Hundeliv

Min natt i naturen

Øyvind Hundeliv, Psykisk helse, Ut på tur!

Da var klokka blitt fem, og jeg er beintrøtt etter å ha tilbrakt natta uten søvn i en gapahuk med gordonsetter Sash for å innvie 2015, Friluftslivets år. La ut i ellevetiden og var vel fremme der oppe rundt halv tolv, og gapahuken og alt inni så helt fint ut. Tror det må ha vært noen der oppe og ryddet opp der inne etter at vinden løyet, for det var så mange veltede trær rundt omkring, til og med ett som hadde veltet over gapahuken😉, at det var tydelig at Nina hadde vært på ferde her og. Skogholtet rett bortenfor så ut som en slagmark fordi det hadde veltet så utrolig mange svære trær der. Greit nok at gapahuken ligger i le, men tror ting i det minste må ha blåst over ende da vinden kom. Skal kanskje opp og ta bilder av alle de veltede trærne på dagtid, men det blir i hvert fall ikke i dag😉.

 

Jeg hadde pakket varme klær, ullsokker og sovepose, og gjorde opp ild i ovnen da jeg kom frem, så kulde var aldri noe problem. Det som gjorde at jeg fikk null søvn var at Sasha nektet plent å legge seg til å sove. Hun virket egentlig litt engstelig, men det hindret henne ikke i å insistere på å sitte på post foran gapahuken og se ut i skogen, noe som ble et problem fordi jeg var redd hun plutselig skulle få ferten av noe og sette ut i nattemørket. La hun seg først ned med meg, gikk det en veldig kort stund før hun reiste seg og forsvant ut igjen.

«Sove? Nei, jeg vil sitte her, blir det et problem?»

Jeg følte jeg ikke kunne legge meg til å sove selv før jeg hadde fått Sasha til å sove, noe som skulle vise seg å være komplett umulig. Måtte til slutt ta bånd på henne og nærmest beordre henne til å roe seg, og selv da ville hun heller ligge og se ut i mørket enn å sove. Tenkte der og da at finnes det en mer sta hund i verden enn Sasha er blitt nå på sine gamle dager, så vil jeg ikke treffe henne:p.

Litt før klokka fem bestemte jeg meg for å dra hjem litt tidligere enn planlagt, siden jeg uansett ikke ville få sove. Hadde egentlig planlagt å våkne når det var blitt lyst, fyre opp i ovnen og gå litt rundt og ta bilder, men det så uansett ut til å passe Sash helt utmerket å dra hjem til varmen tidlig, så tenker jeg i grunnen sikkert burde dratt hjem før, eller hatt med noen flere godbiter å distrahere henne fra alle luktene i skogen med så hun fikk roet seg 😉.

Er uansett utrolig glad jeg dro, for dette er noe jeg har planlagt og gledet meg til lenge, og jeg syns det er koselig å være i gapahuken selv når det er mørkt. Er også veldig glad for at jeg var så heldig med været som jeg ble. Det kom noe regn og noen heftige haglbyger, og jeg så noen lyn langt borte, men det var mildt og vindstille. Stolt over å ha gjennomført #nattinaturen med Sasha!

Med Sash ut i mørket

Øyvind Hundeliv, Ut på tur!

Merk: dette er ikke #nattinaturen-overnattingen min, men er en kortere tur jeg var på noen dager før

Vips, så var Sasha plutselig blitt en natteturglad hund. Har tidligere skrevet om hvordan hun blånektet når jeg prøvde å få henne med på fjelltur i mørket, men har som sagt bestemt meg for å trene litt med godbiter, så tidlig i kveld, etter mørkets frembrudd, var det på med hodelykt og ryggsekk, og så bega vi oss ut i mørket. Vi kom til foten av fjellet, Sasha satte seg på bakbena, og jeg fant frem noen godbiter hun er veldig glad i fra lommen.

Hadde forventet at hun kanskje gradvis ville bli mer og mer trygg etter hvert som jeg forsiktig prøvde, tur etter tur, men det er nesten morsomt hvor fort hun bråsnudde fra ikke å ville være med i det hele tatt til å akseptere tur i mørket uten noe problem. Hun hadde et par skeptiske øyeblikk til, men hun fikk godbit med jevne mellomrom hele veien opp, og en stor porsjon da vi var fremme i gapahuken, og for det meste gikk det helt fint. Hun fikk løpe løs, og tok noen «runder» på egen hånd, og deler av veien løp hun faktisk foran meg oppover. Ikke at jeg skjønner hvordan hun finner fram i mørket utenfor lyset fra hodelykten, men går ut ifra at hun bruker snuten mer enn øynene. Uansett virker det som om hun var helt trygg i mørket, hun tok noen små runder rundt gapahuken også mens jeg satt og rastet der.

Bilde tatt i bekmørke med mobilkamera og lys fra hodelykt :p

Oppdaget óg en ny sti fra gapahuken som jeg aldri ville lagt merke til i dagtid, fordi den var merket med reflekser som hang i trær, som jeg bare så fordi de lyste opp i lyset fra hodelykten min. Skal finne ut hvor den fører neste gang jeg er der oppe i dagslys😉.
Nå sover Lille Svarte Hund, og jeg bør vel snart finne køya selv. Gleder meg til å tilbringe natta i gapahuken den 14. Stå på!

Romjulstur

Øyvind Hundeliv, Ut på tur!

Har hatt verdens fineste fjelltur med Sasha. Andre juledag begynte deg å lave ned, og snart lå bygda under en hvit dyne av snø.

Siden jeg fikk en del turting til jul, bestemte jeg meg for å innvie dem skikkelig med et par turer med Sasha, først en kveldstur for å prøve den nye hodelykten jeg fikk i mørket (en tur som ble veldig kort, fordi det viste seg at hunden overhodet ikke var interessert i å oppholde seg i skogen nattestid), og i dag en skikkelig tur opp til en gapahuk med bålplass. Pakket ved, niste og noen andre ting i en ryggsekk og la av gårde med Sasha. Vi fikk en kjempekoselig tur, og hadde traktorveien vi gikk praktisk talt helt for oss selv. Det går en stund mellom hver gang vi får skikkelige mengder snø her i Bergen, og det var helt utrolig deilig å ha så mye snø igjen, den var vel 20-30 centimeter omtrent hele veien. Minuset var at snøen ble litt krevende for Sasha, og det var vel dels derfor hun ikke var helt entusiastisk på vei opp, for hun fikk en del store snøballer i ragget.
Tror vi bør gå til innkjøp av «kondomdrakt» til henne snart så hun slipper det, for vi måtte stanse flere ganger på vei oppover for å fjerne snøballer store som appelsiner. Ikke at det hjalp at hun insisterte på å ta fram valpen i seg og rulle seg i snøen ganske mange ganger på vei opp, noe som også gjorde at hun surret seg inn i turstrikket sitt og jeg måtte bruke tid på å få henne løs igjen 😉. Hun ville faktisk snu en del ganger oppover, men jeg bestakk henne med godbiter for å holde motet hennes oppe, spesielt når vi nesten var fremme og det bare hadde blitt meningsløst å snu og gå hele veien ned igjen heller enn å stoppe og raste.
Vel fremme så jeg at «gapahuken» hadde blitt kraftig bygd ut siden sist jeg var der oppe. Fra før av hadde det vært et «krypinn» med tre vegger og et ildsted foran, pluss benker, et lager ved, fyrstikker og stearinlys, pinnedyr, en gjestebok og bilder av kongefamilien, men for en tid tilbake satte noen inn en ovn, og nå hadde noen utvidet gapahuken rundt ovnen så den utgjorde midtpunktet, og bygget var nesten mer hytte ene gapahuk. Jeg la luftige planer om at jeg måtte overnatte her en natt med Sash, men la planene litt på is da jeg husket hvor mørkredd hun er.
Jeg pakket ut veden og fyrte opp i ovnen, ga Sasha en «lunsjpakke» og resten av godbitene, og tente stearinlysene i gapahuken så det ble koselig. Lysene hadde snødd delvis ned og blitt dekket av is, og det var vakkert å se isen smelte og renne nedover glasset. Tok av båndet på Sash så hun fikk løpe løs, men hun holdt seg for det meste «innendørs» eller nær gapahuken, og den ene gangen hun gikk ut for alvor måtte jeg ta en ny runde med snøballfjerning.

Etter en stund begynte bålet å dø ut, og da jeg prøvde å få mer liv i det sluknet det fullstendig, og siden jeg ikke hadde flere tennbriketter var det bare å blåse ut stearinlysene og begi seg hjemover. Sash var veldig klar for å dra hjem nå, hun fotfulgte meg rundt i gapahuken etter at hun skjønte at jeg holdt på å gjøre klar for hjemreise og løp foran meg hele veien ned av fjellet. Nådde ned i god tid før det ble mørkt og fikk i hunden middag, og hun lå rett ut i hundesengen resten av kvelden. Har lagt ut flere bilder og et par filmklipp på Instagram om noen er interessert 🙂 . Lastet og opp en filmsnutt du kan se på den gamle bloggen.

Se også: Ut i naturen: en naturlig helaften på NRK 🙂

Tøffe dager for Sash’

Øyvind Hundeliv, Psykisk helse

Skulle egentlig nevne dette kort i forrige innlegg, men det ble såpass langt at jeg bestemte meg for å fortelle denne historien i sin eget innlegg.

For en tid tilbake skrev jeg et langt innlegg om hvor glad jeg er i gordonsetteren vår Sasha, og nevnte hvordan jeg vet at hun i en alder av 10 ikke kan ha mange årene igjen. Derfor var jeg veldig redd for henne når vi nå i helgen bestemte vi oss for at vi måtte ta en tur til dyrlegen med henne, fordi vi hadde funnet flere hevelser og klumper. Det var på fredag eller lørdag, og dyrlegekontoret åpnet ikke før mandag igjen, og dagene frem til da var tunge.

Forrige gang jeg var med til dyrlegen med en av familiens hunder på grunn av kuler ble det påvist kreft, og vi måtte avlive henne, og i løpet av helgen forberedte jeg meg på det verste, jeg forventet det nesten, og jeg ble mint på nok en gang at livet er så utrolig skjørt. Det skal så lite til før noen er borte, og du aldri får tilbrakt mer tid med den personen igjen. Tenker på studiebygda mi Sogndal som har mistet flere studenter på bare kort tid, og hvor de nå leter etter en savnet ung jente som fryktes omkommet, og nå kan ha blitt funnet død.

Tenk at vi kunne mistet henne. Fantastiske Sasha.

 

På mandag kunne dyrlegen heldigvis konstantere at hevelsene var ufarlige fettklumper, men at de likevel burde opereres bort før de vokste seg for store. Du kan si det var en ganske stor forskjell på stemningen i bilen på turen hjem igjen. Klumpene ble operert bort noen dager senere, og ikke bare gikk selve inngrepet kjempefint, men hun har kviknet til utrolig fort og har det etter forholdene helt utmerket. Hun begynte å mase på mat mens hun enda var for groggy til å sitte eller stå ordentlig, og etter at hun fikk seg et par netters god søvn har vi nå gode gamle Sasha tilbake for fullt, den kjære gale hunden vår som oppfører seg som om hun er halvparten så gammel som hun er. Hun vil ut på skikkelige turer akkurat som før og hopper og danser når hun vil noe, og appetitten er også tilbake med full kraft. Alt i alt tar hun alt dette utrolig bra, det er til og med lekende lett å få i henne medisin. Kjære, gode hunden min. Gleder meg til vi skal fjerne stingene og få alt dette tilbakelagt.

Jeg skriver ikke dette for å sammenligne hunder med mennesker, for jeg er enig i at det er langt mer tragisk når en venn eller slektning dør. Jeg var en av de som ble provosert da 1000 mennesker møtte opp for å minnes en hund som hadde blitt drept av en bonde, mens det sjeldent kommer noen i nærheten av så mange når mennesker dør. Alt jeg mener mer at det var en påminnelse for meg, på at alle rundt oss er dødelige og du aldri vet når du kommer til å miste noen.

Hvis Sasha hadde dødd nå, ville jeg sett tilbake på tiden vår sammen og stilt spørsmål ved alt. Var jeg ikke urettferdig mot henne innimellom? Burde jeg tilbrakt mer tid med henne, gitt henne mer oppmerksomhet, gått flere og lengre turer med henne? Jeg vet i hvert fall at når noe er over, ser jeg meg tilbake på den måten. Så jeg tror, eller vet, at det er en veldig god idé å gjøre så mye ut av vennskap og opplevelser som mulig. Ikke så mye at du sliter deg ut, men nok til at du kan se tilbake og være fornøyd med hva du fikk oppleve gitt fra deg, og fått igjen. Føler jeg blir flinkere og flinkere til å gjøre det beste ut av ting, og det kjennes godt.

Ta vare på hverandre.

…noen ord om Sasha

Øyvind Hundeliv

Jeg har verdens beste hund. Det sier vel alle hundeeiere, og de fleste blogger vel om hundene sin til slutt, men jeg har lenge tenkt på at jeg burde skrive et innlegg om henne, og Sasha er virkelig spesiell.

For det første er hun virkelig kjempeintelligent og lærenem. Hun satt som et tent lys når vi hentet frem «klikkeren» da hun var valp, og hun har alltid vært verdens mest nysgjerrige hund. Jeg føler hun tenker og reflekterer mer enn hunder flest; hun har alltid vært en hund du bare kan sitte ute og se på utsikten med, og da føler jeg veldig sterkt at hun sitter og tenker på forskjellige ting, og ikke bare ser på utsikten, og når det er bursdag i heimen er hun 100% med og kan finne på å stikke halve hodet oppi halvåpnede presanger.

Hun har også en utrolig sterk trang til å måtte forstå alt som skjer og blir sagt rundt henne, det henger vel sammen med hvor smart hun er. Når vi for eksempel sier noe til henne, eller bare snakker i samme rom som henne, kan hun sitte og skakke på hodet, og jeg ser at hun virkelig prøver å forstå hva vi sier. Ofte når vi roper på henne blir hun bare stående og se spørrende på oss, som om hun sier «jammen, hva skal vi da? Fortell meg hva vi skal». Det er ikke nok for henne bare å forstå at hun skal komme, hun må også vite hvorfor. Hun hater å ikke forstå ting.

Jeg vet at mange hunder kan være sånn som dette, men Sasha er faktisk langt smartere og mer nysgjerrig enn andre hunder jeg har truffet på. Jeg får faktisk litt vondt av henne innimellom, for en hund har ikke forutsetning for å forstå alt vi sier, samme hvor hardt hun prøver.

Hun er òg utrolig tillitsfull og hengiven, og kan bli bestevenn med vilt fremmede mennesker på sekundet. Allerede som liten valp skulle hun ha kos av alle, og om noen bare gikk forbi, satte hun seg ned og så betuttet etter personen som bare gikk videre uten å hilse på. Når folk setter seg ned og kommer med hånden og skal klappe, kan hun legge hodet i håndflaten deres og bare se dem inn i øynene, og når du ligger og koser med henne, kan hun brumme omtrent sammenhengende.

Settere lever lenge, og hun er full av energi og har beholdt valpen i seg, men jeg merker at 10-åringen blir fortere sliten på tur og tåler varmen mindre enn før, og jeg tenker oftere og oftere på at hun har flere år bak seg enn foran seg. Men får prøve å fokusere på å nyte tiden med henne og gå mange turer og «samle på opplevelser» med henne i årene fremover, og jeg er kjempetakknemlig for at jeg har en fantastisk familiehund som alltid er der for meg når jeg trenger kos og støtte, og som klarer å dra meg ut av huset på fantastiske turer som gir meg så mye når jeg er langt nede og har mest lyst til å begrave meg under dyna😉.

Sasha er best.

Drama, mennesker og dyr

Øyvind Hesteliv, Hundeliv, Psykisk helse

Har nettopp fått foreldre og hund hjem fra Trondhjem, og har også kommet i kontakt med en som driver en stall i nærheten (Stall Henne i «Hestedalen» på Bontveit) hvor jeg skal få lov å hjelpe til når de trenger en hånd, i bytte mot å få ri; så nå sitter jeg og gleder meg, for jeg kjenner at det å være med dyr gir meg så utrolig mye, og at mye av det er ting jeg ikke kan få fra mennesker på samme måte. Jeg er glad i folk, og jeg liker å ha andre mennesker rundt meg, det er ikke det, men jeg tror en del av greia er at dyr er så enkle og hengivne, mens vi mennesker er så utrolig kompliserte og til tider så utrolig flinke til å misforstå hverandre.

La oss si at noen sitter med ryggen til deg, og snur seg mot deg. Du oppfatter det og vender blikket instinktivt mot den personen, uten å tenke deg om, så når han har snudd seg helt, tror han at du satt og glodde på ham. Eller at noen kanskje har det tøft, og derfor er gretten mot deg og andre rundt seg, og dere bare stenger henne ute eller klager over oppførselen hennes, uten å tenke på hvorfor hun er sånn i første omgang. Selv etter at vi er blitt voksne kan vi være så utrolig flinke til å være urettferdige mot hverandre, strebe etter å være bedre enn hverandre, og ikke minst misforstå eller dømme hverandre nord og ned, noen ganger virker det som om drama er en uungåelig del av det å være menneske. Men så er det også så mange ting vi er tvunget til å forholde oss til som dyr verken vet om, forstår eller bryr seg om; du kommer ikke til å bli uvenner med en ponni fordi du oppdager at den støtter terrorgrupper i Palestina, liksom.

På den annen side går det i det minste an å forklare seg overfor mennesker. Greit nok at du noen ganger er for sint, flau eller skamfull til å forklare ting eller snakke ut med noen, men med mennesker har du i det minste sjansen. Hester og hunder har følelser akkurat som oss, men du kan ikke gå til dem og si, «du, det i går ble veldig feil og jeg er kjempelei for det, kan vi snakke?». Du kan være så rettfferdig du bare klarer, og likevel oppfatter de kanskje at du avviser eller straffer dem, uten at du kan forklare for dem hvorfor du handler som du gjør. Og selv om hester og hunder og andre dyr kan være veldig flinke til å se at du har det vondt og komme med trøst, forstår de til syvende og sist ikke hva du sier; de kan ikke gi råd eller dele erfaring og visdom.

Alt i alt er vel det beste svaret jeg kan gi meg selv at jeg trenger begge deler: jeg elsker at jeg har en hund som er ubetinget glad i meg og drar meg med på tur, men samtidig hadde jeg klart meg dårlig uten kontakt med andre tobeinte, noen mer enn andre, og jeg teller dager til jeg får bestevennen min innom fra Stavanger.