Jeg har hatt lyst til å skrive dette innlegget lenge, og forsøkt flere ganger. Har hatt et «refleksjonsinnlegg» om dyr i sirkus før, men har aldri fått til å skrive akkurat dette innlegget før… men her prøver jeg nå igjen. Så til deg som fant denne bloggen ved å søke «positive ting med sirkus» — værsågod, her kommer en helhjertet hyllest til sirkusets vidunderlige verden!

Hvorfor sirkus?

Jeg gikk lenge med en hemmelig drøm om å bli sirkusartist, i hvert fall for et par år, en god stund før det, men var sikker på at det var helt umulig, hadde ikke engang noe praktisk forhold til sirkuset, bortsett fra en gang tidlig i barndommen hvor vi kikket innom et sirkus som hadde slått seg til på Festplassen i Bergen og hilste på en elefant i bur. Å klappe en elefant er liksom en sånn ting du ikke glemmer med det første, men nettopp av hensyn til dyrene er dette også mitt eneste «sirkusminne» fra barndommen. Foreldrene mine tok oss aldri med på dyresirkus, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg i det hele tatt skulle gått frem for å bli sirkusartist, eller om det gikk an for oss «dødelige». Så det ble med drømmen.

Helt til jeg skulle begynne på folkehøyskole og oppdaget, helt ved en tilfeldighet, at det finnes en sirkuslinje i Norge. Følte hele verdenen med nysirkus, sirkusundervisning og sirkushøyskoler var like fremmed og eksotisk som om det skulle plumpet ned et brev gjennom pipa om at jeg hadde kommet inn på trollmannskole i England, men jeg trengte ikke betenkningstid før jeg sendte inn en søknad og det bar med hodet først til Nordfjordeid, sirkusbygda, med skyhøye forventninger.

En verden hvor den alltid konstruktive lærer ga deg regelrett kjeft om du ikke tok til deg komplimenter og ros. En verden der du ikke våget å avskrive noe som umulig før du hadde prøvd, fordi læreren fra begynnelsen av innprenter i deg at «det fins intet som inte går!».

Det er nettopp dette eksotiske, og denne allstedsværende optimismen, som gjør sirkuset, og spesielt nysirkuset, så unikt og fantastisk i mine øyne. Det er noe med det å ikke bare vokse over tid, men å lære å gjøre ting du aldri i det hele tatt ville at mennesker kunne gjøre, å langsomt erkjenne gjennom deg selv og andre at det er sant at ingenting er umulig før det motsatte er bevist. Du lærer å henge i trapesstenger etter anklene og å sette fyr på hendene dine med fakkel uten å etterlate brannsår. Du går på forestillinger og workshops og ser folk gjøre ting det aldri ville slått deg at mennesker kunne gjøre. Og i vår tidsalder med TV og filmtriks og data-animasjon er det utrolig befriende å se mennesker gjøre utrolige kunster på ordentlig, og det bare få meter unna deg.

Når jeg ser tilbake på folkehøyskoleåret og tiden etterpå, er det utrolig hvor mye ett enkelt år ga meg. Jeg fikk stoltheten, selvtilliten og adrenalinet treningen, fremgangen og fremføringene ga meg. Jeg ble trent opp til å gi og ta imot konstruktiv kritikk og ros, og å stå foran forsamlinger og fremføre uten å være engstelig. Jeg lærte utholdenhet, selvdisiplin og smertekontroll. Men det viktigste av alt — jeg tok til meg positiviteten til sirkuset, denne stoltheten, denne fantastiske troen på at alt går an, og at du aldri må bestemme deg for at noe er umulig før du har prøvd.

Sirkus for meg er ikke dyr.

Sirkus for meg er mennesker som går på glasskår, turner i tøy syv meter over meg, sjonglerer med motorsager og kaster kniver på mennesker surret fast på snurrende målskiver. Sirkusartister er virkelighetens superhelter, og ingenting, ingenting gir meg mer enn å rigge meg til for å se en sirkusforestilling og se noen gjøre noe som jeg frem til da ikke ville drømt om at et menneske kunne gjort.