Psykisk helse

Min natt i naturen

Øyvind Hundeliv, Psykisk helse, Ut på tur!

Da var klokka blitt fem, og jeg er beintrøtt etter å ha tilbrakt natta uten søvn i en gapahuk med gordonsetter Sash for å innvie 2015, Friluftslivets år. La ut i ellevetiden og var vel fremme der oppe rundt halv tolv, og gapahuken og alt inni så helt fint ut. Tror det må ha vært noen der oppe og ryddet opp der inne etter at vinden løyet, for det var så mange veltede trær rundt omkring, til og med ett som hadde veltet over gapahuken😉, at det var tydelig at Nina hadde vært på ferde her og. Skogholtet rett bortenfor så ut som en slagmark fordi det hadde veltet så utrolig mange svære trær der. Greit nok at gapahuken ligger i le, men tror ting i det minste må ha blåst over ende da vinden kom. Skal kanskje opp og ta bilder av alle de veltede trærne på dagtid, men det blir i hvert fall ikke i dag😉.

 

Jeg hadde pakket varme klær, ullsokker og sovepose, og gjorde opp ild i ovnen da jeg kom frem, så kulde var aldri noe problem. Det som gjorde at jeg fikk null søvn var at Sasha nektet plent å legge seg til å sove. Hun virket egentlig litt engstelig, men det hindret henne ikke i å insistere på å sitte på post foran gapahuken og se ut i skogen, noe som ble et problem fordi jeg var redd hun plutselig skulle få ferten av noe og sette ut i nattemørket. La hun seg først ned med meg, gikk det en veldig kort stund før hun reiste seg og forsvant ut igjen.

«Sove? Nei, jeg vil sitte her, blir det et problem?»

Jeg følte jeg ikke kunne legge meg til å sove selv før jeg hadde fått Sasha til å sove, noe som skulle vise seg å være komplett umulig. Måtte til slutt ta bånd på henne og nærmest beordre henne til å roe seg, og selv da ville hun heller ligge og se ut i mørket enn å sove. Tenkte der og da at finnes det en mer sta hund i verden enn Sasha er blitt nå på sine gamle dager, så vil jeg ikke treffe henne:p.

Litt før klokka fem bestemte jeg meg for å dra hjem litt tidligere enn planlagt, siden jeg uansett ikke ville få sove. Hadde egentlig planlagt å våkne når det var blitt lyst, fyre opp i ovnen og gå litt rundt og ta bilder, men det så uansett ut til å passe Sash helt utmerket å dra hjem til varmen tidlig, så tenker jeg i grunnen sikkert burde dratt hjem før, eller hatt med noen flere godbiter å distrahere henne fra alle luktene i skogen med så hun fikk roet seg 😉.

Er uansett utrolig glad jeg dro, for dette er noe jeg har planlagt og gledet meg til lenge, og jeg syns det er koselig å være i gapahuken selv når det er mørkt. Er også veldig glad for at jeg var så heldig med været som jeg ble. Det kom noe regn og noen heftige haglbyger, og jeg så noen lyn langt borte, men det var mildt og vindstille. Stolt over å ha gjennomført #nattinaturen med Sasha!

Ut i natta

Øyvind Psykisk helse, Ut på tur!

Stakk ut i skogen i uværet i natt, væpnet med varme klær og hodelykt. Jeg vet om en bratt sti som fører rett opp til gapahuken jeg nettopp skrev om, så jeg trosset vær, vind og vått terreng og bega meg oppover stien, og fyrte opp i ovnen og tente stearinlysene igjen når jeg kom fram. Fikk lyst til å dele det jeg skrev ned mens jeg satt der oppe i uværet.

Jeg sitter i gapahuken og hører på vinden ute i mørket. Ilden brenner ikke så godt som jeg skulle likt, men det er koselig nok som det er. Måtte bare ut, så jeg bestemte meg for å trosse uværet, så jeg pakket sekken og strøk på dør. Er utrolig koselig her om natten, skulle ønske Sasha kunne vært med, men det går jo ikke når hun er så mørkredd, så det er bare meg her. Det er rart, men jeg føler meg faktisk 100% trygg her oppe, tror det er fordi jeg «vet» at det ikke er andre folk her. Ingen folk, ingenting som kan skje.
Omtrent de eneste tingene jeg klarte å ta bilde av i mørket. 
Er langt fra så mørkt som det ser ut på bilene, men
kameraet mitt takler virkelig ikke å ta bilder i mørket 😉 .

Nå blåser det opp utenfor, men her inne er det lunt, og ilden brenner endelig friskt. Lue og hodelykt er tatt av og hanskene ligger på ovnen. Tydelig at ingen har vært her og gjort opp ild siden sist jeg var her, for kubbene flinke meg klarte å slukke forrige gang lå urørt i ovnen ennå.

* * *

Er så deilig å sitte og høre, men ikke kjenne uværet utenfor. Det blåser skikkelig nå, og selv om det ikke er noen vegg mellom meg og mørket, så merker jeg knapt vinden. Shit, nå blåste det opp skikkelig óg, kjenner jeg er veldig glad det blåser fra siden og ikke inn hit 🙂.

* * *

Har gått ut et par ganger for å se hvordan gapahuken ser ut på avstand med fyr i ovnen og stearinlysene tent. Den ser koselig ut, bedre enn da jeg kom og den mørke gapahuken nesten så «skummel» ut. Har prøvd å ta bilde, men det blir for mørkt for mobilen min.

* * *
La enda en kubbe på bålet, så nå brenner det friskt igjen. Jeg klarte faktsk å slukke det denne gangen óg, men klok av skade hadde jeg med et ekstra par tennbriketter. Kjekt å kunne lære av sine feil 😉. Kjenner jeg virkelig har vært heldig med vinden: stikker jeg så vidt hodet ut, kjenner jeg den kjempegodt, men her inne er det helt lunt. Eneste minuset er at jeg skulle pakket ned en Kvikk Lunsj og noe lesestoff 🙂.

Dro ned igjen da det bare var glør igjen av bålet, og er kjempeglad for at jeg tok turen.Det var ekstra «spennende» å dra ut nå som det blåste sånn, selv om jeg aldri kjente vinden så veldig når jeg var på vei opp eller ned. Tror det var fordi jeg gikk gjennom skog hele veien, pluss at jeg var veldig i le på vei opp.

Det var faktisk utrolig godt å sitte der oppe og bare slippe unna virkeligheten litt. Ikke noe tull, ikke noe drama, bare ro og fred. Følger en annen blogger som sier at en av tingene hun liker med tur er at hun slipper unna alt stresset med hverdagen, og i går kjente jeg virkelig at det var noe i det. Det var kjempekoselig i gapahuken, og jeg følte virkelig at det var et «friminutt» fra verden hvor jeg bare kunne slappe helt av.

Neste gang jeg skal opp tror jeg at jeg tar med flere varme klær, pølser jeg kan grille og den varme soveposen min, så får jeg se om jeg klarer å få sove der oppe i gapahuken!

Nettmobbing er også mobbing

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for

Jeg husker en fotballkamp jeg var på i Sogndal med noen venner av meg. Sogndal møtte Brann, og én av dem jeg var med var erkepatriotisk bergenser, og når den lokale dommeren dømte litt for mye, i hennes øyne, i Sogndals favør denne kampen, ga hun og flere andre publikum i veldig klare ordelag uttrykk for hva de mente om ham. Da jeg reagerte på henne, svarte hun bare «pøh, han har selv valgt denne jobben».

Jeg blir ofte mint på henne og denne episoden når jeg ser mobbing og personangrep på nett. Hadde planer om å klippe og lime noen eksempler, men jeg gidder rett og slett ikke, for jeg tror alle som er på nett vet hva jeg snakker om. Som 14 år gamle Villemo Hatland så fint sa i kronikken sin om mobbing: «noen mener de har en egen rett til å snakke stygt om andre og til andre.» I og med at jeg har en blogg irriterer jeg meg ofte over at folk virker som de tror bloggere ikke har følelser, at de kan si hva som helst om mennesker som tilfeldigvis driver en blogg. Unnskyldningen da er den samme som den ovenfor: «jammen hun har en blogg, og hun visste da hun opprettet bloggen at mange kommer med slike kommentarer!». Eller sagt på en annen måte: «det er greit at jeg mobber eller snakker stygt om denne personen, for det er jo veldig mange andre som gjør det jo også».

Ironisk nok utdannet jenten i eksempelet øverst seg til ett av yrkene hvor utøverne opplever mest aggresjon, i langt større grad enn fotballdommere, så jeg har en anelse av hvor konsekvent hun mente det hun sa. Eller kanskje hun synes det er greit at utøvere av omsorgsyrker blir utsatt for slike ting, fordi «de selv har valgt den jobben».

Jeg mistenker at hele Kvinneguiden.no er en hel institusjon som sitter og spekulerer i andres liv og følelser, ettersom de selv sitter fastspent og ikke har egne liv å ta seg av. Å lese noe av det de skriver er verre enn å ha sand i øynene, og jeg nekter nesten å tro at disse (anonyme) menneskene faktisk eksisterer. –Linnéa Myhre, på egen blogg

Kort fortalt: selv om du er på nett, er du fremdeles et menneske som snakker om og til andre mennesker, som har følelser akkurat som deg. Forestill deg at personene du snakker til sitter rett ovenfor deg. Se for deg at personen du baksnakker står over skulderen din og leser innlegget ditt, og kommer til å komme med tilsvar.

Vær så snill å tenk deg om før du lirer av deg at det er helt greit at en politiker ikke tør møte til debatt fordi hun har mottatt drapstrusler, fordi du tilfeldigvis er veldig uenig med meningene hennes. Hvis du leser et innlegg om elever som kjeder seg mot slutten av sommerferien og gleder seg til skoler begynner, så hold deg for god til å rotte deg sammen med vennene dine for å gi høylytt uttrykk for hvor utrolig patetiske du opplever disse barna (ja, barna). Hvis en blogger gjør noe du ikke liker, så tell til 10 før du med fullt navn skjeller henne ut som «stygge, stygge jente», og hvis du går med fordommer om andre grupper, så kan det faktisk være en idé å være litt ydmyk fremfor å spy ut edder og galle i kommentfarfelt eller diskusjonsforum.

Det er én ting når barn mobber hverandre, men det som provoserer meg mest er faktisk når voksne mennesker klarer å oppføre seg på akkurat samme måte — ikke bare fordi det er umodent, men også fordi barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

Vinteromsorg

Øyvind Psykisk helse, Ting jeg brenner for
Kilde: Wikipedia

Jeg vil dele et øyeblikk fra da jeg studerte i Sogndal. Jeg hadde nettopp flyttet tilbake til hybelen min på Elvatunet etter å ha gått ut i permisjon, og jeg var på vei inn døra til seksjonen min da én av de jeg bodde med, som jeg egentlig ikke kjente så godt, kom meg i møte med en seigmannpose i hånden.

«Jeg vil at du skal ha denne», sa hun og ga meg en klem. «Jeg har tenkt sånn på deg». Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, utover takk, selvfølgelig, men jeg har tenkt på at jeg burde ha fortalt henne i ettertid hvor godt det øyeblikket føltes, hvor mye den ene lille gesten betydde for meg. Jeg var veldig langt nede den perioden, og det var rørende å få en sånn overraskelses-«oppmerksomhet», attpåtil fra en person jeg ikke hadde noe tett forhold til, spesielt når de fleste nære vennene mine var ute i praksis andre steder enn Sogndalsfjøra.

Ble óg påmint en ting av denne snille jenta, som jeg prøver å ta med meg videre. Hvis du er bekymret for noen du kjenner, eller hvis du vet at noen sliter eller går mye alene, så tør å vise at du bryr deg. Spør hvordan det går, still opp, tilby en klem. Spesielt nå i disse mørke vintertiden og rundt jul er det mange som går rundt og har det tøft, eller føler seg ekstra alene, og jeg vil tro at de fleste bare blir glad for at du viser at du bryr deg.

Det betyr mer enn du tror.

Oppdatering: bestemte meg for en stund siden for å sende jenten det gjelder denne linken, og ble glad da hun syntes det var veldig koselig å lese. Godt å ha fortalt henne at dette betydde såpass mye for meg som det gjorde 🙂 .

Tøffe dager for Sash’

Øyvind Hundeliv, Psykisk helse

Skulle egentlig nevne dette kort i forrige innlegg, men det ble såpass langt at jeg bestemte meg for å fortelle denne historien i sin eget innlegg.

For en tid tilbake skrev jeg et langt innlegg om hvor glad jeg er i gordonsetteren vår Sasha, og nevnte hvordan jeg vet at hun i en alder av 10 ikke kan ha mange årene igjen. Derfor var jeg veldig redd for henne når vi nå i helgen bestemte vi oss for at vi måtte ta en tur til dyrlegen med henne, fordi vi hadde funnet flere hevelser og klumper. Det var på fredag eller lørdag, og dyrlegekontoret åpnet ikke før mandag igjen, og dagene frem til da var tunge.

Forrige gang jeg var med til dyrlegen med en av familiens hunder på grunn av kuler ble det påvist kreft, og vi måtte avlive henne, og i løpet av helgen forberedte jeg meg på det verste, jeg forventet det nesten, og jeg ble mint på nok en gang at livet er så utrolig skjørt. Det skal så lite til før noen er borte, og du aldri får tilbrakt mer tid med den personen igjen. Tenker på studiebygda mi Sogndal som har mistet flere studenter på bare kort tid, og hvor de nå leter etter en savnet ung jente som fryktes omkommet, og nå kan ha blitt funnet død.

Tenk at vi kunne mistet henne. Fantastiske Sasha.

 

På mandag kunne dyrlegen heldigvis konstantere at hevelsene var ufarlige fettklumper, men at de likevel burde opereres bort før de vokste seg for store. Du kan si det var en ganske stor forskjell på stemningen i bilen på turen hjem igjen. Klumpene ble operert bort noen dager senere, og ikke bare gikk selve inngrepet kjempefint, men hun har kviknet til utrolig fort og har det etter forholdene helt utmerket. Hun begynte å mase på mat mens hun enda var for groggy til å sitte eller stå ordentlig, og etter at hun fikk seg et par netters god søvn har vi nå gode gamle Sasha tilbake for fullt, den kjære gale hunden vår som oppfører seg som om hun er halvparten så gammel som hun er. Hun vil ut på skikkelige turer akkurat som før og hopper og danser når hun vil noe, og appetitten er også tilbake med full kraft. Alt i alt tar hun alt dette utrolig bra, det er til og med lekende lett å få i henne medisin. Kjære, gode hunden min. Gleder meg til vi skal fjerne stingene og få alt dette tilbakelagt.

Jeg skriver ikke dette for å sammenligne hunder med mennesker, for jeg er enig i at det er langt mer tragisk når en venn eller slektning dør. Jeg var en av de som ble provosert da 1000 mennesker møtte opp for å minnes en hund som hadde blitt drept av en bonde, mens det sjeldent kommer noen i nærheten av så mange når mennesker dør. Alt jeg mener mer at det var en påminnelse for meg, på at alle rundt oss er dødelige og du aldri vet når du kommer til å miste noen.

Hvis Sasha hadde dødd nå, ville jeg sett tilbake på tiden vår sammen og stilt spørsmål ved alt. Var jeg ikke urettferdig mot henne innimellom? Burde jeg tilbrakt mer tid med henne, gitt henne mer oppmerksomhet, gått flere og lengre turer med henne? Jeg vet i hvert fall at når noe er over, ser jeg meg tilbake på den måten. Så jeg tror, eller vet, at det er en veldig god idé å gjøre så mye ut av vennskap og opplevelser som mulig. Ikke så mye at du sliter deg ut, men nok til at du kan se tilbake og være fornøyd med hva du fikk oppleve gitt fra deg, og fått igjen. Føler jeg blir flinkere og flinkere til å gjøre det beste ut av ting, og det kjennes godt.

Ta vare på hverandre.

Kaland by night

Øyvind Langtur, Psykisk helse, Ut på tur!

Noen ganger må jeg bare ut av huset. Som oftest når jeg drar på langturer, enten det er med Sash eller på min kjære sykkel, så er det helt på impuls; jeg føler bare at okei, nå må jeg ut i naturen, eller for den saks skyld til bensinstasjonen eller McDonald’s for å kjøpe nattmat ;p . Et hendig og fint instinkt å ha :3 .

Denne gang dro jeg ut på en lang, lang sykkeltur og «oppdagelsesferd» midt på svarte natta, omtrent helt på impus, bare på med regnjakke, refleksvest og hjelm og ut døra. For å komme til Stall Henne, hvor jeg driver og rir, må jeg rundt et stort vann som heter Kalandsvannet. Jeg har alltid syklet om vest- og nordsiden, siden det er kortest når jeg skal i stallen, men jeg vet det går veier rundt hele vannet, så i natt bestemte jeg meg for å prøve sørsiden. Gang- og sykkelveien jeg red sykkelen på er ifølge Wikipedia en gammel togtrasé, og det var mest flatmark hele veien og noen få veldig slakke bakker, og veien lå så tett opptil uberørt natur at jeg traff på to rever (som ikke sa noe 😦 ) og et rådyr. Syklet til nordsiden av vannet og Bontveitskiftet, hvor jeg tar av når jeg skall opp til Stall Henne, og snudde og syklet hjem igjen samme vei som jeg kom.

Sykkelturen var dels oppdagelsesferd, og dels «rekognosering» for en lengre tur jeg har ambisjoner om å foreta, og da jeg tegna den opp i Google Earth kom den på over to mil. Fikk ikke tatt bilder, siden mobilen lå hjemme og det var bekmørkt bortsett fra lyset fra gatelyktene, men skal definitivt sykle denne ruta igjen!

Bilder fra Google her.