Da var man tilbake fra Sirkuslandsbyen, unektelig det største høydepunktet denne sommeren! Skal skrive mer om selve landsbyen og hva den går ut på i et annet innlegg, vil først fokusere på hvordan jeg opplevde den fra mitt eget perspektiv.

Siste skoledag på Fjordane, etter forestillingen vår, fikk alle på i klassen flygeblad om sirkuslandsbyen fra Cirkus Xanti, og da sommeren begynte gikk jeg inn på nettsiden deres for å finne ut mer. Bestemte meg veldig fort for at dette var noe jeg hadde lyst til å få med meg, og da jeg så de trengte frivillige, som ville få gratis kost og losji, sendte jeg en e-post og ga meg til å bestille togbilletter. Planla først å besøke landsbyen når den var i Oslo, men siden dette kolliderte med studiestart ombestemte jeg meg og dro til Sarpsborg isteden. Fikk høre at dette gikk greit, de trengte frivillige også der. Så var det bare å pakke og telle dager, og glede seg til å drive med sirkus igjen!

Er ekspert på å ta bilder av alt annet enn andre mennesker, og når jeg tar bilder av andre bestemmer jeg meg uansett som oftest for ikke å legge dem ut på bloggen (i hvert fall når det er folk jeg ikke har kjent i mer enn et par dager), så beklager hvis landsbyen ser litt vel folketom ut 😉 .

Kort om sirkussjargong: teltene i landsbyen ble betegnet etter diameter, med unntak av kafételtet, muligens dels fordi det hadde to stenger og var mer åttetallsformet enn rundt. De andre teltene i landsbyen fikk betegnelsene Seksmeteren, 16-meteren og 22-meteren.

  27. juli:  Running away to join the cirkus

Togturen til Sarpsborg var et kapittel for seg. Jeg våknet opp til en Facebook-melding fra NSB om en bombetrussel mot Oslo S, så det var en spesiell følelse å være på vei dit, selv om jeg visste vi ikke ville bli sluppet av på stasjonen hvis de ikke regnet det for trygt. Selv om ting hadde begynt å normalisere seg, var stemningen fremdeles tung den 27, og det var flere som ville ha oppdateringer fra topersonalet. De på sin side visste ikke mer enn oss, og da nyhetene sa at noen hadde satt igjen en koffert ved en buss og gått sin vei, tror jeg det var mange som var småurolige for et nytt angrep.

Uansett, da vi nærmet oss Oslo S (med buss, vi måtte skifte til buss i Hønefoss pga. anleggsarbeid på toglinjen) hadde stasjonen for lengst blitt åpnet igjen, og så befant jeg meg på Oslo S mindre enn en uke etter den 22. Det var en vakker dag, solen skinte fra skyfri himmel og alt var lyst og vakkert. Selv om det var enkelte mennesker der som var tydelig merket av det som hadde skjedd, kjentes det ikke som å befinne seg i en by som for bare noen dager siden hadde blitt offer for et terrorangrep.

Men så fikk vi en påminnelse om hvor nært det fryktelige som hadde skjedd fortsatt var… plutselig lød det et høyt, skarpt smell. Alle på perrongen stivnet liksom til, så seg urolig rundt. Så skjønte vi at lyden kom fra den store høyttaleren som sto bare noen meter unna oss. Vi så på hverandre og slappet av, jeg og en annen så på hverandre og lo liksom en lettet, nervøs latter. Men jeg kjente det tok noen minutter før jeg slappet helt av. Det var en påminnelse om hva som hadde skjedd, om at angrepet var mindre enn en uke unna, og jeg kjente det var godt å stige på toget ut av byen når det endelig kom. Det var jo dels for å legge denne typen stemning bak meg at jeg hadde bestemt meg for å dra til sirkuset i første omgang.

Ankom Sarpsborg rundt 19 og følte meg lettere dum der jeg sto så og si mutters alene på stasjonen i en by hvor jeg aldri før hadde vært, og skulle til en festival i en park jeg strengt tatt ikke visste hvor lå, utover å ha sett på byen på Google Maps. Men etter å ha studert turistkartet på jernbanestasjonen og GPS-en til mobilen, og spurt en fastboende om veien, ankom jeg en park hvor jeg så et stort «Sirkuslandsbyen»-banner, et svært sirkustelt, og to gedigne trailere parkert rygg mot rygg på toppen av et høydedrag. Jeg spaserte opp dit og kom i kontakt med Sunniva, som fikk meg innlosjert i et trailerhode og introduserte meg til de andre frivillige, de ansatte og sist, men ikke minst, artistene som var der for anledningen. Ikke mye skjedde på sirkuset den kvelden bortsett fra felles middag og utforskning av området. Gikk og la meg med forventninger om at dette ville bli en rimelig annerledes sommerjobb.

  28-31. juli:  Sirkusliv!

Kultursjokk! Å sove i trailerhode er en ting, det var faktisk ganske digg. Det var god plass der inne og køya var mer enn lang nok til å strekke seg helt ut, og hodet hadde en takluke som ga meg luft og gardiner som kunne trekkes for vinduene. Fikk en slags «hulefølelse» av hele greia. Men det var mye med omreisende sirkus som var nytt for meg — toalettene var sånne typ hvite mobile vogner som du ser på f.eks. byggeplasser og hadde ikke engang innlagt strøm, så det var en rimelig mørk fornøyelse å besøke dem. For å dusje måtte vi gå to kvartaler til Sarpsborgs kulturhus, hvor sirkuset fikk disponere garderoben til kulturskolens ballettskole. Dørene dit inn var stengt, og hele sirkuset disponerte ett enkelt adgangskort. Noen ganger måtte man vente en god stund før kortet kom hjem til artistkjøkkenet.

Sirkusarbeidet vårt var også forholdsvist rudimentært: skuff sagmugg, rydd og vask, jobb i kafeen, heng opp plakater og hjelp til med å lage mat og vaske opp. Hadde forestilt meg å få holde workshops eller kanskje til og med opptre litt, men erfaringen til Xanti var at slike foretak fikk lite oppmøte hvis de ikke ble promotert på forhånd, så det mest spesielle oppdraget jeg fikk var å sitte på taket til seksmeteren med en tregiraff. Mer om det i neste innlegg;)!

Plussiden var at vi hadde «arbeidsdager» på bare fem timer, så vi hadde mer enn nok av fritid til å trene, se forestillinger, og delta i workshops. Ble kjent med flere av artistene og de andre ansatte og frivillige med alle mulige bakgrunner, og fikk lært mye av dem. De jeg knyttet sterkest bånd til var de andre som hadde luftakrobatikk som disiplin, og jeg fikk treffe to luftakrobater som hadde gått sirkus betydelig lenger enn meg og som var der for å holde workshops/opptredener (Helene Dahl og Karoline Aamås). Fikk også hilst på fakirtrekløveret Pain Solution og diskutert fakirting, og fikk sett en av forestillingene deres. Fakir er egentlig ikke min greie, men fikk se ganske mye kult.

Var spesielt gøy og lærerikt å delta på tissue-workshops, var en spesiell følelse å henge i tøyet midt i det største sirkusteltet. På slutten av den siste timen vår fikk jeg og en medelev bli med læreren vår opp på telttaket, noe som var virkelig digg. Alt i alt var det mer enn verdt det å jobbe noen timer hver dag for å få oppleve alt som foregikk i landsbyen og komme så tett innpå sirkuslivet og alle artistene og gruppene som var der. Foruten kost og losji fikk vi frivillige også tilgang til alt av arrangementer, så fikk med meg mye kult jeg ellers ville måttet betalt en god del for. Minuset var at jeg slukte såpass mye Balholm-eplejus i kafeteltet at en del av vinningen gikk opp i spinningen 😉 .

  Ettermiddag, 31. juli:  Leaving home

Til slutt kom den 31., og på ettermiddagen var det tid for å pakke og gjøre meg klart til å begi meg mot togstasjonen.

Det var en rar følelse å pakke og dra fra landsbyen. Hadde forhåndsbestilt togbilletter tur-retur, så ble til at jeg måtte dra den 31, selv om jeg hadde lyst til å bli lenger. Selv om jeg bare hadde vært der fire dager, følte jeg at jeg dro hjemmefra, at det var her jeg hørte til og at det ikke var riktig å dra. Hver gang jeg tar i sirkus, enten det er gjennom å se forestillinger eller når jeg jobber med det eller snakker med sirkusartister, kjenner jeg at jeg bare må gjøre sirkus til en del av livet mitt, om enn bare på deltid. Aldri i mitt liv har jeg følt en sterkere følelse av tilhørlighet og mening fra noe som helst, aldri har jeg fått så mye ut av noe jeg har foretatt meg. Jeg elsker seriøst sirkuset.

Var uansett godt å vende hjem igjen og kjenne at livet hadde begynt på nytt etter den 22/7. Jeg gjenopptok livet med nye venner, masse minner, forbedrede sirkusferdigheter, treningsverk og brannsår og vissheten om at jeg bare må vende tilbake neste år!