Da har man flyttet fra Blogger til WordPress, og jeg kommer antakelig til å bli værende her. Jeg er storfornøyd med WordPress så langt, mest fordi tjenesten har langt flere nyttige funksjoner enn Blogger; for eksempel en mye mer detaljert oversikt over trafikk på bloggen.
Føler jeg er 90% ferdig med å sette opp denne siden, og alle innleggene fra Blogger er flyttet hit, inklusive kommentarer. Det største problemet nå er at siden jeg har flyttet alle innleggene direkte fra Blogger, er det en del lenker rundt i innleggene mine som fører tilbake innlegg i den gamle bloggen, så jeg må gå gjennom alle de 300 innleggene mine og rette alle lenkene jeg kommer over, pluss fikse formatering der overgangen fra Blogger til WordPress har fått ting til å se «feil» ut. Kjempegøy 😉 .
Ikke mye som skjer ellers, men skal etter alt å dømme få en arbeidsprasksiplass via Nav, og gleder meg til å være ute i arbeidslivet snart. Stå på!
Blogging, kakao og boklaging en folkehøyskolekveld.
«Livet kan fly» er min tredje eller fjerde blogg. Har altså startet opp blogger før, men det kan være vanskelig å lage en blogg du blir fornøyd med selv og klarer å holde i gang over tid, og Livet kan fly hadde sikkert ikke blitt til engang hadde det ikke vært for at jeg ville skrive om livet på sirkuslinja. Til gjengjeld viste det seg at nysirkus var noe veldig mange var interessert i å lese om, skulle jeg dømme etter treffene jeg fikk fra Google-søk på alt fra Cirkus Xanti til sukkerspinnmaskiner.
Når jeg så hadde skrevet om sirkus og sirkusliv en hel vår og sommer og skulle begynne på sosialt arbeid på høyskole, hadde bloggen min liksom fått «sparket» den trengte til å komme skikkelig igang. Den hadde overlevd «åpningsfasen» og fortsatte som en blogg om hverdagsliv hvor jeg også har skrevet om tema som opptok meg, tatt opp ting, delt opplevelser med alt fra Minecraft til sportsklatring, og vært så åpen som jeg har trengt og turt å være.
En blogg kan være så mye forskjellig, og kan brukes til alt mulig, og den har vært god å ha ved flere anledninger🙂. Det er enkelte ting det er lettere å skrive om enn å snakke om, så har flere ganger bare gitt folk en kobling til forskjellige innlegg her når det er ting de har lurt på. Har òg fått noen aha-opplevelser når jeg har gått tilbake og lest gamle innlegg og lest om ting jeg ellers ville glemt, eller blitt påminnet hvordan jeg egentlig hadde det på forskjellige tidspunkt.
Har en veldig uformell tone når jeg skriver her, skriver mer som jeg snakker enn som jeg lærte i norsktimene, og attpåtil med smilefjes, men føler det er litt «befriende» å kunne gjøre det, og føler likevel jeg har blitt bedre til å skrive av å drive med bloggen, har oppdaget flere ting jeg må jobbe med, å fatte meg i korthet, for eksempel 😉. Føler også at jeg kan bli flinkere til å pushe meg til å blogge når jeg har ting å skrive om, mens inntrykk og følelser og sånn fremdeles er der. I hvert fall i det siste har det blitt litt til at innleggene er blitt litt overfladiske, i hvert fall syns jeg det selv.
Driver nesten aldri å legger ut lenker til innlegg på Facebook-profilen min eller andre steder, fordi det ikke føles riktig (for meg personlig, altså – har ingenting imot at andre legger ut lenker til innleggene sine😉), og bloggen er uansett bare én av utallige andre, så den har rimelig få lesere og veldig få kommentarer, og det betyr jo at jeg føler at jeg skriver veldig i blinde, så jeg vet veldig lite om hvordan folk opplever bloggen, eller i det hele tatt hvem av de jeg kjenner som leser den. Har fått gode tilbakemeldinger fra flere jeg har vist den til, men for hver person som liker bloggen kan det i teorien være én som misliker alt jeg gjør, og de holder jo det for seg selv.
Har uansett lært veldig mye av å blogge sammenhengende i over tre år, både på skrive- og etikkplanet. I begynnelsen la jeg for eksempel ut bilder jeg lenket direkte fra andre nettsider, og tenkte at det sikkert var greit siden jeg la til en kobling så folk kunne se hvor de var fra. Så ble jeg mer bevisst på at dette stjal båndbredde fra nettsidene jeg tok bildene fra, og uansett var det selvfølgelig òg en hake at om nettstedene tok bildene ned, forsvant de også fra innleggene mine. Den eneste grunnen til at jeg ikke har tatt noen dugnad på fjerning av gamle bilder ennå er at det er over et kvart tusen innlegg på bloggen (er i gang, men tar det litt etter litt), men nå bruker jeg enten bare bilder om jeg har tatt dem selv, fått lov til å bruke dem, eller lastet dem ned fra åpne kilder uten opphavsrett, som Wikimedia Commons. Føler jeg ikke alltid tar verdens beste bilder, og bruker et «gammelt» mobilkamera, men illustrerer i det minste bloggen med god samvittighet, og det er da en begynnelse ;).
Enkelte ganger må jeg tenke meg ekstra grundig om før jeg legger ut noe. Det gjelder både faktatekster, hvor det er veldig viktig at det jeg skriver faktisk stemmer, og innlegg hvor jeg er spesielt åpen om ting (og det er faktisk et par innlegg hvor jeg nesten følte etterpå at jeg hadde delt litt for mye), men også selvfølgelig innlegg som involverer andre mennesker.
Jeg prøver så godt jeg bare kan å ikke «henge ut» noen eller skrive for mye om konkrete hendelser her, eller legge ut bilder av folk jeg kjenner uten lov. En blogg kan være et vanvittig mektig våpen – det sies at løgnen kan nå halvveis rundt jorda før sannheten får på seg skoene – og du kan legge ut din side av en historie og få sympati, skape sinne, eller så feiloppfatninger, uten at han eller hun det går utover engang vet at blogginnlegget finnes, og selv om du er klar over, kan det være tøft å «stå oppreist» og legge ut et motsvar. Det ligger vel bare ett «angrepsinnlegg» på LKF, og det handler om en skoleansatt som behandlet meg og opptil flere andre i klassen regelrett som dritt et helt skoleår, og det ble lagt ut som en slags terapi, og først etter mange måneder med tenking på om det var riktig eller ei, og jeg føler og håper at jeg har anonymisert både hun det gjelder og skolen godt nok til at jeg føler det er greit.
Vet ikke hvor mange innlegg det blir i aller nærmeste fremtid, det kommer an på hvor mye som skjer rundt meg, men håper på å være mer aktiv når ting faktisk skjer😉.
Så, målsetninger fremover:
– Bedre bilder
– Hyppigere og «dypere» innlegg
– Vet jeg har lovt det flere ganger før, men: sirkustekster 😉 !
Idag runder Livet kan fly 6000 besøk. Tenk det, seks tusen ganger har noen åpnet denne bloggen i nettleseren sin, enten fordi de søkte på noe på Google, fulgte en link, eller fordi de følger bloggen fast. Uperfekte jenter hadde for en tid tilbake et «nostalgi-innlegg» hvor de diskuterte hvordan bloggen deres hadde utviklet seg, og siden jeg nå har drevet på en stund selv, fikk jeg lyst til å lese gjennom gamle innlegg og se på hvordan min egen blogg har utviklet seg siden den ble startet opp.
Det første innlegget på Livet kan fly, Kort om meg og mitt cirkusgjeng, er datert til den 24. mars 2011. Bloggen handlet opprinnelig om hverdagen min på sirkuslinja på Fjordane folkehøgskule. I begynnelsen var så og si alle innleggene sirkusrelaterte, noe som ikke skulle mye til på den tiden da hverdagen min stort sett bare dreide seg om sirkus, sirkustrening og drømmer om å bli profesjonell artist.
Eget bilde
I begynnelsen hadde bloggen et annet og rimelig teit navn, skal ikke si hva det var her. Men en eller annen gang i løpet av våren hadde jeg kommet over et bilde av klassekamerat Liv i trapesen med armene ut til sidene, og la spøkefullt igjen kommentaren «Life can fly!» (og fått som svar at «oh yes, that’s just one of many things…»😉). Da jeg fant ut at bloggen trengte nytt navn hadde jeg dette bildet og kommentaren i bakhodet, og fant ut at det bare måtte bli Life Can Fly (senere fornorsket til Livet kan fly). Designet på bloggen har holdt seg så og si uendret siden begynnelsen, selv om det er en av malene som følger med Blogger-tjenesten. Har ikke noe problem med det, men vurderer å bytte ut bildet i bakgrunnen med et «himmelbilde» jeg har tatt selv.
Eget bilde
Et folkehøyskoleår varer bare til mai, så allerede i mars er vi i full gang med forberedelsene til avslutningsforestillingen vår. Jeg skriver hverdagsinnlegg og et par tekster om sirkuset generelt. En håndfull av oss stikker til København og ødelegger oss på sirkusskole-audition (har ikke kontakt med så mange fra klassen, men tror minst én av dem kom inn) og vi holder avslutningsforestillingen vår, Sirkusmannsland, et temmelig dystert drama som får blandede reaksjoner (tror det lå ganske langt unna hva de fleste forventer av en sirkusforestilling), men som jeg fremdeles er utrolig stolt av å ha vært med på.
Klassekamerater i aksjon!
Så kommer sommeren, og jeg innser gradvis at å satse på sirkusyrket vil bli for mye for meg. Er også rimelig dårlig psykisk på denne tiden, og følte at bare det å gå Fjordane var tøft nok, så vet med meg selv at sirkushøyskole ville knekket meg fullstendig. Men det å bli sirkusartist er en hemmelig drøm jeg hadde båret på veldig lenge, så resten av sommeren blir veldig tøff psykisk. Høydepunktet er at jegrømmer med et sirkusog jobber der frivillig og får minner fra livet. Det er også omtrent på denne tiden jeg skriver innlegget om sirkussykler som jeg tror jeg traff blink med, det har i skrivende stund fått utrolige 300 treff. Innleggene fra denne perioden bærer ellers generelt preg av at jeg ikke har det bra, og jeg teller dager til jeg får dra til Sogndal og gi meg i kast med hverdagen igjen.
Egne bilder
Vurderer mange karriereveier den sommeren, men førstevalget blir Høyskolen i Sogn og Fjordane og bachelorløp i sosialt arbeid. En stund er det få oppdateringer, men jeg kjører den i gang igjen med et innleggsom forklarer hvorfor jeg begynner på høyskole først i en alder av 25, siden jeg vet det er mange som lurer på det. Får gode responser på innlegget, og fra nå av handler bloggen om hverdagsliv, med sirkusinnlegg innimellom. Rundt omkring her begynner bloggen óg å handle om psykisk helse, og jeg tør å være mer og mer åpen om min egen fortid og livssituasjon.
Bloggen runder 1001 lesere den 17. november, to dager før jeg markerer verdensdagen mot seksuelle overgrep. Sirkusinnleggene tørker samtidig mer og mer inn, dels fordi jeg ikke har mye å skrive om siden jeg har gitt slipp på sirkuset selv, men også fordi jeg kjenner på en sterk «sorg» når jeg skriver for mye om det. Det å bli sirkusartist var noe jeg brant veldig for, og har fremdeles per dags dato, nå sent i 2012, ikke kommet over at det ikke ble noe av.
Eget bilde
Nyttår lager jeg et innlegg med uoffisielle nyttårsforsetter som jeg følger opp i flere innlegg gjennom året. Bloggen handler mer og mer om ting jeg brenner for, og selv om det absolutt ikke var det som var planen, blogger jeg oftere og oftere om hjertesaker og generelt om ting som opptar eller irriterer meg. Er ikke sikker på om jeg liker retningen bloggen tar, og har egentlig innerst inne lyst til å blogge mer om sirkus og uskyldig hverdagsliv igjen. Tror óg jeg kommer til å blogge mye om praksisperioden jeg mest forhåentligvis snart skal ut på. Vi får se!
LKF var ikke min første blogg, men det er den første jeg har bestemt meg for å virkelig satse på over tid, og takket være at jeg kan dele innlegg på Facebook er det óg den første som er blitt lest av mer enn ytterst få lesere. Ligger på tre følgere på Bloglovin og er fornøyd med det, ser at 2-4 følgere er gjennomsnittet for blogger som jobbes med på «hobbynivå» og ikke blir aktivt promotert. Det er óg diverse ulemper med å ha en stor blogg, og føler innimellom at jeg har for mange lesere som jeg har, og at ting var bedre da bloggen var mer anonym:p.Men er glad jeg har bloggen og er takknemlig for hvert besøk og blir kjempeglad for hver eneste kommentar.
Livet kan fly 