Etappe tre startet med en sårt tiltrengt kosestund. En katt kom gående akkurat idet jeg tok fatt på oppstigningen jeg hadde grudd med sånn til. Den var skikkelig selskapssyk etter en natt ute alene og jeg satte av tid til en lang kosestund. Den slo også følge med meg oppover bakken, dog på behørig avstand. Typisk katt.

Jeg fortatte opp bakken, som ikke føltes like bratt som første gang, det er rart hvordan de føles lettere andre gang. Kanskje det også var fordi jeg var i «flyten» fordi jeg hadde gått så langt. I hvert fall ble det en deilig pustepause i skogen på toppen av bakken før jeg fortsatte på etappen.

Ellers forløp turen gjennom skogen uten dramatikk, bortsett fra at jeg klarte å gå feil og måtte snu og gå tilbake rundt 400 meter. Det var uansett en spesiell følelse å se en ny dag gry.

Egentlig føltes etappe to og tre egentlig litt kjedelige, opp et fjell, gjennom tett skog og ned igjen. De er fine turer, og de går på historisk grunn, og et sted må jo Jubileumsstien gå, men jeg tror ikke det blir disse etappene jeg vil huske som høydepunktet for turen. Men selv disse etappene hadde sine høydepunkter. Som da jeg kom ut av skogen og ble møtt med denne utsikten, over vakker natur og steder jeg kjente igjen.

Jeg belønte meg selv med å ta fram nisten og hadde óg en kort kartpause på én av stolene noen hensynsfullt nok hadde satt fram lenger nede i veien.

Turen langs Myrdalsvannet var en opplevelse i seg selv.

Jeg kysset selvfølgelig djevelen, går ut ifra at det bringer lykke.

Det ble en lang rastepause i en stor gapahuk jeg kom til ved elven ved enden av vannet. Jeg vurderte å gå videre, men jeg endte opp med å si meg fornøyd og dra hjem.

Så da ventet bare siste etappe, turen til nærmeste busstopp det faktisk gikk buss fra ;).

Uansett gleder jeg meg til jeg skal ta fatt på Jubileumsstien på ny, kanskje fra nord med en lånt hund. Jeg kan ikke anbefale denne turen nok.