Psykisk helse

Tips til nye studenter!

Øyvind Psykisk helse, Studentliv

Nå står om noen måneder et nytt skoleår for døren, og for mange av dere blir det deres første høyskole- eller universitetsår! Jeg håper du får en fantastisk høyskole- eller universitetstid, og at du går videre med like mange gode minner som jeg gjorde. I og med at jeg nettopp har vært gjennom det selv, fant jeg ut at jeg ville lage en liten liste over ting som er kjekt å vite på forhånd. Noen av dem er ting jeg selv skulle ønske jeg visste på begynnelsen av året, andre er ting som bare er «kjekt å vite».

 

1. Vit hva du vil!
Vent litt, bare én ting før du begynner: vær helt sikker på at det er dette du vil, og at du er noenlunde sikker på valget ditt av linje. Gjør grundig research på forhånd når det gjelder valg av studiested, og gå da helst litt dypere enn å lese studiekataloger og brosjyrer — prøv å finne studieplaner, snakk med studenter som går eller har gått linjen, og send e-poster med spørsmål. Er det noe du lurer på eller er i tvil om, spør! Det er både dyrt og tidkrevende å gå høyskole eller universitet, og da er det kjipt å sitte der halvveis gjennom første året og erkjenne at dette ikke ble som du hadde forventet og du egentlig er på feil spor. Når det er sagt så tror jeg at det er normalt å tvile i løpet av førsteåret på om du vil drive med det du utdanner deg til resten av livet, og da tror jeg det er viktig å huske at dette sikkert gjelder de fleste utdannelser du kommer til å begynne på? Mer om hvordan du velger riktig studium her!

Men når du først er kommet inn… 🙂

2. Vær organisert!
Kjøp en perm. Du kommer til å skrive et ugudelig antall sider i løpet av studiet, og det er lurt å rive dem ut av kladdebøkene og sette dem inn i ringpermer så du har orden på dem. Jeg pleier å merke alle notatene jeg skriver fra forelesninger, bøker og gruppearbeid med dato så jeg kan sette dem inn i permen i rekkefølge.

Noen har konsentrasjon og selvdisiplin nok til å skrive notater på data. Har en følelse av at jeg ikke ville greid det, men fungerer det for deg, må du bare huske å ta backup av det du skriver, sånn at du ikke mister alt om dataen krasjer eller noen stjeler den😉.

Tillegg: dette gjelder og for datamaskinen din. Jeg og flere andre i klassen har et rot av dimensjoner på dataene våre, i form av utallige PowerPoint-forelesninger, oppgaver, gruppearbeid, arbeidskrav, notater og hva vet jeg. Gjør ditt beste for å holde styr på alt dette, for eksempel ved å lage undermapper for eksamensoppgaver eller enkeltemner.

©Lise Myhre

 

3. Vær flittig student!

I hvert fall på vår linje er emnene veldig korte, i noen tilfeller helt ned i tre undervisningsdager. På grunn av dette bør du jobbe jevnt og trutt, ellers vil du falle etter veldig fort! Kom inn i en rutine hvor du leser og setter deg inn i omtrent 50 sider hver dag (ja, det er så hardt på noen linjer. You’ll get used to it). Du har ikke lang tid på deg til å sette deg inn i et emne før du må videre til neste, og mange av oss er ikke ajour — det er vanlig å bare ha lest bitte litt av hver bok, for så å måtte ta et skippertak når eksamen nærmer seg. Sett av så og så mange timer hver dag til etterarbeid etter forelsninger, lesing av pensum og annet studiearbeid.

4. Vær sosial!
Avhengig av hva du studerer, er det ofte en idé å danne kollokvier, altså studenter som jobber ilag. Da kan du be andre om hjelp når du står fast, og du får diskutert fagstoffet med andre så du lærer mer effektivt. Dette er mer nyttig i noen fag enn i andre, meni hvert fall i eksamenstiden kan det være kjempenyttig idet du får delt opp alt arbeidet og så gått gjennom det i fellesskap. Før eksamen som var delte jeg og kollokvien min oss opp og tok for oss 30 studiepoeng med pensum og komprimerte det ned til et hefte på 67 sider, som vi gikk gjennom sammen og lagde tankekart og tabeller og huskeregler av (noen mener dette ikke er en god måte å studere på, og alt er jo individuelt, men det funket for oss).

Eget bilde

5. Vær sosial! II
Finn en gyllen middelvei mellom arbeid og fritid. Vis initativ og ta del i studentaktiviteter og frivillig arbeid, både fordi det er sosialt og god avkobling, men også fordi det ser veldig bra ut på CV-en din, spesielt hvis det er arbeid som er relevant for yrket du utdanner deg til. Gode karakterer betyr ikke så mye om skolearbeid er det eneste du kan vise til fra studietiden din, da fremstår du bare som en «kjedelig» søker.

6. Sørg for et godt klassemiljø!
Denne er det kanskje uenigheter om, men velger å legge den til likevel. Da jeg gikk sosialt arbeid i Sogndal, hadde vi en veldig sammensveiset klasse jeg var veldig fornøyd med. Vi hadde tillitsvalgte som arrangerte fester og andre arrangementer vi dro på som klasse, for eksempel for å feire gjennomførte eksamener, og vi hadde et godt miljø generelt. Studenter jeg traff fra andre klasser hadde derimot mer en oppfatning av at klassen bare var noen du gikk til forelesninger med, og at det ikke nødvendigvis trengte å være et så tett miljø innad i klassene. Personlig tenker jeg likevel at det er veldig lurt å prøve å «sammensveise» klassen din. Du skal tilbringe mye tid med klassekameratene dine, så sørg for å få til et godt miljø i klassen!

7. Hold motet oppe!
Høyskole og universitetstiden kan være fantastisk gøy, spennende og meningsfull, men samtidig er det lett å bli litt motløs når du tar skrittet fra videregående. Mengden arbeid går kraftig opp, og med mindre undervisningstid kommer en mye større grad av egenansvar. Husk at det gjerne blir lettere jo lenger du går — jo mer erfaring du får, jo bedre blir du på arbeidsrutiner og struktur. De sier det første høyskolehalvåret er verst, og tror det stemmer for veldig mange.

Og igjen — sett av tid til fritid og venner! Ta en langhelg hvor du drar hjem og slapper av. Stikk av gårde på klatring, ski eller trening. Heng på den lokale kafeen med venner. Ta en ridetur. Jobb frivillig et sted. Slapp av med en god bok. Altså: koble av.

Og husk at hvis det blir tungt over tid, har gjerne studentsamskipnaden psykologer eller rådgivere du kan snakke med.

Håper noe av dette blir til nytte for deg om du skal søke deg inn et sted til høsten og ikke har gått uni/høyskole før! Lykke til!

Bokanmeldelse: Rape Girl

Øyvind Anmeldelser, Psykisk helse, Ting jeg brenner for

 

«Sometimes, when you speak, your troubles start.»

Fikk en «promo-kode» av forfatter Alina Klein som lot meg laste ned denne boken som enda ikke er ute i bokhandlene, og fikk lyst til å skrive en anmeldelse nå som jeg først har lest den 🙂 . Rape Girl er en bok for ungdom og voksne, og handler om den amerikanske tenåringsjenten Valerie, som blir voldtatt av en jevnaldrende gutt etter en hjemme alene-fest, og over natten går fra å være en gjennomsnittlig, usikker tenåring til en nykommer i en livssituasjon hun aldri hadde sett for seg at hun ville stå ovenfor. Det er her boken skiller seg ut fra mange andre skildringer, er at den «begynner med slutten» — når offeret klarer å fortelle hva som er hendt. Rape Girl begynner her, med at Valerie har brutt sammen og fortalt alt til foreldrene, politiet er koblet inn, og gjerningsmannen er anmeldt.

Dixi gjorde en spørreundersøkelse nylig og fant ut at norske jenter som overlever voldtekter går i gjennomsnittlig tre år før de forteller det til noen. Dette er et rystende funn, og samfunnets syn på helberedelse etter overgrep går jo også ut på at overlevende bør fortelle det de har opplevd og «få det ut» så fort som mulig, for å kunne komme seg videre i livet. Ofte på film og i bøker blir det «å komme ut av skapet» sett på som noe udelt positivt — det er gjerne da alle stiller opp for deg, gjerningsmannen blir anmeldt og havner i fengsel, og du får lagt hendelsen bak deg. Rape Girl er annerledes — Valerie så vidt får tid til å summe seg før katten er ute av sekken og alle plutselig vet alt. Resten av boken er en turbulent kamp hvor nærmiljøet er et tøffere hinder for Valerie enn selve voldtekten. Hva gjør du når livet ditt er blitt snudd på hodet og bestevennen din tror på gjerningsmannen, når søsken og andre pårørende ikke vet hvordan de skal forholde seg til deg og skygger unna, når ryktene svirrer på skolen og du blir kjent som hun som feilaktig anklaget en medelev for voldtekt?

Rape Girl er ikke verdens best skrevne bok. Det er langt ifra en dårlig fortalt historie, men språket i boken gir et inntrykk av Klein som en uerfaren forfatter, og boken kunne gått litt mer i dybden på Valeries følelser. Slutten kom og veldig brått på, og føltes litt «tvungen» og amputert. På tross av manglene slukte jeg den relativt korte 200 siders fortellingen på to dager, for historien er så realistisk skildret (forfatteren ble selv utsatt for et overgrep som 16-åring, og boken er skrevet i samarbeid med andre overlevende) og fremfor alt viktig å fortelle. Den tar et oppgjør med myter og destruktive holdninger, men kommuniserer alt på en naturlig måte, lærdommen er en del av selve handlingen og Klein klarer dyktig å veve budskapene sine inn i fortellingen uten at flyten blir brutt. Det blir aldri noe behov for henne å stoppe handlingen for å kommentere eller reflektere over det som skjer, boken trenger ikke noen «fortellerstemme» som ber deg ta handlingen innover deg og begynne å tenke. Men kanskje det sterkeste budskapet er oppgjøret med myten om at alt blir bra bare du «kommer ut av skapet». Virkeligheten er dessverre ikke alltid så enkel.

Rape Girl er å finne i butikkene i slutten av august.
Les flere anmeldelser og mer om forfatteren på goodreads.com.

Janteloven

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for
©Lise Myhre

Leste nylig en artikkel i Bergens Tidende med tittelen «Sprekeste damen i Bergen». Den handlet om en bergenser som ble bitt av løpebasillen og endte opp med å sette rekord for flest løpeturer på fjellene rundt byen. BT kjørte så en artikkel om henne der de sier hun har logget et halvt tusen løpeturer siden 22. juni i fjor. «Jeg er nok litt bitt av basillen», innrømmer hun.

Reaksjonene lot ikke vente på seg:

«Dette har ikke noe med trim og kos å gjøre ,men nærmere en mani på at jeg er best.»
«Hvor spennende er dette å lese om, egentlig?»
«Uforsvarlig å løpe så mye, bare vent når skjelletet, knær og lår gir beskjed om noen år.»
«Ja….Det tar tid å dyrke Egoet… Sykt«
(hentet fra Facebook og bt.no)

Hvorfor må vi ha det sånn? Vi bor i et av de aller mest frie og åpne samfunnene i verden, kanskje i verdenshistorien, med ufattelig mange rettigheter og privilegier. Vi bor i mulighetenes land. Barn og ungdom i Norge har ingen som står i veien for dem, ingen som sier at jenter ikke kan bli jagerflypiloter, at mørke og lyse mennesker må segregeres, at du må holde deg til samfunnslaget du er født inn i, eller at det er forbudt å drive private foretak og tjene penger. Vi kan bli hva vi vil.

Hvorfor får vi ikke lov?

Jeg tenker på Aksel Sandemose og det han skrev om «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned» (Sandemose, 1933). Hvorfor må det være sånn at vi i Norge at ingen har lov til å bli gode på noe, at vi må ta oss i tøylene når vi holder på å bli mer enn gjennomsnittlig vellykkede? Husker noen Alt du vet er feil-innlegget mitt, der jeg kom inn på Regine Stokke og bloggen hennes? Husker jeg brukte henne som eksempel dels fordi leukemi er sånn en «universelt akseptert» sykdom som alle «forstår» og som du kan lide av uten at folk har fordommer mot deg. Det er et kjent faktum at mange kaster folkeskikk og sunn fornuft ut vinduet når de er innom og kommenterer på populære blogger, men i og med at tøffe Regine faktisk var dødssyk, og ga så utrolig mye med bloggen sin, sier det seg vel selv at hun bare fikk positive tilbakemeldinger, hun kan vel ikke ha fått annet enn godord og støtte for «Face your fear»-prosjektet sitt?

Naïv, er jeg.

Dette gikk meg mer eller mindre hus forbi, selv om jeg har bokversjonen av bloggen og den så vidt kom inn på dette… men stakkars Regine Stokke fikk faktisk gjennomgå for suksessen sin:

«Det jeg ikke liker med denne bloggen, og Regines oppførsel i det siste, er at det har blitt en blogg om «meg, meg, meg, jeg er syk, jeg fortjener nå masse gaver, masse sympati, masse fordeler», osv. Nå vil kanskje noen si at siden det er Regines blogg, så er det kanskje naturlig at hun skriver om «meg, meg, og atter meg». Men, det er gjennom bloggen hennes at jeg skjønner at hun får svært mange fordeler, som andre med en slik sykdom, eller en annen dødelig sykdom ikke får. (…) Det at Regine har brukt sykdommen til å bli berømt er i mine øyne litt sært (…) Jeg skjønner at man kan bli litt ego når man er syk, selv når folk blir utslått med influensa, så blir folk litt kravstore, men man kan vise litt innsikt, og prøve å tenke på andre….»

 «En annen ting som irriterer meg er krefthora Regine Stokke. maken til en så dum jente skal du lete lenge etter, hun sitter i Norge, et av verdens mest velstående land, og klager over at hun skal dø. Hun har tilgang til alt hun måtte ønske seg, bortsett fra life, I guess. Men! Hun bruker opp de siste ukene hun har her på Jorda med å prøve å forlenge livet sitt med kanskje et par uker, noe som hun ikke har tid til! Altså, er jeg den eneste som mener hun er tilbakestående?»

«ler av dere:) haha, som jeg sa, dere smisker så mye at jeg blir kvalm. seriøst, slapp litt av.»

«HERREGUUUUUUD ER DU IKKE FORNØYD ME OPPMERKSOMHETEN DIN NÅ REGINE STOKKE??? SERIØST DU FERTJENER IKKE Å VÆRE PÅ BLOGGLISTEN!! HVORFOR HAR DU DENNE BLOGGEN? FOR Å FÅ OPPMERKSOMHET??? HAHA..DUMMESTE JEG HAR HØRT.. EN LITEN KREFTSYK HYPOKONDER SOM TRENGER NORGE TIL Å SI AT DE SYNS SYND PÅ DEG?? HVA ER VITSEN?!!!!«

«altså, når hun velger å skrive om det så hele verden kan se, kan hun ikke forvente annet.slik er det med alle.»

(redigert: er verdt å nevne at disse menneskene allerede har fått gjennomgå av øvrigheten, så ikke spor dem opp og send hatpost, de har fått hets og drapstrusler nok som de har)

Dette er det vi dealer med i dag. «Det spiller ingen rolle om du er alvorlig syk og kanskje skal dø, du våger ikke å stikke hodet frem, ikke tenk på å være arrogant nok til å gjøre noe godt nok til at folk blir imponert over deg! Du skal ikke tro at du duger til noe, du skal ikke tro at noen bryr seg om deg!». Alt unge Stokke hadde å bidra med av tekster og bilder, det faktum at hun var den første bloggeren i Norge som fortalte åpent om en kamp mot en livskrise, alt hun må ha gitt andre kreftpasienter, alt blekner mot det faktum at hun klatret oppover mot toppen av «blogglisten» (som jeg ærlig talt fremdeles ikke vet eller bryr meg det minste om hva er, men går ut ifra at den teller antall lesere for hver blogg eller noe sånt, som om det betyr noe som helst når du ligger der og vet du kanskje skal dø av leukemi). «Du gjør bare dette for å få oppmerksomhet» går igjen så mange steder, som om «oppmerksomhet» var et onde, som om det å søke etter, og motta oppmuntring og ros fra de rundt deg var en synd.

Er det det?

Kjenner veldig på «sirkusmentaliteten» jeg fikk prentet i meg da jeg gikk folkehøyskolen. Vi ble introdusert til et univers der det aldri har fantes noen jantelov. Sirkuslinja bestod i å utvikle dyktighet i det du likte å drive med, for så å vise det fram for publikum og motta applaus, eller å holde workshops og andre arrangementer for blant annet små barn og få høre neste dag at de hadde hatt det «kjempegøy!». Nysirkus er å stå på en scene og motta applaus fra folk du vet er der i ens ærend for å se deg og gruppen din opptre, å følge drømmene dine og drive med utrolige kunster og lære at det «finns intet som inte går!». Jeg fikk utrolig mye ut av å trene sirkus, jeg utvikler en identitet og stolthet og stå-på-holdning (det er sirkuset som burde hatt mottoet «stao no pao!») og lærte å bli tryggere på meg selv både på scenen og i andre sammenhenger. Har en kusine som nettopp er begynt med cheerleading og jeg får inntrykk av at det gir henne akkurat den samme følelsen.

Har sett barn jobbe med sirkus og hvor mye det gir dem — de lærer at de er noe, de trener knallhardt og mestrer kunster ytterst få i Norge er borti. Så går de på scenen og holder forestilling, ofte på høyt  nivå, og du ser gløden og stoltheten lyse av dem, de stråler om kapp med solen!

Hva er galt med det?

Har en utfordring her, så får du bare ha meg unnskyldt om dette ikke gjelder deg: neste gang du ser noen jobbe hardt mot et høyt mål, få til noe, eller eier noe du ikke kan få–
bit det i deg. La dem stråle. De har mest sannsynlig jobbet hardt for det.

Oppfølging av nyttårsforsetter

Øyvind Psykisk helse

For en måned siden skrev jeg en uplanlagt post med en slags nyttårsforsetter, og sa jeg skulle skrive et nytt innlegg for å følge opp meg selv. Nå som en måned har flydd forbi allerede, og jeg ikke har fått inspirasjon til å blogge noe særlig, tenkte jeg så smått på å skrive første oppfølgingsinnlegget nå, basert på punktene fra forrige innlegg! Jeg ser en del fremgang på flere punkter… og ett eller to som ikke har gått så bra.

Bedre økonomi: denne kommer seg. Føler fremdeles jeg bruker altfor mye penger, men nå har jeg i det minste satt opp en tabell i Excel (datanerd er og blir datanerd:p) så jeg i det minste har full kontroll på hvor mye jeg faktisk bruker hver dag. Er blitt skummelt flink til å ikke handle stort mer enn det jeg faktisk planlegger å handle når jeg handler, men kantinen på Kulturhuset er rett og slett skummel, må bli mye flinkere til å ta med meg matpakke og varm drikke hjemmefra, og til å drikke vann istedenfor kaffe/iskaffe når jeg er tørst. Store summer å spare på dette, som jeg kan stue bort på sparekonto og få bruk for senere! Ellers er jeg fornøyd med meg selv fordi jeg har betalt husleie for to måneder, kjøpt alt av pensum for semesteret, og satt av 5000 til sparekonto denne måneden med pengene jeg fikk av Lånekassen over nyttår 🙂 . Så får jeg heller leve på frosne pølser og nudler de neste to ukene 😉 .

Bedre selvdisiplin og skoleprestasjoner: denne kunne vel strengt tatt ikke bli så mye verre, så kunne vel egentlig bare gå én vei;). Bruker vekke- og notatfunksjonene på mobilen og en oppslagstavle på rommet mitt til å huske avtaler, har kjøpt ringperm til å samle alt av notater, PowerPoint-forelesninger og annen info i, og har gått på stort sett alt av forelesninger bortsett fra et par der jeg uteble fordi jeg vimset meg bort:p. Kan derimot bli bedre på å presse meg til å sette meg ned med pensum og bli sittende, selv om jeg strengt tatt har fått gjort masse denne måneden i og med at jeg har gravd meg gjennom spørsmålsarkene vi har fått utlevert til hver forelesning, og lært masse.

Vi har i alle fall masse herlig psykologi i tillegg til det mer «tørre» emnet om forskningsmetoder, og da blir det mye lettere å lese (når det handler om ekte psykologi, i hvert fall, og ikke feks. fosterutvikling eller motorikk hos spedbarn, ting jeg strengt tatt ikke vet hvor mye jeg får bruk for som sosionom, for å si det sånn). Emnet vårt (SOS5-103 Individuelt sosialt arbeid) har vært interessant så langt! Så selv om jeg ikke akkurat føler at det går supert, så føler jeg i hvert fall at jeg kan og vil forbedre meg og få en god karakter dette semesteret ;).

Trening er jeg litt sur på meg selv for, har kjøpt semesterpass til 1200 kroner til studentsamskipnaden sitt klatre- og treningsanlegg, så bør virkelig få ræven i gir og begynne å trene. Håper jeg klarer å kare meg ned dit snart. Bare å dra meg med! Noe som fører meg over til…

Mer sosialt liv: huff. Dette er vel det forsettet som trengs å jobbes mest med, og føler jeg bør forklare litt hvorfor, for akkurat dette er jo noe som virker så utrolig lett, selv for meg da jeg lagde forsettet i «nyttårsforsettmodus». Men har så utrolig mye å bearbeide av fortid, og så utrolig langt igjen til jeg føler jeg er i mål. Føler at jeg prøver å kare meg opp en gammel, krokete taustige og hele tiden trår feil eller mister taket, og opparbeider meg flere og flere luftakrobatblåmerker og -brannsår og blir mer og mer motløs uten egentlig å føle at jeg kommer stort høyere. Veksler mellom å føle meg kjempeoptimistisk og stolt og glad i livet, med tro på en lysende fremtid, til å sitte der depressiv og isolere meg under et berg av bitterhet og skam. Har så mye fortid knyttet til hjembyen Bergen at jeg bokstavelig talt slutter å fungere hver gang jeg er der, ligger bare med laptopen hele natten og sover hele dagen mens jeg har det dårligere og dårligere psykisk, og teller dager til jeg kan flykte tilbake til trygge, kjære Sogndal hvor jeg faktisk har et liv og en fremtid.

Det virker som et så utrolig enkelt forsett å bare hive meg ut i ting og bli mer sosial at jeg glemmer at det faktisk innebærer å komme meg ut av afterdsmønstrene og tanker og erfaringer jeg har lidd under i en årrekke, så og si hele livet, når jeg tenker meg om. Har så langt igjen til jeg har bygget meg opp en «Øyvind» og et livssituasjon jeg føler klarer å akseptere og respektere og være glad i. Men innerst inne, under alt det vonde, mister jeg liksom aldri helt håper på at ting kan bli bra, bare jeg tør jobbe for det selv om jeg vet det vil føre til at jeg blir «brent» enda flere ganger. Går endelig med en følelse av at livet er begynt, og at alt begynner å løsne nå:).

Jeg er bare sliten.
Så. Utrolig. Sliten.

Neste innlegg skal handle om sirkus — til en avveksling. Det er et sirkusbloggforsett! 😉

 

Stao no pao!

Forsetter og sånn

Øyvind Psykisk helse
©Bill Watterson

Nyttårsforsetter, ja. Planla ikke å lage meg noen nyttårsfosetter, er egentlig ikke typen, spesielt når så mange lager seg fine forsetter og ikke følger dem, og jeg skulle i hvert fall ikke poste dem her, men har gradvis ombestemt meg, og kan i det minste poste målene mine for dette halvåret/året. Evt. nyttårsforsetter kan utbroderes fra disse:

  • Bedre økonomi: begynne å holde oversikt over forbruk fra dag til dag, bruke mindre penger på ting jeg ikke trenger.
  • Bedre selvdisiplin: mindre vimsing og rot, mindre utsettelser, bedre døgnrytme, mer variert kosthold!
  • Bedre skoleprestasjoner: møte på alle forelesninger selv når jeg er trøtt og sliten, og jobbe jevnt og trutt med lesing og etterarbeid. Begynne på mappeoppgaver samme dag som vi får dem. Sitte lenger fremme i aulaen så jeg tør spørre når jeg lurer på noe.
  • Mer sosialt liv: bli med på ting og dra folk med på ting oftere. Jobbe mer i grupper/kollokvier utenfor skoletid istedenfor å sitte alene, i alle fall deler av tiden.

Ta meg selv i skinnet, med andre ord! 😉

Tenker å poste «oppfølgingsposter» på slutten av året og se hvordan alt gikk:).

Flittig student

Øyvind Psykisk helse, Studentliv

Sitter på Kulturhuset og slapper av etter å ha jobbet med forelesningen fra igår. Hadde ikke undervisning idag, men har bestemt meg for å dra ned på Kulturhuset og jobbe og lese jevnt og trutt i hvert fall hver ukedag dette semesteret. Er utrolig godt å begynne på’n igjen, særlig med psykologi som er så utrolig interessant. Tror dette blir et veldig godt semester, både fordi vi har et mer interessant tema enn Velferdssamfunnet, og fordi vi begynner å komme inn i rutinene som gode studenter. Har og en del bøker å sette meg inn i, etter at jeg var innom studentbokhandelen idag og brukte over 2000 på bøkene vi skal ha dette semesteret:/. Tenker at jeg kjøper dem alle sammen og behandler dem pent (skal bl.a. legge bokbind på dem), og så ser hvilke jeg vil ta med meg videre og hvilke som kan selges til neste høsts førsteårsstudenter:).

På hjemmefronten har vi fått en del nye på seksjonen vår, og tyskerne som var her på utveksling har flyttet ut. Blir rart å ikke se dem igjen, eller sitte på rommet mitt og høre dem sitte på oppholdsrommet og diskutere på tysk, å tilbringe tid med dem og utveklse kultur (jeg lærte dem å drikke gløgg og ha blåbærsyltetøy på pannekaker;)) eller å komme inn på seksjonen og se nye veggdekorasjoner de har lagd (de har vært innom alt fra snøkrystaller til PacMan i forsøk på å få rottereiret vårt til å oppleves mer som et hjem enn en institusjon;)). Får håpe de nye (nordmenn og afrikanere) blir like koselige og gir meg like mange gode minner:).
 
Egne bilder.

Så mine mål for nærmeste fremtid ser sånn ut:

  • Rydde og organisere på rommet mitt, pynte opp og gjøre det «hjemlig».
  • Gå på forelesninger, gjøre etterarbeid og ikke havne i bakleksa!
  • Bli bedre kjent med de nye jeg bor sammen med 🙂
  • Begynne å trene igjen!

Trening blir vel mest sannsynlig joggeturer på egen hånd, organisert trening på treningssenter, klatring, og riding. Koster hele tusen kroner å bli medlem for et semester borte på treningssenteret, men da har du til gjengjeld veldig mye forskjellig du kan ta deg til der, og tror det blir veldig god treningsmotivasjon å vite at du har investert så mye penger i det.

Bør vel også nevne at jeg har funnet ut at de har rep borte på klatrehallen, så nå håper jeg på at det blir mye luftakrobatikk på meg i tiden fremover! Kanskje jeg skal spørre om jeg får lov å henge opp trapesen min der og fly igjen, det hadde vært knalldigg:).

Men nu er det først middagstid, og så må rommet ryddes og posten hentes inn. Så er det videre til utviklingspsykologiforelesning imorgen, før det endelig er helg!