Foto: Arief Rahman Saan
Wikimedia Common

Så at denne ukas P3-dokumentar har å gjøre med ensomhet, og fikk motivasjon til å begynne å skrive på et innlegg jeg har tenkt på lenge, dels fordi jeg selv har vært langt nede og veldig ensom, og dels fordi jeg ikke liker hvordan mange tenker og snakker om ensomhet og folk som «havner utenfor» og blir gående alene.

Jeg vet det er lett for at vi ikke «ser» ensomhet. Jeg har vært i flere klasser hvor lærerne har skrytt over hvor godt miljø og samhold det har vært, mens én eller flere elever har følt at de ikke har tilhørt fellesskapet i det hele tatt, eller til og med følt seg frosset ut av klassen. Ikke all ensomhet er like synlig for alle.

Problemet er at når vi først ser at noen blir gåene alene eller trekker seg unna, er det lett å rasjonalisere og tenke at «han liker sikkert å være for seg selv» eller «hun kan jo bare ta kontakt hvis hun vil være med oss», men det er alltid grunner til at folk gjør som de gjør.

Greit nok at mange faktisk trives i sitt eget selskap og «er så sosiale som de vil være», men hvis du for eksempel sliter, kan det være at du ikke orker eller tør å være utadvendt, selv om du innerst inne vil være med de andre, og hvis du går alene fordi du føler deg utstøtt, og opplever det som at de andre ikke trenger deg eller ikke vil være med deg, kommer du ikke plutselig til å begynne å være kontaktsøkende ovenfor dem. Det er også mange som «tar på seg en maske» og later som de har det bra fordi det å være ensom og utenfor, eller å ha det tøft generelt, er så tabubelagt som det er. Uansett er er det ingen som går rundt og er ensomme fordi de vil ha det sånn.

Da jeg gikk mitt første år på folkehøyskole, gikk jeg veldig mye for meg selv. Når timene var over, gikk jeg bare for meg selv mens de andre i klassen satt og snakket, og jeg tilbrakte veldig mye av fritiden ellers på rommet mitt. Men, jeg gjorde det fordi jeg hadde et veldig dårlig selvbilde og var utrolig usikker, både på meg selv og de rundt meg, og det hadde faktisk hjulpet meg veldig at andre tok kontakt eller dro meg med på ting.

Det hang en plakat på folkehøyskolen jeg ikk i fjor hvor det sto noe sånt som «Hvis en du kjenner plutselig blir stille, har vedkommende gjerne behov for å snakke». Hvis du ser noen gå for seg selv, eller trekke seg unna, så ikke vær redd for å dra igang en samtale. Hvis du vet noen har det tøft, så tør vise at du bryr deg. I aller beste fall får du en venn for livet.

Se óg: Vinteromsorg

Jeg husker en fotballkamp jeg var på i Sogndal med noen venner av meg. Sogndal møtte Brann, og én av dem jeg var med var erkepatriotisk bergenser, og når den lokale dommeren dømte litt for mye, i hennes øyne, i Sogndals favør denne kampen, ga hun og flere andre publikum i veldig klare ordelag uttrykk for hva de mente om ham. Da jeg reagerte på henne, svarte hun bare «pøh, han har selv valgt denne jobben».

Jeg blir ofte mint på henne og denne episoden når jeg ser mobbing og personangrep på nett. Hadde planer om å klippe og lime noen eksempler, men jeg gidder rett og slett ikke, for jeg tror alle som er på nett vet hva jeg snakker om. Som 14 år gamle Villemo Hatland så fint sa i kronikken sin om mobbing: «noen mener de har en egen rett til å snakke stygt om andre og til andre.» I og med at jeg har en blogg irriterer jeg meg ofte over at folk virker som de tror bloggere ikke har følelser, at de kan si hva som helst om mennesker som tilfeldigvis driver en blogg. Unnskyldningen da er den samme som den ovenfor: «jammen hun har en blogg, og hun visste da hun opprettet bloggen at mange kommer med slike kommentarer!». Eller sagt på en annen måte: «det er greit at jeg mobber eller snakker stygt om denne personen, for det er jo veldig mange andre som gjør det jo også».

Ironisk nok utdannet jenten i eksempelet øverst seg til ett av yrkene hvor utøverne opplever mest aggresjon, i langt større grad enn fotballdommere, så jeg har en anelse av hvor konsekvent hun mente det hun sa. Eller kanskje hun synes det er greit at utøvere av omsorgsyrker blir utsatt for slike ting, fordi «de selv har valgt den jobben».

Jeg mistenker at hele Kvinneguiden.no er en hel institusjon som sitter og spekulerer i andres liv og følelser, ettersom de selv sitter fastspent og ikke har egne liv å ta seg av. Å lese noe av det de skriver er verre enn å ha sand i øynene, og jeg nekter nesten å tro at disse (anonyme) menneskene faktisk eksisterer. –Linnéa Myhre, på egen blogg

Kort fortalt: selv om du er på nett, er du fremdeles et menneske som snakker om og til andre mennesker, som har følelser akkurat som deg. Forestill deg at personene du snakker til sitter rett ovenfor deg. Se for deg at personen du baksnakker står over skulderen din og leser innlegget ditt, og kommer til å komme med tilsvar.

Vær så snill å tenk deg om før du lirer av deg at det er helt greit at en politiker ikke tør møte til debatt fordi hun har mottatt drapstrusler, fordi du tilfeldigvis er veldig uenig med meningene hennes. Hvis du leser et innlegg om elever som kjeder seg mot slutten av sommerferien og gleder seg til skoler begynner, så hold deg for god til å rotte deg sammen med vennene dine for å gi høylytt uttrykk for hvor utrolig patetiske du opplever disse barna (ja, barna). Hvis en blogger gjør noe du ikke liker, så tell til 10 før du med fullt navn skjeller henne ut som «stygge, stygge jente», og hvis du går med fordommer om andre grupper, så kan det faktisk være en idé å være litt ydmyk fremfor å spy ut edder og galle i kommentfarfelt eller diskusjonsforum.

Det er én ting når barn mobber hverandre, men det som provoserer meg mest er faktisk når voksne mennesker klarer å oppføre seg på akkurat samme måte — ikke bare fordi det er umodent, men også fordi barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

Liseliten skrev nylig om viktigheten ved å se de som skader seg selv i et blogginnlegg som ble delt veldig mange ganger på Facebook og iherdig kommentert, og selv om det meste av responsen var positiv, var det òg flere som svarte med frekke innlegg, både på bloggen og rundt om hvor innlegget ble delt. En del av det var nok bevisst ondsinnet trolling, men selvskading er òg et tema veldig mange vet veldig lite om, og jeg tror mange av kommentarene ville sett veldig annerledes ut om de som skrev dem bare visste mer om emnet, så etter å ha blitt inspirert av kommentarer som den ovenfor har jeg samlet en håndfull råd om hva du bør se opp for når du skriver eller snakker om selvskading🙂.

1. dømmende eller bedrevitende holdning
Ingen skader seg selv for oppmerksomhet eller for å tøffe seg, og ingen vet bedre at det er utrolig destruktivt enn vi som sliter eller har slitt med det selv. Det kan bryte deg ned psykisk og skremme vettet av deg, det er farlig smittsomt og vanedannende, og det er faktisk traumatiserende. Tenk deg siste gang du var så rasende, fortvilt eller redd at du gjorde noe du angret på etterpå. Det kan være at du kranglet med kjæresten over mobil, og kylte den så hardt i veggen at den ble ødelagt, eller at en venn virkelig såret deg, og du svarte med å si ting du ikke mente og slette vedkommende fra vennelisten din på Facebook, for så å sitte der og angre deg etterpå

Selvskading kan oppleves sånn. Du blir overveldet av hva det nå er du plages av, og du skader deg selv. Så føler du deg gjerne enda mer jævlig, så blir det gjerne en ond sirkel. Noe som er grunn til at det er veldig viktig at folk som skader seg selv blir sett og får forståelse og støtte. Det er ingen som later som selvskading er en rasjonell og veloverveid handling, så formaninger, moralisering og «pekefinger-holdning» har absolutt ingenting for seg og virker veldig lett mot sin hensikt, og blir like meningsløst som om du skulle sagt til en person med anoreksi at vedkommende er «lite dum som kaster opp maten du spiser, du kommer til å bli sykelig undervektig til slutt».

Det er også veldig mange som skader seg selv som gjør alt de kan for å skjule det for omgivelsene, dels på grunn av skyld- og skamfølelse, men også fordi de er redde for reaksjoner fra sine egne venner eller familie om de oppdager selvskadingen. Tenk på hvor mange som skader seg i skjul i Norge, og at du godt mulig kjenner opptil flere selv. Gjør du det lettere for disse å åpne seg om problemene sine og få hjelp hvis du slenger om deg med hånlige kommentarer og dømmer dem nord og ned?

2. «triggende» bilder eller detaljer

Det går fint an å skrive om selvskading uten å vise grove bilder av åpne, blødende sår, eller skrive detaljerte skildringer om hvordan selvskading kan utarte seg. Jeg forstår at folk kjenner et behov for å illustrere tekster om selvskading på samme måte som alt annet som skrives, men slike bilder og detaljer kan være utrolig ubehagelig å snuble over, spesielt for andre som skader seg selv, og kan til og med utløse selvskadingsepisoder i og med at selvskading kan være utrolig «smittsomt». Vis respekt og hensyn.

3. «instrukser» for selvskading
Denne sier vel egentlig seg selv, men ikke skriv om hvilke redskaper som kan brukes, hvordan det er farligst å kutte seg, og så videre. Dette er farlig, på samme måte som når «anoreksioppskrifter» deles blant folk med spiseforstyrrelser. Selvskading ødelegger nok som den gjør, du trenger ikke fortelle de som sliter med det hvordan de skal gjøre det enda verre. I aller verste fall risikerer du å få et liv på samvittigheten.

4. bagatallisering og «rangering» av selvskading
Selvskading i seg selv er alvorlig, uansett hvor «mildt» noen skader seg. Selv det å ha påført seg overfladiske risp kan være dramatisk og skremmende, samme hvor alvorlig andre skader seg, så møt dette med respekt og omsorg selv som du vet det alltid finnes andre som har påført seg verre skader. Lises innlegg jeg lenket til i begynnelsen av dette innlegget er en god illustrasjon på hvor viktig det er å se alle som skader seg. Både fordi selvskading kan vokse seg mye større over tid, og fordi du faktisk gjerne har et behov for trøst, forståelse og omsorg når du har skadet deg. Det er også veldig uheldig når media omtaler tema og skriver ting som «Norges verste selvskader». Når noen sliter med selvskading, er han eller hun gjerne allerede altfor «flink» til å sammenligne sårene og arrene sine med andres, og det å omtale selvskading på en slik måte kan «oppfordre» enkelte til å skade seg enda mer alvorlig.

Mange som skader seg selv får også høre at de gjør det bare for oppmerksomhet, eller at de sikkert bare har «i-landsproblem» de ikke er sterke nok til å takle. Selvskading kan skyldes alt fra depresjon til overgrep, og slike kommentarer viser bare at du ikke har forstått dette. Har lyst til å dele et personlig og sterkt innlegg fra Aftenpostens Si;D, fordi hen som skriver beskriver akkurat dette så utrolig godt: Ikke undervurder min smerte av en ungdom på 16 år.

Hvordan være der for noen som skader seg
Har lyst til å også skrive noen ord om dette også, dels for å balansere et helt innlegg om hva du ikke bør gjøre😉. Har ikke mye å si, for Liseliten har allerede skrevet fint om dette og jeg ikke har så mye å legge til hennes råd, og det er vanskelig å gi genrelle råd fordi mennesker er så forskjellige. Jeg vil uansett anbefale deg å ta kontakt med en side som ung.no, eller for eksempel helsesøster om du går skole, hvis en venn eller et familiemedlem skader seg og du trenger råd (men vil du konkret skaffe hjelp til noen, er det gjerne like lurt å gjøre det sammen med den personen, evt. si det til ham eller henne før du gjør det). Husk òg å ta vare på deg selv som pårørende, for det kan være tøft å være der for andre som har det tøft.

Det jeg dog vil si, er: tør å være der, og tør å være ærlig om det hvis du ikke vet hva du skal si eller hva du kan gjøre for den du er der for. Være deg selv, og vær en støtte. For mange er det nok å ha noen å «komme ut av skapet» til, noen som bare vet om selvskadingen og bryr seg.

Se også: alt du vet er feil  — om fordommer mot psykisk syke 
Trenger du å snakke med noen, ring Hjelpetelefonen: 116 123.