter å ha gått over fjellet etter IKEA («de sier dokkar har gått helt fra Fløyen?! Det går ikke an!»). Da vi var over fjellet og så ned på Nordhordalandsbroen og siste etappe mot mål.

Den fantastiske følelsen da det bare var åtte kilometer igjen. Seks. Fire. Bare én bro igjen. Da vi hadde målgangen i sikte. Og da vi endelig var over målstreken og kunne bøye hodet for å få medaljen for å ha kommet meg i mål (jeg sier vi fordi jeg endte opp med å gå med to andre som gikk omtrent like fort som meg, og som det viste seg at gikk turen for fjerde gang). Og da jeg kunne sette meg ned ved et bord på senteret hvor de disket opp med kaffe og Big Bite-baguette.

Dette blir en av turene jeg vil leve lenge på. Medaljen henger i stuen og startnummeret og kartet er kommet opp på kjøleskapet. Det er en helt uvirkelig følelse når jeg er i Åsane eller ser Hordalandsbroen, og jeg vet at jeg faktisk har gått den distansen jeg har. Jeg var visst blant den siste fjerdedelen av deltakerne på tid, men hvem bryr seg, det er en enorm seier å ha fullført, og jeg får heller ha som mål å perse neste år. 3:05:09 til IKEA, 5:47:42 til mål.

Det er mye som kunne vært gjort annerledes, men det er jo det man lærer av. Jeg kunne sikkert pakket lettere. Jeg skulle ladet høretelefonene. Jeg skulle husket å pakke kameraet. Jeg skulle ikke ha pakket matboksen med lunsj nederst i sekken så den skulle ligge flatt og stabilt, for hver gang jeg skulle spise en blings måtte jeg stoppe og pakke ut av hele sekken, og da ble terskelen ganske høy.

Neste gang blir det lettere sekk, mindre matpakker som kan pakkes høyere oppe, og mål om å perse tiden fra ifjor.

Og neste gang må jeg dra med en venn eller to.

Vi må tåle å høre

Øyvind Ting jeg brenner for, utblåsning

Fra markeringen i Bergen. Toget rakk nesten rundt Smålungeren.

Såh. Det ble holdt markeringer til støtte for overgrepsutsatte i flere byer forleden. Bare den i Bergen dro to tusen støttespillere, både menn og kvinner, og med stort spenn i alder. Det føltes som å være med på noe historisk. Markeringen, som hovedsaklig rettet seg mot overgrepsutsatte, men også hadde gode poenger om nedprioritering av overgrep, kom blant annet inn på at det er for mye uvitenhet om voldtekt i samfunnet. Om hvordan nesten alle overgripere er noen de utsatte kjente fra før –en trener, slektning, lærer, nabo, klassekamerat, kjæreste eller samboer. Og viktigst av alt, om hvordan altfor mange utsatte, på tross av at falske overgrepsanklager er utrolig sjeldne, møtes med mistro, på grunn av dårlige holdninger og mangelfull kunnskap. Når en person anklages for overgrep, tar folk altfor ofte ham eller henne i forsvar, fordi «hen er jo en så god person, hen kan umulig ha gjort noe sånt!». Når utsatte som har tiet i år eller tiår endelig tør og klarer å fortelle, møtes de med mistro fordi de ikke sto frem før. Uvitenheten og voldtektskulturen står sterkt selv her i Norge.

Bergensavisen, Bergens Tidende og NRK var til stede med reportere og kamerateam, og alle tre hadde saker på nettavisene samme kveld. «Folket har våknet», lød overskriften til én av sakene. Morgenen etter var saken på både BT og BA gjemt langt nede på siden, på BA som en ørliten notis, og på BT med en vag overskrift om at «-Det er deilig at så mange vil vise støtte», under langt eldre og mindre viktige saker som restaurantanmeldelser, TikTok-trender og fotballstoff. Allerede samme kveld var den helt borte fra BT.

Jeg vet at ingen har krav på mediadekning. Jeg vet det må være opp til nettavisene selv hva de velger å dekke, og hvor lenge. Men er virkelig et så stort samfunnsproblem som seksuelle overgrep ikke verdt forsideplassen lenger enn over natten, og burde det ikke stå noe på forsiden av papiravisen neste morgen? Inntrykket til både meg og flere andre var at nyhetssaken om markeringen rett og slett ble gjemt bort. Apellene ble knapt nok nevnt.

Jeg vet selvfølgelig ingen ting om hvorfor saken ikke fikk stå lenger før den ble skjult. Jeg sendte en epost til redaksjonen i BT og har ikke fått svar ennå, men jeg har en snikende bekymring for at de rett og slett ikke turde å ha den oppe lenger. At de var redd for at folk skulle se en sak om voldtekt og klikke seg bort fra forsiden. Fordi vi fremdeles lever i et samfunn hvor seksuelle overgrep som tema er tabu, og mange fremdeles har en innstilling «dette tåler jeg ikke å høre om». Fremdeles høres vi folk si de blir «sjokkert» over nyheter om for eksempel gruppevoldtekt, eller overgripere som forgriper seg på barn i en årrekke, selv om dette er ting som skjer oftere enn branner og bilulykker. Det er ikke lenge siden politiet holdt en pressekonferanse om overgrep mot barn, og media følte de måtte fjerne lyden fra deler av pressekonferansen, fordi detaljene ville bli for sterke for publikum.

Det er en fæl ironi i at en markering som blant annet handler om hvor lite kunnskap det er om overgrep i samfunnet blir… gjemt bort av media. En skulle tro den fjerde statsmakt kjente på et sterkere samfunnsansvar.

Igjen, jeg vet at ingen kampsak har krav på å få komme i avisen. Men vi er mange i Bergen som er veldig lei av at overgrep blir regelrett tiet ihjel. Media hadde her en gyllen anledning til å bruke momentumet fra demonstrasjonen til å følge opp med spørsmål til politikere, og be om kommentarer og innspill fra interesseorganisasjoner, og så videre. Den sjansen kastet de fra seg. Istedenfor ble hele markeringen kjapt gjemt bort. Jeg kjenner jeg blir så sint.

Som et slags ekstra slag i trynet har en random sak om sterilisering av menn fått trone på hedersplassen øverst på forsiden av BT og Aftenposten i dagesvis, så vi har fått gleden av å se en naken pung hver gang vi har gått inn for å sjekke nyhetene. Tusen takk, Schibsted.

Da landet våknet

Øyvind Ting jeg brenner for
Foto: Ørjan Deisz, BT

Det var utrolig vakkert å være ved Bergen i går og se folkehavet som var møtt opp for å vise støtte til utsatte for overgrep. Det vil gjerne ikke komme så mange på grunn av været, mente politiet. Det skulle vise seg å være feil. Festplassen ble fylt av folk, og toget strakte seg omtrent rundt hele Lille Lungegårdsvann. Det var en sterk opplevelse for mange som deltok, men først og fremst var det utrolig vakkert. Antallet folk, de sterke appellene som ble holdt, antallet fremmøtte gutter og menn. Det er lenge siden jeg har opplevd et sånt samhold.

Og det er et samhold som trengs. På tross av at falske anklager om overgrep (naturlig nok) er utrolig sjeldne , sliter veldig mange utsatte med å ikke bli trodd. På tross av at de aller fleste fryser under overgrep, er det en forventning om at den utsatte skal gjøre fysisk motstand. Vi finner ikke lignende krav når det er snakk om fysisk vold, ran eller drapsforsøk. Du skal av naturlige grunner ikke måtte prøve å banke personen som raner deg for å kunne anmelde i ettertid.

Og selv om overgrep er et enormt samfunnsproblem som fører med seg alt fra utenforskap og rusproblemer til tilleggsdiagnoser som angst, selvskading og spiseforstyrrelser, gjøres det altfor lite på samfunnsnivå. Det er blitt gjort vanskeligere å få erstatning, og politiet la nylig ned gruppen sin mot nettovergrep. Det er få partier som har satsing mot overgrep høyt på dagsordenen.

En tegning fra Tegnehanne. En jente forteller moren sin at "Jeg tror jeg stikker og anmelder en voldtekt som aldri skjedde! Fikk plutselig veldig lyst på masse påført skam og intens granskning fra media, rettsvesenet og folk rundt meg. Moren gir to tomler opp og svarer "Min datter: Endelig en ekte kvinne!"
Hele denne teksten fra Tegnehanne er fantastisk

Så har du også fremdeles voldtektskulturen hvor vi snakker veldig lite om hvordan vi kan forebygge overgrep, annet enn ved å legge alt av ansvar (og dermed skyld) på de utsatte. Seksuelle overgrep omtales som om det var snakk om lynnedslag, en naturkraft vi ikke kan gjøre noe med, og som vi bare har ansvar for å unngå å selv bli rammet av så godt vi kan. Dette på tross av at de aller flere overgrep begås av personer den utsatte kjenner –foreldre, venner, kjærester og samboere, klassekamerater, kollegaer, trenere, og det er bortimot umulig å vite på forhånd hvem av dem du blir kjent med som skal vise seg å være overgripere. Og fremdeles sammenlignes seksuelle overgrep med tyveri av klokker eller hærverk på bil, som om overgrepsutsatte skulle være ting, ikke mennesker som vi har rundt oss hver dag.

Det var også veldig frustrerende å se nettavisene nedprioritere dekningen av demonstrasjonen omtrent så fort den var over. Saken om markeringen med 2000 personer i Bergen i går kveld er nærmest gjemt bort langt nede på forsiden av BT allerede nå, under eldre saker om matanmeldelser, treningstrender på TikTok, og forskjellig fotballstoff. BAs sak er også henvist til en bitte liten notis langt nede på siden.

Da blir en ganske oppgitt.

Og forresten: Jeg har ikke nok informasjon om gruppevoldtektsaken til å uttale meg om det var riktig å frifinne guttene som ble tiltalt (bortsett fra at grunnlaget med vidoeen virker veldig tynt), men jeg vet det er mange som er sinte, skuffet og lei seg nå nå. Er du en av dem, så bruk sinnet konstruktivt. Engasjer deg i arbeid mot overgrep, gi penger, finn ut hvordan du selv kan gjøre en forskjell. Det fins mange flotte organisasjoner der ute som jobber knallhardt for at vi alle skal få et tryggere samfunn. Ta kontakt og hør hva du kan gjøre for å bidra.