Etappe to begynte i kjente trakter. Jeg gikk først gjennom et boligfelt hvor mange av elevene jeg gikk med på Kirkevoll skole bodde, og jeg passerte det som da var huset til klasseforstanderen vår. Etter boligfeltet fortsatte turen på en gang- og sykkelvei (som tidligere var traseen til Osbanen), langs Klokkarvatnet, hvor gikk vi utallige klasseturer i barneskolen. Jeg husker en dag vi lærte om miljøet og klassen tok pH-prøver av vannet.

Etter en rastepause i mørket var det frem med lykt og ut i svarteste granskauen, bokstavelig talt. Grantrærne sto tett i tett og det var litt skrekkfilmstemning. En gammel bunker bidro til stemningen. Det var også litt vanskelig å se hvor stien gikk siden bakken var dekket av barnåler og det kunne vært flere merkepinner som viste hvor traseen gikk.

Etappe 2 hadde en overkommelig oppstigning, selv om jeg igjen fikk kjenne på hvor tung sekken var. Neste gang skal jeg legge igjen storsekken med fjellduk og stormkjøkken som et «depot» der etappe fire eller fem begynner, så kan jeg heller bære en mindre sekk de første etappene som jeg bare har over i storsekken når jeg når frem til den.

Etappen gikk inn på Militærveien, en ringvei hvor artilleri sto utplassert i sin tid for å hindre langdang fra fiendtlige tropper fra Fanafjorden. Det er én ting til jeg liker med Jubileumsstien, de fleste etappene går innom historisk grunn.

Jeg synes å huske at det ble lysere og åpnere etter hvert. Mange områder utbedret med klopper på denne etappen også, og det hjalp på å de mer gjørmete områdene.

Smøråsfjellet skulle vise seg å være et større fjell enn det så ut som på kartet, og jeg kjente på det å være alene i naturen midt på natten. Det ble et par pustepauser i flotte gapahuker. Det var en spesiell følelse å sitte og se ned på lysene fra bygda.

Etter flere timer i skogen var det godt, og litt rart, å komme ned til sivilisasjonen igjen.

Det verste er at 38 kilometer ikke hørtes langt ut.

Det lysnet, andre etappe lå bak meg, jeg visste at en tøff bakke ventet, og jeg skulle snart få en ny venn.

Snap fra turen med posisjon på slutten av andre etappe.

Jubileumsstien er en 55 kilometer lang tur fra sørenden til nordenden av Bergen som ble åpnet i anledning byens 950-årsjubileum i 2020. Turen går fra Krokeide over flere fjell, gjennom den lange Furedalen og over Vidden før du går gjennom Åsane sentrum og tar fatt på, vel, åsene frem til Tellevik kai.

Jeg skrev at jeg gikk den 27 kilometer lange Knarvikmila dels for å se om jeg var i form til å gå en så lang distanse, og at jeg fikk fornyet motivasjon da jeg klarte å gå hele turen uten problemer. Likevel var Jubileumsstien såpass lang at jeg utsatte turen i veldig lang tid, bortsett fra et forsøk hvor jeg pakket en lett sekk og skulle prøve ut de første etappene –en tur som ble avbrutt av tordenvær allerede etter første etappe.

Nå i sommer tok jeg derimot endelig spranget, og etter å ha pakket sekken og ventet på et par dager med fint og kjølig nok vær dro jeg endelig av gårde nå forleden. Døgnet var snudd to måneder ute i sommerferien, men jeg var såpass motivert at jeg like godt dro ut på kveldinga, det blir jo ikke mørkt lenge av gangen nå på sommeren.

Første etappe: Fanafjell og tråkk i barnespor.

Etter å ha gått av bussen rundt halv ni på kvelden var det bare å begi seg ut på første etappe, over fjellet hvor jeg har gått utallige turer i oppveksten. Turen opp Fanafjell føltes betydelig kortere enn da jeg gikk den første gang, men til gjengjeld var sekken større og betydelig tyngre siden Jerven-fjellduken og stormkjøkkenet var med denne gangen. Det var også på vei opp at jeg innså at jeg hadde klart å glemme vannflaskene i kjøleskapet før jeg dro, og jeg lurer på om jeg hadde pakket sekken litt for tung, som jeg gjorde da jeg gikk Knarvikmila. Jaja. Godt det ikke var varmt ute, og det var uansett bekker og elver langs veien hvor det gikk an å stoppe og drikke.

Går du stien fra sør til nord får du servert én av de mest storslåtte etappene først. Turen over Fanafjell har en lang, seig stigning, men med innslag av blåbærlyng, og landskapet oppover er variert og nydelig, du går forbi tjern, bratte knauser, myr og blomsterenger. Her får du kupert terreng og naturlig og variert kystvegetasjon uten en sitkagran i sikte. Vegetasjonen blir tynnere og utsikten flottere jo lenger opp du kommer, du føler ikke bare at du går i en tett skog som på opptil flere andre etapper.

Imidlertid var det også noe annet som ble mer og mer åpenbart jo lenger opp jeg kom. Frosk.

Jeg ga opp å telle dem et sted på veien, men jeg tror jeg må ha støtt på flere dusin frosk på halvannen mil. Jeg vet ikke hva som gjør at 2024 tydeligvis er et froskeår, men det var så mange av dem, spesielt på den ene etappen, at jeg ble redd for å tråkke på dem etter hvert. Jeg tror jeg hadde sett en fem-seks stykker før jeg sluttet å stoppe og ta bilde av dem.

På toppen av fjellet ligger landemerket Linken og et utsiktspunkt hvor det går an å slappe av på en benk før en tar fatt på nedstigningen på stier ned igjen til bebyggelsen.

Da jeg gikk Fanafjellet som barn var det ofte oppover her vi gikk, så det var en god følelse av nostalgi å gå på stier hvor jeg har tråkket mine barnespor, og å se barndomshjemmet på den andre siden av dalen da jeg kommet ned til Fanavollen.

Halvveis ned fjellet nådde jeg gapahuken (under) som er blitt stadig mer forseggjort opp gjennom årene og nå nesten er mer hytte enn huk, og hvor du kan gjøre opp ild i en ovn og ta en skikkelig rastepause i ly fra vær og vind. Jeg visste at mobilbatteriet måtte spares på, så mobilen ble stort sett brukt til navigasjon og kamera, men jeg belønnet meg selv ved å sette på en sang på Spotify.

Et annet tips er å ta til høyre i krysset ved en låve du passerer på vei ned mot Co-Op Extra-butikken og hovedveien, og gå Fanaflaten gjennom et stille og koselig boligfelt istedenfor å gå på gang- og sykkelveien langs den tidvis sterkt trafikkerte Krokeideveien. Går du om Fanaflaten tar du til venstre når du kommer til Fanafjellsveien, så kan du gå ned i Kulturparken via amfiet på venstre side av veien. Da får du også med deg den gamle presteboligen som hører til Fana kirke.

Jeg valgte å gå for nostalgifaktor og gikk den gamle skoleveien min til Fana kulturpark. Det eneste minuset så langt var at jeg ikke rakk butikkene før de stengte, men jeg nøt stort sett bare følelsen av å ha en etappe unnagjort. Syv igjen.