Psykisk helse

Folkehøyskolemimring

Øyvind Folken 13-14, Psykisk helse

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, se på det som en slags refleksjonstekst.

Du lærer en del av å gå folkehøyskole og tilbringe så mye tid oppå andre mennesker. Jeg har lært å si «ass» på slutten av setninger, å si «kødda» selvironisk når jeg tar feil om noe, at «beis» kan bety sex og at «flæ» betyr fest, at det finnes mennesker som kaller vafler for «bakels» og at tortilla også kan kalles «tacolompe». Jeg har sett leverpostei på vafler og lært meg å like blåbærsyltetøy på brødskiva, og jeg har begynt å si «lille venn» til hestene.

Men tenker ikke bare på små ting – når du går folken møter du et «mikrokosmos» av veldig mange forskjellige typer folk. Hvordan kullet er og «føles» varierer selvfølgelig fra år til år, Namdals 13/14-kullet var veldig annerledes enn de jeg gikk Fjordane 10/11 med, men sitter og tenker på alle de jeg ble kjent med dette året. De som inspirerer deg, som bare er på en sånn måte at du får lyst til å ta etter dem. Hun kloke som turde å si ting rett ut til folk, hun som omtrent alltid klarte å være smilende og selvironisk når hun snakket om feil hos seg selv, solstrålen som alltid hadde energi til overs og arrangerte spontan fest en oktoberdag vi satt og var deppa, og de som hadde livshistoriene og/eller -situasjonene som jeg fremdeles får lyst til å gråte når jeg tenker på dem. De som sto på og kom seg av gårde på undervisning og aktiviteter selv når de var aldri så slitne, til det punktet hvor jeg nesten begynte å bekymre meg for at de skulle bli utbrent.

Du kommer òg så tett på folk at du gang på gang blir mint på at alle har sin historie og erfaringer, som de gjerne ikke vil vise andre så fort de blir kjent med dem, eller de deler forholdsvis «ufarlige» eller grunnleggende ting som at de sliter psykisk eller at de har vært under barnevernet. Så, når det kanskje er gått en stund, får du vite mer. Motet til å åpne seg om tragiske eller fæle ting kommer gjerne før lenge etter at du har blitt veldig godt kjent med og glad i vedkommende, sånn at det du får høre kommer som en stor bombe (ikke at jeg er helt uskyldig der selv), spesielt om det er ting du kjenner deg igjen i selv. Plutselig har du et helt nytt syn på en person, eller du får vite at noen har vært gjennom det samme som deg, så har du noen å åpne deg til.

Har selvfølgelg vært en del destruktivt i løpet av de ni månedene òg, da, selv om de fleste var snille… drama og baksnakking, ryktespredning, massevis av drittslenging og dømming, klaging, bråk på internatene, prektige folk, utfrysning, kjipe spørsmål, kommentarer og misforståelser (en klok venninne av meg delte et bilde på Face hvor det sto «jeg har ingenting imot å bli hatet, men jeg hater å bli misforstått» — kjenner meg igjen der, ass’) og noen få personer er jeg faktisk egentlig bare like glad for ikke å skulle se mer (var faktisk én jeg blokka fra Face det øyeblikket hun hadde dratt, så glad var jeg for å slippe å forholde meg mer til den personen :p). Men merkelig nok følte jeg at jeg var glad i og hadde et godt forhold til de som mange andre så på som «drittunger». Verden er rar.

Selvfølgelig opplever du alle disse tingene, gode og vonde, utenfor folkehøyskoler òg, du møter jo mennesker hele livet, og mye av «lærdommen» her er jo ting jeg og sikkert de fleste er klar over fra før. Men du kommer så tett innpå folk på folkehøyskolen, du blir veldig godt kjent med de du er med veldig fort, og kullet blir som et lite samfunn i miniatyr, i og med at det kommer folk dit fra alle kanter av landet, fra flere aldersgrupper, og fra alle mulige miljøer og «bakgrunner» mellom himmel og jord.
Da føler du alt dette så mye tettere.

Tryllet bort

Øyvind Folken 13-14, Psykisk helse

Dette har vært en lang dag, med mange tårer. I dag hadde vi formell avslutning på Namdals folkehøgskole, og nesten alle er dratt hjem. Avslutningsdagen innebar skriving av hilsener i årbøker, taler, musikkinnslag fra utrolig dyktige elever, og en staude-arrangert «klemmekø» utenfor skolen hvor vi stilte oss i ring og alle klemte alle og sa ha det til hverandre. Så var skoleåret over. Sitter igjen med en minnebok full av hilsener fra venner og bekjente, noen fysiske ting fra året som jeg kommer til å ta vare på som dyrebare skatter, og en minner nok til å fylle en bok. Men med unntak av noen få medelever er altså alle dratt hver til sitt. Hele stedet er tomt.

Det er uvirkelig at dette plutselig er over. Vi var 56 elever da skoleåret tok slutt. Hvis du tenker på at en vanlig skoleklasse kan være på 20-25 elever, var vi like store som to parallelklasser. Denne «boblen», denne gjengen med gutter og jenter fra 16 til 28, fra hele landet og med alle slags bakgrunn og forutsetninger og livssituasjoner, har jeg delt alt med et helt skoleår. Det høres så klisjéaktig ut, men når du går folkehøyskole er du en del av en storfamilie. Jeg har bodd i et minisamfunn hvor de jeg har bodd sammen med og spist middag med, hatt undervisning med, hengt med på fritiden og dratt på ferieturer med har vært de samme menneskene. Som folkehøyskoleelev kan du holde kontakten med de hjemme, og du kan bli kjent med de som bor i bygda, men trenger du å snakke face-to-face med noen, eller å få praktisk hjelp med noe, så ender du mest sannsynlig opp med å gå til en medelev eller lærer. Vi har bare hverandre.

Å dra fra resten av kullet føles som å ha vært på ferie hos slektninger og skulle dra hjem, så tett er vi kommet på hverandre etter å ha bodd oppå hverandre og delt så mye med hverandre et helt år. Spesielt oss i hest i fokus har vært vår egen «boble i bobla», vi som har vært på Jørum gård fra tidlig på morgenen til skolen serverer middag. Men jeg kan ikke komme tilbake til dette forunderlige lille samfunnet som vi har hatt det et skoleår, for alle har gått hver til sitt, og selv om vi kan holde kontakten hver for oss blir vi aldri samlet som samfunn igjen. «Slekta» er blitt tryllet bort.

Har selvfølgelig visst lenge at skoleåret skulle ta slutt, men tror det begynner å gå opp for meg først nå hva jeg egentlig har mistet. Tenker både på undervisningen og på de små tingene som jeg har tatt for gitt. Måltidene i matsalen hvor vi skravlet og spøkte og lo så mye. Stundene i peisstua med venner som ga meg innføringer i alt fra ymse rare dialektord (bakels, bøss, flæ og tusen til) til aseksualitet og andre seksuelle legninger. Alle gangene jeg slentret ned bakken til den vakre lille bygda for å kjøpe iskaffe. Turene i skog og mark med valgfag naturvandring og bålmat. Å kunne ta turen til peisstua for å se om det er noe liv, eller bestemme seg for å samle en liten gjeng og ta en tur i skog og mark. Alt det er over.

Det rareste er at jeg som nå går ut av FHS for andre gang kanskje burde taklet dette bedre, men det har snarere vært tvert imot. Holdt seriøst på å begynne å gråte nå sent på kveld når jeg satt på oppholdsrommet vårt med en kjær klassekamerat og mimret om det som hadde vært, og snakket om hvordan alt var ugjenkallelig over. Er en rar følelse nå som folk har dratt og jeg selv setter meg på toget i morgen. Alt av konflikter betyr liksom ingenting mer, og kanskje betydde de aldri så veldig mye i utgangspunktet. Men det blir jo sånn når du bor så tett på hverandre og trenger hverandre — små ting blir plutselig veldig viktige, for du kan ikke velge bort de du er i konflikt med.

Får se å komme meg i seng så jeg får kommet meg opp og sagt ha det til fineste folkene i morgen. Skal bli godt å komme seg hjemover med toget i morgen med fjellet mitt av baggasje, for da er jeg i det minste på vei, selv om reisen tilbake tli hjemlandet (Bergen) vil ta et halvt døgn.

Stå på!

På’n igjen (og innføring i takknemlighetskrukker)

Øyvind Folken 13-14, Psykisk helse

Etter 10 timer på nattbuss og tre timer på tog er man endelig vel fremme i metropolen Grong, og sitter i skrivende stund på gulvet på elevkjøkkenet med gulrotkake i ovnen. Klassekamerat hadde bursdag den 3., og vi hesteelevene har en tradisjon med å bake kake til de som har bursdag. I tillegg har én til i klassen bursdag, og en tredje datt nylig av hesten, så i morgen får vi hele tre kaker å meske oss med🙂.

Er godt å være tilbake på skolen, har fått sovet ut og hatt mine første to dager med undervisning. Har òg begynt på ski valgfag, og hatt en super tur med en koselig liten gjeng. Er ikke alle som er kommet tilbake ennå, men skolen begynner for alvor å fylles opp.

Har òg kommet over en fantastisk koselig idé på nettet, og begynt med takknemlighetskrukke🙂! Det du gjør er å skrive ned gode øyeblikk, og ting du er takknemlig for fra dag til dag på lapper, som du igjen har i en krukke som etter hvert vil fylles opp av lapper med gode minner. På slutten av skoleåret skal jeg sette meg ned og åpne krukken og gå gjennom alle lappene. Vet at dette gjør at jeg vil huske små øyeblikk og gleder jeg ellers ville glemt, og i tillegg får jeg et koselig minne for livet fra folkehøyskolen.

Kjenner at dagen i dag ble skikkelig bra. I går sluknet jeg etter middag, så i dag var jeg lys våken tidlig på morgenen, og fikk stått opp i god tid og luntet ned til matsalen, hvor kjøkkenpersonalet hadde bakt vafler. Så var det morgensamling og historietime, skravling med venner jeg ikke fikk truffet igjen før idag, og årets første skitur. Tenker å legge meg nå, og satser på å få sove fort og stå opp tidlig også i morgen🙂.

Så jeg er uthvilt og gjengforent med venneflokken, jeg har stått på ski og gulrotkaken lukter godt, og om under to uker skal vi av gårde til Malaga! Livet er godt🙂!

Øyeblikk: opp å lukke pipene

Øyvind Psykisk helse, Sirkusliv

Har tenkt en del på tiden da jeg var frivillig på Cirkus Xanti igjen… har tenkt å ta kontakt med Cirkus Zorba og høre om jeg kan få sommerjobb hos dem, de har visstnok problemer med å få tak i norske billettselgere. Elsket å jobbe på Xanti, og hadde utrolig mange gode opplevelser der selv om jeg bare jobbet der en kort stund, og det er spesielt ett minne som jeg husker og holder kjært, som jeg fikk lyst til å dele.

Jeg ligger på ryggen på plankene i manesjen i det største teltet og ser opp mot den ene av «pipene» i telttaket høyt, høyt, høyt der oppe. Vi har hatt tissue-workshop med Helene, profesjonell sirkusartist under utdanning, og jeg blir liggende på rygg og se opp mot åpningen i teltduken og den hvite himmelen, og ser bitte små regndråper falle ned gjennom åpningen og ned mot manesjen. Jeg kommenterer dette til de jeg trener med, og Helene forteller meg at det ikke er regndråper, men små frø som er endt opp på telttaket og blir blåst ned gjennom pipene.

Vi hadde trent tissue en time, så jeg må ha vært sliten, og jeg må ha hatt vondt i hendene og alle stedene på kroppen jeg fikk friksjonssår av tøyet, men jeg husker ikke noen smerte, bare at jeg lå der og så opp, på åpningen og lyset utenfor og frøene som dalte ned mot oss. 
Det var så fredfullt.

 Vi hadde to tissu-workshops, og jeg husker ikke om dette var den samme gangen som da jeg fikk lov å være med opp på telttaket. Hun skulle opp og stenge pipene — eller på godt norsk, ha igjen klaffene over de to åpningene i taket. Pain Solution skulle ha show, jeg tror i det minste det var Pain Solution, og pipene måtte være igjen så det ble varmere til forestillingen, så de kunne «do their thing», som Helene sa.

 Jeg spurte om vi kunne bli med opp, og fikk lov etter å ha svart ja på spørsmål om hvorvidt jeg forstod at det var strengt forbudt å falle ned. Så gikk vi utenfor, jeg og Helene og den andre frivillige som møtte til tissue-kurset, og bort til et svart tau som vi skulle bruke til å komme oss til topps. Vi begynte klatreturen opp siden av teltet mens Helene informerte om farene ved å miste taket og lande på en av de spisse teltstengene som sto rett opp, og gikk helt ned i bakken. Så var vi oppe, på taket av et hvitt sirkustelt i en park, åtte meter over Torshovparken i Sarpsborg.

Husker at Helene balanserte øverst på taket, fra den ene pipa til den andre, med armene rakt ut og til værs som en linedanser. Jeg vet ikke hvor mye balanse det krevde, for hun fikk det til å se naturlig og selvfølgelig ut som bare en sirkusartist kan. Vi lukket pipene, satte oss ned og så på utsikten, tok bilder av hverandre. Så var det bare å ta fatt på klatreturen ned igjen, og jeg hadde fått et minne for livet.

Jeg opplevde mye den korte tiden jeg jobbet på Xanti. Jeg så forestillinger, jeg deltok i workshops og åpen trening, jeg møtte alle slags sirkusmennesker, fra flere forskjellige land, og snakket om alle mulig rare sirkusting. Jeg fikk styre en giraffrekvisitt for en artist som hadde et solonummer, og jeg fikk bli med opp på taket på det største teltet. Men når jeg husker tilbake, er det én ting jeg husker bedre enn alt annet, der er ett veldig enkelt øyeblikk som sitter best: å ligge på ryggen etter en hard treningsøkt og se på himmelen, mens frøene dalte fredfullt ned.

Hest er best

Øyvind Folken 13-14, Hesteliv, Psykisk helse

Det er midt på dagen og sol, men likevel bikkjekaldt, og jeg er på ridetur med hesteklassen på jordene og traktorveiene dypt inne i den nord-trønderske vinteren. Hestene baner seg vei i en lang rekke gjennom dyp snø. Vi hesteelevene må dele på hestene med videregående-klassene som også bruker gården, så vi tar de turmulighetene vi får, og da lar vi oss ikke stoppe av at vinteren er her. Så her sitter jeg på hesteryggen med en tjukk jakke, buff rundt halsen, lue under hjelmen, og superundertøy under klærne. Er tyngre å puste med buffen over nesa, så innimellom lar jeg den gli ned igjen, før jeg igjen må opp men en hanskekledd hånd for å trekke den opp over nesa igjen. Jeg vet ikke om jeg noen gang har vært bedre kledt enn jeg er under disse rideturene, og er takknemlig for at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær.

Rekka kommer til et åpent jorde, og vi stopper, strammer inn tøyler, retter oss opp i overkroppen og svarer ivrig ja når læreren spør om vi er klare. Så gallopperer vi, og alt jeg tenker på er riktig sits, riktige tøyler og å holde balansen. Kulden betyr med ett ingenting, alle hverdagsbekymringene er glemt, det er bare meg og hesten, et stort og stolt dyr som langer ut over et snødekt landskap. Det er så verdt det.

Sitter hjemme i Bergen og mimrer og savner hestene. Har som sagt hatt lyst å begynne å ri lenge, men ante ikke hvor mye det egentlig skulle gi meg, eller hvor glad jeg kom til å bli i disse fantastiske og forunderlige dyrene. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive hvorfor jeg er blitt så glad i dem, men en stor del av det er sjarmen med at de er store, sterke og stolte dyr, og samtidig er som små barn, som velter trillebårer på gøy, tuller og bøller med deg og kan finne på å bli redde for alt fra blafrende plastposer til vanndammer på gulvet.

Det er òg noe med båndet som utvikles mellom deg og disse herlige dyrene, spesielt når du rir samme hest over tid. Hesten gir ikke vennskap gratis, den er ikke som hunden som kommer deg logrende i møte når den ser deg. Du må behandle hesten godt og rettferdig og gjøre deg fortjent til hengivenheten dens, du må gi den riktig stell og masse kos og omsorg og tålmodighet, og uansett er hesten som et menneske i og med at den kan være glad for å se deg om morgenen, eller morgengretten og potte sur. Men når du opplever at du har fått til det båndet med hesten eller ponnien din, og den for eksempel kommer bort til deg og vil ha kos når du er ute for å møkke eller hente inn en annen hest, eller du går bort til boksen dens og den tydelig viser at den er glad for å se deg… da er det vanskelig å unngå å bli rørt😉.

Selve ridingen er også en øvelse som gjør at du vokser veldig. Det er ikke bare treningen, og all teknikken som kreves, men også måten du samhandlinger med hesten din på. Når du sykler, bruker du bare styret og kroppsvekt for å svinge med sykkelen. Når du sitter på en hest, bruker du derimot ord, lyder, sjenkler (ben) og tømmer til å fortelle hesten hva du vil den skal gjøre. Du styrer ikke hesten direkte, du formidler ønsker, du ber hesten om å jobbe for deg, og du må gjøre dette på en riktig, forståelig og rettferdig måte. Du må ikke gi blandede og forvirrende signaler, du må være bestemt, men samtidig ikke for hard, og du må være tålmodig og ettergivende og ta utgangspunkt i hestens ferdigheter og dagsform.

Tror det er alle disse tingene, og den utrolig gode stemningen i stallen der vi har undervisning, som gjør at jeg bare har falt pladask for disse fantastiske vesenene, og jeg tror det bare er å konstantere at jeg offisielt er blitt et ekte hestemenneske. Krysser fingrene for at jeg får fortsette å ri etter folkehøyskoleåret!

Stå på!

Halvveis gjennom eventyret

Øyvind Folken 13-14, Psykisk helse
Savnes: et folkehøyskole-semester.
Hadde det foran meg nå for bare litt siden, men nå er det sporløst forsvunnet. 
Dusør utloves. Eventuelle tyver skal ha deng.

Da var altså første semester av folken allerede over. Siste dagen i stallen hadde vi bare litt stallarbeid før vi trakk opp i det superkoselige klasserommet i andre etasje og fikk grøt og saft, med kaffe og kake til dessert, og det kom til og med en julenisse og delte ut presanger til oss, så nå har jeg en veldig fin rosa hest.no-almanakk til 2014 begynner 😉.

Er en helt rar følelse å være gjennom første halvår allerede. Dels fordi jeg ikke vil at dette året skal ta slutt fordi jeg har det så godt her, men òg dels fordi jeg vet at det blir mye mindre vanlig undervisning neste semester. Der Fjordane hadde mange små dagsturer og overnattingsturer der vi bare tilbrakte én natt et sted og så dro hjem, har Namdals bare én slik tur, og istedenfor flere store utenlandsturer. Folka på Europalinja har faktisk to lange turer rundt om i Europa, og selv om vi hesteelevene «bare» har Malagaturen vår, har vi også en lengre tur til Sør-Europa senere i år. Så med påskeferie og to utenlandsturer blir det faktisk ikke mye tid igjen til vanlige dager i stallen, og selv om det helt sikkert blir helkjekt og jeg gleder meg til Italia som en unge, føler at det kommer til å bli stressende og få tiden til å gå altfor fort. 

Har vært flink til å utnytte året mye bedre enn da jeg gikk Fjordane; har både vært mer sosial og tatt mange flere valgfag, for eksempel, og føler ikke at jeg har «sløst» med tiden min her, men føler likevel at jeg kan gjøre en enda bedre jobb neste år. Men er uansett godt å merke den store fremgangen jeg har hatt fra da jeg begynte her, og hvor utrolig herlig det var å få ri — og galoppere på — en skikkelig stor hest den siste ridetimen vår før året var slutt, en hest som minst én i klassen attpåtil var redd for fordi hun bøller med de som leier henne og skaper seg veldig når hun står i boks. Klarte å strigle og sale henne opp (riktignok sammen med en klassekamerat) uten å bli redd, klarte helt fint å holde kustus på henne og er veldig stolt over det i ettertid. Hestene jeg har hatt med å gjøre så langt har vært snille og godslige skolehester, og selv om det er nettopp det jeg trengte da jeg var ny, føltes det fantastisk å få utfordret seg på en hest det faktisk var minst én i klassen som ikke turte å ha å gjøre med🙂.

Alt i alt: det er ting som har gått bra, og det er ting som har gått mindre bra, men er for det meste fornøyd med året så langt, og har fått flotte, lojale, snille og gode venner som jeg håper vil være med meg for livet. Så får jeg satse for fullt semesteret som kommer!